Tollef Mjaugedal

#fff

Ragnar Hovland skal visstnok ha en bestemt setning å ty til hvis et foredrag ikke går helt etter planen: «Som alle vet, har vi seks kroppsåpninger», sier han da. Det pleier å holde publikum travelt opptatt i noen minutter til han får samlet tankene igjen. Hvis du klikker deg inn på Esben Esther Pirelli Benestads kortvideo om «de sju kjønn» på NRK, kan du oppleve noe liknende. Med frisk språkbruk og sterk entusiasme legges det fram en rekke oppsiktsvekkende påstander uten nærmere forklaring. Og før du har rukket å si « … evnukk?», er den hektiske gjennomgangen over.

Overflaten er viktig, for det er den vi viser frem til andre, skriver Benestad i sin nye selvbiografi. Typisk nok handler det da ikke om beskrivelser av vakre dameklær (som det ellers er mye av i boka), men om et penest mulig arr etter fjerning av en svulst i skulderen. Typisk nok er det heller ingen vanlig svulst, men en medisinsk sensasjon: et godartet sarkom på hele 200 gram. Da en ny, ondartet svulst melder seg litt senere, får vi en kraftfull oppvisning i det aller mest typiske for vår forteller: Den helt uknekkelige og ukuelige 

 som gjennomsyrer hver eneste side i denne boka.

stammer fra et utenlandsopphold i USA i ungdommen: 

. Fortellergrepet er stort sett slik: Det gikk sannelig bra, det der – og så gikk det enda bedre! Under det hele ligger en hemmelig lengsel. Med denne på lur stormer unge Benestad ut i verden.

Og verden tar hen varmt imot, vil jeg si. Dette er en historie med få brudd. Som voksen tar Benestad over farens legepraksis og flytter tilbake i nabohuset i Grimstad. Når sønnen Even kommer med sin svært så utleverende dokumentarfilm «Alt om min far», er det bare raushet å spore.

Vi får et historisk riss av den norske transbevegelsen, fra en forhutlet gjeng som møtes i skjul med koffertklær som lukter stramt av kjeller, til biologiseringen av transspørsmålet, der Benestad først tar hormonblokkere i all hemmelighet, før hen tar plass som hele Norges «rikstranse

– og videre ut i verden, med sin livspartner Elsa Almås (i boka omtalt som «strategen») på utallige sexologikonferanser. Det synges, danses og feires i alle verdensdeler.

mor arver Benestad gleden over «dansede ord». Boka inkluderer flere egenskrevne dikt. Et av dem (på engelsk!) strekker seg over seks boksider, skrevet i en inspirert raptus på Hawaii i år 2000; en samtale på enderim med vulkangudinnen Pele (de er begge 

)om jord, ild og moderskap. Benestad forstår ikke selv helt hva diktet betyr eller hvor det kom fra, men lar seg bevege av mystikken i det.

Parodien ligger ofte snublende nær, men sjarmerende er det også. Det spares ikke på noe og det er noe genuint ujålete over en slik uhemmet begeistring for medmennesker, for ulike kulturer, for seg selv. Selv har jeg nok litt for mye av et 

, for å si det på benestadsk, til å la meg rive med uten forbehold.

Mot slutten endres tonefallet. Når Benestad beskriver sine kamper med Rikshospitalet og den faglige skepsisen derfra, er det slutt på overskuddet. Boka ender opp i en ensidig og tendensiøs framstilling av spørsmål som fremdeles er under skarp debatt. Benestad prøver så vidt, men det er rett og slett ikke mulig å begripe at ikke alle deler hens egen oppfatning: at det er bedre å behandle en for mye enn en for lite.

 innledningsvis at selvbiografien ikke skal være noen offerfortelling, og det er det da heller ikke på noen som helst måte. Bokas modus er begeistring, fremfor alt for det 

, som her er uløselig knyttet til kjønn. Det aller mest uvanlige for denne leseren er kanskje likevel det som behandles som selvsagt og ikke krever noen forklaring: At det i det hele tatt er mulig å bevege seg gjennom et liv med en slik letthet, eleganse og mangel på tvil.

Opp på hesten

Ja, hvordan var dette her igjen. Det nederlandske kunstkollektivet Kirac hadde lurt Michel Houellebecq til å spille inn en pornofilm, som forfatteren senere har forsøkt å stoppe. På omtrent samme tid, i 2022, var det en mediestorm etter et dobbeltintervju med filosofen Michel Onfray, der Houellebecq kom med kontroversielle uttalelser om muslimer i Frankrike og den overhengende faren for borgerkrig. Dette er utgangspunktet for boka, som presenteres som autofiksjon, et forsvarsskrift.

 er fint oversatt av Tom Lotherington, med noter for de mest innforståtte referansene. Houellebecq slår meg som en god stilist, med en smidig, luftig skrivestil som tjener tanken fremfor å stå i veien for den. Til gjengjeld er tankene ofte rotete og uklare.

Houellebecq gjentar gang etter gang at han er en 

 tenker. Det er ikke nødvendigvis negativt. Som romanforfatter og offentlig figur er han definitivt utprøvende, en som stoler på intuisjonen og drar innfallene helt ut, slik at han kan se hva de faktisk inneholder. For så, eventuelt, å slås av 

, ettertanken på vei opp trappa fra et støyende lokale.

Etter noen innledende unnskyldninger og forsøk på opprettinger av skandaleintervjuet, handler boka stort sett om pornosaken. Houellebecq kaller oppgjøret en

, han vil utdrive de onde åndene som jager ham. Motstanderne navngis som Kakerlakken, Purka, Kalkunen og Giftslangen. Det er jo morsomt, og invektivene hagler, men det forblir grunnleggende uklart både for ham selv og leseren hvordan han klarte å rote seg opp i de problemene han står i. Han har stilt villig opp for folk han avskyr og skrev under på en kontrakt med tilbakevirkende kraft uten å lese den.

. Han er glad i å kjøre tog. Han får bo på et hotell han liker, der han kan røyke på rommet. Han gir en forvirrende redegjørelse for hvor vanskelig det er å spille inn en pornofilm på egenhånd. Vi får ulike vurderinger av sex, prostitusjon, porno og markedsliberalisme, noe nytt, men det meste beskrevet med større kraft i romanform tidligere. Når temaet er 

, er han selv offeret – med kona som en ivrig tilrettelegger i kulissene.

Ellers forteller han at han alltid står opp klokka tre for å se på tv, helst trashy amerikansk krim. Han misliker nyheter, og gjør et poeng av at han inntil ganske nylig ikke ante at Ukraina eller de baltiske landene hadde løsrevet seg fra Russland etter den kalde krigen.

 er frisk og interessant, men også poserende. Houellebecq vil mer enn gjerne framstille seg som dekadent, slapt zappende i senga med en røyk i munnviken. Det siste tiåret har han stilt opp nettopp slik i et par spillefilmer, sist i en paddeflat 

 med Gerárd Depardieu. Et nytt prosjekt med samme regissør nevnes med begeistring i boka.

