Sara Hegna Hammer

Charlotte Skomsøy

#fff

#000

Dorsk kan ingen beskylde Cecilie Hellestveit for å være. Da vi ankommer leiligheten til juristen og folkerettsforskeren på Grünerløkka i Oslo klokka to denne tirsdagen, har hun allerede rukket å reise tur-retur Hamar for å «gå i duell med to statsråder», blitt «intervjuet av sikkert åtte journalister om krigsforbrytelser og Donald Trump», og nå har hun «deadline på en bok om tre kvarter».

Idet vi når trappeavsatsen foran leiligheten har hun, i en voldsom fart og med en sykkel under armen, fortalt oss mer om kjøpet av dette krypinnet og livet her enn vi har plass til i denne vesle artikkelen.

Kanskje like greit. Det er ikke den drøyt 100 kvadratmeter store leiligheten, som hun deler med sin mann og tre tenåringssønner, vi er her for å skildre – men det hun har hengende over sofaen sin.

– Mange har sikkert ryddet leilighetene sine før dere kommer på besøk, men det har ikke 

 tid til, da, for å si det sånn, advarer Hellestveit.

Idet vi har forsert stabler med bøker i gangen («vi rydder ut av barnerommet. Alt skal sendes til en låve på Vestlandet»), og et mørkt trekjøkken som ser ut til å være hentet fra en staselig gård, kommer vi inn i den lyse stua.

Og der, over en blå sofa, henger et maleri med Lars Ellings umiskjennelige signatur.

– Han er en god venn av oss. Så god at i et av hans store oljemalerier er det jeg, med mine spisse albuer, som er modell, sier Hellestveit.

Men i maleriet som hun selv har anskaffet, nærmere bestemt i 2011, er det ingen spisse albuer, bare en ung gutt med en pistol.

I et av hans store oljemalerier er det jeg, med mine spisse albuer, som er modell.

Tar aldri fri fra krig og faenskap

Selma Stormyren Larsen

– Det er en ganske forutsigbar liste, sier Per Christian Selmer-Anderssen, teaterkritiker i Aftenposten.

Han snakker om Shake­spearetidsskriftets kåring av 2000-tallets 25 beste norske teaterstykker, 

. Selmer-Anderssen roser juryen for å ha fått med forestillinger av de viktigste norske regissørene og kompaniene.

– Det er en solid liste, men den viser hierarkiet i Teater-Norge. Noen stykker blir sett på som kunstnerisk høyverdige. Med én gang det er teater for andre enn dem som går på Black Box, er det ikke lenger høyverdig kunst.

9 av de 25 forestillingene på lista ble spilt på Black Box Teater, en liten scene i Oslo for fri scenekunst.

– Det er for eksempel ingen musikaler her. Det er symptomatisk, mener Selmer-Anderssen.

Ifølge Aftenposten-kritikeren gjenspeiler kåringen hva som er «mainstream» i norsk teater.

– Mainstream? Det frie feltet er jo godt representert?

– Det er ikke så overraskende – friteater er i hjertet av teaterkritikken. Men hvilke friteatre? Det er de store gruppene fra starten av 2000-tallet som fortsatt regjerer, på godt og vondt.

Beskylder teaterjury for å sette form over innhold

Norsk Shakespearetidsskrift har kåret de 25 beste fore­stillingene siden 2000

Etter nyttår i år ga Norsk Shakespearetidsskrift leserne sine en oppgave: Send oss en liste over de tre beste teaterforestillingene du har sett siden årtusenskiftet. Basert på disse nominasjonene skulle en fagjury kåre de 25 beste oppsetningene vist på norske teaterscener i perioden. Tre måneder og 252 nominasjoner seinere er lista nå klar. På den finner vi blant annet «Orlando» på Rogaland Teater i 2016, «Renset» på Den Nationale Scene i 2002 og «Tid for glede» på Nationaltheatret i 2022.

– Vi har vært opptatt av at forestillingene skulle være gode, originale og innflytelsesrike, forteller Therese Bjørneboe, jurymedlem og redaktør for Shakespearetidsskriftet.

Man kunne tenke seg at lista var en eneste lang parade av Heddapris-vinnere, men Bjørneboe mener kåringen understreker behovet for konkurrerende og korrigerende kåringer.

