Sara Hegna Hammer

#fff

Det finnes knapt menn i Kai Fjells malerier. I den grad de finnes, er det gjerne som i «Mobiliseringsordre» (1940), der far er en skygge på vei ut i krigen. Det er mors fortvilelse som er blikkfanget.

Opptrer menn som hovedpersoner, er det gjerne som suspekte karakterer. Ta «Lørdagsfrieren» (1935), som skildrer en «heller tvilsom» praksis der unge menn oppsøkte jenter som sov aleine på setra på nattetid. Eller «Voldsmannen», som bygger på en alvorlig dyremishandlingssak.

Nei, Fjell er på mer enn én måte damenes maler. Da jeg besøker den retrospektive utstillingen på Henie Onstad Kunstsenter denne tirsdagen, vrimler det av oss. Ikke bare består det tallrike publikummet av anslagsvis nitti kvinner (og rundt sju menn) – også lerretene er fylt av hundrevis av kvinneansikter.

For Kai Fjell (1907–1989) var kvinnen symbolet på helheten, på naturen, på det som skapte og vernet om livet. Det er ikke dermed sagt at han hadde et idealisert bilde av det motsatte kjønn: «Du finner like mye galskap hos kvinner som hos menn», slo han fast i et intervju med NRK, vist i utstillingen – riktignok med så lav lyd at det knapt er hørbart.

 (og kvinnekroppen) har som kjent lange og mørke røtter i kunsthistorien. Kai Fjell oppleves derimot som en kunstner med en oppriktig interesse for kvinners livsbetingelser i sin samtid: Hos ham er hun et menneske, ikke bare en muse.

Til tross for at vakre, symbolistiske malerier av rakryggete mødre og yndige barn dominerer, kan han ikke beskyldes for ensidig skjønnmaling av morskapet. I det i sin tid radikale maleriet «Kloke koner» (1935) kan man skimte et dødt foster på glass. Det frodige bildet som bærer tittelen «Fruktbarhet» er heller ingen utvetydig hyllest til fertiliteten: En mor ser på betrakteren med et dødt og utmattet blikk.

Å sette mange barn til verden var på 1930-tallet stadig et tveegget sverd i både arbeiderklassen og blant fattige bønder. Som den samfunnsengasjerte Fjell tar for seg i «Utkastelsesforretning» (1933/1935), kunne børskrakket i New York merkes også på vår side av Atlanteren – mange familier ble tvunget til å fra gård og grunn.

Men barn må alltid brødføs, uavhengig av foreldrenes misere. Det blir også smertelig klart i det usentimentale, men gripende maleriet «Enkens livsberging». En tynget mor forlater sine to små barn på vei ut i natta. For mange kvinner som plutselig sto uten mann og inntekt, var prostitusjon eneste utvei.

 ikke Kai Fjell etter gleden, forteller han i et annet NRK-intervju: «Jeg var i grunn gammel og alvorstung fra børjan av», sier kunstneren, som vokste opp i Skoger utenfor Drammen på starten av 1900-tallet.

Mennesker, ikke muser

Ruth er fullstendig diskvalifisert som mor. Det er i alle fall slik den femtiårige læreren ser det selv. I britiske Susie Boyts roman «Elsket og savnet» fra 2021, som nå foreligger på norsk, får vi innblikk i relasjonen mellom Ruth og dattera Eleanor, som siden tenårene har vært rusavhengig.

Med tålmodighet, omsorg og kalkunsandwicher forsøker Ruth å lappe sammen det krakelerte mor og datter-forholdet. Hun vil rette opp feilene som kanskje, kanskje ikke gjorde at dattera ikke håndterte livet slik hun håpet.

– Alt hun gjør, gjør hun ved hjelp av myk makt, sier Susie Boyt på telefon fra London.

Den 57 år gamle forfatteren og Financial Times-spaltisten er datter av kunstner Lucian Freud, oldebarn av Sigmund Freud, og har seks romaner på samvittigheten.

– Ruth kjefter aldri, men setter viljen sin gjennom over en kopp te. Derfor overser noen lesere de tingene hun gjør som ikke er bra. Folk har sagt til meg at hun er en majestetisk morsfigur, mora vi alle alltid har drømt om. Men det er jeg ikke helt enig i.

For da Eleanor blir gravid og setter vesle Lily til verden, føler Ruth seg først kallet til å hjelpe henne med å stable et familieliv på beina. Men snart bestemmer hun seg for å overta omsorgsretten – ikke ved å gå rettens vei, men ved å tilforlatelig overrekke foreldrene en konvolutt med fire tusen pund og spørsmål om hun ikke kan låne Lily en ukes tid.

– Alle vet at man ikke gir rusavhengige en så stor sum med penger, sier Boyt.

– Likevel framstår hun som velmenende?

Det kan være forløsende at noen sier helt feil ting.

Lykkelig, tross alt

Iført hedmarksbunad og dyp blå hijab ble Aud Lise Norheim akkreditert som norsk ambassadør til Teheran i 2014. Bekledningen vekket oppsikt: Bildet av henne havnet på forsida av flere iranske aviser, og her hjemme ble det begeistret meldt at hedmarksbunaden var blitt en snakkis i Midtøsten.

