Sara Hegna Hammer

#fff

#000

OL i de italienske alpene! Akkurat det jeg trengte etter å ha åpnet året med å be naboene fylle sine beredskapslagre for at jeg skal slippe å velge mellom mine barns overlevelse og nabobarnas overlevelse ved et krigsutbrudd.

Dronebildene av snødekte fjellsider i Cortina og glitrende, hvite sletter i Val di Fiemme fortrenger alle tyngende tanker om den nye og uavklarte verdensordenen. Alt er som det var i Torino-OL i 2006, eller i det minste slik vi forledet oss selv til å tro at det var: Det finnes ikke større uenigheter mellom vestlige stater enn at de kan løses i tøffe dueller i skiløypene, i utforbakkene eller på skøyteisen.

Og se bare der, inn på skøytearenaen Forum di Milano kommer det tsjekkiske søskenparet Katerina Mrazkova og Daniel Mrazek glidende, klare for å hevde seg mot storfavorittene USA og Frankrike i mandagens rytmedans. Temaet er 90-tallet og over høyttalerne dunker en Jon Bon Jovi-låt … fra 80-tallet? «Yeeow!» Eller, vent. Det er også noe underlig med den låta, er det ikke?

er som det var i 2006. «Hvis det var noen som nå dånet litt fordi jeg sa Jon Bon Jovi først, og det ikke var dét det hørtes ut som, så er det fordi de går til en KI-versjon», kunne kommentator Fredrik Island Gustavsen tørt opplyse da de andpustne tsjekkerne høstet sin applaus. «For det er jo mye musikkrettigheter i kunstløp som må avklares, så da må man noen ganger ta noen snarveier.»

Gitt at det, etter hva jeg kan forstå, ikke er andre par i konkurransen som har tydd til KI-generert musikk, 

man åpenbart ikketa snarveien om roboter for å slippe bryet med rettighetsavklaring. Men i fjor åpnet Det internasjonale skøyteforbundet ganske riktig for at man 

gjøre det. Men spørsmålet er stadig om man 

det tsjekkiske søskenparet snøt Bon Jovi for noen skarve vederlagskroner. Det er nok et tap rockemilliardæren kan bære.

Verre er det at de undergraver at kunstløp er en sportsgrein der kunst, kreativitet og idrett går opp i en høyere enhet. Musikken i isdans er ikke vilkårlig, og den spiller en helt annen rolle enn de generiske poplåtene som spys ut i skirenn. Det er ikke uten grunn at danserne måles på hvordan de tolker musikken, i tillegg til blant annet tekniske ferdigheter, vanskelighetsgrad, uttrykk og komposisjon.

Ved å svinge seg til «One Two by AI (of 90s style Bon Jovi)» tok Katerina Mrazkova og Daniel Mrazek et lite skritt mot å ta kunsten ut av kunstløpet. (At 

andre par valgte å danse til Ricky Martins «Maria» denne kvelden, forbigår vi i stillhet. Det samme med det faktum at rettighetstrøbbel tvang det kanadiske paret til å bytte ut Prince-låta «Thunder» med Tom Jones’ «Sex Bomb» i siste øyeblikk.)

 at Daniel Mrazek var iført en AC/DC-inspirert jakke med søsknenes initialer (KM/DM), eller at søstera hans hadde håret løst, så det viklet seg inn i armhuler og klistret seg til fjeset hennes.

Falske toner på isen

Lars Korff Lofthus har lenge lurt på hvordan hans arbeider ville sett ut ved siden av verkene til Ingrid Toogood og Bjørn Båsen.

Lørdag fikk han endelig svaret på det, da en gruppeutstilling, laget på hans initiativ, åpnet på Kunsthuset Kabuso i Øystese.

– Det er egentlig tre veldig ulike kunstnerskap, men det er to punkter som forener oss: ornamentering og en interesse for det fysiske rommet som omgir maleriet, forteller Lofthus på telefon fra Hardanger.

Ornamentene hadde som kjent harde kår under modernismen, der alt som kunne ligne dekor, skulle skrelles vekk. Men for disse kunstnernes del er de dagene talte.

– Jeg forsyner meg av folkekunsten i Hardanger, som er preget av kalligrafi, rosemaling og treskjæring, forteller Lofthus.

Ornamenter er gjerne ladet med koder og fortellinger som peker tilbake på en lokal fortid, påpeker Lofthus.

– Ved å bruke dem markeres slektskap til og nysgjerrighet på historien.

– Har det gitt deg en fornyet kjærlighet til hjemstedet ditt Hardanger?

Forsyner seg av folkekunsten

For de av oss som sender barna våre i barnehage, som har fått kostbar behandling på sykehus gratis og som nyter godene av gratis skolegang, treffer ikke karakteristikken av den nordiske velferdsstaten som en 

Men la oss nå høre hva den danske litteraturforskeren Tue Andersen Nexø mener når han omtaler den som nettopp det:

– En ruin er en bygning som ånden har forlatt, der andre kan flytte inn. Velferdsstatens arkitektur finnes stadig: Vi har gratis sykehus, gratis utdannelse og så videre. Men det er noe som har skjedd. Det føles som det har flyttet inn en annen ånd, sier Nexø.

Han er i Bergen i anledning LitFestBergen, der han i dag deltar i en panelsamtale om velferdsstaten i litteraturen.

Den formodentlig onde ånden som har tatt bolig i ruinene, er kanskje det den danske forskeren Ove Kaj Pedersen har kalt «konkurransestaten» – en effektiv stat hvis mål er å mobilisere alle sine ressurser i konkurranse med andre stater.