– Det er en fordel å se ting retrospektivt, fordi det da blir tydeligere hvilken innflytelse de ulike forestillingene har hatt. Ta for eksempel Vinge/Muller: De har aldri vunnet Heddaprisen, men de er jo blitt et av de viktigste navnene internasjonalt, med stor påvirking, påpeker Bjørneboe.

I et land der teatervitenskap er blitt et marginalisert fag, trengs slike initiativer mer enn noen gang, mener hun.

– For framtidig forskning trengs kåringer som korrigerer hverandre.

På Rodeløkka i Oslo ligger Black Box Teater – en liten, programmerende scene for fri scenekunst. Antall besøkende ligger normalt på drøyt 10.000 publikummere i året, mot Nationaltheatrets 250.000. Likevel ble hele 9 av de 25 forestillingene på lista spilt på det vesle teateret.

Til sammenlikning er Det Norske Teatret representert med seks forestillinger, Nationaltheatret med tre og Trøndelag Teater og Den Nationale Scene med to forestillinger hver.

Det er ikke satt sammen av noen folkejury, dette.

De 25 beste forestillingene siden årtusenskiftet er kåret

I 1972 ble en særegen skulptur avduket på Trosterud skole i Oslo: En tolv meter lang og seks meter brei konstruksjon av oppskårne glassfiberarmerte polyesterrør, satt sammen til bølgende former. I «Havbølger», som Siri Aurdals skulptur het, kunne opp mot 100 barn boltre seg samtidig – klatre på overflatene og gjemme seg i hulrommene.

Ideen om at en skulptur skulle virke sammen med sine omgivelser, sto sterkt hos kunstneren. I påska gikk hun bort, 88 år gammel.

– Hun ville at kunsten skulle være en møteplass for mennesker, forteller kunstner Eline Mugaas.

– Hun tok den store skulpturen ned av pidestallen og åpnet den opp for publikum, for at de kunne klatre på dem og bevege seg rundt og i dem.

Også kunsthistoriker Marit Paasche har sans for «de enkle, monumentale og lekne» skulpturene til Aurdal.

– Hun arbeidet så konsekvent med bevegelse i overraskende materialer, sier Paasche.

– Mange av hennes innovative arbeider ligger tett på den amerikanske minimalismens kroppsorienterte skulpturer. Denne nonfigurative minimalismen hadde ikke så gode vekstvilkår i Norge – vi har få andre skulptører som markerte seg fra den perioden her.

Likevel var Siri Aurdal lenge en kunstner med en marginal plass i norsk kunstoffentlighet.

Hun fastholdt at et abstrakt formspråk kan inneholde en veldig ­politisk idé.

Hun som tok rommet

1. Hvilken høyrenessansemaler skapte maleriet over, «Jesu oppstandelse»?

2. Hva er tittelen på Michelangelos skulptur fra 1499 som viser jomfru Maria med Jesu døde kropp i fanget?

3. Og hva heter den ekspresjonistiske kunstneren som i 1939 ferdigstilte en bronseskulptur med samme motiv? Hun regnes som en av Tysklands viktigste grafikere, tegnere og bildehoggere.

4. Hvem malte «Nattverden» (1495–1498)?

5. Og hva heter den spanske kunstneren som i «El Sacramento de la Última Cena» (1955) skildret det samme motivet med elementer fra surrealismen?

6. Også en amerikansk kunstner ble inspirert til å lage sin egen versjon av motivet da han så en «Jesus is My Homeboy»-T-skjorte. I hans foto fra 2003 ses Jesus omgitt av disipler i 

7. Siste nattverden-spørsmål, lover: Andy Warhol lagde i 1985 og 1986 rundt hundre versjoner av Jesu siste måltid før korsfestelsen – blant dem skulpturen «Ten Punching Bags (Last Supper)». Hvilken nyekspresjonist (1960–1988) med graffitirøtter laget han den med?

9. «Kristi gravlegging» (1603–04) regnes som et av Caravaggios mesterverk. Der bruker han sterke kontraster mellom lys og mørke for å skape dramatikk og dybde i maleriet. Hva kalles teknikken?

Pasjonsquiz

Det er ikke bare nye Nerdrum Museum som trekker kunstturister til kystbyen Stavern i Vestfold. Årlig tropper et sted mellom 20.000 og 30.000 mennesker opp til Påskeutstillingen her, noe som gjør den til et av landets best besøkte kunstarrangementer.

