Sara Hegna Hammer

Christopher Olssøn

#fff

#000

Det blir stadig tynnere i rekkene rundt Ellen Horn. Når man har levd trekvart århundre, er det uunngåelig at de rundt en begynner å falle fra. Så, skal man sikre seg mot å bli den siste som ryker, gjelder det å definere begrepet 

– Jeg har begynt å se på bildene mine som venner, sier skuespilleren da vi treffer henne i det vesle trehuset på Sagene i Oslo.

Her henger kunsten tett, både i den lyse overetasjen og i kjelleretasjen som vender ut mot en idyllisk hage med det som visstnok er Oslos eldste gravenstein-epletre. Her finnes verk av Mai Bente Bonnevie, Roar Werner Eriksen og Sigurd Winge.

– Vi flyttet hit fra en svær leilighet på Frogner, der det var høyt under taket og mye veggplass, så da vi kom hit, måtte vi presse bildene sammen, sier Horn.

«Vi» er henne selv og mannen Jon Christensen, som gikk bort i 2020.

– Jeg har alltid sett for meg at jeg skulle bo i et gammelt trehus. Da jeg kom til Oslo, fikk jeg jobb hos familien Mykle, som bodde i et av de gamle trehusene på Vålerenga. Det var det mest romantiske jeg kunne tenke meg.

– Ja, Agnar var min første instruktør, sier Horn kry.

Da kunne jeg ikke stå på scenen og bli pult forfra og bakfra.

Kringsatt av udødelige venner

Hva har de som vil ha Palantir ut av Norge, de som ikke ønsker cruisehavn på Løkjaneset og de som drømmer om badstue på Sats Tasta til felles? Sikkert mangt og meget, men de har alle signert et av de over 500.000 oppropene på det norske nettstedet opprop.net.

Det finnes en underskriftskampanje for det meste, men det å sette navnet sitt på dem oppleves ofte like virkningsfullt som musepiss i havet. Oppropet er de avmektiges uttrykksform. Ja, skal vi holde oss til gnagersimiler, kan det å signere et opprop få en til å føle seg som en illsint spissmus med bitte små snørestøvler som sparker en like mektig som uanfektet herre i stortåa – og får et nedlatende smil til svar.

For som styreleder André Støylen uttrykte det i kjølvannet av den massive kritikken Nasjonalmuseet fikk for å montere israelske Noa Eshkols sørgeteppe i fjor: «Hundene bjeffer, karavanen fortsetter.»

Men nede på kontinentet har en karavane nå gjort en bråstopp.

 full kok i det franske kulturfeltet. I løpet av den siste måneden har 230 forfattere fra det tradisjonsrike forlaget Grasset, blant dem Vanessa Springora, Bernard-Henri Lévy og Virginie Despentes, brutt med sin utgiver.

Det skjer som følge av at forlagets eier, den søkkrike forretningsmannen Vincent Bolloré, har avskjediget forlagssjefen, angivelig fordi han motsatte seg å utgi en bok av en reaksjonær forfatter. I et åpent brev advarer forfatterne om at Bolloré kjøper opp etablerte og velansette forlag, aviser, radio- og tv-kanaler for å fylle dem med nytt, problematisk innhold med mål om å sikre en høyrepopulistisk valgseier i 2027.

«Det er en veldig diskré måte å drive propaganda på», sa Springora til Morgenbladet i starten av mai.

 Bolloré seg også inn i Frankrikes tredje største kinoaktør, UGC, og strammet med det grepet om landets filmbransje: Fra før av eier han landets største filmprodusent, Canal Plus.

Oppkjøpet har fått det til å rykke i hendene og pennene til landets filmarbeidere, og 600 av dem signerte i forrige uke et opprop der de advarer mot «en fascistisk overtakelse av den kollektive forestillingsevnen».

Karavanen bråstopper

Skal det være en dråpe olje fra Draugen? Litt gass fra Kvitebjørn?

Norske oljeplattformer gis gjennomgående navn fra norsk historie og kultur, det være seg kvinnesaksforkjempere og statsministre, vanlige norske personnavn eller dyr og fenomener vi knytter til vår kulturarv: Troll, Skarv, Veslefrikk og Sleipner.

– Jeg har i mange år fulgt med på utbyggingen av disse plattformene, og det forbauser meg hver gang hvilke navn de setter på dem, sier kunstner Marianne Heske.

Hun har skrevet «Norske dikt», som Klassekampen trykker i dag. Diktet er ganske enkelt en alfabetisk liste over navnene på samtlige norske oljeplattformer.

– Dette er jo tekniske installasjoner som burde hatt et nummer. Hvorfor gjør de det så personlig? Det er en mekanisk gjenstand som ikke har noe med det organiske og menneskelige å gjøre.

– Det er vel det som kalles kulturvasking, da? At man gir noe politisk omstridt et navn folk har positive assosiasjoner til?

– Nå som de skal bygge ut enda mer, må vi forlange at en plattform skal hete Sara og en skal hete Marianne. Det er vakre navn. Hvis ikke må vi lenke oss fast til Ivar Aasen-plattformen.

– Er dét ditt egentlige anliggende, å få ditt eget navn på en slik plattform?