Riktignok vekket antrekket også irritasjon. Blant annet hevdet iranske feminister at Norheim smisket for det autoritære regimet. Likevel mener professor Iver B. Neumann at hun lykkes i å etterleve diplomatenes uskrevne klesregel:

– Du skal kle deg for to grupper samtidig. På den ene siden er du en representant for landet du kommer fra, og på den andre siden skal du ikke se ut som en idiot i det landet du kommer til, sier Neumann, som har forsket på diplomati i en årrekke.

I den ferske antologien «Klær» skriver han om et antrekks betydning for en vellykket diplomatisk opptreden. Antologien er redigert av Neumann og sosiologiprofessor Cecilie Basberg Neumann, som han er gift med. Ti skribenter tar for seg spørsmålet om hva klær gjør med oss – og hva vi gjør med klær.

– Menn har problemer med å ta klær alvorlig. De tenker på det som noe som bare er dill, sier Neumann til Klassekampen.

– Klær er et sosialt fenomen, alltid relevant, på tvers av historie og geografi. Likevel er vi i en situasjon der samfunnsvitere ikke har noe særlig grep om det. Hvorfor tar ikke de som tar politikk alvorlig, estetikk alvorlig?

Neumann tror det må ses i lys av nazistenes og kommunistenes estetisering av politikken. I begge de totalitære bevegelsene ble symboltunge kunstverk, monumental arkitektur, upåklagelige klesdrakter og storslåtte seremonier brukt aktivt for å manipulere befolkningen og fremme ideologien.

Etter andre verdenskrig gjorde politiske analytikere derfor et helhjertet forsøk på å bekjempe estetikkens politiske betydning. Særlig gjelder det Frankfurterskolen, med tenkere som selv hadde erfart de grufulle konsekvensene av fascistisk estetisering. Deres motsvar var, ifølge Neumann, å nekte å vie politikeres visuelle uttrykk akademisk oppmerksomhet. Enhver politisk analyse skulle utelukkende handle om det som ble sagt, «det beste argument», som det heter hos den nylig avdøde filosofen Jürgen Habermas.

Da Sylvi ­Listhaug ­begynte å ­vaske håret, ­forvandlet det norsk politikk.

Med høye hæler på knivseggen

Tom Henning Bratlie

#000

I det første minnet Elisabeth Thoresen har av å stå opp mot urett, vil presten sende en av hennes medkonfirmanter på dør. Gutten har stotret seg gjennom teksten han er bedt om å lese, og presten tror han driver gjøn.

Da Thoresen forklarer at gutten ikke kan bedre, blir hun advart: Tier du ikke still, kan du også gå.

– Jeg har alltid angret på at jeg ikke gikk, sier hun da vi treffer henne i leiligheten hennes i Drammen.

«Drit i det», står det på drageren over sofaen. Bokstavene kom opp etter at hun i 2009 fikk et hjerneslag, som seinere gjorde henne ufør.

– Når man er syk, er tålegrensa lav, man eksploderer fort. Men det er så tappende at det må jeg spare meg for.

Siden leiligheten ligger i et tidligere butikklokale, er parkeringsplassen romslig – noe som gjør at biler ofte går på tomgang utenfor stua hennes.

– Jeg må minne meg på å la det gå. Da jeg først ble syk, var det egenterapi: «Drit i det, drit i det, drit i det». Så har jeg bare latt det henge.

At «å drite i det»ikke er et prinsipp Elisabeth Thoresen alltid etterlever, er mange Nav-brukere takknemlige for.

Det hadde vært fint å fly, men i mitt neste liv vil jeg være en flodhest.

Prøver å drite i det

Første gang jeg så et maleri av Urd J. Pedersen, rynket jeg litt på nesa. De ekspressive og fargesterke maleriene var litt naivistiske for min smak.

Likevel ble jeg et snaut tiår seinere forledet til å hedre styrtfødselen av min sønn ved å erverve et av hennes halvannen meter høye «Tempo, tempo, tempo»-malerier. Siden er jeg sakte, men sikkert, blitt henført av bildet som har dominert stua vår i snart fem år. Det går knapt en dag uten at jeg fengsles av det, at jeg oppdager noe nytt i maleriet.

Verkene som jeg øyeblikkelig falt pladask for, har jeg derimot sett meg mett på for lengst.

 dere med dette utilslørte skrytet av mitt vellykkede kunstkjøp? Fordi det illustrerer at et verks kvalitet ikke alltid kan måles på den umiddelbare reaksjonen det vekker i betrakterne.

Å skille god kunst fra visuell tilfredsstillelse krever kunnskap og mengdetrening, noe kunstnere gjerne besitter. Det har derfor virket rimelig at komiteene som deler ut Statens kunstnerstipend, i all hovedsak består av kunstnere.

Men som Klassekampen har skrevet om de to siste ukene, er modellen under press. Fotograf Ingrid Jordal 

mener at bukken er blitt satt til å passe havresekken

, og hun vil derfor ha både kunsthistorikere og advokater inn i komiteene.

kunsthistorikere og andre fagpersoner virker, etter hva jeg kan forstå, fornuftig. Det som derimot framstår som en dårlig idé, er å inkludere andre yrkesgrupper.