– Borgerne fornemmer at dersom de ber velferdsstaten om hjelp, vil de bli betraktet med mistro: Kan du ikke klare det selv? Trenger du virkelig så mye? Har man barn med spesielle behov, forventer man nå å bli motarbeidet av kommunen for å få hjelpa man har krav på. Det heter seg at man skal være veldig sterk for å få hjelp fra velferdsstaten i dag.

Denne gryende mistilliten har materialisert seg i dansk samtidslitteratur, mener Nexø.

De seineste årene er det kommet en rekke romaner skrevet fra perspektivet til ansatte i velferdsstaten, som bekrefter dette bildet av nedslitte institusjoner som betrakter sine brukere med mistro.

Borgerne fornemmer at dersom de kommer til velferdsstaten og ber om hjelp, vil de bli betraktet med mistro.

I ruinene av velferdsstaten

Mylena Kifle

I årets «kulturtale» lovet Lubna Jaffery (Ap) å sette i gang en nasjonal strategi for kulturarenaer. Regjeringen skal se på hvordan ubrukte bygg kan gis nytt liv.

Det skal komme både profesjonelle kunstnere, frivilligheten, lokalsamfunn og publikum til gode.

Det er LO og arbeidsgiverforeningen Spekter som inviterer kulturministeren til å holde tale for fjerde år på rad. Talen varte i en halvtime, og statsråden skrøt av både redaktørstyrte medier, filmfeltet, forfattere og musikere.

Kulturfeltet er imidlertid lite imponert over talen.

– Dette er ærlig talt ikke veldig oppløftende, sier Cecilie Nissen, direktør ved Kristiansand Kunsthall.

Nissen mener det er tydelig at bildekunstfeltet ikke er på toppen av Jafferys prioriteringsliste.

– Alle de andre feltene får mye plass i talen: musikk, film, dans. Hele bildekunstfeltet, utenom museene, er underfinansiert og pressa. Jeg skjønner at alle kulturministere har sine interesseområder, men jeg ble provosert av talen.

Hun mener det er krise for mellomstore kunstinstitusjoner.

Dette er ærlig talt ikke veldig oppløftende.

Feltet refser Jafferys årlige tale

Brenner man inne med en sterk mening eller en analyse som ikke kan skvises inn i en kronikk, kan en fort bli rådvill. For i en tid da pamfletten nærmest er henvist til trykksakenes skraphaug, finnes det knapt noe format for den slags.

Det mener Manifest Medias redaktør Magnus Marsdal, som vil komme de skrivetrengte til unnsetning med sitt nye lydpocket-konsept: en lydbok av relativt beskjeden lengde, som du for en relativt beskjeden sum kan kjøpe der du hører podkast.

– Lydpocketens løfte er at den skal være mer gjennomtenkt og forseggjort enn podkastpraten, sier Marsdal, som forteller at ideen springer ut av at han selv hører mye på podkast, men sjelden på lydbøker.

– Her har et forlag og en forfatter jobbet med teksten og gir deg noe konsentrert og kraftfullt, noe mer enn bare det vanlige podkast-babbelet. Dette formatet inviterer til en ny type tekst skrevet i affekt. En man kan rive av seg i løpet av to uker i stedet for to år.

Prøvekluten er lydpocketen «Den rike pøbelen» av Sigurd Hverven. Der bruker filosofen Hegels begrep om den rike pøbelen for å forstå Maga-bevegelsen og «Trumps grenseløse grenseløshet». Og dét uten at det føles kunstig, ifølge Marsdal.

– Sigurd Hverven er en tenker i aksjon som oppdager noe hos Hegel som han kjenner igjen hos Trump. Det er forfriskende, sier redaktøren.

Dessverre, påpeker han, blir denne type grundig og akademisk forankret tenkning gjerne gjemt bort i lange bøker myntet på et smalt publikum.

– Å lese en lang bok er en investering som man ikke alltid har tid til å gjøre, sier Marsdal.

Hvorfor skal tyngre ­tanker sitte fast i ­papirboka?

Pamflett rett i øret

Bekymringen melder seg nesten umiddelbart: Hører jeg dårlig? Eller forstår jeg ikke engelsk? Å gå tettere på Ann Lislegaards videoverk «Oracles, Owls … Some Animals Never Sleep» er til ingen nytte. Selv ikke når jeg lukker øynene og vender øret mot den enorme skjermen, får jeg med meg mer enn bruddstykker av det ugla forteller.

Men så er det da heller ikke meningen, slår jeg meg snart til ro med. For den 3D-animerte uglas talestrøm er tilsiktet fragmentert og grøtete – den hopper uforpliktet mellom norsk og engelsk, avbrytes midt i en setning, henger seg opp i ett ord.

 I dataspillverdenen betegner det en feil i programvaren som for eksempel gjør at en karakter kan gå gjennom en vegg eller at bildet hakker. En feil som bør rettes, vil kanskje en programmerer si. Men noen kunstnere omfavner det som programvarens sjel, som feil som blottlegger dens skjulte strukturer. 

 er endog blitt sammenliknet med surrealismen og dens vektlegging av menneskets underbevissthet.

Lislegaards verk kan ikke nødvendigvis karakteriseres som glitch art, men hennes lek med fenomenet er symptomatisk for nysgjerrigheten som preger det science fiction-inspirerte kunstnerskapet. Uten å henfalle til verken teknologioptimisme eller teknologialarmisme, visualiserer Lislegaard hvordan livet på jorda vil kunne se ut den dagen teknologien ikke bare er et verktøy for menneskene, men en 

født og oppvokst i Norge, men har bodd flere årtier i New York og er i dag bosatt i København. Ifølge museet er hun en pioner innen feministisk futurisme og bruk av 3D-animasjon i kunst.

