Oldefaren min var omtrent én femti høy. Han hadde pukkelrygg og visstnok et hissig gemytt. Da han dro til hovedstaden en periode for å lære seg bokbinderfaget, lagde han en reisekiste der han la til et mellomnavn med ekstra fin stavemåte, en innskutt «z». På slektsgården Paradis i Telemark opprettet han etter hvert lokalt postkontor, var en habil slåttemaker, hadde noen dyr, drev med både det ene og det andre. Han etterlot seg et stort bibliotek, stort sett kjøpt som usprettede flak og bundet inn med fine, syrepregede stivpermer, siden litt tilfeldig fordelt på arvinger. Blant de gamle bøkene jeg bladde i som liten gutt, var en fillete utgave av Dorés bibel og litografisamlingen Billeder til Norges Historie, begge i storformat. Jeg kunne sitte og glo i en evighet på en halvnaken Loke i helfigur, skrekkslagen under en giftslange. Ellers var det mange bøker om jordbrukslære og målreising, samt en knøttliten bok om reglene for associationsfodbold – en liten pekepinn om hvor livsfjern boksamlingen også var, oldefaren min var omgitt av stupbratte bakker på alle kanter.
I bakvendtland, der kan alt gå an. Men hvor i all verden er det Kaj Skagen vil med sin okkulte undergangsroman?
Landet bortenfor