, som i fjor tok til orde for at majoriteten i komiteen skal være kunstnere, mens resten bør være akademikere, entreprenører, fotballspillere eller rørleggere: «Folk som er konsumenter, og ikke bare kunstprodusenter. Vi lager jo kunsten til folk».

Det låter jo demokratisk, men en fersk svensk undersøkelse illustrerer problemet: Mer enn hver tredje svenske kan ikke nevne navnet på en nålevende kunstner.

Kvalitet kan ikke alltid måles på den umiddelbare reaksjonen

Gi oss det vi ikke vet vi vil ha

Sverige er dårligst på kulturfinansiering i Norden.

Det ble denne uka slått fast i en rapport laget på bestilling fra DIK, et svensk fagforbund for akademikere og fagfolk innen kultursektoren. I rapporten, utarbeidet av PwC Sverige, har man sett på andelen av europeiske lands offentlige utgifter som gikk til kulturområdet i 2024 sammenliknet med 2014.

Konklusjonen er at Sveriges kulturfinansiering synker – både i andel av bruttonasjonalprodukt og i kroner per innbygger.

Men heller ikke på vår side av grensa peker pilene oppover. Ifølge rapporten, som baserer seg på tall fra Eurostat, bevilges 1,1 prosent av offentlige kroner her til lands til kultur – mot 2,5 på Malta og 2,2 i Estland og på Island. Tallet inkluderer statlige, regionale og kommunale midler.

I Norge og Sverige har dette tallet sunket med 0,2 prosentpoeng siden 2014, noe som gjør oss til de to nordiske landene med størst fall.

Danmarks nivå har ligget på stedet hvil de siste ti årene, finnene har økt sin andel med 0,1 prosentpoeng (fra 0,9 til 1 prosent), mens Island har gått ned fra nevnte 2,3 prosent til 2,2 – men er altså stadig best i klassen.

Det europeiske gjennomsnittet ligger på 1,3 prosent, et nivå både Norge og Sverige havner under.

Kultur får stadig mindre penger

Charlotte Førde Skomsøy

Hadde du vært høy i hatten om du sto foran et 400 år gammelt maleri med en skalpell, for å skrape uhumskheter av det?

De fleste ville nok skjelve litt på hånda mens de flikket på et verk verdt millioner, men for konservatorene ved Nasjonalmuseet er det hverdagskost.

– I begynnelsen av karrieren kan man nok ha mareritt om å snuble inn i en Munch, forteller Ida Bronken da vi treffer henne og kollega Thierry Ford i museet.

– Men man lærer seg å se på verkene som et hvilket som helst materiale.

Helt fryktløs er likevel ikke den erfarne malerikonservatoren. Før vi kommer inn på verkstedet, avslører hun at det finnes et arbeid der inne som skremmer henne.

Og idet vi åpner dørene til det lyse rommet, åpenbarer hennes kryptonitt seg: Et Karel Appel-maleri som ikke har tålt å bli flyttet fra det gamle Nasjonalgalleriet.

For selv om de fleste malerier er blitt lykkeligere i det nye museets fuktige luft, viser Bronkens forskning at etterkrigsmalerier med myk oljemaling har protestert kraftig mot sitt nye hjem.

Partier har reist seg fra lerretet, og for å få dem på plass igjen kreves alt et maleri ikke kan fordra: varme, trykk og fukt.

Skulle klimaanlegget i fraktbilen bryte sammen, må vi stå klare til å vurdere maleriet.

Viser kjærlighet med skalpell

Det spilles ikke musikk i heisen på det gamle Kabeltårnet på Økern. Likevel har jeg fått Queens «I want to break free» på hjernen da jeg går derfra.

Det kan være tilfeldig, men trolig skyldes det at mitt ærend i det 67 meter høye tårnet har vært et atelierbesøk hos Tori Wrånes, en kunstner som har lite til overs for rammer.

Ikke bare kan kunstnerskapet hennes være besværlig å plassere: Er ikke performancene hennes egentlig figurteater? Eller er det mer treffende å kalle dem danseforestillinger? Installasjoner? Teatralske konserter, kanskje? Og hva er disse underfundige gjenstandene hun omgir seg med når hun opptrer – er det scenografi, eller er de skulpturer i sin egen rett?

Heller ikke når hun om en snau måned skal utfolde seg i Sverre Fehns ikoniske paviljong i Venezia, akter Tori Wrånes å la seg begrense.

– Jeg skal vise en skulptur som begynner inne i paviljongen, med en kjede av mennesker som har vokst sammen, forteller Wrånes.

– Men så strekker den seg opp i taket og ut på plassen utenfor. Det kjente jeg med en gang at var viktig for meg: å ikke bare være en del av den nordiske paviljongen, men å komme meg ut på plassen der alle møtes.

– Det handler nok om behovet for å frigjøre seg fra bokser og rammer. Jeg ble en gang spurt om jeg var norsk, og da fikk jeg en fysisk motstand mot å svare ja på det spørsmålet: «Nei, jeg er fra jorda», sier Wrånes og ler.

– Det handler nok om verdenssituasjonen også: Verden blir mer og mer oppdelt, mens kroppen ønsker seg en sjenerøs helhet.

Verden blir mer og mer oppdelt, mens kroppen ønsker seg en sjenerøs helhet.