Men i møte med Kirac har han altså blitt lurt. Det er ikke gøy, og det er lett å sympatisere med Houellebecq. Når jeg forlater bokas kaotiske besvergelser og sjekker litt selv, er det tilsvarende vanskelig å finne noe å like hos det nederlandske kunstkollektivet: livstrøtte kynikere, lei av kunstverdenen, lei av egne og andres analyser, hvorfor ikke heller føkke litt med kjendiser som fortjener det.

 rukket å bli litt gammel. På lanseringen i fjor troppet Kiracs Stefan Ruitenbeek opp i kakerlakk-kostyme. Man kunne ha lurt på om det hele er en slags innfløkt samarbeid, men Houellebecq er nok ingen metaironiker, selv om han gjerne 

Gårsdagens mann

#000

Oldefaren min var omtrent én femti høy. Han hadde pukkelrygg og visstnok et hissig gemytt. Da han dro til hovedstaden en periode for å lære seg bokbinderfaget, lagde han en reisekiste der han la til et mellomnavn med ekstra fin stavemåte, en innskutt «z». På slektsgården Paradis i Telemark opprettet han etter hvert lokalt postkontor, var en habil slåttemaker, hadde noen dyr, drev med både det ene og det andre. Han etterlot seg et stort bibliotek, stort sett kjøpt som usprettede flak og bundet inn med fine, syrepregede stivpermer, siden litt tilfeldig fordelt på arvinger. Blant de gamle bøkene jeg bladde i som liten gutt, var en fillete utgave av Dorés bibel og litografisamlingen Billeder til Norges Historie, begge i storformat. Jeg kunne sitte og glo i en evighet på en halvnaken Loke i helfigur, skrekkslagen under en giftslange. Ellers var det mange bøker om jordbrukslære og målreising, samt en knøttliten bok om reglene for 

– en liten pekepinn om hvor livsfjern boksamlingen også var, oldefaren min var omgitt av stupbratte bakker på alle kanter.

I tillegg var det mange bøker om okkultisme og fjerne reisemål: «Ei soge frå Sudan», «Kunsten at lave en spiritistisk Sirkel». Én bok var jeg alltid spesielt tiltrukket av, på grunn de mange utbrettskartene: «Historien om Atlantis». Boka var nesten uleselig, syntes jeg, full av lange, detaljerte redegjørelser i et stivt oppramsende språk. Men det var altså kartene over den fiktive øyas skiftende fasonger: De forble en ullen gåte, et ubrukelig tillegg til skolens o-fagbøker, seinere en artig raritet jeg kunne dra fram i lystige lag.

 «Bergakrypten» er også en gåte for meg, midt i livet, midt i den svarte skogen. Jeg fikk den overlevert fra en utmattet kritiker som ikke orket mer. Midtveis i lesningen var det en annen bekjent av meg som kikket på omslaget og tok et par stikkprøver. Hun utbrøt, oppbrakt: Dette er ikke litteratur! Han bare later som. Språket er oppstyltet og livløst. Helt dødt! Dette er bare tull!

Romanens forteller Sylvester Litlafosse, er i motsetning til oldefaren min uvanlig høy. En hengslete mann på 2,22 meter, ordinert munk, vansiret og med uartikulert tale på grunn av en avbitt tunge (av spektakulære årsaker, skal det vise seg). Han forteller sin livshistorie fra et avsondret og forlatt Strandebarm i år 2033, etter en global katastrofe. Strømmen er stort sett borte. I små glimt får vi nyheter fra omverdenen. Paris brenner ned. California river seg løs fra fastlandet, blir til Nova Atlantis og går under ute i Stillehavet et sted.

Fortidsplanet er hovedsakelig lagt til noen dramatiske år tidlig på 1970-tallet, og utspiller seg på en øygruppe i Nordsjøen, der middelhavsplanter trives og det meste er mulig. Hemmelige biblioteker finnes overalt. På øya Durom formes en sekt som kan minne litt om Otto Muehls beryktede Friedrichshof-kommune, drevet av det aksjonistiske kunstnerparet Shulie og Willo Arm, i ledtog med Sylvesters læremester, vei- og villeder Åskell Suparmann. Her serveres etter hvert de villeste, mest groteske scener, der alt trekkes helt ut til fantasiens yttergrenser, og enda litt til. Til slutt styrter hele øysamfunnet i havet med dunder og brak, mens vår helt driver stille av gårde i en gammel båt.

 Den lar seg google, og den lar seg ikke google. Fiktive og faktiske personer opptrer side om side, før og etter sitt faktiske dødstidspunkt. Oppdiktede boktitler virker gjennom velkjente bøker, og omvendt. En faktisk kunstmaler som døde i 1916, lever i en bisetning videre i beste velgående på Sudrøyi, sammen med andre berømtheter.

Jeg ble litt irritert underveis, skal jeg være ærlig. Det var da voldsomt så mange referanser som skulle dynges oppå hverandre. Jeg ble utålmodig: Her skjer det så mye, og likevel ingenting! Persongalleriet består mest av tomme hylster, som kan fylles med alt slags idéhistorisk stoff. Et psykologisk flatt men overdådig detaljert raritetskabinett. Og jeg ble lei: Det var liksom ingen ende på hvor mange huler, krypter, irrganger Sylvester Litlafosse skal gjennom. En sprengt utgave av Ludvig Holbergs underjordiske reise, denne gangen på leting etter ufornuften. Eller en mannstung, mystifistisk, monologisk antitese til Jostein Gaarders storselgende ungdomsroman, Sofies underverden?

Nei, dette er et verk som ikke helt hører hjemme i den norske bokheimen av i dag, det minner mer om noe rart du kan finne på loftet. Alt er feil. Språket er feil. Ideene er feil. Kjønnsbalansen er helt på trynet. Dette mistenker jeg også at forfatteren kunne ha sagt seg enig i, og det er vel ment som et kompliment. Boka er som en veldig komplisert vits uten mottaker, en parodi uten forelegg, einstøingen som reiser sitt møysommelige og uforståelige byggverk, innimellom med en klukkende latter.

 et dypt og ektefølt hat mot samtiden: «Jeg vil ikke si at jeg 

 og bare har et par fornuftige innvendinger. Jeg hører ikke til dere», heter det fra bokas forteller når det går mot slutten. Den ensomme verdensbortvendtheten kan ligne litt på Thure Erik Lunds monomane boring, der han vrenger datamaskinene mot oss i uregjerlige, rasende ordstrømmer. Språket i Skagens roman, derimot, er ikke noen viltvoksende krattskog, men et sirlig filigransarbeid. En blanding av gammelmodig riksmål og arkaisk nynorsk, velgjort ned til minste detalj, noe som bare styrker ideen om at boka kan være en tom øvelse. Humoristisk, distansert, presis i hvert ordvalg.

Boka er som en veldig komplisert vits uten mottaker.

Landet bortenfor

Utgangspunktet for Øyvind Strømmens «Giftpillen» er et hektisk her og nå: På en Facebook-tråd om Syria spør en ikke navngitt deltaker ham hvorfor det egentlig er så farlig med konspirasjonsteorier. Ettertanken meldte seg, og Strømmen bestemte seg for å gi et utdypende og grundig svar.

Vi får aldri vite hva denne diskusjonen dreide seg om, og Syria-krigen nevnes aldri igjen i løpet av bokas knappe 200 sider.

gjennom flere år gjort et viktig dokumentasjonsarbeid i norsk offentlighet. Etter 22. juli ble han tidlig en som kunne vise vei gjennom høyreekstremt tankestoff som da var ukjent for de fleste, for eksempel i boka «Det mørke nettet» – sammenhenger som for lengst har blitt nødvendig allmennkunnskap.

«Giftpillen» kan leses på to ulike måter: Enten viser den hvor allestedsnærværende konspirasjonsteorier er på tvers av et imponerende spenn av ulike situasjoner, samfunnsforhold og tidsperioder – og at tilslutningen til slike teorier bunner i noe dypt og allment menneskelig. Ellers brukes et vagt definert begrep til å sy sammen ulike delhistorier som ikke har noen sterk indre sammenheng, mens årsaken til at folk faktisk kan la seg trollbinde forblir et mysterium. Jeg må innrømme at jeg heller mot den siste lesemåten.

 ikke med noen presis avgrensing av emnet sitt. I stedet knytter han an til et knippe «kjernemyter» i konspirasjonstenkningen. Med slike verktøy kan mangt og mye inkluderes, men det er ikke noe godt utgangspunkt for skarpe diskusjoner. I Strømmens bok er det veldig mye som «minner om» og «illustrerer» noe. Adverb som «likevel» og «imidlertid» gir inntrykk av en diskuterende framgangsmåte, men altfor ofte virker sammenstillingen tilfeldig.