Henie Onstads utstilling, viet elleve hovedverk fra de siste tretti årene, er den første store presentasjonen av hennes kunstnerskap her til lands siden sommeren 2007. Denne våren står til gjengjeld i Lislegaards tegn: I tillegg til denne separatutstillingen er arbeidene hennes representert i gruppeutstillingen «Grammars of Light» på Astrup Fearnley og på Munchmuseets pågående triennale.

Kanskje er det tilfeldig, men kanskje har den eksplosive utviklingen av kunstig intelligens framkalt et kollektivt behov for problematisering av grenseoppgangene mellom menneske og maskin, eller i Lislegaards tilfelle: mellom ugle, rev og maskin.

 er hentet fra Philip K. Dicks roman «Do Androids Dream of Electric Sheep?» fra 1968, som Ridley Scotts film «Blade Runner» (1982) bygger på. I en tenkt framtid er nærmest alt dyreliv utslettet, og ekte dyr er blitt eksklusive statussymboler. Det har skapt et marked for animoider, kunstig framstilte dyr. Særlig attraktiv er ugla, som er blant de første som utryddes. Spørsmålet om hva som er ekte og hva som er en illusjon, løper som en rød tråd gjennom boka.

I det nevnte videoverket «Oracles, Owls … Some Animals Never Sleep» er nettopp en ugle sendt som en klok budbringer, et orakel, fra framtida. Men hvilken nytte har den for oss, når budskapet den bringer er umulig å oppfatte? Og selv om den ser ut som en ugle og snakker som en ugle, er det egentlig en ugle som sitter der på vaglen sin?

Dette er ikke en utstilling for dem som forventer ferdig fordøyde verk

Uforståelig fugletale og gufne kyborger

Få kunstformer er like egnet til å sette sinner i kok som portrettet. Tenk bare på da Lyndon B. Johnson nektet å akseptere Peter Hurds presidentportrett fordi det var det styggeste han noensinne hadde sett. Eller da The Suns slottsfotograf ville stenge Lucian Freud inne i Tower of London etter at han portretterte Dronning Elizabeth II i 2001.

Her til lands var det Håkon Gullvåg som gjorde seg skyldig i en «majestetsfornærmelse» da han samme år portretterte Kong Harald med ekspressive penselstrøk.

«Kongen er fremstilt med et ansikt som får deg til å lure på om han er alvorlig syk», skrev daværende VG-anmelder Lars Elton.

Men så er ikke en god portrettmalers mål å skape en flatterende gjengivelse av mennesket som sitter foran ham. Heller ikke Edvard Munch slapp unna sine modellers vrede.

– Det var ikke alltid portrettene hans falt i god jord, sier Karl Olav Segrov Mortensen.

Han er kurator for «Edvard Munch – Portretter», som åpner på Kunstsilo i Kristiansand førstkommende torsdag. Det er en bearbeidet versjon av den kritikerroste Munch-utstillingen som ble vist ved National Portrait Gallery i London i fjor.

– Det virker som om Munch alltid søker noe som ligger bakenfor utseendet til personene han portretterer, at han prøver å gå inn i sjela deres på et vis, sier Mortensen.

En av dem Munch terget i sitt forsøk på å «gå inn i sjela», er ingen August Strindberg. Det han fant der, skulle han, ifølge dramatikeren, helst holdt for seg selv.

August Strindberg ­ville ha et portrett som likner dem man finner av Goethe.

Munch fanget ikke bare ansikter

Kanskje ligger det igjen noe flass fra skjegget til J.D. Vance på militærbasen i Pituffik?

De har smisket, og de har kalt ham ved kjælenavn. Europeiske statsledere har hevet seg over Donald Trumps barnslige tollkrig, og de har satt, om ikke hardt, så i alle fall halvfast mot hardt. Det siste later i skrivende stund til å ha hatt en viss effekt, men som vår statsminister uttalte i går, er Grønland stadig en besettelse for den amerikanske presidenten.

Besatt av Grønland, ja … Jonas Gahr Støre påstår neppe at en grønlandsk demon har tatt bolig i hans kollega, men kanskje verden ville vært tjent med nettopp det?

Det vil i alle fall ikke føre til fordømmelse herfra dersom øyas innbyggere griper til

i forsøket på å tøyle mannen som vil «forhandle» til seg kontroll over deres landområder.

 skal du høre. Mange som har satt sine føtter på grønlandsk jord, vil ganske sikkert ha sett dem i suvenirbutikkene: groteske figurer med trekk fra så vel dyr som mennesker, skåret ut i fettstein, tre eller knokler.

De markedsføres gjerne som grønlandsk kulturarv, men i realiteten har disse gjenstandene lite å gjøre med den langt mørkere tupilaken fra grønlandsk mytologi.

 konstruert av inuitter med særlige evner – usynlig for andre enn skaperen selv. I all hemmelighet satte man sammen et skjelett av dyreknokler og fylte det ut med «kjøtt» av for eksempel mose og tang. For å krone verket la man til noe som hadde tilhørt personen man ville ta knekken på, det være seg negler, hår eller biter av et klesplagg.

Så fort tupilaken hadde blitt vekket til live og utført sitt oppdrag, altså tatt livet av offeret, gikk den i oppløsning og forsvant.

Hvis da ikke skaperen fikk smake sin egen medisin. For å leke med mørke krefter er aldri risikofritt. Om offeret man pusset tupilaken på, hadde stort mot eller mental styrke, kunne moderånden snu på hælen og vende sin vrede mot sin skaper.

 det ikke før etter at de første danskene ankom Grønland mot slutten av 1800-tallet, at tupilakene fikk fast form. Det var den danske filologen William C. Thalbitzer som, etter et visst strev, fikk den østgrønlandske angakoken, eller sjamanen, Mitsuarniannga til å skjære ut en tupilak i tre i 1905.