Siden 1988 har lokalbefolkninge og tilreisende tatt turen til Fredriksvern Verft (kalt Leier’n på folkemunne) og i Sjøparken for å bivåne – og kjøpe – alt fra oljemalerier og grafikk til keramikk og smykker. Men også for å se de fargerike arbeidene som byens barnehagebarn har hengt opp i trærne.

Klassekampen huket tak i fem besøkende på en solfylt palmesøndag.

Sylvia Østberg og Åse Tronstad, Åsgårdstrand

– Det er så fin stemning her, helt fra man kommer inn og ser kunsten som barna har laget. Først går vi rundt og ser på alt sammen, i år har vi sløyfa Nerdrum, for der var vi i fjor, så går vi og spiser lunsj på Hotell Wassilioff, og så kjører vi hjem til Åsgårdstrand. Det er så hyggelig!

– Ja, det har vi gjort i ti år, det blir ikke påske uten. Det må vi ha med oss.

– Hva har vært årets høydepunkt, da?

– Tone Flesche, hun har så mange morsomme bilder, og noen kort som er helt 

. Bilder, keramikk, glass, alt mulig. Hun har laget så mye fint fra den spede begynnelse og helt fram til i dag.

Liv i Leier’n

Tom Henning Bratlie

Man ser kanskje for seg at en mann som har valgt tegning som levevei, har sterke meninger om hva som skal henge på veggene hjemme. Men hos Flu Hartberg er det husets frue som er sjefkurator og interiørdesigner.

Det meddeler den anerkjente illustratøren allerede før vi ankommer rekkehuset på Bøler, ti T-banestopp østover fra Jernbanetorget.

– Du ser at det er noen som samler på gamle, kule ting her, men det er ikke meg, sier Hartberg da vi er trygt fremme.

Han skuer utover en relativt liten stue full av nordisk kunst og design: Louis Poulsen-lamper, Gunnar S. Gundersen-trykk og 

– En skulle tro du var opptatt av hvordan dere innredet huset?

– Du beskjeftiger deg jo med det visuelle?

– Jeg tror det er vanlig at interessen for estetiske uttrykk begrenser seg til det som foregår på papiret. Det er mye dårlig hygiene, bustete hår og rotete leiligheter blant illustratører, sier Hartberg.

Det er ned til beinet enkelt da. Jeg synes det er digg.

Strekfigurer ingen adgang

Vi har kanskje ikke noe Woodstock, men også norsk kulturhistorie har sine definerende øyeblikk. Var jeg på Quartfestivalen da to aktivister hadde seg på scenen for å rette oppmerksomhet mot 

Var jeg der da Mira Craig landet pladask i betongen etter et mislykket scenestup? Niks. Da Anne B. Ragde brøt seg inn på Litteraturhuset med en neglefil for å klistre bilder av seg selv på en forfatter­kollasj? Dessverre.

Men sto jeg og hutret foran Munchmuseet på Tøyen i januar 2019, da ideen om å la National­theatret overta de tomme utstillingsrommene ble lansert første gang? Selvsagt.

to ting fra den formiddagen: 1) daværende teatersjef Hanne Tømta hadde på seg gråmelerte joggebukser og 2) jeg var opprømt over forslaget.

Første punkt viste seg, etter et gjensyn med bildene fra januardagen, å være et falskt minne: Tømtas joggebukser var grønne med hvite striper.

Men min entusiasme var ekte og har tålt tidens tann. Jeg kan ikke utelukke at jeg slo fingertuppene sammen i en patetisk applaus da Klassekampen i forrige uke meldte at kulturministeren og byrådet i Oslo har gjenopptatt samtalene om å la Nationaltheatret flytte inn Gamle Munch, etter at planene ble skrotet i 2020.

 et forslag som, etter hva jeg kan forstå, gir tilfredsstillende løsninger på nærmest alle Nationaltheatrets problemer: De får et sentrumsnært oppholdssted under den omfattende renoveringsperioden, men også permanente biscener øst i indre by. Skuespillerne støtter det, nåværende teatersjef Kristian Seltun er positiv og påtroppende teatersjef Marit Moum Aune likeså.

Nå skal vi som er bosatt vest for Akerselva, være forsiktige med å mene så mye om hva Tøyen trenger, men i forkant av avgjørelsen om å legge det nye Munchmuseet til Bjørvika demonstrerte flere hundre i lokalmiljøet mot flyttingen. Roger Lee i Tøyen velforening beskrev da Munchmuseet som et positivt innslag i bydelen.