Vi kan gjøre fiskesprett fra hekseprosesser på 1600-tallet, via en artighet om Tryntyrken fra 1860-tallets Christiania, og et lett hopp til til 22. juli. Senere i boka viser det seg at et historisk perspektiv kan kokes ned til å videregi et sitat fra Immanuel Kant, før vi raskt hopper tilbake til det velkjente: nåtidens USA. Historie handler om endring. Men i denne boka kan likt og ulikt lett tvinges til å være eksempler på det samme.

Strømmen gjør også noen merkelige, raske geografiske kombinasjoner. Det er ikke lett å se hva sammenhengen mellom utviklingen i Ungarn og folkemordet i Rwanda er, bortsett fra at det siste er «enda verre». Jeg sliter også med å se relevansen av et par ganske innfløkte saker i Belgia som Strømmen bruker mye plass på.

 ofte godt på et anekdotisk nivå. Det er på det overordnede, analytiske planet at denne boka skuffer. Boka lener seg stort sett på innsikter hentet fra annen sekundærlitteratur om emnet, og en mengde sosialpsykologiske enkeltundersøkelser som stort sett sier akkurat det samme: Vi ser etter mønstre og sammenhenger. Vi danner sosiale grupper. Vi trenger å føle at vi betyr noe. Strømmen bruker ofte og gjerne et inkluderende «vi». Men denne boka handler definitivt om de andre – som faller ned i et mørkt hull og eventuelt klarer å kravle seg opp igjen.

 mellom de originale ideene i Strømmens bok. Jeg sitter igjen med en mengde løse tråder, anekdotisk kuriosa, og en forutsigbar analyse, supplert med en rekke moralske formaninger: Dette er farlig. Det er ikke gøy. I tillegg kommer en ganske anmassende bruk av «som nevnt», «som jeg har skrevet», som burde vært luket ut.

Det er veldig mye som «minner om» og «illustrerer» noe.

Inn i enigheten

tungrodd apparat som bare egner seg til å utføre allmenne og enkle oppgaver. (...) Så snart man prøver å innføre noen regler, viser det seg at de ikke er smidige nok, eller de lar seg i det minste ikke bruke på det området de er gjort for, uten å øve vold på det», skrev Emile Durkheim i sosiologi-klassikeren «Selvmordet» (1897). På den tida var statens hånd tung og hard, og virkemidlene grovmaskede, sammenliknet med i dag. Men problembeskrivelsen gjelder utvilsomt fremdeles.

Et byråkrati med de fineste silkehansker kan nemlig også gjøre skade – uten nødvendigvis å forstå det selv. Det siste halve året har en rekke psykologer rykket ut her i avisa med bekymringer over såkalte pakkeforløp, som i år ble innført i psykisk helsevern. Alle har pekt på det samme: Verktøyene de blir pålagt å bruke virker mot sin hensikt. Nye prosedyrer og krav ødelegger for det møysommelige arbeidet med å bygge et tillitsforhold til pasienter i frynsete livssituasjoner. Når terapeuten tar fram skjemaet, dør samtalen.

I et tilsvar 5. juni skrev helseministeren at tiltakene var innført til pasientens beste. Han hadde forståelse for at overgangen var vanskelig, men kunne forsikre om at han også hadde fått god respons. Likevel har ikke kritikken gitt seg. Sist ut var psykologspesialist Sondre Liverød. I kronikken «La meg gjøre jobben min» 9. august, skrev han at løsningen rett og slett ble å 

, det vil si ikke gjøre som han var pålagt.

litt mer is i magen? Vel, ting kan tyde på at dette dreier seg om noe mer enn endringsvegring. I september ble psykolog Kristin Østlie intervjuet av Psykologtidsskriftet da hun mottok pris for årets doktoravhandling. Hun har undersøkt dynamikken i noen av de mest prekære samtalene en psykolog står i, samtaler der det er fare for selvmord, gjennom dybdeintervjuer med pasienter og terapeuter.

I intervjuet er hun svært kritisk til Nasjonale retningslinjer for forebygging av selvmord i psykisk helsevern, som ble introdusert for ti år siden. Østlie deltok i sin tid selv i utarbeidelsen av disse, og dommen hennes er ganske hard: «De har dreid oppmerksomheten til helsepersonell bort fra en lyttende holdning, mot en posisjon der de blir opptatt av å dekke sin egen rygg», sier hun.

Funnene hun har gjort, tyder på at det av og til kan være en fordel at terapeutene ikke benytter anbefalte metoder, sier Østlie, og tilføyer at de nye prosedyrene ble innført uten forankring i evidens.

Så: Hva virker? Uavhengig av metode eller innfallsvinkel, er forskningen entydig på ett punkt: Et godt samarbeid mellom pasient og terapeut forutsetter at sistnevnte oppleves som lyttende og tilgjengelig. Da kan det virke merkelig at det stadig kommer nye krav som ser ut til å forstyrre dette samarbeidet. Eller kanskje ikke?

For staten er nye krav kanskje en enkel og trygg utvei, selv om livet blir vanskelig for andre. Da NRK kritiserte svikt i forbindelse med selvmord i psykisk helsevern i fjor høst, skrev Martin Farstad her i avisa: «Remedien er som alltid klar – bedre kartlegging, mer presise vurderinger, og større krav til rapportering og dokumentasjon. Problemet er like åpenbart – nedbygging av psykisk helsevern, og større krav til dokumentasjon og rapportering, gjør at vår viktigste ressurs for å redusere antall selvmord er under et enormt press, nemlig tid».

 elefant som er på besøk i terapirommet. Men det kan nok være grunn til å frykte hva nye nærstudier kan vise, når pakkeforløpet har virket en stund. Bent Høie har ikke gitt lyd fra seg siden juni, men vi får tro at han tenker på saken. Enn så lenge kan ha ta med seg et godt råd fra Østlie: «Mitt viktigste budskap til helsemyndighetene er at de i større grad stoler på at fagfolkene i psykisk helsevern er i stand til – og ønsker å gjøre – en god jobb.»

«Vanskelige krav kan være en enkel utvei»

Klumsete terapeut

jeg tilsendt en link til en prorussisk blogg, med oppfordring om å videresende til en russlandskritisk skribent. Det var en merkelig sak: et ukrainsk dataspill om holocaust, der man kunne spille leirvakt eller fange. Poenget var å vise at fascismen antar stadig mer groteske former i Ukraina. Samtidig mente en polsk journalist at dette kunne være et russisk forsøk på å skape splid mellom nabolandene. Spillets opphavsmann hadde forbindelser til et mediesenter i Moskva, og aggressiv lansering på Youtube med ordene «polske dødsleirer», forsterket mistanken. Polske myndigheter har kriminalisert slike betegnelser og vil nå rettsforfølge spillselskapet i Odessa.

samtale er det enklere for en faktisk russisk fascist å kalle en ikke-fascist ‘fascist’ enn det er å for en ikke-fascist å kalle en russisk fascist ‘fascist’», skriver Timothy Snyder i sin nye bok «Veien til ufrihet – Russland, Europa, USA». Snyder maler opp et nattsvart bilde av vår nabo i øst: Putins maktkonsolidering 2011/2012, historiepolitikken, idealiseringen av en rein, uskyldig fortid, rehabiliteringen av den høyst tvilsomme ideologen Ivan Iljin. Anslaget er storslagent og dystert. «Evighetens politikk» og «uunngåelighetens politikk» er Snyders analytiske hovedskille. Men boka er også detaljrik og etterprøvbar, med et omfattende noteapparat, som dokumenterer Russlands inngripen i Ukraina i 2014, den systematiske støtten til ytre høyre i Europa, Donald Trumps langvarige forbindelser til russiske oligarker, og valgseieren i 2016 som de russiske evighetspolitikernes største triumf – foreløpig.

de mest ihuga russofile tok seg tid til å lese denne boka. Jeg lærte mye av den selv. Og når stadig flere ser ut til å sluke russiske nyheter med søkke og snøre, er det greit å minne om at Russland ikke bare er på defensiven. Det er åpenbart også en ambisiøs stormakt, som fører sine kamper på de merkeligste fronter.