Tupilakene kan være redningen

Det vakte oppsikt i Colombia da et ungt, religiøst fanatisk par i 1965 druknet seg ved Sisga-demningen for ikke å falle i synd. I den omfattende mediedekningen som fulgte, sirkulerte et flatt og detaljløst fotografi av de to. Det livløse fotografiet skulle snart tjene som forelegg for Beatriz González kjente verksserier: «Los suicidas del Sisga».

– Det er rørende, sier Solveig Øvstebø, direktør ved Astrup Fearnley Museet.

– Som mange av maleriene hennes er det fargerikt og sterkt, men når man ser nærmere på historien bak, er det også et stort mørke der.

Øvstebø er kurator når museet i juni åpner en stor Beatriz González-utstilling.

Men kunstneren selv vil glimre med sitt fravær. For rett før helga ble det kjent at González har gått bort, 93 år gammel.

Beatriz González, født i Bucaramanga i 1938, regnes som en av Latin-Amerikas viktigste kunstnere fra forrige århundre. Hun er kjent for sine fargerike arbeider i en grafisk stil, ofte laget med utgangspunkt i avisutklipp eller med andre populærkulturelle forelegg.

– Hun er sett på som en bauta i søramerikansk kunst, forteller Øvstebø.

Ikke bare har hun vært en framtredende kunstner, men hun satte også preg på regionens kunstliv som kurator, skribent og kunstpedagog.

– González var et lokomotiv

Nå som en drøy fjerdedel av vårt inneværende århundre er tilbakelagt, vil Norsk Shakespearetidsskrift ta en titt i bakspeilet: Hvilke forestillinger har satt dypest spor hos tilskuerne – og i norsk teater, siden årtusenskiftet?

Ved hjelp av lesernominasjoner og vurderinger fra en fagjury, skal tidsskriftet kåre de 25 beste forestillingene siden år 2000.

– Tiden løper, man glemmer fort, og det skrives jo lite i mediene om teaterhistorie, påpeker redaktør og juryleder Therese Bjørneboe.

– En slik kåring blir en anledning til å stoppe opp og minnes hva som har skjedd på norske teaterscener, se hvilke tendenser som har preget denne perioden og hvilke som ikke har blitt videreutviklet.

Leserne gis anledning til å nominere tre forestillinger hver, men siden vår hukommelse nå engang er slik innrettet at nyere oppsetninger da får en fordel, vil fagjuryen sikre at også starten av perioden er representert.

– Det som er morsomt med en leseravstemning, er at det kan få oss til å oppdage ting vi ikke har vært så bevisst på. Jeg er spent på hva som stemmes fram av yngre navn, sier Bjørneboe.

– Hvordan vil du karakterisere denne 25-årsperioden i norsk teater?

– Det har skjedd en profesjonalisering av fri scenekunst parallelt med en internasjonalisering av hele feltet, sier Bjørneboe.

Tidsskrift kårer de beste ­forestillingene siden 2000

Theodor Kittelsen hadde kronisk dårlig råd. Det var ikke bare bare å fø ni barn på en kunstnerlønn rundt forrige århundreskifte.

«Jeg skulle ønske en mand her hjemme for en gangs vilde sige: ‘Skit i pengene! Mal – jeg betaler!’», skrev han til en venn i 1907.

For sant at sige har jeg bare gnaget kødbein hele mit liv her hjemme.»

Kanskje var han derfor ikke vond å be da Sætre kjeks to år seinere tilbød ham 400 kroner, det som i dag tilsvarer rundt 33.000 kroner, for å prege en ny type kjeks med sine karakteristiske eventyrmotiver.

– På dette tidspunktet hadde Kittelsens illustrasjoner til Asbjørnsen og Moe gjort ham til den fremste eventyrillustratøren, forteller kunsthistoriker Susanne Grina Lange.

– Hans tegninger av troll var blitt ensbetydende med norske folkeeventyr.

Lange er kurator for utstillingen «På oppdrag» som åpner på Telemark kunstmuseum på Notodden denne helga. Der presenteres kunstverk, illustrasjoner og produktdesign av Theodor Kittelsen og hans samtidige kollegaer Thorolf Holmboe (1866–1935) og Severin Segelcke (1867–1940) – alle utført på oppdrag fra norsk industri på starten av 1900-tallet.

Til felles har de tre kunstnerne at de alle tok oppdrag for Hydro og Tinfos, en annen hjørnesteinsbedrift på Notodden.

Kittelsen lagde kjeks for å spe på lønna

Kunsthistorien ville sett veldig annerledes ut uten kopien, mener kuratoren ved Nasjonalmuseet

Det har mildt sagt bygget seg opp en viss forventning hos unge Marcel idet hovedpersonen i Marcel Prousts «På sporet av den tapte tid» omsider skal få se den romanske kirka i Balbec med egne øyne. Helt siden han var liten gutt, har Trocadero-museets gipskopi av kirkas portal vært gjenstand for hans begeistring, og nå skal han altså endelig få lagt øynene sine på den ekte varen, se kirka i sin helhet.

Men det etterlengtede møtet ender i skuffelse: Marcel innser at originalen ikke når kopien til knehasene. Ikke bare er den majestetiske kirka forringet av sine hverdagslige omgivelser, av skitt og trikker. Der kopien i museet for ham er perfekt, uforanderlig og udødelig, framstår originalen som et offer for virkeligheten og tidens tann – «redusert til sin egen framtoning i sten».

– Man snakker gjerne om originaler og kopier som objektive størrelser, men Proust gjør det til noe subjektivt, påpeker arkitekturprofessor Mari Lending, som de siste tjue årene har boret i spørsmål om originaler og kopier.

Siden ideen om originalitet tok form på midten av 1700-tallet, og særlig etter at modernismens originalitetskrav gjorde seg gjeldende, har kopien vært sett på som noe tarvelig, for ikke å si bedragersk.