Man skulle tro at et nasjonalt teater gjorde samme nytta.

Svaret på (nesten) alle spørsmål

Kurator advarer Nasjonalmuseet om Frida Kahlo-utstilling

Frida Kahlos ikoniske malerier kan ikke, ifølge meksikansk lov, føres ut av Mexico.

Likevel: Takket være en eksportlisens utstedt av myndighetene, vil Kahlo-maleriene i den betydningsfulle Gelman-samlingen snart finne veien til Europa – og kanskje Oslo. Nasjonalmuseet er nemlig i dialog med eierne av samlingen om å låne verk til museets planlagte, men ikke berammede Kahlo-utstilling.

Men ifølge et åpent brev signert over 200 meksikanske kunstarbeidere, er det noe mistenkelig med lisensen, som varer hele fem år. De frykter at verkene kan ende opp med å bli solgt.

Derfor anmoder de Nasjonalmuseet om å kreve å få se eksportlisensen, forteller initiativtaker til brevet, Francisco Berzunza.

– Skulle den ha uregelmessigheter, eller ikke være i tråd med det meksikanske lovverket, ber vi museet om ikke å vise disse verkene, sier kuratoren på telefon fra Mexico by grytidlig tirsdag morgen.

– Vi ber dem vise solidaritet med det meksikanske folk.

Gelman-samlingen har nemlig en broket historie. Samlingen, regnet som en av de viktigste samlingene av moderne meksikansk kunst, var ifølge avisa El Pais sporløst forsvunnet i 16 år, før deler av den dukket opp på en Sotheby’s-auksjon i 2024.

Rundt halvparten av den ble den gang kjøpt av Marcelo Zambrano, ifølge Berzunza for en betydelig lavere sum enn hva den er verdt.

Plutselig strekker myndighetene seg langt for at verkene kan forlate landet.

Frykter at Frida kan forsvinne

Over senga til Svein Tore Bergestuen henger et fotografi av ham selv.

Det er ikke inn hit, i det aller helligste, Klassekampen har invitert seg selv. Men det er her vi havner, på jakt etter et Donald-bilde han ikke finner – kanskje det er på hytta?

– Du kan jo ikke skrive at jeg har bilde av meg selv der. Men det er et minne, sier verten og skrur av spottene.

Bildet, tatt på en fjelltopp i et tåkelagt Lofoten og trykket på børstet stål, blir mørkere.

– Jeg liker at lyset i rommet bestemmer om det er soloppgang eller solnedgang i bildet. Litt tacky, når jeg sier det sånn, men det er jævlig fint, sier Bergestuen før vi rusler tilbake til stua.

For det er det som henger her, i stua i Asker, vi er kommet for. Da vi spurte kommunikasjonsguruen om å vise fram veggpryden sin, kom svaret kjapt: «Ja, det kan jeg. For det er viktige greier som henger over sofaen, faktisk.»

Kunne det være Bjarne Melgaard-malerier fra tidlig 2000-tall? En nettverksbygger som Bergestuen kunne jo ha sikret seg et Ida Ekblad-verk før de ble for dyre?

Men nei, her er det barndomsvenninna Tove Hirth fra Jevnaker som dominerer, med tegninger og en liten bronseskulptur på et stykke drivved fra Randsfjorden.

Dét er Tove, dét er Tove, dét er Tove, og de to der er Tove.

Glassblåserens sønn eier nesten ikke glasskunst

Har du hørt den om arkeologen som ikke ville grave i fortida?

Nei? Da har du vel ikke lest Judith Hermanns «Ich möchte zurückgehen in der Zeit» («Jeg vil gå tilbake i tida»), utgitt på tysk i slutten av februar.

For selv om jeg-personen, en forfatter til forveksling lik Judith Hermann, vil nøste opp i fortida til nazibestefaren, er det et ikke-tema for hennes arkeologsøster.

Som Klassekampen skrev i går, er medlemslistene til Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti (NSDAP) nå blitt søkbare, slik at alle tyskere kan sjekke om slektningene deres var medlem i Adolf Hitlers parti. Hermann trenger ikke søke – hun vet at bestefaren var utstasjonert som SS-soldat i polske Radom. Spørsmålet er 

Boka, en blanding av selvbiografi og roman, tar dermed for seg det tyskeste temaet man kan tenke seg: bearbeidingen – eller fraværet av bearbeiding – av landets nazistiske fortid.