Det er sånn vi hedrer våre store menn og kvinner i dette landet: med oljeplattformer og parkeringshus.

– Er det i det hele tatt lov? Det er jo misbruk av navn!

Charlotte Førde Skomsøy

Boye Ullmann solgte en Degas for å berge bilen

Det finnes dem som ikke angrer på noe. Og så har vi den garvede fagforeningsmannen Boye Ullmann, som helst skulle hatt et par ting ugjort.

Som at han i 1981 solgte et maleri av franske Edgar Degas (1834–1917) for 10.000 kroner for å dekke kostnader til reparasjon av bilen.

– Jeg vetta faen hvor mye det er verdt. Men for en idiot! utbryter Ullmann.

– Jo, men du selger jo ikke et Degas-bilde! Kjøperne gjorde århundrets kupp.

– Det hender. Ikke på grunn av verdien, men det var jo et stilig bilde da, med noen folk som dansa. Men det er sånt man gjør når man er 26.

Maleriet fikk han av sin mor, som hadde fått det av sin far, maleren og bildehoggeren Rolf Lunde (1891–1928) – en mann Ullmann sier at han ikke «ikke har arvet en fiber av».

Jeg vetta faen hvor mye det er verdt. Men for en idiot!

Solgte Degas for å gi gass

Trønderne, tromsøværingene, moldenserne og kristiansanderne hadde grunn til å juble da årets nominasjoner til Heddaprisen ble offentliggjort i går.

De tradisjonsrike sukkene over Oslo-tunge nominasjonslister uteble, da rundt tre fjerdedeler av nominasjonene i år går til det frie feltet og teatre utenfor hovedstaden.

Disse teatrene fikk flest prisnominasjoner:

Kilden Teater henter hele fem nominasjoner for «Gengangere» og «Påske».

Trøndelag Teater får fire nominasjoner for «Bloddråpetrall» og «For lukkede dører».

Hålogaland Teater får fire nominasjoner for «Hedda Gabler» og «Bukkene Bruse begynner på skolen».

Teatret Vårt fikk fire nominasjoner for «Peer Gynt» og «Draum om hausten».

Beaivváš Sámi Našunálateáhter er nominert for både «Drevet» og «Láhppon/Lost».

Vi har sett vilje til å satse og eksperimentere også ved de mindre scenene.

Nominasjonsdryss til regionteatrene

Hvis amerikanske Laurie Anderson eller chilenske Alfredo Jaar skulle vinne den prestisjetunge Gull- eller Sølvløven under årets Veneziabiennale, kommer ikke kunstnerne til å ta den imot.

De er nemlig 2 av over 70 kunstnere som i et opprop publisert på nettstedet Eflux har annonsert at de boikotter den viktige kunstprisen.

Boikotten skjer i solidaritet med prisjuryen, som i slutten av april trakk seg som følge av en betent strid om Israel og Russlands deltakelse i årets biennale.

Juryen annonserte først at de ikke kom til å vurdere kunstnere fra land hvis ledere var tiltalt for forbrytelser mot menneskeheten ved Den internasjonale straffedomstolen – implisitt Vladimir Putin og Benjamin Netanyahu.

En uke seinere kom beskjeden om at de ikke ønsket å dele ut prisen i det hele tatt.

«Juryen handlet slik alle samvittighetsfulle mennesker ville ha gjort. Jeg vil heller støtte dem enn å håpe på en pris», sier den indiske fotografen Sohab Hura til The Art Newspaper.

Blant underskriverne finner vi også to av vinnerne av Lise Wilhelmsens kunstpris, nigerianske Otobong Nkanga og Guadalupe Maravilla fra El Salvador. Begge har følgelig vært viet store utstillinger ved Henie Onstad Kunstsenter de siste årene.

Blant underskriverne finner vi også representanter for 22 paviljonger, deriblant Finland, Island og Spania.

Heller enn å erstatte juryen som trakk seg, har Veneziabiennalen endret innretningen på hele prisen. Gjennom hele visningsperioden, altså fram til 22. november, kan betalende gjester stemme på hvilken paviljong og hvilken kunstner i hovedutstilling de mener fortjener heder og ære.

Kunstnere boikotter kunstpris i Venezia

Selma Stormyren Larsen

Anja Breien slengte alt i veggen og knuste serviset, mener Vibeke Løkkeberg.

En stor Anja Breien-retrospektiv er nå på gjennomreise i Spania. Filmene hennes, som omtales som representanter for en av de mest fruktbare og radikale periodene i skandinavisk film, skal i år vises i ni spanske byer. Nå i mai vises også sju av hennes filmer på en kino i Paris.

Det sier noe om hvor betydningsfull regissøren stadig er, også internasjonalt, et halvt århundre etter at hun debuterte med spillefilmen «Voldtekt» i 1971.

Denne helga gikk Breien bort, 85 år gammel.

– Hun var en av norsk filmhistories aller beste regissører, slår Vigdis Lian, tidligere direktør for Norsk filminstitutt, fast.

Som regissører flest laget Anja Breien både gode og mindre vellykkede filmer, men de var aldri uinteressante, påpeker Lian.