Men har kopien hatt en ufortjent lav status? Og er den i ferd med å få sin gjenreisning?

Kunsthistorien ville i alle fall sett veldig annerledes ut uten kopien, skal vi tro Mai Britt Guleng, kurator ved Nasjonalmuseet.

– Vi er vant til at begrepet kopi brukes nedsettende, men kopiering har vært et viktig innslag i kunsthistorien. Gjennom kopien har kunstnere lært seg å lage kunst, men også å se, sier Guleng da vi treffer henne på Nasjonalmuseet.

Neste uke åpner utstillingen «Kopiens verdi», som hun har vært kurator for. Utstillingen viser oss hvordan kopien har vært et nyttig middel ikke bare i kunstneres utdannelse og utvikling, men også for å tilgjengeliggjøre kunsthistorien til dem som ikke hadde mulighet til å reise nedover i Europa for å se Rafaels «Den sixtinske madonna» eller Jan van Eycks «Madonna med barnet».

Kopien er blitt betydeligere enn originalen. Den skadeskutte originalen i Louvre er torturert.

Kopien har fått sin renessanse

Science fiction, død og lyd. Slik blir kunst-året.

Galleri F15 på Jeløya fra 14. februar til 7. juni

Tre år etter at hun var festspillkunstner i Bergen, fyller Camille Norment Galleri F15 med nye verk. Hvordan mennesket påvirkes av lyd er spørsmål Norment baler med, så også når hun inntar salene med installasjoner, skulpturer, tegninger, komposisjoner og performance.

Henie Onstad Kunstsenter fra 12. juni til 17. januar

I 2024 representerte Lap-See Lam de nordiske landene under Veneziabiennalen. I fjor stilte hun ut på Moderna Museet i Stockholm og Hammer museum i Los Angeles og ble fjerde mottaker av Lise Wilhelmsen Art Award. I juni åpner hennes hittil største utstilling med to større skyggespill og nye arbeider.

Kunstsilo i Kristiansand fra 5. februar til 10. mai

Selveste Edvard Munch er vårens trekkplaster på Kunstsilo, der de viser hans portretter av familie, venner, elskere, forfattere, kunstnere, støttespillere og samlere – og seg selv. Utstillingen ble vist i National Portrait Gallery i London i fjor vår.

Slik blir kunstvåren

Teppestriden har vært en tapt mulighet for Nasjonalmuseets direktør

Ingrid Røynsland? Ingjerd Røynesdal? Nei …

Det er talende at jeg, på tampen av et år der det har stormet rundt Nasjonalmuseet, må søke opp navnet på direktøren. Kanskje må jeg ta det på min kappe, men særlig synlig kan ikke Ingrid Røynesdal beskyldes for å ha vært i den betente striden om israelske Noa Eshkols «Mourning Carpet» (1974).

For at Nasjonalmuseet, under et pågående folkemord i Gaza, hang opp et verk som tematiserer Ma’alot-massakren i 1974, da palestinske terrorister tok hundrevis av gisler på en israelsk skole, falt mange norske kunstnere og kulturarbeidere tungt for brystet. Særlig all den tid deres bønn om at museet skulle boikotte israelske institusjoner og løfte fram palestinsk kunst var blitt avvist med at museet ikke var

Snart haglet kritikken. I september hevdet kunstner Victor Lind, i et innlegg på Kunstkritikk, at «Mourning carpet» formidler Israels offisielle versjon av okkupasjonen: «Israel er offer. Palestinerne er terrorister.»

til å vise at festtale-påstanden om at kunstmuseer er flaggskip for ytringsfrihet, ikke bare er en floskel. Museumsdirektøren kunne trådt fram som en tydelig leder, som med autoritet forklarte oss hvorfor dette verket er så godt, så viktig, så aktuelt, at det bør tilgjengeliggjøres for publikum akkurat nå.

I stedet har man fått inntrykk av at hun, med unntak av en og annen pliktskyldig opptreden på «Dagsnytt 18» og et innlegg i Aftenposten, har rømt inn i det fortliknende museet, overrumplet av det som må sies å være forventede reaksjoner.

godt ut for lederen av en institusjon som Museumsforbundet ettertrykkelig har slått fast at 

en politisk aktør. For som Ina Blom, professor i kunsthistorie, påpekte i Aftenposten, vil kurateringen av en utstilling alltid være ytring:

«Når Nasjonalmuseet i en ekstrem, asymmetrisk krigssituasjon viser Noa Eshkols israelske sorgarbeid som et eksempel på politisk-aktivistisk kunst uten samtidig å gi rom for palestinske perspektiver på den samme endeløse konflikten, er det et politisk valg det er helt legitimt å kritisere.»

Kritikken går dermed ikke på den kunstneriske friheten løs, mener hun. For slik Eshkol har en selvsagt rett til å bearbeide israelske traumer og museet er i sin fulle rett til å stille det ut, har kritikerne retten på sin side når de sier seg uenig i fortellingen museet med det formidler.

Det er så man tar seg i å savne forhenværende samlingsdirektør Stina Högkvist

Inne i fortet

Det gikk ikke akkurat noe gisp gjennom befolkningen da regjeringen, i starten av juli, landet på det såkalte minimumsalternativet for Nationaltheatret. Et snaut år tidligere hadde daværende finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp) helt iskaldt vann i blodet på dem som drømte om et svindyrt underjordisk teater på Tullinløkka: Det kom ikke på tale å velge en Rolls-Royce når en Volvo duger.