Likevel, eller kanskje nettopp derfor, er ikke boka blitt møtt med udelt begeistring i Tyskland. Som kritiker Henrik Keyser Pedersen påpekte i Bokmagasinet, har anmelderne i noen av landets tyngste kulturaviser tydd til ord som 

Adam Soboczynski i Die Zeit mener Hermanns karakteristiske skrivemåte, preget av stemningsfulle tvetydigheter, kommer til kort i møte med tematikken. Ifølge Tobias Rüther i Frankfurter Allgemeine Zeitung (FAZ) fetisjerer hun et tomrom som ifølge ham ikke er der.

Det fikk oss til å lure: Har den kritikerroste og prisbelønte tyske forfatteren levert et makkverk? Eller må kritikernes avvisning ses i lys av den tyske generasjonsskammen og minnekulturen?

Klassekampen har spurt tre tyskkyndige ikke-tyskere om hva de synes om «Ich möchte zurückgehen in der Zeit».

Den kommer neppe til å bli stående­ som en av hennes ­store tekster.

Bok om nazimorfar kalles upassende

Anmelderne elsker den, men bokormene tror ikke på «Affeksjonsverdi». Hva er det litteratene ikke ser?

Alt tyder på at Joachim Triers «Affeksjonsverdi» er en fryktelig god film.

Ikke bare fikk den pris og nitten minutters applaus i Cannes. Den ble hedret med den prestisjetunge Bafta-prisen for beste utenlandske film og har fått hele ni Oscar-nominasjoner. Skulle «Affeksjonsverdi» innkassere fem av disse når prisene deles ut på Dolby Theater i Los Angeles natt til mandag, vil den bli tidenes mestvinnende ikke-engelskspråklige film.

Men ikke alle ser storheten. Morgenbladets kulturredaktør og litteraturanmelder Bernhard Ellefsen utløste debatt da han i fjor høst beskrev «Affeksjonsverdi» som en sentimental hyllest til filmkunsten – skjemt av karakterer som sier «dumme eller hule ting med en inderlighet og i et visuelt språk som vi ellers ser i filmer hvor karakterene sier interessante og kloke og gåtefulle ting».

Forrige helg plukket litteraturprofessor Frode Helmich Pedersen opp tråden i Bokvennen Litterære Avis (BLA), hvor han pekte på «filmens fundamentale problem»: At rammefortellingen, der manuset til den fraværende regissørfaren Gustav (Stellan Skarsgård) rører skuespillerdattera Nora (Renate Reinsve) til å likevel takke ja til rolla hun har nektet å spille, ikke står til troende.

At filmen får hard medfart av to litteraturanmeldere, kan selvsagt være helt tilfeldig. Men la oss likevel stille en dansk og en norsk filmkritiker følgende spørsmål: Hva er det dere ser, som disse litteratene er blinde for?

– Det er som om de krever noe av filmen som den ikke påstår at den har, sier Lars Ole Kristiansen, redaktør i filmmagasinet Montages.

Han plukker opp telefonen på Gardermoen, der han er i ferd med å stige på flyet til Los Angeles.

Filmene til Joachim Trier og manusforfatter Eskil Vogt har ikke like opplagte litterære kvaliteter som dem vi finner hos for eksempel Ingmar Bergman, påpeker han.

Kjærligheten til ­ordene gjør kanskje at de leser manuset        for bokstavelig.

Filmen som får bokormene og filmelskerne til å barke sammen

Da Vestlandske Kunstindustrimuseums daværende direktør Johan Bøgh besøkte Verdensustillingen i Paris i 1900, kom han ikke tomhendt tilbake. I bagasjen hadde han nærmere førti eksempler på moderne kunsthåndverk i art nouveau – eller jugendstil – retningen som hadde blomstret i Europa på 1890-tallet.

– De ble umiddelbart utstilt i Permanenten og skapte stor begeistring blant presse og besøkende, forteller kurator Morten Spjøtvold ved Kode i Bergen.

Denne helgen åpnet museet temautstillingen «Expo 1900: Art Nouveau fra Paris til Bergen!» i Rasmus Meyers samlinger.

Begeistringen over de nye Art Nouveau-ervervelsene skulle imidlertid ikke vedvare.

– Etter et par tiår endte de på magasin, da neste generasjons museumsarbeidere oppfattet art nouveau som et mislykket stilhistorisk paradigme, forteller Spjøtvold.