Blant Breiens mest kjente filmer finner vi «Arven» (1979), som var i hovedprogrammet i Cannes, «Forfølgelsen» (1981), som fikk hedersbevisning på filmfestivalen i Venezia, og de tre «Hustruer»-filmene.

At Breien ikke fikk tilstrekkelig økonomisk støtte til å lage «Hustruer 4», mener Lian vitner om «en gjerrighet i systemet».

– Det hadde vært et enestående dokument over kvinners liv i Norge gjennom fire tiår. Men så fikk vi i det minste tre tiår, sier Lian.

Ribba ligger i fryseren! Det er en kjempereplikk.

Små stikk, briljante rariteter

Det finnes knapt menn i Kai Fjells malerier. I den grad de finnes, er det gjerne som i «Mobiliseringsordre» (1940), der far er en skygge på vei ut i krigen. Det er mors fortvilelse som er blikkfanget.

Opptrer menn som hovedpersoner, er det gjerne som suspekte karakterer. Ta «Lørdagsfrieren» (1935), som skildrer en «heller tvilsom» praksis der unge menn oppsøkte jenter som sov aleine på setra på nattetid. Eller «Voldsmannen», som bygger på en alvorlig dyremishandlingssak.

Nei, Fjell er på mer enn én måte damenes maler. Da jeg besøker den retrospektive utstillingen på Henie Onstad Kunstsenter denne tirsdagen, vrimler det av oss. Ikke bare består det tallrike publikummet av anslagsvis nitti kvinner (og rundt sju menn) – også lerretene er fylt av hundrevis av kvinneansikter.

For Kai Fjell (1907–1989) var kvinnen symbolet på helheten, på naturen, på det som skapte og vernet om livet. Det er ikke dermed sagt at han hadde et idealisert bilde av det motsatte kjønn: «Du finner like mye galskap hos kvinner som hos menn», slo han fast i et intervju med NRK, vist i utstillingen – riktignok med så lav lyd at det knapt er hørbart.

 (og kvinnekroppen) har som kjent lange og mørke røtter i kunsthistorien. Kai Fjell oppleves derimot som en kunstner med en oppriktig interesse for kvinners livsbetingelser i sin samtid: Hos ham er hun et menneske, ikke bare en muse.

Til tross for at vakre, symbolistiske malerier av rakryggete mødre og yndige barn dominerer, kan han ikke beskyldes for ensidig skjønnmaling av morskapet. I det i sin tid radikale maleriet «Kloke koner» (1935) kan man skimte et dødt foster på glass. Det frodige bildet som bærer tittelen «Fruktbarhet» er heller ingen utvetydig hyllest til fertiliteten: En mor ser på betrakteren med et dødt og utmattet blikk.

Å sette mange barn til verden var på 1930-tallet stadig et tveegget sverd i både arbeiderklassen og blant fattige bønder. Som den samfunnsengasjerte Fjell tar for seg i «Utkastelsesforretning» (1933/1935), kunne børskrakket i New York merkes også på vår side av Atlanteren – mange familier ble tvunget til å fra gård og grunn.

Men barn må alltid brødføs, uavhengig av foreldrenes misere. Det blir også smertelig klart i det usentimentale, men gripende maleriet «Enkens livsberging». En tynget mor forlater sine to små barn på vei ut i natta. For mange kvinner som plutselig sto uten mann og inntekt, var prostitusjon eneste utvei.

 ikke Kai Fjell etter gleden, forteller han i et annet NRK-intervju: «Jeg var i grunn gammel og alvorstung fra børjan av», sier kunstneren, som vokste opp i Skoger utenfor Drammen på starten av 1900-tallet.

Mennesker, ikke muser

Ruth er fullstendig diskvalifisert som mor. Det er i alle fall slik den femtiårige læreren ser det selv. I britiske Susie Boyts roman «Elsket og savnet» fra 2021, som nå foreligger på norsk, får vi innblikk i relasjonen mellom Ruth og dattera Eleanor, som siden tenårene har vært rusavhengig.

Med tålmodighet, omsorg og kalkunsandwicher forsøker Ruth å lappe sammen det krakelerte mor og datter-forholdet. Hun vil rette opp feilene som kanskje, kanskje ikke gjorde at dattera ikke håndterte livet slik hun håpet.

– Alt hun gjør, gjør hun ved hjelp av myk makt, sier Susie Boyt på telefon fra London.

Den 57 år gamle forfatteren og Financial Times-spaltisten er datter av kunstner Lucian Freud, oldebarn av Sigmund Freud, og har seks romaner på samvittigheten.

– Ruth kjefter aldri, men setter viljen sin gjennom over en kopp te. Derfor overser noen lesere de tingene hun gjør som ikke er bra. Folk har sagt til meg at hun er en majestetisk morsfigur, mora vi alle alltid har drømt om. Men det er jeg ikke helt enig i.

For da Eleanor blir gravid og setter vesle Lily til verden, føler Ruth seg først kallet til å hjelpe henne med å stable et familieliv på beina. Men snart bestemmer hun seg for å overta omsorgsretten – ikke ved å gå rettens vei, men ved å tilforlatelig overrekke foreldrene en konvolutt med fire tusen pund og spørsmål om hun ikke kan låne Lily en ukes tid.