I mellomtida, nærmere bestemt i mars, var da også en Volvo blitt kjørt fram: I «Ny fremtid for Nationaltheatret» foreslo en arbeidsgruppe å utvide teateret med et tilbygg på 2500 kvadratmeter i såkalt klassisk stil – i tråd med arkitekt Henrik Bulls opprinnelige visjon. Ikke bare hevdet gruppa at det vil bli billigere enn andre alternativer, det skal visst også kunne ferdigstilles allerede i 2030.

 start å bygge! Nationaltheatret har fått sin løsning», slo Morgenbladets arkitekturanmelder Gaute Brochmann fast. Flere av teaterets skuespillere bifalt forslaget, Riksantikvaren kalte det «ganske spenstig», og Høyres Tage Pettersen ropte «halleluja!».

Kunne det være så enkelt? Etter år med utsettelser, utredninger og uenigheter, skulle man med et trylleslag få en kostnads- og tidseffektiv løsning for Nationaltheatret?

ikke på kritiske innvendinger. Innholdsløst, mente Julie Rongved Amundsen, redaktør i Scenekunst.no og teaterkritiker her i Klassekampen. Ifølge henne byr ikke forslaget på tilfredsstillende løsninger på to av teaterets hovedutfordringer: Hovedscenen må moderniseres, og de to biscenene må erstattes.

Også i arkitektstanden murret det. «Et svik mot faget og kulturen», slo arkitekt Carl-Viggo Hølmebakk fast i Morgenbladet. Å konkludere med at den eneste løsningen for Nationaltheatret er å kopiere det man gjorde for 130 år siden, karakteriserte han som «et kulturelt selvmord».

Bernhard Ellefsen stemte i og kalte det en «kulturell fallitterklæring». Han viste til vellykkede eksempler på tidsmessige tilføyelser til eksisterende praktbygg, blant dem Den sorte diamant, kuben i sort granitt som i 1999 ble oppført i forlengelsen av Det Kongelige Bibliotek fra 1906.

«Ny fremtid for Nationaltheatret» bidrar derimot med en historieforfalskning, mente kulturredaktøren – ved å tilføye et påbygg i den opprinnelige stilen lurer man framtidas borgere til å tro at teateret alltid har sett slik ut. Det er som man løfter håndflatene i været og sier: «Vår tid har ingenting å bidra med her.»

innvendinger. Og i en ideell verden, med politisk vilje til å kaste enorme summer på Nationaltheatret, burde vi sett på det som vår fordømte plikt å kjempe for et storstilt, moderne signalbygg i bykjernen, tegnet av de beste arkitekter og utført i de flotteste materialer.

Det får være så visjonsløst det bare vil

Dette kan vi vel lære oss å leve med

Med fare for å overdrive, vil jeg anslå å ha tilbrakt et sted mellom 100 og 150 timer på Nordre gravlund dette året.

Det er mindre dystert enn det høres ut, for denne gangen har jeg – takk og pris! – ikke knelt ved en grav. Nei, dette året har stått i livets tegn: I februar fødte jeg mitt andre barn, en (etter min mening) bedårende datter. Med på kjøpet fikk jeg ti måneder med blanke dager, men ingen babysang eller babyomvisning på byens museer lokket. Også i denne permisjonen var det de døde som kalte på meg.

blant gravene på Oslos nest største kirkegård føles underlig meningsfylt. Påminnelsen om livets forgjengelighet får en ikke bare til å sette seg selv i en større sammenheng, men også til å verdsette den bekymringsløse vandringen med et sovende barn.

Takket være en relativt ny grav er dessuten Nordre gravlund blitt et sted for å trekke på smilebåndet. For det har seg slik at Pål Enger (1967–2024), mannen som stjal Edvard Munchs «Vampyr» og «Skrik» fra henholdsvis Munchmuseet og Nasjonalgalleriet, er blitt stedt til hvile der. Og valget av gravstøtte må sies å være ukonvensjonelt: et fotorealistisk maleri av hele Norges nasjonaltyv i egen person, foran en umiskjennelig 

Muligens er det et selvportrett – Enger malte selv, og bildet bærer to signaturer: hans egen og «Thomas 2023». Lent inntil gravstøtten står en liten gjengivelse av «Skrik» og en figur av en rastafari som røyker weed.

 fra Pål Enger der, altså. Mannen som gjorde seg bemerket som mestertyv i den grad at han fikk nekrologer i The Economist og Financial Times. Også begravelsen hans ble behørig dekket i norske medier. I bildene fra Vålerenga kirke kunne man, i tillegg til gravstøtte-maleriet, se kista drapert med et Skrik-klede og to malerier av stigen han brukte for å klatre inn i Nasjonalgalleriet.

Det er verken subtilt eller smakfullt, men unektelig ganske herlig.

 vært like morsomt dersom maleriene aldri var kommet til rette? Om han hadde sendt våre nasjonalskatter ut av landet og ned i mørket? Kanskje ikke. Men det ble da heller ikke enden på visa. Maleriene kom ikke bare til rette, både «Vampyr» og «Madonna» er nå kapslet inn i hvert sitt signalbygg.

Det er kanskje ikke Pål Engers fortjeneste at vi så oss nødt til å bygge Munchmuseet og Nasjonalmuseet, men hans gravsted tjener uansett som minnesmerke over et uforglemmelig kapittel i norsk kunsthistorie. Selv ikke de av oss som ikke kan huske det, kan glemme det.

Mestertyven ler sist

Norges Oscar-håp tåler å filleristes

I år gikk jeg nesten på kino. For ei skravlebøtte sitter det langt inne å tilbringe tilmålt egentid i stillhet foran en stor tv, men det fristet faktisk å gå og se «Affeksjonsverdi». Ikke først og fremst fordi den i mai ble belønnet med 19 minutters applaus og en Grand Prix-pris i Cannes, men fordi den hadde fått så hard medfart av Morgenbladets kulturredaktør.