Sprenger seg ut av paviljongen

Charlotte Skomsøy

Dorsk kan ingen beskylde Cecilie Hellestveit for å være. Da vi ankommer leiligheten til juristen og folkerettsforskeren på Grünerløkka i Oslo klokka to denne tirsdagen, har hun allerede rukket å reise tur-retur Hamar for å «gå i duell med to statsråder», blitt «intervjuet av sikkert åtte journalister om krigsforbrytelser og Donald Trump», og nå har hun «deadline på en bok om tre kvarter».

Idet vi når trappeavsatsen foran leiligheten har hun, i en voldsom fart og med en sykkel under armen, fortalt oss mer om kjøpet av dette krypinnet og livet her enn vi har plass til i denne vesle artikkelen.

Kanskje like greit. Det er ikke den drøyt 100 kvadratmeter store leiligheten, som hun deler med sin mann og tre tenåringssønner, vi er her for å skildre – men det hun har hengende over sofaen sin.

– Mange har sikkert ryddet leilighetene sine før dere kommer på besøk, men det har ikke 

 tid til, da, for å si det sånn, advarer Hellestveit.

Idet vi har forsert stabler med bøker i gangen («vi rydder ut av barnerommet. Alt skal sendes til en låve på Vestlandet»), og et mørkt trekjøkken som ser ut til å være hentet fra en staselig gård, kommer vi inn i den lyse stua.

Og der, over en blå sofa, henger et maleri med Lars Ellings umiskjennelige signatur.

– Han er en god venn av oss. Så god at i et av hans store oljemalerier er det jeg, med mine spisse albuer, som er modell, sier Hellestveit.

Men i maleriet som hun selv har anskaffet, nærmere bestemt i 2011, er det ingen spisse albuer, bare en ung gutt med en pistol.

I et av hans store oljemalerier er det jeg, med mine spisse albuer, som er modell.

Tar aldri fri fra krig og faenskap

Selma Stormyren Larsen

– Det er en ganske forutsigbar liste, sier Per Christian Selmer-Anderssen, teaterkritiker i Aftenposten.

Han snakker om Shake­spearetidsskriftets kåring av 2000-tallets 25 beste norske teaterstykker, 

. Selmer-Anderssen roser juryen for å ha fått med forestillinger av de viktigste norske regissørene og kompaniene.

– Det er en solid liste, men den viser hierarkiet i Teater-Norge. Noen stykker blir sett på som kunstnerisk høyverdige. Med én gang det er teater for andre enn dem som går på Black Box, er det ikke lenger høyverdig kunst.

9 av de 25 forestillingene på lista ble spilt på Black Box Teater, en liten scene i Oslo for fri scenekunst.

– Det er for eksempel ingen musikaler her. Det er symptomatisk, mener Selmer-Anderssen.

Ifølge Aftenposten-kritikeren gjenspeiler kåringen hva som er «mainstream» i norsk teater.

– Mainstream? Det frie feltet er jo godt representert?

– Det er ikke så overraskende – friteater er i hjertet av teaterkritikken. Men hvilke friteatre? Det er de store gruppene fra starten av 2000-tallet som fortsatt regjerer, på godt og vondt.

Beskylder teaterjury for å sette form over innhold

Norsk Shakespearetidsskrift har kåret de 25 beste fore­stillingene siden 2000

Etter nyttår i år ga Norsk Shakespearetidsskrift leserne sine en oppgave: Send oss en liste over de tre beste teaterforestillingene du har sett siden årtusenskiftet. Basert på disse nominasjonene skulle en fagjury kåre de 25 beste oppsetningene vist på norske teaterscener i perioden. Tre måneder og 252 nominasjoner seinere er lista nå klar. På den finner vi blant annet «Orlando» på Rogaland Teater i 2016, «Renset» på Den Nationale Scene i 2002 og «Tid for glede» på Nationaltheatret i 2022.

– Vi har vært opptatt av at forestillingene skulle være gode, originale og innflytelsesrike, forteller Therese Bjørneboe, jurymedlem og redaktør for Shakespearetidsskriftet.

Man kunne tenke seg at lista var en eneste lang parade av Heddapris-vinnere, men Bjørneboe mener kåringen understreker behovet for konkurrerende og korrigerende kåringer.

– Det er en fordel å se ting retrospektivt, fordi det da blir tydeligere hvilken innflytelse de ulike forestillingene har hatt. Ta for eksempel Vinge/Muller: De har aldri vunnet Heddaprisen, men de er jo blitt et av de viktigste navnene internasjonalt, med stor påvirking, påpeker Bjørneboe.

I et land der teatervitenskap er blitt et marginalisert fag, trengs slike initiativer mer enn noen gang, mener hun.

– For framtidig forskning trengs kåringer som korrigerer hverandre.

På Rodeløkka i Oslo ligger Black Box Teater – en liten, programmerende scene for fri scenekunst. Antall besøkende ligger normalt på drøyt 10.000 publikummere i året, mot Nationaltheatrets 250.000. Likevel ble hele 9 av de 25 forestillingene på lista spilt på det vesle teateret.

Til sammenlikning er Det Norske Teatret representert med seks forestillinger, Nationaltheatret med tre og Trøndelag Teater og Den Nationale Scene med to forestillinger hver.