– Alle vet at man ikke gir rusavhengige en så stor sum med penger, sier Boyt.

– Likevel framstår hun som velmenende?

Det kan være forløsende at noen sier helt feil ting.

Lykkelig, tross alt

Iført hedmarksbunad og dyp blå hijab ble Aud Lise Norheim akkreditert som norsk ambassadør til Teheran i 2014. Bekledningen vekket oppsikt: Bildet av henne havnet på forsida av flere iranske aviser, og her hjemme ble det begeistret meldt at hedmarksbunaden var blitt en snakkis i Midtøsten.

Riktignok vekket antrekket også irritasjon. Blant annet hevdet iranske feminister at Norheim smisket for det autoritære regimet. Likevel mener professor Iver B. Neumann at hun lykkes i å etterleve diplomatenes uskrevne klesregel:

– Du skal kle deg for to grupper samtidig. På den ene siden er du en representant for landet du kommer fra, og på den andre siden skal du ikke se ut som en idiot i det landet du kommer til, sier Neumann, som har forsket på diplomati i en årrekke.

I den ferske antologien «Klær» skriver han om et antrekks betydning for en vellykket diplomatisk opptreden. Antologien er redigert av Neumann og sosiologiprofessor Cecilie Basberg Neumann, som han er gift med. Ti skribenter tar for seg spørsmålet om hva klær gjør med oss – og hva vi gjør med klær.

– Menn har problemer med å ta klær alvorlig. De tenker på det som noe som bare er dill, sier Neumann til Klassekampen.

– Klær er et sosialt fenomen, alltid relevant, på tvers av historie og geografi. Likevel er vi i en situasjon der samfunnsvitere ikke har noe særlig grep om det. Hvorfor tar ikke de som tar politikk alvorlig, estetikk alvorlig?

Neumann tror det må ses i lys av nazistenes og kommunistenes estetisering av politikken. I begge de totalitære bevegelsene ble symboltunge kunstverk, monumental arkitektur, upåklagelige klesdrakter og storslåtte seremonier brukt aktivt for å manipulere befolkningen og fremme ideologien.

Etter andre verdenskrig gjorde politiske analytikere derfor et helhjertet forsøk på å bekjempe estetikkens politiske betydning. Særlig gjelder det Frankfurterskolen, med tenkere som selv hadde erfart de grufulle konsekvensene av fascistisk estetisering. Deres motsvar var, ifølge Neumann, å nekte å vie politikeres visuelle uttrykk akademisk oppmerksomhet. Enhver politisk analyse skulle utelukkende handle om det som ble sagt, «det beste argument», som det heter hos den nylig avdøde filosofen Jürgen Habermas.

Da Sylvi ­Listhaug ­begynte å ­vaske håret, ­forvandlet det norsk politikk.

Med høye hæler på knivseggen

Tom Henning Bratlie

I det første minnet Elisabeth Thoresen har av å stå opp mot urett, vil presten sende en av hennes medkonfirmanter på dør. Gutten har stotret seg gjennom teksten han er bedt om å lese, og presten tror han driver gjøn.

Da Thoresen forklarer at gutten ikke kan bedre, blir hun advart: Tier du ikke still, kan du også gå.

– Jeg har alltid angret på at jeg ikke gikk, sier hun da vi treffer henne i leiligheten hennes i Drammen.

«Drit i det», står det på drageren over sofaen. Bokstavene kom opp etter at hun i 2009 fikk et hjerneslag, som seinere gjorde henne ufør.

– Når man er syk, er tålegrensa lav, man eksploderer fort. Men det er så tappende at det må jeg spare meg for.

Siden leiligheten ligger i et tidligere butikklokale, er parkeringsplassen romslig – noe som gjør at biler ofte går på tomgang utenfor stua hennes.

– Jeg må minne meg på å la det gå. Da jeg først ble syk, var det egenterapi: «Drit i det, drit i det, drit i det». Så har jeg bare latt det henge.

At «å drite i det»ikke er et prinsipp Elisabeth Thoresen alltid etterlever, er mange Nav-brukere takknemlige for.

Det hadde vært fint å fly, men i mitt neste liv vil jeg være en flodhest.

Prøver å drite i det

Første gang jeg så et maleri av Urd J. Pedersen, rynket jeg litt på nesa. De ekspressive og fargesterke maleriene var litt naivistiske for min smak.

Likevel ble jeg et snaut tiår seinere forledet til å hedre styrtfødselen av min sønn ved å erverve et av hennes halvannen meter høye «Tempo, tempo, tempo»-malerier. Siden er jeg sakte, men sikkert, blitt henført av bildet som har dominert stua vår i snart fem år. Det går knapt en dag uten at jeg fengsles av det, at jeg oppdager noe nytt i maleriet.

Verkene som jeg øyeblikkelig falt pladask for, har jeg derimot sett meg mett på for lengst.

 dere med dette utilslørte skrytet av mitt vellykkede kunstkjøp? Fordi det illustrerer at et verks kvalitet ikke alltid kan måles på den umiddelbare reaksjonen det vekker i betrakterne.