Så forarget over Joachim Triers film, for ikke å si kunstnerskap, var Bernhard Ellefsen, at han hadde gitt filmkritikerne en hviledag for selv å hamre løs på dette 

praksis, vil noen kunne innvende. Men ingen kunne tvile på at det brant i Ellefsens penn: «Nok en påminnelse om hvor pinlig det er at Joachim Trier er Norges fremste kultur­eksport», lød ingressen, og deretter gikk det kast i kast.

Hos Trier sier karakterene dumme og hule ting med «med en inderlighet og i et visuelt språk» man er vant til å se i filmer der det sies kloke og gåtefulle ting, mente han. «Hvert eneste bilde i ‘Affeksjonsverdi’ er vakkert», slo Ellefsen fast i det som jo høres ut som en kompliment. Men nei: «Det er en estetisk katastrofe som underminerer hele denne filmens påstand om verden: At kunsten byr oss sann mening. I ‘Affeksjonsverdi’ byr den oss bare noe veldig, veldig pent».

Det smalt det fra manusforfatter Gjermund Stenberg Eriksen, hvis forsvarstale på Dagsnytt 18 sementerte inntrykket av at Trier er en hellig ku man skal la lykkes i utlandet i fred.

Heldigvis for Trier ville to av landets viktigste filmkritikere ha et ord med i laget. Først gikk Morgenbladets Ulrik Eriksen i rette med sin redaktør. Påstanden om at det i alt det skjønne ligger noe «tilgjort og stivnet, som kitsch», mente han vitnet om en reduksjonistisk lesning. For ham er styrken til Trier og manusforfatter Eskil Vogt at de evner å fortelle på flere nivåer samtidig, med en «ytterst bevisst og finstemt» virkemiddelbruk: «Da kan selv banale utsagn gis en større menneskelig dybde og sårhet».

Heller ikke vår filmkritiker Guri Kulås var imponert over harangen, som hun mente var personlige antipatier mot et filmuttrykk Ellefsen ikke liker –

– pakket inn i «filmkritikk» (de drepende gåseøynene er hennes). «Kvifor læst han, brått, som han ikkje veit at det er i bildekomposisjonen meining blir skapt i film?» spurte Kulås.

et mesterverk eller en overflatisk sviske? Og hva med Ellefsen? Inkompetent og kontrær karaktermorder? Eller en folkefiende som taler der andre tier? I noen uker avkrevde jeg svar på disse spørsmålene fra alle jeg møtte.

Det ga derfor gjenklang da vi i september trykket en spalte av Torgrim Eggen med tittelen «Et forsvar for kjip kritikk». Litteraturen har sluttet å være massekultur, påpekte forfatteren: «Kanskje fordi vi tar på den med silkehansker.»

Enda et forsvar for kjip kritikk

Elise Winterthun

Oversette egenskaper?

Kanskje må man ikke kunne gammelgresk for å oversette klassiske verk.

Enkelte av verdens forhold er opp til oss, andre ikke.

Det heter det i den greske filosofen Epiktets «Encheiridion». Det vil si, det gjør i alle fall det i Anders Dunkers oversettelse, nylig utgitt i «Kunsten å være fri» på Spartacus forlag.

At Dunker har oversatt teksten via en amerikansk oversettelse, fikk lyriker og kritiker Espen Stueland til å steile her i Klassekampen forleden.

«Det er som man får lyst til å rive seg i håret», skrev Stueland.

For i og med at det finnes norske filologer som kunne oversatt Epiktet fra gammelgresk, må valget ha vært motivert av noe annet enn mangel på kompetanse, konkluderer han.

«Er den pragmatiske praksisen, det å utgi klassisk litteratur i form av oversettelser av oversettelser, i ferd med å bli akseptabel?»

Valget av oversetter må sies å være et av forholdene som i Epiktets ord er opp til oss, eller i alle fall til forlagene.

Forlagssjef Per Nordanger i Spartacus bedyrer at valget om å oversette filosofens skrifter via engelsk ikke innvarsler en ny praksis.

Engelsk spiser seg inn fra alle kanter, nesten som en sykdom.

Snarveien til Seneca

Det sarte og skjønne var av liten interesse for Elisabeth Haarr.

«Jeg har lyst til å lage noe som er stygt», sa kunstneren da Klassekampen intervjuet henne i forbindelse med en separatutstilling på Kunsthall Oslo i 2016. Omkranset av røffe tekstilverk der plast var et like selvsagt materiale som silke, snakket hun om behovet for å utfordre publikum og gi rom for det brutale og lidenskapelige i arbeidene sine.

Og skal vi tro kunstner Elise Mugaas, lyktes hun særlig godt med dette i verket «Frustrasjonsteppe» fra 1981. Strimler av plast fra handle- og bleieposer er festet til en vev der ordene «Hus, mat, reint, barn, aleine, aleine» er stablet oppå hverandre.

– Da hun laget dette teppet, sto hun midt i et samlivsbrudd og satt aleine og vevde med de materialene hun hadde for hånda. Det er så heftig, sier Mugaas.

– Det er slik hun har sett på kunsten sin hele veien: Hun brukte det hun hadde for å få sagt det som må sies, det som måtte ut.

Lørdag gikk Elisabeth Haarr bort, 79 år gammel.

Sara Hegna Hammer

Artikler

Det tsjekkiske isdansparets KI-låt viklet dem inn i en opphavsrettslig floke.

Lars Korff Lofthus fillerister tradisjonene – med kjærlighet, ikke ironi.

Mistillit til velferdsstaten gjennomsyrer ny dansk og norsk litteratur. Det kan en dansk og en norsk litteraturforsker enes om.

Feltet refser Jafferys årlige tale

Manifest Media lanserer et nytt lydbokformat for tekster skrevet i affekt.

Ann Lislegaards enorme ugle ser unektelig ut som en ugle og høres ut som en ugle, men er den egentlig en ugle?