Det er ikke satt sammen av noen folkejury, dette.

De 25 beste forestillingene siden årtusenskiftet er kåret

I 1972 ble en særegen skulptur avduket på Trosterud skole i Oslo: En tolv meter lang og seks meter brei konstruksjon av oppskårne glassfiberarmerte polyesterrør, satt sammen til bølgende former. I «Havbølger», som Siri Aurdals skulptur het, kunne opp mot 100 barn boltre seg samtidig – klatre på overflatene og gjemme seg i hulrommene.

Ideen om at en skulptur skulle virke sammen med sine omgivelser, sto sterkt hos kunstneren. I påska gikk hun bort, 88 år gammel.

– Hun ville at kunsten skulle være en møteplass for mennesker, forteller kunstner Eline Mugaas.

– Hun tok den store skulpturen ned av pidestallen og åpnet den opp for publikum, for at de kunne klatre på dem og bevege seg rundt og i dem.

Også kunsthistoriker Marit Paasche har sans for «de enkle, monumentale og lekne» skulpturene til Aurdal.

– Hun arbeidet så konsekvent med bevegelse i overraskende materialer, sier Paasche.

– Mange av hennes innovative arbeider ligger tett på den amerikanske minimalismens kroppsorienterte skulpturer. Denne nonfigurative minimalismen hadde ikke så gode vekstvilkår i Norge – vi har få andre skulptører som markerte seg fra den perioden her.

Likevel var Siri Aurdal lenge en kunstner med en marginal plass i norsk kunstoffentlighet.

Hun fastholdt at et abstrakt formspråk kan inneholde en veldig ­politisk idé.

Hun som tok rommet

1. Hvilken høyrenessansemaler skapte maleriet over, «Jesu oppstandelse»?

2. Hva er tittelen på Michelangelos skulptur fra 1499 som viser jomfru Maria med Jesu døde kropp i fanget?

3. Og hva heter den ekspresjonistiske kunstneren som i 1939 ferdigstilte en bronseskulptur med samme motiv? Hun regnes som en av Tysklands viktigste grafikere, tegnere og bildehoggere.

4. Hvem malte «Nattverden» (1495–1498)?

5. Og hva heter den spanske kunstneren som i «El Sacramento de la Última Cena» (1955) skildret det samme motivet med elementer fra surrealismen?

6. Også en amerikansk kunstner ble inspirert til å lage sin egen versjon av motivet da han så en «Jesus is My Homeboy»-T-skjorte. I hans foto fra 2003 ses Jesus omgitt av disipler i 

7. Siste nattverden-spørsmål, lover: Andy Warhol lagde i 1985 og 1986 rundt hundre versjoner av Jesu siste måltid før korsfestelsen – blant dem skulpturen «Ten Punching Bags (Last Supper)». Hvilken nyekspresjonist (1960–1988) med graffitirøtter laget han den med?

9. «Kristi gravlegging» (1603–04) regnes som et av Caravaggios mesterverk. Der bruker han sterke kontraster mellom lys og mørke for å skape dramatikk og dybde i maleriet. Hva kalles teknikken?

Pasjonsquiz

Det er ikke bare nye Nerdrum Museum som trekker kunstturister til kystbyen Stavern i Vestfold. Årlig tropper et sted mellom 20.000 og 30.000 mennesker opp til Påskeutstillingen her, noe som gjør den til et av landets best besøkte kunstarrangementer.

Siden 1988 har lokalbefolkninge og tilreisende tatt turen til Fredriksvern Verft (kalt Leier’n på folkemunne) og i Sjøparken for å bivåne – og kjøpe – alt fra oljemalerier og grafikk til keramikk og smykker. Men også for å se de fargerike arbeidene som byens barnehagebarn har hengt opp i trærne.

Klassekampen huket tak i fem besøkende på en solfylt palmesøndag.

Sylvia Østberg og Åse Tronstad, Åsgårdstrand

– Det er så fin stemning her, helt fra man kommer inn og ser kunsten som barna har laget. Først går vi rundt og ser på alt sammen, i år har vi sløyfa Nerdrum, for der var vi i fjor, så går vi og spiser lunsj på Hotell Wassilioff, og så kjører vi hjem til Åsgårdstrand. Det er så hyggelig!

– Ja, det har vi gjort i ti år, det blir ikke påske uten. Det må vi ha med oss.

– Hva har vært årets høydepunkt, da?

– Tone Flesche, hun har så mange morsomme bilder, og noen kort som er helt 

. Bilder, keramikk, glass, alt mulig. Hun har laget så mye fint fra den spede begynnelse og helt fram til i dag.

Liv i Leier’n

Man ser kanskje for seg at en mann som har valgt tegning som levevei, har sterke meninger om hva som skal henge på veggene hjemme. Men hos Flu Hartberg er det husets frue som er sjefkurator og interiørdesigner.

Det meddeler den anerkjente illustratøren allerede før vi ankommer rekkehuset på Bøler, ti T-banestopp østover fra Jernbanetorget.

– Du ser at det er noen som samler på gamle, kule ting her, men det er ikke meg, sier Hartberg da vi er trygt fremme.