Å skille god kunst fra visuell tilfredsstillelse krever kunnskap og mengdetrening, noe kunstnere gjerne besitter. Det har derfor virket rimelig at komiteene som deler ut Statens kunstnerstipend, i all hovedsak består av kunstnere.

Men som Klassekampen har skrevet om de to siste ukene, er modellen under press. Fotograf Ingrid Jordal 

mener at bukken er blitt satt til å passe havresekken

, og hun vil derfor ha både kunsthistorikere og advokater inn i komiteene.

kunsthistorikere og andre fagpersoner virker, etter hva jeg kan forstå, fornuftig. Det som derimot framstår som en dårlig idé, er å inkludere andre yrkesgrupper.

, som i fjor tok til orde for at majoriteten i komiteen skal være kunstnere, mens resten bør være akademikere, entreprenører, fotballspillere eller rørleggere: «Folk som er konsumenter, og ikke bare kunstprodusenter. Vi lager jo kunsten til folk».

Det låter jo demokratisk, men en fersk svensk undersøkelse illustrerer problemet: Mer enn hver tredje svenske kan ikke nevne navnet på en nålevende kunstner.

Kvalitet kan ikke alltid måles på den umiddelbare reaksjonen

Gi oss det vi ikke vet vi vil ha

Sverige er dårligst på kulturfinansiering i Norden.

Det ble denne uka slått fast i en rapport laget på bestilling fra DIK, et svensk fagforbund for akademikere og fagfolk innen kultursektoren. I rapporten, utarbeidet av PwC Sverige, har man sett på andelen av europeiske lands offentlige utgifter som gikk til kulturområdet i 2024 sammenliknet med 2014.

Konklusjonen er at Sveriges kulturfinansiering synker – både i andel av bruttonasjonalprodukt og i kroner per innbygger.

Men heller ikke på vår side av grensa peker pilene oppover. Ifølge rapporten, som baserer seg på tall fra Eurostat, bevilges 1,1 prosent av offentlige kroner her til lands til kultur – mot 2,5 på Malta og 2,2 i Estland og på Island. Tallet inkluderer statlige, regionale og kommunale midler.

I Norge og Sverige har dette tallet sunket med 0,2 prosentpoeng siden 2014, noe som gjør oss til de to nordiske landene med størst fall.

Danmarks nivå har ligget på stedet hvil de siste ti årene, finnene har økt sin andel med 0,1 prosentpoeng (fra 0,9 til 1 prosent), mens Island har gått ned fra nevnte 2,3 prosent til 2,2 – men er altså stadig best i klassen.

Det europeiske gjennomsnittet ligger på 1,3 prosent, et nivå både Norge og Sverige havner under.

Kultur får stadig mindre penger

Hadde du vært høy i hatten om du sto foran et 400 år gammelt maleri med en skalpell, for å skrape uhumskheter av det?

De fleste ville nok skjelve litt på hånda mens de flikket på et verk verdt millioner, men for konservatorene ved Nasjonalmuseet er det hverdagskost.

– I begynnelsen av karrieren kan man nok ha mareritt om å snuble inn i en Munch, forteller Ida Bronken da vi treffer henne og kollega Thierry Ford i museet.

– Men man lærer seg å se på verkene som et hvilket som helst materiale.

Helt fryktløs er likevel ikke den erfarne malerikonservatoren. Før vi kommer inn på verkstedet, avslører hun at det finnes et arbeid der inne som skremmer henne.

Og idet vi åpner dørene til det lyse rommet, åpenbarer hennes kryptonitt seg: Et Karel Appel-maleri som ikke har tålt å bli flyttet fra det gamle Nasjonalgalleriet.

For selv om de fleste malerier er blitt lykkeligere i det nye museets fuktige luft, viser Bronkens forskning at etterkrigsmalerier med myk oljemaling har protestert kraftig mot sitt nye hjem.

Partier har reist seg fra lerretet, og for å få dem på plass igjen kreves alt et maleri ikke kan fordra: varme, trykk og fukt.

Skulle klimaanlegget i fraktbilen bryte sammen, må vi stå klare til å vurdere maleriet.

Viser kjærlighet med skalpell

Det spilles ikke musikk i heisen på det gamle Kabeltårnet på Økern. Likevel har jeg fått Queens «I want to break free» på hjernen da jeg går derfra.

Det kan være tilfeldig, men trolig skyldes det at mitt ærend i det 67 meter høye tårnet har vært et atelierbesøk hos Tori Wrånes, en kunstner som har lite til overs for rammer.

Ikke bare kan kunstnerskapet hennes være besværlig å plassere: Er ikke performancene hennes egentlig figurteater? Eller er det mer treffende å kalle dem danseforestillinger? Installasjoner? Teatralske konserter, kanskje? Og hva er disse underfundige gjenstandene hun omgir seg med når hun opptrer – er det scenografi, eller er de skulpturer i sin egen rett?

Heller ikke når hun om en snau måned skal utfolde seg i Sverre Fehns ikoniske paviljong i Venezia, akter Tori Wrånes å la seg begrense.

– Jeg skal vise en skulptur som begynner inne i paviljongen, med en kjede av mennesker som har vokst sammen, forteller Wrånes.