Britiske kritikere roste Munch-utstillingen da den ble vist i London. Men kanskje vrir August Strindberg seg i grava når den nå inntar Kunstsilo.

Tupilakene kan være redningen

Beatriz González er død, 93 år gammel. I juni vier Astrup Fearnley Museet en stor utstilling til hennes arbeider.

Hvilke teaterproduksjoner etter årtusenskiftet fortjener en plass i historiebøkene? Det skal Shakespearetidsskriftet finne svar på.

Utstillingen «På oppdrag» tar for seg kunstnernes rolle i det norske industrieventyret på starten av 1900-tallet.

Kopien har fått sin renessanse

Science fiction, død og lyd. Slik blir kunst-året.

Teppestriden har vært en tapt mulighet for Nasjonalmuseets direktør

Er det bra nok for Fosse, er det bra nok for oss.

Mestertyven ler sist

Norges Oscar-håp tåler å filleristes

Kanskje må man ikke kunne gammelgresk for å oversette klassiske verk.

Kunstner Elisabeth Haarr (1945–2025) brukte det hun hadde for å få sagt det som måtte sies.

Er det en kunsthistoriker i salen?

Få steder i verden har inspirert norske forfattere på samme måte som Kina.

Aase Gulbrandsens pasteller brant seg fast til netthinna.

Temmelig forglemmelig

Prinsippfastheten til den islandske kunststudenten Odee kan koste ham dyrt.

For å vinne tilbake folkets hjerter kan Ingvild Kjerkhol (Ap) la seg inspirere av en skandalisert dansk litteraturanmelder.

Bjarne Melgaard har neppe nådd bunnen i sitt fall fra tronen

Det tsjekkiske isdans­parets KI-låt viklet dem inn i en opphavs­rettslig floke.

Lars Korff Lofthus fille­ris­ter tra­di­sjo­nene – med kjærlighet, ikke ironi.

Mistillit til velferds­staten gjennom­syrer ny dansk og norsk litteratur. Det kan en dansk og en norsk litte­ra­tur­forsker enes om.

Feltet refser Jafferys årlige tale

Manifest Media lanserer et nytt lydbok­format for tekster skrevet i affekt.

Ann Lis­le­gaards enorme ugle ser unektelig ut som en ugle og høres ut som en ugle, men er den egentlig en ugle?

Britiske kritikere roste Munch-ut­stil­lingen da den ble vist i London. Men kanskje vrir August Strindberg seg i grava når den nå inntar Kunstsilo.

Tupilakene kan være redningen

Beatriz González er død, 93 år gammel. I juni vier Astrup Fearnley Museet en stor utstilling til hennes arbeider.

Hvilke teater­produksjoner etter årtu­sen­skiftet fortjener en plass i histo­rie­bø­kene? Det skal Shakespeare­tidsskriftet finne svar på.

Utstil­lingen «På oppdrag» tar for seg kunst­ner­nes rolle i det norske indu­stri­even­tyret på starten av 1900-tallet.

Kopien har fått sin renessanse

Science fiction, død og lyd. Slik blir kunst-året.

Teppe­stri­den har vært en tapt mulighet for Nasjo­nal­mu­seets direktør

Er det bra nok for Fosse, er det bra nok for oss.

Mester­tyven ler sist

Norges Oscar-håp tåler å fille­ris­tes

Kanskje må man ikke kunne gam­mel­gresk for å oversette klassiske verk.

Kunstner Elisabeth Haarr (1945–2025) brukte det hun hadde for å få sagt det som måtte sies.

Er det en kunst­his­to­riker i salen?

Få steder i verden har inspirert norske forfattere på samme måte som Kina.

Aase Gul­brand­sens pasteller brant seg fast til netthinna.

Temmelig forglem­melig

Prinsipp­fast­heten til den islandske kunst­stu­denten Odee kan koste ham dyrt.

For å vinne tilbake folkets hjerter kan Ingvild Kjerkhol (Ap) la seg inspirere av en skanda­lisert dansk litte­ra­tur­an­melder.

Bjarne Melgaard har neppe nådd bunnen i sitt fall fra tronen

Det tsjekkiske isdansparets KI-låt viklet dem inn i en opphavsrettslig floke.

Lars Korff Lofthus fillerister tradisjonene – med kjærlighet, ikke ironi.

Mistillit til velferdsstaten gjennomsyrer ny dansk og norsk litteratur. Det kan en dansk og en norsk litteraturforsker enes om.

Manifest Media lanserer et nytt lydbokformat for tekster skrevet i affekt.

Ann Lislegaards enorme ugle ser unektelig ut som en ugle og høres ut som en ugle, men er den egentlig en ugle?

Britiske kritikere roste Munch-utstillingen da den ble vist i London. Men kanskje vrir August Strindberg seg i grava når den nå inntar Kunstsilo.

Hvilke teaterproduksjoner etter årtusenskiftet fortjener en plass i historiebøkene? Det skal Shakespearetidsskriftet finne svar på.

Utstillingen «På oppdrag» tar for seg kunstnernes rolle i det norske industrieventyret på starten av 1900-tallet.

Teppestriden har vært en tapt mulighet for Nasjonalmuseets direktør

Mestertyven ler sist

Norges Oscar-håp tåler å filleristes

Kanskje må man ikke kunne gammelgresk for å oversette klassiske verk.

Er det en kunsthistoriker i salen?

Aase Gulbrandsens pasteller brant seg fast til netthinna.

Temmelig forglemmelig

Prinsippfastheten til den islandske kunststudenten Odee kan koste ham dyrt.

For å vinne tilbake folkets hjerter kan Ingvild Kjerkhol (Ap) la seg inspirere av en skandalisert dansk litteraturanmelder.