Men det er noe med vektingen her. Det er ikke mulig i Snyders verden at Putin kan ha et og annet gyldig argument når han påpeker dobbeltmoral i folkerettslige spørsmål. Faktiske fascistiske trekk ved ukrainsk nasjonalisme er det heller ikke plass til å ta opp, bare et idealisert bilde av Majdan-opprøret kan få representere Ukraina i stort. Snyder har mange interessante poenger, som når han betoner lokalpressens sammenbrudd i både Russland og USA. Men e-posthacking og trolling om en pedofiliring i en pizzasjappe blir brått viktigere enn Hillary Clintons mer åpenbare svakheter som presidentkandidat, og heroin- og mobilavhengighet viktigere enn håp om arbeidsplasser fra Trump.

Snyder vil bare det gode, han vil åpne øynene våre. Men han er ikke i nærheten av å forklare tiltrekningskraften den russiske informasjonskrigen kan ha på folk. I sin iver etter å mane fram Russland som en allmektig demiurg, med Trump som villig marionett, glir Snyder selv inn i problemene han beskriver. De er virkelige nok. Men en fortelling som legger verden i hånden på én ond kraft, er rett og slett ikke god nok.

Winston Churchill den kalde krigens mest slående bilde: Jernteppet som strakte seg fra Stettin til Trieste. Metaforen hadde sine røtter i teateret – det tunge, massive brannteppet som skulle forhindre spredning av ild mellom scene og sal. Flere hadde myntet begrepet på Sovjet-Russland før (Goebbels, for eksempel).

I vår tid er en annen betydning mer relevant: akutt hukommelsessvikt. Sunn skepsis trengs mer enn noen gang, det er ingen grunn til å være naiv. Men undergangsfortellinger og manikeiske fiendebilder er ikke til stor hjelp når vi plutselig står der igjen og prøver å komme på alt det viktige vi kan ha glemt.

«Snyders storslagne undergangsfortelling er ikke til stor hjelp»

Jernteppe

rart i mine år som debattredaktør i Klassekampen. I et langsomt arbeid for å utvide avisas politiske grunnfjell har vi invitert inn et stort mangfold av stemmer, også tvilsomme, for å skape en åpen arena for meningsutveksling der hele det politiske spekteret i Norge kan delta, bli utfordret, og gis anledning til å svare. Et slikt diskusjonsrom, uten kommentarfelt, der ingen teller likes, kan etter mitt syn motvirke både polarisering og hatefull tale.

i dagslys, sies det nå. Vår linje har aldri vært å gi frislipp for hatefull tale i våre egne spalter. Vi er et redigert ytringsrom. Men folk som er fulle av hat kan muligens temmes, i alle fall litt, særlig hvis de ikke kalles for troll, men møtes med argumenter. Vi risikerer å gi legitimitet til feil folk. Men vi er nok best tjent med å vite noe om hvordan de vi ikke liker faktisk tenker, i det lange løp.

Det ville være et stort nederlag å gi opp denne ambisjonen. Hvis avisa skal fungere som et verktøy, er vi imidlertid helt avhengige av å bli brukt. En stor bekymring for meg akkurat nå, er fraværet av stemmer i vår egen innboks, særlig fra antirasistisk hold. Diskusjonen har gått for fullt i sosiale medier, men argumentene møtes ikke her.

Det er grunn til å kritisere paneldebatten i Arendal. Som Mari Skurdal skrev på lederplass i forrige uke: Vi burde ha konfrontert Helge Lurås med hetsen han har publisert fra sin plattform, mot en avisspaltist vi selv har vært med på å løfte fram. Det er ikke snakk om noen pliktøvelse: Dette er en sentral del av hvordan Resett fungerer. Ytringsrommet i Norge begrenses av hetsen som spres.

i møte med folk som ikke respekterer spillereglene, som har egne plattformer? Resett forsvinner selvsagt ikke. Det er et parallelt medieunivers, som mange leser. I kommentarfeltene foregår det mye uakseptabel hets – men også diskusjoner som viser en høyt utviklet strategisk bevissthet om mekanismene i et nyhetsbilde der definisjonsmakten har flyttet seg vekk fra de redigerte mediene.

Dette er et reelt dilemma. Vi som ønsker å bekjempe rasisme, må stille oss noen enkle spørsmål: Hvem vil vi overbevise, om hva? På hvilken måte kan vi motvirke hets og personforfølgelse? Hva er en konfrontasjon, hvor skjer den, og hva kommer ut av den?

Du fortjener ingen bedre enn meg, Helge Lurås!

», ropte Eivind Trædal i affekt under en Dagsnytt 18-sending i januar, da han var invitert til å diskutere Facebook-oppdateringen fra Sylvi Listhaug som til slutt forårsaket hennes fall som justisminister. Jeg fant igjen videoen i et kommentarfelt på Resett i forrige uke. Der sirkulerer den som et sannhetsbevis på venstresidens manglende evne til å møte folk med argumenter.

I likhet med Klassekampen, var Trædal dårlig forberedt. Han rakk aldri å komme til en reell konfrontasjon med Helge Lurås eller Hans Rustad, han var opptatt av premissene for diskusjonen, at de i det hele tatt var invitert. Utbruddet føltes befriende da det kom, men overbeviste ingen andre enn de som allerede var enige.

Enten vi legitimerer eller definerer ut: vi blir brukt. Så urimelig er det. Vi må finne ut hvordan vi best kan møte hatet som utvikler seg i kommentarfeltene. Vi må også anstrenge oss til å forstå hvorfor såpass mange folk synes de alternative mediene forvalter det frie ordet bedre enn de etablerte. Vi skal ikke overdrive splittelsene, det er det ingen grunn til. Men vi må ta dette på alvor.

«Utbruddet var befriende da det kom, men overbeviste ingen»

En invitasjon

Litt for mye, noen ganger. Onkelen min kasta ingenting. Absolutt ingenting: ikke en kvittering, ikke en brosjyre, ikke en avis. Og slett ikke en bok. Samtidig: ingen barn. Ingen store meritter. Stablene vokste og vokste rundt ham, over hodet, bøker og papir fra golv til tak. Etter hvert slapp ingen inn. Huset hang der, mørkt, i den lille fjellbygda familien min kommer fra på morssida. Jeg hadde banket på døra noen ganger de siste ti–tjue åra, aldri noe svar. Til slutt avskrev jeg misantropen der oppe i fortet.

og rydda der. Tingenes tale: rusk og rask, lyster og laster jeg ikke visste noe om. Gamle, kresne, eksklusive klær, spor av fordums glans. En utskrevet notatbok med gode, knusktørre ordspill, vittigheter, pussigheter.

Og telefonen. Den sto på den ene plassen i huset der han kunne sitte til slutt, en liten korridor ved kjøkkenbordet. Det var en klassisk fasttelefon fra 1990-tallet – med eksklusivt skinntrekk. En slik har jeg aldri sett før. Men viktigst: hvordan læret på røret var helt blankslitt, enkelte steder slitt helt gjennom. Tallene på tastene var enten uleselige eller helt borte.

Det ble kanskje ikke helt som det skulle, dette livet. Eller kanskje det ble akkurat slik det måtte. Jeg kjente han som en særing, alltid lukket i seg og sitt. Men her var visst livsnerven. Med denne hadde han ringt mye og lenge. Hvor?

hardingfele. Han spilte aldri selv. Men han var en integrert del av en stille, seig subkultur her i landet. En gjeng som ringer til hverandre, innimellom spilles det en slått over telefonen, når det trengs.