– For dem var dette et forfeilet forsøk på å skape en ny stil – preget av ornamentale utskeielser og overdreven naturfetisjisme.

I frykt for at slike samtidsinnkjøp ikke ville tåle krigens tann, avsto kunstindustrimuseene i stor grad fra å samle moderne kunsthåndverk i mellomkrigstida. I stedet konsentrerte de seg om eldre antikviteter.

Men i etterkrigstida ble nouveau-bevegelsen gradvis rehabilitert. Og nå, 125 år etter at de 40 gjenstandene ankom museet våren 1901, blir de igjen å se på Kode.

Ut av magasinet

Test deg selv: Hvor mye kan du om norske kvinnelige kunstnere? 

De siste femten årene har det fortjenstfulle arbeidet med å løfte fram glemte kvinnelige kunstnerskap vært gjort i et slikt omfang at det nærmest er blitt en klisjé.

Markedsføringsstrategien «glemt kunstner» har bredt om seg, påpekte vår kunstanmelder Andreas Breivik i en kritisk kommentar på Kunstkritikk tilbake i 2023: «Glemselsargumentet underminerer historiske og samtidige estetiske vurderinger, og flytter oppmerksomheten fra bildet til kunstnerens biografi», hevdet Breivik.

Og jo da, den tidvis overdrevne fortellingen om en stakkars misforstått, men ufattelig talentfull kunstner som ble ignorert i sin misogyne samtid, er så visst salgbar.

Men resultatet av dette arbeidet er uansett det at den norske kunsthistorien er blitt kraftig revidert de siste femten årene: Kvinnelige kunstnere fra både nær og fjern fortid har fått en helt annen institusjonell anerkjennelse enn tidligere.

Men i hvilken grad har denne revideringen smittet over på den norske folkesjela?

Er norsk kunst for deg stadig ensbetydende med Edvard Munch, Christian Krohg og Gustav Vigeland? Eller har Kitty Kielland og Else Hagen karet til seg en plass i din bevissthet?

Test deg selv! Ett riktig svar gir ett poeng, enkelt og greit.

1.	Hennes «Havbølger» sto i sin tid på Trosterud skole i Oslo. I 2016 viste Kunstnernes Hus en variant av den enorme skulpturen i glassfiberarmerte polyesterrør. Hva heter kunstneren? Hint: Hun deler navn med et tettsted i Valdres.

Hvor godt husker du de glemte kunstnerne?

De første ukene i rettssaken mot Marius Borg Høiby var det en enkel sak å holde balansen på min høye hest. Gjengivelsen av de anonymiserte vitnemålene gikk sin gang i nettavisene uten at jeg lot meg friste. Kom temaet opp i lunsjen, kunne jeg, med et nedlatende smil, meddele at jeg ikke var nevneverdig interessert i dette 

Men så entret Nora Haukland manesjen og ga saken et velpleid ansikt. Ikke visste jeg at jeg var så besatt av denne influenserens gjøren, laden og traumer, men siden har jeg forsynt meg grådig fra buffeten av pikante detaljer som mediene daglig serverer fra Oslo tinghus.

Det toppet seg tidligere denne uka, da jeg stormet bort til noen hardtarbeidende kolleger for å diskutere vitnemålet til Hauklands ekskjæreste. «Han sier at han måtte gå på eggeskall!» hørte jeg meg selv si, før jeg grep meg til munnen. Hvordan havnet jeg her?

forsiktig med å skylde på andre for sine karakterbrister, men i dette tilfellet peker pilene mot Redaktørforeningen og Presseforbundet. På tampen av fjoråret gikk nemlig de to organisasjonene rettens vei for at pressa skulle kunne identifisere Nora Haukland og Linni Meister i sin omtale av rettssaken.

Hovedbegrunnelsen var at de to har ytret seg offentlig om saken i et slikt omfang at et krav om anonymisering ikke virket rimelig. I slutten av januar konkluderte Høyesterett med at Linni Meister skulle anonymiseres, mens Haukland måtte finne seg i å bli identifisert.

 av hennes – og hennes kjendisvenninners – vitnemål tatt form av et reality­show, presentert for folket gjennom lattervekkende rettstegninger og nitid nedskrevne dialoger. Her har vi kunnet grafse ubeskjedent i opplysninger som er folket fullstendig uvedkommende:

Jøss, Marius Borg Høiby tålte ikke trynet på Sophie Elise, nei? Ok, så Anniken Jørgensen var ungdomsvenn med Høiby, men skeptisk til Haukland, men nå har hun sannelig snudd 180 grader!