Han skuer utover en relativt liten stue full av nordisk kunst og design: Louis Poulsen-lamper, Gunnar S. Gundersen-trykk og 

– En skulle tro du var opptatt av hvordan dere innredet huset?

– Du beskjeftiger deg jo med det visuelle?

– Jeg tror det er vanlig at interessen for estetiske uttrykk begrenser seg til det som foregår på papiret. Det er mye dårlig hygiene, bustete hår og rotete leiligheter blant illustratører, sier Hartberg.

Det er ned til beinet enkelt da. Jeg synes det er digg.

Strekfigurer ingen adgang

Vi har kanskje ikke noe Woodstock, men også norsk kulturhistorie har sine definerende øyeblikk. Var jeg på Quartfestivalen da to aktivister hadde seg på scenen for å rette oppmerksomhet mot 

Var jeg der da Mira Craig landet pladask i betongen etter et mislykket scenestup? Niks. Da Anne B. Ragde brøt seg inn på Litteraturhuset med en neglefil for å klistre bilder av seg selv på en forfatter­kollasj? Dessverre.

Men sto jeg og hutret foran Munchmuseet på Tøyen i januar 2019, da ideen om å la National­theatret overta de tomme utstillingsrommene ble lansert første gang? Selvsagt.

to ting fra den formiddagen: 1) daværende teatersjef Hanne Tømta hadde på seg gråmelerte joggebukser og 2) jeg var opprømt over forslaget.

Første punkt viste seg, etter et gjensyn med bildene fra januardagen, å være et falskt minne: Tømtas joggebukser var grønne med hvite striper.

Men min entusiasme var ekte og har tålt tidens tann. Jeg kan ikke utelukke at jeg slo fingertuppene sammen i en patetisk applaus da Klassekampen i forrige uke meldte at kulturministeren og byrådet i Oslo har gjenopptatt samtalene om å la Nationaltheatret flytte inn Gamle Munch, etter at planene ble skrotet i 2020.

 et forslag som, etter hva jeg kan forstå, gir tilfredsstillende løsninger på nærmest alle Nationaltheatrets problemer: De får et sentrumsnært oppholdssted under den omfattende renoveringsperioden, men også permanente biscener øst i indre by. Skuespillerne støtter det, nåværende teatersjef Kristian Seltun er positiv og påtroppende teatersjef Marit Moum Aune likeså.

Nå skal vi som er bosatt vest for Akerselva, være forsiktige med å mene så mye om hva Tøyen trenger, men i forkant av avgjørelsen om å legge det nye Munchmuseet til Bjørvika demonstrerte flere hundre i lokalmiljøet mot flyttingen. Roger Lee i Tøyen velforening beskrev da Munchmuseet som et positivt innslag i bydelen.

Man skulle tro at et nasjonalt teater gjorde samme nytta.

Svaret på (nesten) alle spørsmål

Kurator advarer Nasjonalmuseet om Frida Kahlo-utstilling

Frida Kahlos ikoniske malerier kan ikke, ifølge meksikansk lov, føres ut av Mexico.

Likevel: Takket være en eksportlisens utstedt av myndighetene, vil Kahlo-maleriene i den betydningsfulle Gelman-samlingen snart finne veien til Europa – og kanskje Oslo. Nasjonalmuseet er nemlig i dialog med eierne av samlingen om å låne verk til museets planlagte, men ikke berammede Kahlo-utstilling.

Men ifølge et åpent brev signert over 200 meksikanske kunstarbeidere, er det noe mistenkelig med lisensen, som varer hele fem år. De frykter at verkene kan ende opp med å bli solgt.

Derfor anmoder de Nasjonalmuseet om å kreve å få se eksportlisensen, forteller initiativtaker til brevet, Francisco Berzunza.

– Skulle den ha uregelmessigheter, eller ikke være i tråd med det meksikanske lovverket, ber vi museet om ikke å vise disse verkene, sier kuratoren på telefon fra Mexico by grytidlig tirsdag morgen.

– Vi ber dem vise solidaritet med det meksikanske folk.

Gelman-samlingen har nemlig en broket historie. Samlingen, regnet som en av de viktigste samlingene av moderne meksikansk kunst, var ifølge avisa El Pais sporløst forsvunnet i 16 år, før deler av den dukket opp på en Sotheby’s-auksjon i 2024.

Rundt halvparten av den ble den gang kjøpt av Marcelo Zambrano, ifølge Berzunza for en betydelig lavere sum enn hva den er verdt.

Plutselig strekker myndighetene seg langt for at verkene kan forlate landet.

Frykter at Frida kan forsvinne

Over senga til Svein Tore Bergestuen henger et fotografi av ham selv.

Det er ikke inn hit, i det aller helligste, Klassekampen har invitert seg selv. Men det er her vi havner, på jakt etter et Donald-bilde han ikke finner – kanskje det er på hytta?

– Du kan jo ikke skrive at jeg har bilde av meg selv der. Men det er et minne, sier verten og skrur av spottene.

Bildet, tatt på en fjelltopp i et tåkelagt Lofoten og trykket på børstet stål, blir mørkere.

– Jeg liker at lyset i rommet bestemmer om det er soloppgang eller solnedgang i bildet. Litt tacky, når jeg sier det sånn, men det er jævlig fint, sier Bergestuen før vi rusler tilbake til stua.