Denne sida av livet hans ble jeg først kjent med etter at han døde. Folk har fortalt om hvordan han forberedte seg grundig før kappleikene. Kjøpte kart. Kjøpte lokalhistoriske bøker. I salen satt han på første rad. Noterte og fotograferte. Han var et vandrende leksikon, sikkert irriterende også, i all sin belærende detaljkunnskap. Men først og fremst var han den som påtok seg å 

Jeg har prøvd, men likevel aldri klart å komme helt på innsida av denne musikken. Hardingfela, selve ur-klisjeen av det norske, er samtidig dypt fremmed for de fleste av oss. Steil og vever på samme tid, som topografien den har vokst ut av. En speiling av den norske eneboeren, det finnes knapt noen tradisjon for samspill.

I livet er alt bare rot, fortsettelser, løse tråder. Etterpå kommer trangen til å gi det en mening. Slik er det også med vår felles historie, om den kulturen vi regner oss som en del av. Kanskje er det en idé: å se på vår nasjonale kultur som en litt fjern onkel vi aldri har blitt helt kjent med. Kanskje blir det lettere å tenke fritt og åpent da, om oss selv og andre.

Det fremmede er der alltid, rett foran deg. Men det finnes alltid en vei inn, også. Da jeg endelig fikk meg til å ringe sjukeheimen tidligere i vår, fløyt samtalen fritt – alt var som det alltid skulle ha vært. Han noterte lakonisk at han hadde nådd gjennomsnittsalderen for norske menn, snakka om en venn jeg absolutt måtte møte. Vi prata lenge om Gram Parsons, som bare ble 26, men rakk så mye likevel. Vi ble enige om å ringes oftere. En uke etter var han død.

«Det fremmede er der alltid, rett foran deg»

Understrengen

 Kan vi ikke bare slippe toppidrettsutøverne fri, la dem manipulere og dope seg akkurat som de vil. Hvor morsomt hadde ikke det vært, broilere med kjempelår, merkelige aerodynamiske vesener. Eller en skihopper som likner en innhul spurv?

Etter et elendig kvalifiseringsrenn postet den tsjekkiske hopperen Vojtech Stursa i helga et bilde av sin radmagre overkropp på Instagram, ledsaget av en somalier-vits. Verken bildet eller spøken slo an. Sjokk og vantro. Dette kunne umulig være innenfor BMI-reglementet fra 2004. Noe heslig slapp ut, nok en gang. Moderne toppidrett tar seg best ut i stramt redigerte tv-sendinger.

har jeg lest «Medaljenes pris: Dopingens moderne historie», en god og detaljrik gjennomgang av idrettens mørkere sider ved historiker og fysiolog Mads Drange. I år er det faktisk 50 år siden den første dopingdommen: Hans-Gunnar Liljenwall deltok i femkamp under OL i 1968, en øvelse som simulerte erfaringene til en kavalerist på 1800-tallet. Han ble fradømt bronsemedaljen på grunn av ... to pils. De skulle roe nervene før pistolskytingen.

En uskyldens tid, altså? Nei da. Idretten var allerede preget av et århundres storforbruk av sentralstimulerende midler. Amfetamin hadde blitt det fremste idrettsdopet, særlig etter andre verdenskrig, da benzedrin-tabletter ble delt ut i voldsomme mengder til soldatene. Syklisten Tom Simpsons spektakulære dødsfall under Tour de France i 1967 var dråpen som gjorde at det smått om senn ble lagd et dopingreglement.

deg overstyre kroppen, men ga ikke økt muskelmasse eller mekanisk effekt. Neste fase i dopingens historie var dominert av anabole steroider og kald krig. Et makabert høydepunkt i denne farmakologiske tvekampen var den statsstyrte tvangsdopingen i DDR. «Vi er her for å svømme, ikke for å synge», skal treneren for det østtyske svømmelandslaget ha svart da journalistene undret seg over kvinnenes dype stemmeleie – de hadde blitt gitt testosteronpreparatet Oral Turbinol fra barnsben av. Rent vitenskapelig representerte det vel et slags framskritt fra for eksempel de gamle hunerne, som ganske enkelt spiste testikler i håp om store prestasjoner. Men omkostningene var uhyggelige.

Med bloddopingen ble det igjen utholdenhetsutøveres tur til å sette livet på spill. Igjen lå syklistene i tet, men også mang en langrennsløper måtte passe på å stille vekkerklokka på det ville 90-tallet: Konsekvensen av å øke oksygenopptaket var nemlig tykt blod, og for å unngå blodpropp måtte du opp om natta og bevege bena, gjerne på lurvete, provisoriske hotellrom, med sprøyter i nattbordskuffen og tranfusjonsposer hengende fra garderobeknaggene.

å kunne gå bra denne gangen, uten skandaler i sikte så langt. Men historisk sett er det åpenbart at idrettsfolk er gale, og at jakten på doperne til tider har gått like tregt som blodomløpet deres. Det tok 40 år fra systematiske blodprofiler fantes til de ble tatt i bruk. Med økt kommersialisering har det dannet seg gigantiske pengekomplekser med seige strukturelle bindinger. Wadas ansettelse av Jack Robertson, som tidligere var sentral i kampen mot meksikanske narkokarteller, ble avgjørende for opprullingen av Sotsji-skandalen – og utestengelsen av russerne kan tyde på en ny vilje til å sette makt bak kravene. Men kanskje må vi forsone oss med doping som en del av toppidrettens noe tvilsomme sjarm.

Husker du forresten skilegenden Eero Mäntyranta? Han hadde en sjelden genetisk mutasjon som økte oksygenopptaket og gjorde ham nærmest uovervinnelig. Nå er det et spørsmål om tid før slikt kan ordnes med genredigering. Wada møttes nylig i Montreal for å diskutere muligheten for å lage biometriske pass med gendata. Vi får se. Men vær sikker: Når muligheten er der, vil noen gripe den.

Vinnergenet

mel: «Kua mi, jeg takker deg», fra Lothepus’ plate Sallaren

Det er debatt om barna igjen. De trenger mer tid med mor, mindre i barnehagen. Og mødrene må amme mer. Mye mer. Disse bekymringene har vi hørt i en del år nå. Myke krav, hard evidens: måling av stresshormoner, hjerneskanning, evolusjonspsykologi.

Men hvor trygt skal det egentlig bli? Og hva kan vi egentlig sammenlikne med? En lykkelig urtilstand med en omsorgsfull mor som har all tid til barnet. Jo, kanskje. Men det fantes vel stressfaktorer i steinalderen også. Flere enn i en gjennomsnittlig norsk barnehage, til og med. Etter å ha fulgt både egne og andres småbarn gjennom noen år, må jeg si at de sannelig er omsluttet av mange snille og omsorgsfulle folk.

Kanskje vi skulle vært mer bekymret for den andre enden av en sunn tilknytningsprosess: løsrivelsen. Det er åpenbart at norske unger i dag renner altfor lite rundt på egen hånd. De kjøres rundt med sykkelhjelmer. De må gjetes opp i trærne. De får gjort altfor lite galt ute i verden. Bare i mobilens dunkle verden er det ingen som helt vet hva som skjer.

Blir det bløtnisser av oss alle sammen? Undertrykker vi vår sanne natur? Hvordan skal vi finne veien ut i det fri?

Ekte mannfolk


Jeg sitter på et pendlertog og leser «Homo Deus», den siste boka til Yuval Noah Harari. En dame i setet overfor meg leser «Homo sapiens», hans forrige. Et grått Follo-landskap fyker forbi mens vi fordyper oss i menneskehetens tilblivelse og snarlige utfasing.

For nå går det mot slutten, ifølge Harari: «De som ikke kommer seg om bord på dette toget, vil aldri få en ny sjanse. For å få plass må du forstå det 21. århundres teknologi, særlig bioteknologiens og dataalgoritmenes makt», skriver han.

Som antihumanister flest tar Harari utgangspunkt i en varm omsorg for dyr. Burhøns og industrielle griser har det ikke bra. Hvilken rett har vi til å behandle dem slik? Og hva er egentlig forskjellen på dyr og mennesker?