Hva skal vi med alle disse opplysningene? Med mindre planen er å erstatte rettens domsavsigelse med en storslått folkeavstemning, er det vanskelig, for ikke å si umulig, å forsvare detaljnivået i dekningen.

Ikke fordi rettssaken ikke er viktig, nei, den er et ubehagelig relevant bilde på betydelige samfunnsutfordringer: voldtekt, vold i nære relasjoner, filming uten samtykke og oppmerksomhetsøkonomiens grelle bakside. Men som Lena Lindgren i Morgenbladet påpekte etter rettens første dag: «Det viktige ved straffesaken trer fram når man ikke ser den som sensasjon.»

Hva skal vi med alle disse opplysningene?

Fri oss fra vår skuelyst!

Christopher Olssøn

Det tok ikke lang tid fra den tyske okkupasjonen var opphevet, før nordmenn for alvor begynte å lage barn. I 1946 ble det født hele 70.727 unger i Norge, noe som ga startskuddet til babyboomen: Mellom 1955 og 1965 var fruktbarheten blant norske kvinner på sitt høyeste siden begynnelsen av 1920-tallet – i gjennomsnitt fødte de tre barn hver.

Det fikk følger, både for hvordan samfunnet forholdt seg til barnet og hvordan vi utformet bygningene våre, forteller Eirik Arff Gulseth Bøhn og Gudrun Eidsvik.

De har kuratert utstillingen «Boom!» på det nyrenoverte Arkitekturmuseet på Bankplassen i Oslo som åpner lørdag.

– I tiårene etter krigen ble barn både praktisk problemstilling og kunstnerisk mulighet i arkitekturen, sier Bøhn.

En av disse arkitektoniske konsekvensene var at barna ble tatt i betraktning når byplaner skulle legges, boligprosjekter skulle tegnes og skoler skulle utformes. Det vokste fram en forestilling om at skolebygg skulle tilpasses barnas behov og tilrettelegge for læringslyst.

Det preget blant annet Sverre Fehns utforming av Skådalen skole i Oslo, en skole tegnet for døve barn. Fasaden er tydelig preget av innglassede halvsirkler.

– De fleste klasserom er nødvendigvis rektangulære, med de pedagogiske implikasjonene det har: Elevene sitter bak i klasserommet og ser rett opp på læreren. Det er et prinsipp som i sin tid var sentralt i kirkearkitekturen, at en lyttende gruppe mennesker kikker opp mot en talende person, sier Bøhn.

Vi ville få laget et sted der barna kan være med å endre sine omgivelser.

Boom! Nå gjenåpner Arkitektur­museet

Line Ørnes Søndergaard

Hendelser fra flere år tilbake har det med å hjemsøke karakterene til Henrik Ibsen. Tenk bare på farskapsspørsmålet som får så fatale følger i «Vildanden», eller hvordan svogeren til konsul Karsten Bernick truer med å avsløre hans gamle løgner i «Samfunnets støtter».

– I nesten alle hans skuespill blir hendelser fra fortida en drivkraft på nåtidsplanet, og ofte er disse av rettslig karakter, sier Dag Michalsen, professor i offentlig rett ved Universitetet i Oslo.

Han er med på å lede forskningsprosjektet IbsensRett 1828–2028, der Henrik Ibsens skuespill skal analyseres med et rettshistorisk blikk. Forskerne skal kartlegge hvordan rettstilstanden i Norge på andre halvdel av 1800-tallet preger skuespillene.

Målet er at en forståelse for datidas lovverk og rettspraksis vil kunne bidra til nye perspektiver på Ibsens stykker.

Prosjektet skal lede ut i en rettshistorisk kommentarutgave til Ibsens samlede skuespill. Lanseringsdato er 20. mars 2028 – dagen Henrik Ibsen ville fylt 200 år, hadde noe slikt vært mulig.

– Når man skal avdekke hvordan rettstilstanden var på Ibsens tid, er det ikke bare å slå opp i loven, forteller Michalsen da vi treffer ham sammen med professor Marit Halvorsen og førsteamanuensis Marius M. Kjølstad i Rettshistorisk samling på Domus Juridica.