– Men så strekker den seg opp i taket og ut på plassen utenfor. Det kjente jeg med en gang at var viktig for meg: å ikke bare være en del av den nordiske paviljongen, men å komme meg ut på plassen der alle møtes.

– Det handler nok om behovet for å frigjøre seg fra bokser og rammer. Jeg ble en gang spurt om jeg var norsk, og da fikk jeg en fysisk motstand mot å svare ja på det spørsmålet: «Nei, jeg er fra jorda», sier Wrånes og ler.

– Det handler nok om verdenssituasjonen også: Verden blir mer og mer oppdelt, mens kroppen ønsker seg en sjenerøs helhet.

Verden blir mer og mer oppdelt, mens kroppen ønsker seg en sjenerøs helhet.

Sprenger seg ut av paviljongen

Charlotte Skomsøy

Dorsk kan ingen beskylde Cecilie Hellestveit for å være. Da vi ankommer leiligheten til juristen og folkerettsforskeren på Grünerløkka i Oslo klokka to denne tirsdagen, har hun allerede rukket å reise tur-retur Hamar for å «gå i duell med to statsråder», blitt «intervjuet av sikkert åtte journalister om krigsforbrytelser og Donald Trump», og nå har hun «deadline på en bok om tre kvarter».

Idet vi når trappeavsatsen foran leiligheten har hun, i en voldsom fart og med en sykkel under armen, fortalt oss mer om kjøpet av dette krypinnet og livet her enn vi har plass til i denne vesle artikkelen.

Kanskje like greit. Det er ikke den drøyt 100 kvadratmeter store leiligheten, som hun deler med sin mann og tre tenåringssønner, vi er her for å skildre – men det hun har hengende over sofaen sin.

– Mange har sikkert ryddet leilighetene sine før dere kommer på besøk, men det har ikke 

 tid til, da, for å si det sånn, advarer Hellestveit.

Idet vi har forsert stabler med bøker i gangen («vi rydder ut av barnerommet. Alt skal sendes til en låve på Vestlandet»), og et mørkt trekjøkken som ser ut til å være hentet fra en staselig gård, kommer vi inn i den lyse stua.

Og der, over en blå sofa, henger et maleri med Lars Ellings umiskjennelige signatur.

– Han er en god venn av oss. Så god at i et av hans store oljemalerier er det jeg, med mine spisse albuer, som er modell, sier Hellestveit.

Men i maleriet som hun selv har anskaffet, nærmere bestemt i 2011, er det ingen spisse albuer, bare en ung gutt med en pistol.

I et av hans store oljemalerier er det jeg, med mine spisse albuer, som er modell.

Tar aldri fri fra krig og faenskap

– Det er en ganske forutsigbar liste, sier Per Christian Selmer-Anderssen, teaterkritiker i Aftenposten.

Han snakker om Shake­spearetidsskriftets kåring av 2000-tallets 25 beste norske teaterstykker, 

. Selmer-Anderssen roser juryen for å ha fått med forestillinger av de viktigste norske regissørene og kompaniene.

– Det er en solid liste, men den viser hierarkiet i Teater-Norge. Noen stykker blir sett på som kunstnerisk høyverdige. Med én gang det er teater for andre enn dem som går på Black Box, er det ikke lenger høyverdig kunst.

9 av de 25 forestillingene på lista ble spilt på Black Box Teater, en liten scene i Oslo for fri scenekunst.

– Det er for eksempel ingen musikaler her. Det er symptomatisk, mener Selmer-Anderssen.

Ifølge Aftenposten-kritikeren gjenspeiler kåringen hva som er «mainstream» i norsk teater.

– Mainstream? Det frie feltet er jo godt representert?

– Det er ikke så overraskende – friteater er i hjertet av teaterkritikken. Men hvilke friteatre? Det er de store gruppene fra starten av 2000-tallet som fortsatt regjerer, på godt og vondt.

Beskylder teaterjury for å sette form over innhold

Norsk Shakespearetidsskrift har kåret de 25 beste fore­stillingene siden 2000

Etter nyttår i år ga Norsk Shakespearetidsskrift leserne sine en oppgave: Send oss en liste over de tre beste teaterforestillingene du har sett siden årtusenskiftet. Basert på disse nominasjonene skulle en fagjury kåre de 25 beste oppsetningene vist på norske teaterscener i perioden. Tre måneder og 252 nominasjoner seinere er lista nå klar. På den finner vi blant annet «Orlando» på Rogaland Teater i 2016, «Renset» på Den Nationale Scene i 2002 og «Tid for glede» på Nationaltheatret i 2022.

– Vi har vært opptatt av at forestillingene skulle være gode, originale og innflytelsesrike, forteller Therese Bjørneboe, jurymedlem og redaktør for Shakespearetidsskriftet.

Man kunne tenke seg at lista var en eneste lang parade av Heddapris-vinnere, men Bjørneboe mener kåringen understreker behovet for konkurrerende og korrigerende kåringer.

– Det er en fordel å se ting retrospektivt, fordi det da blir tydeligere hvilken innflytelse de ulike forestillingene har hatt. Ta for eksempel Vinge/Muller: De har aldri vunnet Heddaprisen, men de er jo blitt et av de viktigste navnene internasjonalt, med stor påvirking, påpeker Bjørneboe.