Men før noen har rukket å si «antropocen», har Harari forlatt ideen om mennesker overhodet. En bevissthet, et selv, et individ – det er alt sammen foreldede forestillinger. I bunn og grunn er vi algoritmer, kjemi, viljeløse passeringspunkt for datastrømmer.

Han ser for seg et fremtidig kastesamfunn, der mulighetene for biologisk forbedring vil utgjøre en logisk videreutvikling av dagens sosiale forskjeller. Noen av oss vil lide en liknende skjebne som grisen og høna, mens de nye overmenneskene vil få stadig mer ekstreme egenskaper, litt som Zevs og menasjeriet i den greske mytologien. Å høre Dagsnytt 18 på firedobbel fart er nesten innenfor rekkevidde, men snart kan slikt kanskje absorberes i et nanosekund. Hvordan disse olympiske gudevesenene skal klare å sjarmere hverandre, er mindre klart.

Med en litt hardt tilkjempet nihilisme kjører Harari tabubelagte tanker ut i sin ytterste konsekvens, og det skal han ha all mulig ros for. Men man får jo lyst til å dra denne mannen litt ned på jorda. Kommer han fra noe sted?

Wikipedia (som i Hararis bok selvsagt er et tegn på individets utslettelse, ikke kollektiv kreativitet) opplyser at han er oppvokst i Haifa, nå bosatt med sin mann i et kooperativ nær Jerusalem. Livet hans ble forvandlet av Vipassana-meditasjon, som han praktiserer to timer daglig, og en gang i året unner han seg en måned i total isolasjon. Han er ellers veganer, går tur med sin adopterte gatehund hver dag og har ikke smarttelefon, står det.

Om Hararis hierarkiske visjoner kan ha å gjøre med en oppvekst i en apartheidstat der folk vitterlig har ekstremt ulik verdi, blir bare spekulasjoner. Men det aller mest påfallende ved denne boka om menneskeartens framtid, er at den virker stein blind for det aller mest basale og allmenne: å få barn.

Når Michel Houellebecq skildrer sin seriekloning Daniel 24, er fraværet av reproduksjon i det minste et bevisst fortellergrep. Harari har ingen tanker om dette overhodet. Når han avskriver «kjærlighet» som nok en foreldet, menneskelig illusjon – det er jo ren biokjemi, så er det åpenbart bare den romantiske varianten han tenker på, med lett fnysende referanse til Hollywood-filmer.

Barnløse drømmer


«Terrororganisasjonar som Al Qaida og IS representerer eit sivilisasjonssamabrot», skriver Kaj Skagen i siste nummer av Dag og Tid. Å møte «eit organisert barbari som strevar etter total makt» med gråt og fakkeltog – som om det var en trafikkulykke – er utillatelig naivt, mener han.

Pankaj Mishras bok «Age of Anger: a History of the Present» gir et friskt blikk på vår nære idéhistorie. Den franske revolusjonen er et digert, pågående eksperiment som vi ennå strever med å forstå virkningene av, mener Mishra, som sporer vår egen tids ressentiment tilbake til 1700-tallet.

Selve kjernekonflikten finner han i oppkomlingen Jean-Jacques Rousseaus fiendskap, ja, etter hvert hat, mot Paris’ daværende stjernefilosof Voltaire; ivrig hoffrådgiver for tidas opplyste despoter, med urokkelig tro på at rasjonalitet og individuell egeninteresse kunne drive fram modernisering og velstand til alle.

Imot dette formulerte Rousseau tanker om indre følelser av utenforskap, som har hatt en uoverskuelig virkningshistorie etter folkeopprøret de først inspirerte. Løfter om frihet og likhet, og erkjennelsen av at mennesket er herre over egen skjebne, har vært en kilde til underlegenhet, frustrasjon og trang til selvhevdelse – spesielt blant dem som kom (og stadig kommer) seint til bordet.

Rousseau inspirerte sterkt tyske romantikere som Herder. De tilsynelatende håpløse forutsetningene for en statsdannelse ga grobunn for en intens dyrking av egen, mytisk kultur. Bokbålet under Luther-jubileet i Wartburg i 1817, der «utyske» verk som «Code Napoleon» gikk opp i flammer, innvarslet seinere bokbål.

Giuseppe Mazzini formulerte den nasjonale offerviljen som trengtes: «Ideer modnes raskt når de næres av blodet fra martyrer.» Hans drøm om det Tredje Roma inspirerte først til det italienske Risorgimento, siden til opprør og statsdannelser over hele den postkoloniale verden. I sosialdarwinismens tidsalder spredte atter nye ideer seg, men ikke alltid slik vi tror: Nietzsche-lesende bolsjeviker og Spencer-dyrkende hindunasjonalister har knust mange egg i verdens omelett.

I Russland, der avstanden mellom moderne ideer og gamle realiteter lenge virket aller størst, fikk ideene tidlig en radikal form. Bakunin, dypt preget av revolusjonsnederlaget i 1848, gikk lengst: maksimen Frihet = destruksjon inspirerte horder av unge anarkister til å sette skrekk i en hel verden mot slutten av det 19. århundre – for eksempel med anslaget mot et borgerlig konsertsted i Paris i 1882.

Snart faller Mosul. «Kalifatet» vil lide samme skjebne som futurist-poeten Gabriele D’Annunzios kortlivete «republikk» i Fiume i 1919, et dekadent, politisk skrekkteater, i sin tid en mørk honningkrukke for mistilpassede, eventyrlystne unge menn, der man rakk å introdusere både nazihilsen og uniformer med dødningskaller.

Bakunins barn


På 1930-tallet satt den tysk-jødiske sosiologen Norbert Elias i intens konsentrasjon over gamle etikettehåndbøker, av alle ting. Mens barbariet vokste fram rundt ham i samtidas Tyskland, satt han bøyd over høviske kodekser fra middelalderen og framover, mens han formulerte sin teori om siviliseringsprosessen: hvordan mennesker over lange tidsspenn ble knyttet sammen i stadig tettere fellesskap, og gjennom indre tvang gradvis ble mer hensynsfulle overfor hverandre. Da boka kom ut i 1939, hadde Elias rømt til utlandet.

Uten sammenlikning for øvrig, har jeg de siste ukene hygget meg med Waldemar Brøggers smått geniale «Skikk og bruk» fra 1960, som jeg nylig arva etter Gommo. Jeg vet ikke om hun noen gang leste i den, men den sto nå der i bokhylla i alle år, som en liten markør for hennes reise: oppvokst i små, fattigslige kår, først i arbeid som budeie, deretter som hushjelp, så på telefonsentralen, før hun giftet seg med en driftig hytteentreprenør og gled inn i den brede velstandsveksten i etterkrigstida, med stiv permanent, nystrøkne duker og halvdannede bridgelag.

Helt nylig kom oppfølgeren «Skikk og bruk for underklassen». Intensjonen er god: en håndbok for alle som står fremmedgjorte og isolerte i møte med usikre arbeidsforhold, demonterte velferdsordninger, offentlig nyspråk og målstyringsidioti. Det kan vi trenge. Dessverre har det blitt en helt ufyselig dårlig bok, der alt koker bort i oppstyltet, gammelmodig studenthumor, om situasjoner der det eneste anstendige er å slå i bordet og skrike.

Forfatterne bruker etikettegrepet som et billig triks, og har ikke forstått det potensielt viktigste poenget i boka de bruker som forelegg: selvtillit. Brøgger skriver det fint i forordet: «Målet har vært å frita folk fra tvil, tanker og forvirring så de åndelige krefter kan brukes til det ene vesentlige: uten anstøtsstener å komme i kontakt med medmennesker.» Her er det mye å lære, tror jeg.

I møte med populistbølgen fra høyre, er venstresidas reaksjon gjerne defensiv: Hvorfor liker de oss ikke? Den såkalte identitetspolitikken har lenge vært en hovedbekymring, eller kanskje snarere en tvangstanke: Vi tenker oss en fiktiv arbeiderklassevelger, alltid en lett opptirrelig mann. Kvinnemarsjer med rosa luer er sannsynligvis det verste han vet.