For det er det som henger her, i stua i Asker, vi er kommet for. Da vi spurte kommunikasjonsguruen om å vise fram veggpryden sin, kom svaret kjapt: «Ja, det kan jeg. For det er viktige greier som henger over sofaen, faktisk.»

Kunne det være Bjarne Melgaard-malerier fra tidlig 2000-tall? En nettverksbygger som Bergestuen kunne jo ha sikret seg et Ida Ekblad-verk før de ble for dyre?

Men nei, her er det barndomsvenninna Tove Hirth fra Jevnaker som dominerer, med tegninger og en liten bronseskulptur på et stykke drivved fra Randsfjorden.

Dét er Tove, dét er Tove, dét er Tove, og de to der er Tove.

Glassblåserens sønn eier nesten ikke glasskunst

Har du hørt den om arkeologen som ikke ville grave i fortida?

Nei? Da har du vel ikke lest Judith Hermanns «Ich möchte zurückgehen in der Zeit» («Jeg vil gå tilbake i tida»), utgitt på tysk i slutten av februar.

For selv om jeg-personen, en forfatter til forveksling lik Judith Hermann, vil nøste opp i fortida til nazibestefaren, er det et ikke-tema for hennes arkeologsøster.

Som Klassekampen skrev i går, er medlemslistene til Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti (NSDAP) nå blitt søkbare, slik at alle tyskere kan sjekke om slektningene deres var medlem i Adolf Hitlers parti. Hermann trenger ikke søke – hun vet at bestefaren var utstasjonert som SS-soldat i polske Radom. Spørsmålet er 

Boka, en blanding av selvbiografi og roman, tar dermed for seg det tyskeste temaet man kan tenke seg: bearbeidingen – eller fraværet av bearbeiding – av landets nazistiske fortid.

Likevel, eller kanskje nettopp derfor, er ikke boka blitt møtt med udelt begeistring i Tyskland. Som kritiker Henrik Keyser Pedersen påpekte i Bokmagasinet, har anmelderne i noen av landets tyngste kulturaviser tydd til ord som 

Adam Soboczynski i Die Zeit mener Hermanns karakteristiske skrivemåte, preget av stemningsfulle tvetydigheter, kommer til kort i møte med tematikken. Ifølge Tobias Rüther i Frankfurter Allgemeine Zeitung (FAZ) fetisjerer hun et tomrom som ifølge ham ikke er der.

Det fikk oss til å lure: Har den kritikerroste og prisbelønte tyske forfatteren levert et makkverk? Eller må kritikernes avvisning ses i lys av den tyske generasjonsskammen og minnekulturen?

Klassekampen har spurt tre tyskkyndige ikke-tyskere om hva de synes om «Ich möchte zurückgehen in der Zeit».

Den kommer neppe til å bli stående­ som en av hennes ­store tekster.

Sara Hegna Hammer

Artikler

Kai Fjell (1907–1989) malte kvinnen som symbol for den livgivende naturen. Men ikke uten blikk for hennes krevende livsbetingelser.

Kan man lappes sammen igjen etter å ha «mislykkes» som forelder? I Susie Boyts «Elsket og savnet» forsøker en selverklært avskiltet mor å kjøpe sitt barnebarn.

Å kle seg som diplomat er som å stupe, mener professor Iver B. Neumann: Det gjelder å ikke gjøre feil.

Prøver å drite i det

Å skille god kunst fra visuell tilfredsstillelse krever kunnskap og mengdetrening.

Av de nordiske landene har Norge og Sverige hatt størst fall i bevilgningene til kultur siden 2014. Det konkluderer en svensk rapport.

Konservatorene på Nasjonalmuseet er på sett og vis malerienes foresatte. Vi fikk være flue på veggen da de utførte sine omsorgsoppgaver.

Sprenger seg ut av paviljongen

Verken mora eller svigermora til Cecilie Hellestveit kan fordra maleriet hun har hengende i stua.

Shakespearetidsskriftet har kåret 2000-tallets beste teater. Men juryen glemte den nye politiske bølgen, hevder teaterkritiker.

Norsk Shakespearetidsskrift har kåret de 25 beste forestillingene siden 2000

Hun som tok rommet

Hva kan du om kunstverk som tar for seg Jesu lidelseshistorie?

Liv i Leier’n

På veggen liker Flu Hartberg å ha kunstverk som er mindre masete enn hans egne tegninger.

Svaret på (nesten) alle spørsmål

Kurator advarer Nasjonalmuseet om Frida Kahlo-utstilling

Svein Tore Bergestuen har få fargerike kunstfat.

Judith Hermanns nye roman får hard medfart i tyske kulturaviser. Er det fordi boka er dårlig – eller fordi kritikerne er tyske?

Filmen som får bokormene og filmelskerne til å barke sammen

En gang var de oppfattet som mislykkede ornamentale utskeielser. Nå børstes støvet av Kodes art nouveau-gjenstander.

Test deg selv: Hvor mye kan du om norske kvinnelige kunstnere?

Jeg følger Høiby-rettssaken som kikker, ikke som samfunnsborger.