I et land der teatervitenskap er blitt et marginalisert fag, trengs slike initiativer mer enn noen gang, mener hun.

– For framtidig forskning trengs kåringer som korrigerer hverandre.

På Rodeløkka i Oslo ligger Black Box Teater – en liten, programmerende scene for fri scenekunst. Antall besøkende ligger normalt på drøyt 10.000 publikummere i året, mot Nationaltheatrets 250.000. Likevel ble hele 9 av de 25 forestillingene på lista spilt på det vesle teateret.

Til sammenlikning er Det Norske Teatret representert med seks forestillinger, Nationaltheatret med tre og Trøndelag Teater og Den Nationale Scene med to forestillinger hver.

Det er ikke satt sammen av noen folkejury, dette.

De 25 beste forestillingene siden årtusenskiftet er kåret

I 1972 ble en særegen skulptur avduket på Trosterud skole i Oslo: En tolv meter lang og seks meter brei konstruksjon av oppskårne glassfiberarmerte polyesterrør, satt sammen til bølgende former. I «Havbølger», som Siri Aurdals skulptur het, kunne opp mot 100 barn boltre seg samtidig – klatre på overflatene og gjemme seg i hulrommene.

Ideen om at en skulptur skulle virke sammen med sine omgivelser, sto sterkt hos kunstneren. I påska gikk hun bort, 88 år gammel.

– Hun ville at kunsten skulle være en møteplass for mennesker, forteller kunstner Eline Mugaas.

– Hun tok den store skulpturen ned av pidestallen og åpnet den opp for publikum, for at de kunne klatre på dem og bevege seg rundt og i dem.

Også kunsthistoriker Marit Paasche har sans for «de enkle, monumentale og lekne» skulpturene til Aurdal.

– Hun arbeidet så konsekvent med bevegelse i overraskende materialer, sier Paasche.

– Mange av hennes innovative arbeider ligger tett på den amerikanske minimalismens kroppsorienterte skulpturer. Denne nonfigurative minimalismen hadde ikke så gode vekstvilkår i Norge – vi har få andre skulptører som markerte seg fra den perioden her.

Likevel var Siri Aurdal lenge en kunstner med en marginal plass i norsk kunstoffentlighet.

Hun fastholdt at et abstrakt formspråk kan inneholde en veldig ­politisk idé.

Hun som tok rommet

1. Hvilken høyrenessansemaler skapte maleriet over, «Jesu oppstandelse»?

Sara Hegna Hammer

Artikler

For Ellen Horn er hjemme der kunstverkene hennes er. Men også litt på Nationaltheatret, som hun stadig drømmer om å utvide i klassisk stil.

Canal Plus’ utestenging av 600 franske filmkunstnere gir ny tro på oppropets kraft.

Marianne Heske synes ikke noe om at norske oljeplattformer gis norrøne «dekknavn». – Gi dem et nummer, sier kunstneren.

Solgte Degas for å gi gass

33 av 43 Hedda-nominasjoner går i år til det frie feltet og teatre utenfor hovedstaden.

Kunstnere boikotter kunstpris i Venezia

Anja Breien slengte alt i veggen og knuste serviset, mener Vibeke Løkkeberg.

Mennesker, ikke muser

Kan man lappes sammen igjen etter å ha «mislykkes» som forelder? I Susie Boyts «Elsket og savnet» forsøker en selverklært avskiltet mor å kjøpe sitt barnebarn.

Å kle seg som diplomat er som å stupe, mener professor Iver B. Neumann: Det gjelder å ikke gjøre feil.

Over sofaen har Elisabeth Thoresen et diplom for sin utrettelige kamp mot Nav – og en påminnelse om å la ting fare.

Gi oss det vi ikke vet vi vil ha

Av de nordiske landene har Norge og Sverige hatt størst fall i bevilgningene til kultur siden 2014. Det konkluderer en svensk rapport.

Konservatorene på Nasjonalmuseet er på sett og vis malerienes foresatte. Vi fikk være flue på veggen da de utførte sine omsorgsoppgaver.

Tori Wrånes er valgt ut til den prestisjetunge Veneziabiennalen. Men ingen kan holde henne innenfor Sverre Fehns vegger.

Tar aldri fri fra krig og faenskap

Shakespearetidsskriftet har kåret 2000-tallets beste teater. Men juryen glemte den nye politiske bølgen, hevder teaterkritiker.

Norsk Shakespearetidsskrift har kåret de 25 beste forestillingene siden 2000

For ti år siden hadde alle Siri Aurdals (1937–2026) skulpturer havnet på søppeldynga. Men så fikk kunstnerskapet ny vind i seilene.

Pasjonsquiz

Liv i Leier’n

På veggen liker Flu Hartberg å ha kunstverk som er mindre masete enn hans egne tegninger.

Slutt å snakke, start å bygge! Nationaltheatret har fått sin løsning.

Frykter at Frida kan forsvinne

Svein Tore Bergestuen har få fargerike kunstfat.

Judith Hermanns nye roman får hard medfart i tyske kulturaviser. Er det fordi boka er dårlig – eller fordi kritikerne er tyske?