Men det er jo så mye mer å være flau over, som representant for venstresida. Overvintrede maoister i trange nettsamfunn som tror alt avhenger av et korrekt hovedstandpunkt til Putin, Trump eller Assad. (Det er for, om du lurte.) Og kritikere av disse igjen, som tror alt avhenger av riktig begrepsbruk. (Ikke si «globalist»!) For ikke å snakke om det nyeste tilskuddet til bokstavkjeksvenstre, de interseksjonelle, der man knapt kan ytre en sammenhengende setning uten at noe blir feil. Legg til to bitte små partier som er nesten enige om alt, og et folkeparti anført av en mangemillionær på famlende jakt etter populære standpunkt – det eneste som mangler er en refsende kronikk fra Civitas ekskommunist Bård Larsen, så er bildet komplett.

Nei, hvorfor klarer vi ikke å vekke interessen til den vanlige mann og kvinne, tro.

Så hva er svaret? Skal Thorbjørn Berntsen vende tilbake, snakke så alle forstår og klaske damene på baken igjen? Det løser neppe alt.

Kanskje er det noe helt annet folk sitter og venter på: en venstreside som ikke har nok med seg selv, og som ikke engster seg når gatene fylles med folk.

Skam


Hvorfor skildres Afrika kronisk som Det mørke kontinent, når et afrikansk land i snitt mottar ti ganger mer lys enn et middels nordeuropeisk, spurte Øyvind Berg i diktsamlingen «Nede Fortelling». Poenget rant meg i hu under lesningen av Gunnar Kopperuds nye bok, som utspiller seg i Sør-Sudan. Sjeldent har jeg støtt på flere fordomsfulle, stereotype framstillinger av afrikansk mørke enn i denne boka (Joseph Conrad iberegnet). Og nettopp derfor er dette en god bok, skulle det vise seg.

«Der savannen ender» er en tett, plotdrevet roman om et gisseldrama som går på tverke, fortalt gjennom tre skiftende synsvinkler: familien Ødegård fra Jevnaker, som bortføres av en lokal somalisk militsgruppe; Markus, en desillusjonert krigsreporter med kontakter i den sudanske opprørsbevegelsen som får i oppdrag å lete opp familien; og Dimitrios Dimitrios, innehaver av overnattingsstedet Ding-a-Ding, der alle trådene samler seg, langt ute på en savanne nær den kenyanske grensen.

Kopperud har bakgrunn som krigsreporter, og det er mye bitter, solbrent livserfaring å spore her. Markus’ kallenavn blant opprørssoldatene klinger med fra Kopperuds debut fra 1996 – «Den hvite apen», og de som har fulgt forfatterskapet tett vil sikkert finne flere gjenkjennelige spor.

Kopperud skildrer godt maktesløsheten i en gissel-situasjon, der familiemedlemmer dras fra hverandre, og en far liggende i fosterstilling svikter mest av alle (det finnes det også en god grunn til, Erik Ødegård, ingeniør hos Scanconsult, har rotet seg langt bortenfor vestlige spilleregler). Bakerst i kulissene spøker israelske og kinesiske landoppkjøpere, uten at dette utbroderes i noen detalj.

Minst overbevisende er muligens beskrivelsen av de nyankomne norskingene – barna fingrer med Ipader og spør etter sikkerhetsbelte, og det afrikanske sjokket er ikke akkurat underspilt: «Lukten og lyden av den afrikanske landsbygda veltet plutselig inn i bilen – lukten av kompost, bål og stekt mat, lyden av sikader, geiter og ropende kvinner. Lene gispet og tok seg for munn og nese, barna i baksetet skvatt.»

Bokas sterke kjerne er Dimitrios, en gammel gresk gris i livets solnedgang, som styrer et lite, smuldrende imperium sammen med sine tre unge koner, Leyla, Fidelis og M’Binje. En pragmatisk forretningsmann (våpen- og menneskesmugling m.m.) som har lært seg å manøvrere mellom skiftende opprørsbevegelser, full av velprøvde triks: Under forsetet i bilen har han to bokser, en legeveske og en katolsk messehagel, begge skaffet under et granatangrep under i krigen i 1975 (salve og røkelse: se på det som surdeig. Spar litt av det gamle og bland med noe nytt).

Med denne stemmen kan Kopperud snakke rett ut av posen om det meste: sudanesere, somaliere, libanesere, armenere, italienere, FN-utsendinger, UD-kvinner – og europeisk innvandringspolitikk (gisseltakernes krav er ett tusen forhåndsinnvilgede asylsøknader til Norge).

Natta er mørk rundt ekvator, den kommer raskt, og gatelysene er få. Og er du hvit, ja, så er du hvit. Dette er tilsynelatende ingen kultursensitiv bok, men så skjer det noe rart: De afrikanske personene er bipersoner i boka, ja visst, men det er de som vet, de som forstår. Europeere famler rundt i blinde, eller ender opp som desillusjonerte vrak.Og hvis du er ute etter å forstå hvordan den hvite mann (og kvinne) egentlig ser ut i det afrikanske nattemørket, kan reisen begynne her.

Solnedgang i Sør-Sudan


Odd Karsten Tveit er en dreven dokumentarforfatter. I sin nyeste bok ender han opp med å ri to hester (eventuelt kameler) der den ene er nær ved å omkomme underveis. Han burde muligens ha nøyd seg med det sterkeste framkomstmiddelet, og litt lettere oppakning.

«Salongen i Jerusalem» er en stort anlagt, detaljrik gjennomgang av maktkampen i de palestinske områdene i tidsrommet 1914–1948. En gryende sionistisk bevegelse manøvrerte mellom stormaktene med kløkt og dristighet, samtidig som konturene av en palestinsk motstandsbevegelse (tilsynelatende alltid like splittet) tok form. Gjennom noen historiske nøkkelpersoner, som søsknene Sara, Alexander og Aaron Aaronsohn, alle engasjert i spionasje, og med berømtheter som Lawrence of Arabia og Winston Churchill i viktige biroller underveis, samler Tveit storpolitiske tråder i en levende fortelling.

Som tittelen angir, er dette også en bok om American Colony, i dag et kjent vannhull for journalister i Øst-Jerusalem, i utgangspunktet tilholdssted for en myteom-spunnet kristen menighet. Tveit har funnet tilbake til stoff fra sin bok «Annas hus» (2000) om norskfødte Anna Spafford, supplert med nytt kildemateriale om datteren Bertha. Det er en dramatisk livshistorie – Anna mistet fire barn i et skipsforlis, grunnla sekten Overvinnerne som ankom Jerusalem i 1881, overbevist om Jesu tilbakekomst samme år. Fram til sin død i 1923 var hun menighetens ubestridte leder (Mother, ble hun kalt) med til dels tyranniske trekk, blant annet et sinnrikt opplegg for seksuelle fristelser som skulle teste medlemmenes avholdenhet.

Det skal godt gjøres å klemme mer spennende stoff mellom to permer: En fortelling om en skandaleomsust sekt med sterke indre rivninger. Og en like fantastisk fortelling om storpolitisk maktkamp og risikabelt dobbeltspill som la grunnlaget for en av vår tids mest definerende konflikter.

Så hva er problemet? I form er boka en krønike. Kronologien kobler hendelsene i hop i et ledig, refererende språk. Dette fungerer godt når Tveit skildrer for eksempel troppeforflytninger, skiftende allianser eller risikable spionoppdrag (og ikke minst hvordan en gresshoppesverm inntar Jerusalem, time for time – et glitrende lite kapittel).

Men det fungerer ikke når han skal beskrive en religiøs sekts indre liv. Det trengs smidighet og sterkere fortellergrep for faktisk å vise hvordan Spafford fikk en så sterk posisjon i menigheten, og for å bringe leseren på innsiden av de til dels hatefulle konfliktene som oppstår. Dette får vi høre om, men personene forblir sjablonger, motivasjon og tanker blir stadig vekk slått fast, uten rom for tvil.