Boom! Nå gjenåpner Arkitekturmuseet

På Henrik Ibsens 200-årsdag lanseres en rettshistorisk kommentarutgave til hans samlede verker. Kan det hjelpe oss endelig å forstå Hedda Gabler?

Willibald Storn tror fortsatt ikke på kunst for kunstens skyld. I dag fyller han 90 år.

Marianne Heskes dødsbo er til salgs. Det til tross for at kunstneren lever i beste velgående – og fyller 80 år i dag.

Kai Fjell (1907–1989) malte kvinnen som symbol for den livgivende naturen. Men ikke uten blikk for hennes krevende livsbe­tin­gelser.

Kan man lappes sammen igjen etter å ha «mis­lyk­kes» som forelder? I Susie Boyts «Elsket og savnet» forsøker en selv­er­klært avskiltet mor å kjøpe sitt barnebarn.

Å kle seg som diplomat er som å stupe, mener professor Iver B. Neumann: Det gjelder å ikke gjøre feil.

Prøver å drite i det

Å skille god kunst fra visuell tilfreds­stil­lelse krever kunnskap og mengde­tre­ning.

Av de nordiske landene har Norge og Sverige hatt størst fall i bevilg­nin­gene til kultur siden 2014. Det konklu­derer en svensk rapport.

Konser­va­to­rene på Nasjo­nal­mu­seet er på sett og vis malerienes foresatte. Vi fikk være flue på veggen da de utførte sine omsorg­sopp­gaver.

Sprenger seg ut av pavil­jongen

Verken mora eller svigermora til Cecilie Hel­les­tveit kan fordra maleriet hun har hengende i stua.

Shake­spea­re­tids­skriftet har kåret 2000-tallets beste teater. Men juryen glemte den nye politiske bølgen, hevder teater­kri­tiker.

Norsk Shake­spea­re­tids­skrift har kåret de 25 beste fore­stillingene siden 2000

Hun som tok rommet

Hva kan du om kunstverk som tar for seg Jesu lidel­ses­his­torie?

Liv i Leier’n

På veggen liker Flu Hartberg å ha kunstverk som er mindre masete enn hans egne tegninger.

Svaret på (nesten) alle spørsmål

Kurator advarer Nasjo­nal­mu­seet om Frida Kahlo-utstilling

Svein Tore Bergestuen har få fargerike kunstfat.

Judith Hermanns nye roman får hard med­fart i tyske kultur­aviser. Er det fordi boka er dårlig – eller fordi kritikerne er tyske?

Filmen som får bokormene og filmels­kerne til å barke sammen

En gang var de oppfattet som mislykkede orna­men­tale utskei­elser. Nå børstes støvet av Kodes art nouveau-gjen­stan­der.

Test deg selv: Hvor mye kan du om norske kvinnelige kunstnere?

Jeg følger Høiby-rettssaken som kikker, ikke som samfunns­borger.

Boom! Nå gjenåpner Arkitektur­museet

På Henrik Ibsens 200-årsdag lanseres en retts­historisk kommen­tar­ut­gave til hans samlede verker. Kan det hjelpe oss endelig å forstå Hedda Gabler?

Willibald Storn tror fortsatt ikke på kunst for kunstens skyld. I dag fyller han 90 år.

Marianne Heskes dødsbo er til salgs. Det til tross for at kunstneren lever i beste velgående – og fyller 80 år i dag.

Kai Fjell (1907–1989) malte kvinnen som symbol for den livgivende naturen. Men ikke uten blikk for hennes krevende livsbetingelser.

Kan man lappes sammen igjen etter å ha «mislykkes» som forelder? I Susie Boyts «Elsket og savnet» forsøker en selverklært avskiltet mor å kjøpe sitt barnebarn.

Å skille god kunst fra visuell tilfredsstillelse krever kunnskap og mengdetrening.

Av de nordiske landene har Norge og Sverige hatt størst fall i bevilgningene til kultur siden 2014. Det konkluderer en svensk rapport.

Konservatorene på Nasjonalmuseet er på sett og vis malerienes foresatte. Vi fikk være flue på veggen da de utførte sine omsorgsoppgaver.

Sprenger seg ut av paviljongen

Verken mora eller svigermora til Cecilie Hellestveit kan fordra maleriet hun har hengende i stua.

Shakespearetidsskriftet har kåret 2000-tallets beste teater. Men juryen glemte den nye politiske bølgen, hevder teaterkritiker.

Norsk Shakespearetidsskrift har kåret de 25 beste forestillingene siden 2000

Hva kan du om kunstverk som tar for seg Jesu lidelseshistorie?

Kurator advarer Nasjonalmuseet om Frida Kahlo-utstilling

Judith Hermanns nye roman får hard medfart i tyske kulturaviser. Er det fordi boka er dårlig – eller fordi kritikerne er tyske?

Filmen som får bokormene og filmelskerne til å barke sammen

En gang var de oppfattet som mislykkede ornamentale utskeielser. Nå børstes støvet av Kodes art nouveau-gjenstander.

Jeg følger Høiby-rettssaken som kikker, ikke som samfunnsborger.

Boom! Nå gjenåpner Arkitekturmuseet

På Henrik Ibsens 200-årsdag lanseres en rettshistorisk kommentarutgave til hans samlede verker. Kan det hjelpe oss endelig å forstå Hedda Gabler?