Anmelderne elsker den, men bokormene tror ikke på «Affeksjonsverdi». Hva er det litteratene ikke ser?

For Ellen Horn er hjemme der kunst­ver­kene hennes er. Men også litt på Natio­nal­thea­tret, som hun stadig drømmer om å utvide i klassisk stil.

Canal Plus’ ute­sten­ging av 600 franske filmkunst­nere gir ny tro på oppropets kraft.

Marianne Heske synes ikke noe om at norske oljeplatt­former gis norrøne «dekknavn». – Gi dem et nummer, sier kunstneren.

Solgte Degas for å gi gass

33 av 43 Hedda-­no­mi­na­sjoner går i år til det frie feltet og teatre utenfor hoved­staden.

Kunstnere boikotter kunstpris i Venezia

Anja Breien slengte alt i veggen og knuste serviset, mener Vibeke Løkkeberg.

Mennesker, ikke muser

Kan man lappes sammen igjen etter å ha «mis­lyk­kes» som forelder? I Susie Boyts «Elsket og savnet» forsøker en selv­er­klært avskiltet mor å kjøpe sitt barnebarn.

Å kle seg som diplomat er som å stupe, mener professor Iver B. Neumann: Det gjelder å ikke gjøre feil.

Over sofaen har Elisabeth Thoresen et diplom for sin utret­te­lige kamp mot Nav – og en påminnelse om å la ting fare.

Gi oss det vi ikke vet vi vil ha

Av de nordiske landene har Norge og Sverige hatt størst fall i bevilg­nin­gene til kultur siden 2014. Det konklu­derer en svensk rapport.

Konser­va­to­rene på Nasjo­nal­mu­seet er på sett og vis malerienes foresatte. Vi fikk være flue på veggen da de utførte sine omsorg­sopp­gaver.

Tori Wrånes er valgt ut til den prestisje­tunge Vene­zia­bien­nalen. Men ingen kan holde henne innenfor Sverre Fehns vegger.

Tar aldri fri fra krig og faenskap

Shake­spea­re­tids­skriftet har kåret 2000-tallets beste teater. Men juryen glemte den nye politiske bølgen, hevder teater­kri­tiker.

Norsk Shake­spea­re­tids­skrift har kåret de 25 beste fore­stillingene siden 2000

For ti år siden hadde alle Siri Aurdals (1937–2026) skulpturer havnet på søppel­dynga. Men så fikk kunst­ner­skapet ny vind i seilene.

Pa­sjons­quiz

Liv i Leier’n

På veggen liker Flu Hartberg å ha kunstverk som er mindre masete enn hans egne tegninger.

Slutt å snakke, start å bygge! Natio­nal­theatret har fått sin løsning.

Frykter at Frida kan forsvinne

Svein Tore Bergestuen har få fargerike kunstfat.

Judith Hermanns nye roman får hard med­fart i tyske kultur­aviser. Er det fordi boka er dårlig – eller fordi kritikerne er tyske?

Anmelderne elsker den, men bokormene tror ikke på «Affek­sjons­verdi». Hva er det litte­ra­tene ikke ser?

For Ellen Horn er hjemme der kunstverkene hennes er. Men også litt på Nationaltheatret, som hun stadig drømmer om å utvide i klassisk stil.

Canal Plus’ utestenging av 600 franske filmkunstnere gir ny tro på oppropets kraft.

Marianne Heske synes ikke noe om at norske oljeplattformer gis norrøne «dekknavn». – Gi dem et nummer, sier kunstneren.

33 av 43 Hedda-nominasjoner går i år til det frie feltet og teatre utenfor hovedstaden.

Kan man lappes sammen igjen etter å ha «mislykkes» som forelder? I Susie Boyts «Elsket og savnet» forsøker en selverklært avskiltet mor å kjøpe sitt barnebarn.

Over sofaen har Elisabeth Thoresen et diplom for sin utrettelige kamp mot Nav – og en påminnelse om å la ting fare.

Av de nordiske landene har Norge og Sverige hatt størst fall i bevilgningene til kultur siden 2014. Det konkluderer en svensk rapport.

Konservatorene på Nasjonalmuseet er på sett og vis malerienes foresatte. Vi fikk være flue på veggen da de utførte sine omsorgsoppgaver.

Tori Wrånes er valgt ut til den prestisjetunge Veneziabiennalen. Men ingen kan holde henne innenfor Sverre Fehns vegger.

Shakespearetidsskriftet har kåret 2000-tallets beste teater. Men juryen glemte den nye politiske bølgen, hevder teaterkritiker.

Norsk Shakespearetidsskrift har kåret de 25 beste forestillingene siden 2000

For ti år siden hadde alle Siri Aurdals (1937–2026) skulpturer havnet på søppeldynga. Men så fikk kunstnerskapet ny vind i seilene.

Pasjonsquiz

Slutt å snakke, start å bygge! Nationaltheatret har fått sin løsning.

Judith Hermanns nye roman får hard medfart i tyske kulturaviser. Er det fordi boka er dårlig – eller fordi kritikerne er tyske?

Anmelderne elsker den, men bokormene tror ikke på «Affeksjonsverdi». Hva er det litteratene ikke ser?