For boka som helhet får dette konsekvenser. Det store og det lille, salongen og verden rundt, er ikke godt nok integrert, det oppstår altfor sjeldent noen naturlig dynamikk imellom dem. Tveit kan skildre for eksempel massakren i Deir Yassin så hårene reiser seg i nakken, men begivenhetene i salongen kommer aldri nær noen slik nødvendighet og driv. Det blir snarere referatpregede oppsummeringer, som pliktskyldig hektes på underveis. For å si det med den metaforglade fortelleren: «Om sinnene kokte i American Colony, var det som en lett bris mot stormen som bygde seg opp utenfor».

Boka føles itillegg litt overlesset. «Ordene falt som sommerregn på tørste hjerter», skriver Tveit om en av Spaffords prekener. Selv har han krydret framstillingen med en voldsom mengde beskrivelser, av interiør, eksteriør, klær, utseende. Kombinert med et stort persongalleri og to plotlinjer som ikke går helt i hop, blir boka i partier slapt disponert. Særlig i tida omkring første verdenskrig raser bipersoner ut og inn av boka i et forrykende tempo. En venezuelansk general «med utstående ører og bred mustasje under oppstoppernesen» introduseres med brask og bram, for så å forsvinne sporløst to avsnitt etter. Plutselig kommer en morsom anekdote om hvordan gartneren til en russisk baron inngår et pikant komplott med baronessen; den relevante forbindelsen er at Anna Spafford ikke hadde hørt om historien. Og du visste neppe at erkehertug Franz Ferdinand hadde nettopp en lysegrønn strutsefjær i den spisse hatten sin, den dagen han ble drept.

Slikt er festlig, men når anekdotene og rekvisittene ikke driver handlingen framover, får de fort preg av staffasje, og detaljrikdommen kan ikke kompensere for flate karaktertegninger og haltende fortellerstruktur. Alt skal med, og det er salongen som etter hvert kneler under overvekten. Fortellingen om American Colony blir ganske uforløst (det har heller ikke blitt plass til bilder – et stort savn, ettersom sekten var et sentrum for fotografisk virksomhet i førkrigsårene).

Strabasiøs reise


- Universitetene har neglisjert okkupasjonshistorien, sier leder av Holocaustsenteret Odd-Bjørn Fure.

Han mener instituttledelsen ved Universitetene har sviktet ansvaret for å drive fram unge og nyskapende krefter som kan nyansere den norske krigshistorien.

- Jeg er ikke enig i at det er snakk om en neglisjering, sier instituttleder Jorunn Bjørgum ved Universitetet i Oslo. Hun mener ansvaret for en helhetlig satsing ligger hos Norsk Forskningsråd.

Den siste uken har mange kritisert norsk krigshistorie for å være ensidig og lite nyansert.

Odd-Bjørn Fure mener universitetets forskingsmiljøer har stagnert, og synes det er for lite mangfold og for få støttepunkter i forskingsfeltet.

- Det foregår oppsiktsvekkende lite forskning på okkupasjonshistorie i Norge, sier han.

I europeisk målestokk henger vi langt etter her til lands, påpeker Fure.

- Så vidt jeg kan se er vi det eneste landet i Europa som ikke har vitale forskingsmiljøer på dette området. Internasjonalt er dette et av de store historiske feltene som har vært preget av nytenkning, sier Fure.

Det store strukturelle problemet er at det ikke drives aktiv forskning ved Universitetene i Norge, mener Fure.

Vil ha ny krigsforskning

- Krigshistorien er skrevet i svart og hvitt, sier Tore Pryser, professor i historie ved Høgskolen i Lillehammer.

Han mener historien enten handler om svartmaling av dem som gikk inn i NS, eller glorifisering av motstandskjempere i Milorg og Kompani Linge.

- Mellom dette har man gråsoner, som først og fremst handler om tilpasning. Dette var det dominerende trekket ved okkupasjonstiden, men det er ennå svært underbelyst, sier Pryser.

Historiker Harald Berntsen gir Pryser støtte. Han mener hjemmefrontsledelsen i Oslo har glorifisert seg selv, fortiet andres innsats, og bevisst tilslørt uønskede historier.

Bakgrunnen for slike skjevheter er at et bestemt miljø tok kontroll over historieformidlingen etter krigen.

- Historien om krigen var et ledd i nasjonsbyggingen. En smal krets av aktører har preget historieforståelsen, sier Pryser.

Jens Chr. Hauge var den sentrale strategen blant motstandsfolk med tilknytning til Arbeiderpartiet. Hjemmefrontsmuseet sprang ut av dette miljøet, og formidler fremdeles et ensidig historiesyn.

- Vi håpet at det ville utvikle seg til en mer kritisk institusjon når faghistorikere fikk kontrollen. Men det er fortsatt Milorgledelsens fortolking som dominerer, sier Pryser.

- Har skapt et glansbilde

Den danske filmprodusenten Thomas Stenderup tar nå over som ny dekan ved Den norske filmskolen. Han er en internasjonal kapasitet, som blant annet står bak kritikerroste suksesser som «Kunsten at græde i kor», og «Maria Larssons evige øyeblikk».

Det er ikke noe å si på ambisjonene: Stenderups tiltredelseserklæring var at filmskolen på Lillehammer skal bli den beste i verden.

- Man skal jo ha en ambisjon. Filmskolen er allerede på et imponerende nivå, og jeg gleder meg til å gå inn i en så velfungerende institusjon, sier Stenderup til Klassekampen.

Men utfordringene ligger klare. Det har den siste tiden vært store kontroverser rundt planene om å integrere Filmskolen i den generelle medieutdanningen ved Høgskolen.

Styreleder i den norske produsentforeningen Sveinung Golimo mener Stenderups største utfordring er å ivareta Filmskolens integritet som en høyere kunstfaglig utdannelse.

- Det vil være en potensiell katastrofe å slå sammen Filmskolen med de generelle mediefagene på Høgskolen i Lillehammer, sier han.

Golimo avviser ikke tanken om å flytte Filmskolen til Oslo om den mister sin særposisjon.

- Om Høgskolen ikke forstår ansvaret de har, er de ikke verdige til å ivareta Filmskolen, sier han.

Vil bli best i verden

Olav Brostrup Müller

I høst undertegnet Norge og Kina en avtale som skal støtte opp om det økte utdannings- og forskningssamarbeidet mellom landene. Foreløpig ser det ut til at Kina ikke anser at avtalen også bør omfatte Harald Bøckman.

- Jeg vet ikke hva jeg har gjort som er så forferdelig galt, men opplever likevel at det blir jeg som må bevise at jeg ikke er en skurk. Det er jeg som får bevisbyrden, og det nekter jeg å gå med på, sier en av Norges fremste eksperter på kinesisk språk og kultur, forsker Harald Bøckman.

Bøckmann skulle egentlig vært på reise i Sørøst-Asia nå, og hadde i den forbindelse planlagt å stikke innom et kinesisk forlag i Beijing.

Utpå vinteren skal Bøckman gi ut en samling med dikt av Olav H. Hauge, oversatt til kinesisk i samarbeid med en kinesisk poet. Nå ser det dessverre ut til at han blir nødt til å holde seg hjemme: kinesiske myndigheter nekter ham visum til landet, av grunner forskeren ennå ikke har fått klarhet i.

- Jeg gikk på det kinesiske konsulatet og søkte om visum 28. november, men der ville de ikke engang ta imot søknaden min, forteller Bøckman, som er overbevist om at navnet hans nå figurerer på en svarteliste på den kinesiske ambassaden.

- De brukte bare to minutter på å bestemme seg for at jeg var uønsket, og det var de to minuttene jeg brukte på å fylle ut visumpapirene, sier han til Klassekampen.

Bøckmann frykter nå at innreiseforbudet kan vise seg å bli varig, noe som vil ha store følger for kinaforskningen hans.