Hold opp, Hagtvet

«Det globale sør» som folke­rettens forsvarer?

I en kommentar med overskriften «Vestlig hykleri» (20. juni) hevdet Bjørgulv Braanen at «G7-landene og europeiske ledere kaster folkeretten og FN-pakten over bord» fordi de ikke fordømmer Israels «folkerettsstridige angrepskrig mot Iran», som han mener er det «mest eklatante bruddet på FN-pakta siden Russlands invasjon av Ukraina i februar 2022». Å gjøre Iran under ayatollah-regimet til en uskyldig stat på linje med Ukraina er en versjon av «tredjeverdenismen», der ikke-vestlige land spiller rollen som romantiske helter for folkerett og sosial frigjøring. Braanen underslår at Iran selv ikke aksepterer FN-pakten, som jo også beskytter Israel som legitim stat mot maktbruk. Ingen kan vel påstå at Irans stedfortrederkrig og etter hvert direkte missil- og droneangrep på Israel skjer i selvforsvar? Israel har aldri uttalt at de vil utslette Iran, tvert imot er holdningen preget av dyp respekt for det iranske folk. Folkeretten og universelle menneskerettigheter er utviklet av Vesten etter andre verdenskrig, ikke av kommunistiske stater, ikke av islamske stater, som begge i det store og hele er enten likegyldige til disse ideene eller bare motvillig etterlever (noen) av dem. «Det globale sør» har ikke utviklet folkeretten eller universalistiske idealer, men Braanen tildeler dem likevel en nesten unik innsikt i hva folkerett handler om: «For folk i sør er massakrene i Gaza en tilbakevending til 1800-tallets mest voldelige og folkemorderiske former for rasistisk imperialisme. Hvordan er det mulig, spør de, å forsvare massakrene og fordrivingen av det palestinske folket 80 år etter at avkoloniseringen begynte?» La meg minne om: Det mest fordrevne folket i verden er jødene. Israel består i stor grad av flyktninger, ikke settlere – omtrent halvparten har fluktbakgrunn fra arabiske og muslimske land, og jødene er et innfødt folkeslag i Israel, med en flertusenårig historie, inkludert som selvstendig kongedømme. Arabere som i lang eller kort tid bodde i det palestinske mandatområdet og som ble flyktninger etter den arabisk-jødiske krigen 1947–48, når ikke særlig langt opp i den triste historien om folkefordriving. Vestens historie er langt fra plettfri, men å snu det hele på hodet og si at «Det globale sør» – et utrolig vagt og useriøst begrep – skal redde folkeretten fra vestlig hykleri og dobbeltmoral, er ren ønsketenking. Å overlate folkerettens fortolkning til diktaturer, autokratier, islamistiske republikker, som sammen har flertallet i FN-systemet, samt en hel skare av postkoloniale intellektuelle fra det globale sør utdannet ved vestlige eliteuniversiteter nedsunket i påført skyldfølelse, vil ikke føre noe godt med seg.