– Vi må for eksempel finne ut hvordan kriminalloven fra 1842 og loven om ektefellers formuesforhold fra 1888 – med alle deres endringer og domstolspraksis, former den normative situasjonen som Hedda Gabler eller John Gabriel Borkman begår sine lovbrudd og normbrudd i, forteller professoren.

Henrik Ibsen viser oss barnet som rettslig figur. 

Ibsen lest med rettsbriller

Det finnes visst ikke humor i kunstverkene til Willibald Storn. Faktisk virker kunstneren oppriktig forundret da Klassekampen antyder at hans mørke verdenssyn står i kontrast til de fargesterke, ekspressive og 

Nei, for Willibald Storn er kunst blodig alvor.

Men den som forlater atelieret hans på Kampen i Oslo uten å ha trukket på smilebåndet, må likevel kunne sies å være av en underlig støpning.

«Fittesugboken for menn over 80 år. Fåfengte erotiske dagdrømmer», lyder tittelen på en av hans mange dagbøker, som også må kunne kalles kunstverk. «De æresløses siste sukk» står det skrevet nederst på et nylig ferdigstilt maleri som kommenterer Epstein-avsløringene.

– Det er på tide å si ifra, sier Storn megetsigende da vi treffer ham i atelieret to dager før 90-årsdagen.

– Makta sprer seg ut og fanger folk inn i konspirasjoner. Tillitsfolk selger sjela si for penger. Går det an?

– At dumme folk lar seg forføre, det vet vi. Men at tillitsfolk med privilegier fra A til Å går over den grensa og lar seg friste av tilbudet om … Ja, hva er det de får, egentlig?

Det er et privilegium å ha et hode på kroppen og et språk å uttrykke seg på.

– Uten kunsten blir vi enda farligere

Det sier kunstner Marianne Heske på sin 80-årsdag, som hun ikke ser noen grunn til å feire.

– Jeg blir så lei av at folk gafler i seg kake og kaffe. Det er så norsk at man blir helt dårlig av det, sier Heske da Klassekampen slår på tråden.

Men å feire sine første 60 år som kunstner, se det er en annen sak. Siden hun debuterte på slutten av 1960-tallet, har Heske gjort seg særlig bemerket med å, på konseptkunst-vis, plassere gamle bygg i en ny kontekst. Som da hun i 1980 flyttet ei gjerdeløe fra Tafjord til Pompidou-senteret, eller da hun satte et 200 år gammelt rivningstruet småkårshus fra Hobøl foran Stortinget i 2015.

Også dokkehoder har blitt hennes varemerke. Det mest kjente av dem er den sju meter høye skulpturen «Hodet N.N.» (2014) i Torshovdalen i Oslo.

– Alle har et hode, så det er bare å bruke det. Verre er det ikke!

Heskes 60-årsjubileum markeres med en utstilling på Fineart i Oslo.

– Vil du fortelle meg litt om denne utstillingen?

Hevder kunst beskytter mot korrupsjon

OL i de italienske alpene! Akkurat det jeg trengte etter å ha åpnet året med å be naboene fylle sine beredskapslagre for at jeg skal slippe å velge mellom mine barns overlevelse og nabobarnas overlevelse ved et krigsutbrudd.

Dronebildene av snødekte fjellsider i Cortina og glitrende, hvite sletter i Val di Fiemme fortrenger alle tyngende tanker om den nye og uavklarte verdensordenen. Alt er som det var i Torino-OL i 2006, eller i det minste slik vi forledet oss selv til å tro at det var: Det finnes ikke større uenigheter mellom vestlige stater enn at de kan løses i tøffe dueller i skiløypene, i utforbakkene eller på skøyteisen.

Og se bare der, inn på skøytearenaen Forum di Milano kommer det tsjekkiske søskenparet Katerina Mrazkova og Daniel Mrazek glidende, klare for å hevde seg mot storfavorittene USA og Frankrike i mandagens rytmedans. Temaet er 90-tallet og over høyttalerne dunker en Jon Bon Jovi-låt … fra 80-tallet? «Yeeow!» Eller, vent. Det er også noe underlig med den låta, er det ikke?

er som det var i 2006. «Hvis det var noen som nå dånet litt fordi jeg sa Jon Bon Jovi først, og det ikke var dét det hørtes ut som, så er det fordi de går til en KI-versjon», kunne kommentator Fredrik Island Gustavsen tørt opplyse da de andpustne tsjekkerne høstet sin applaus. «For det er jo mye musikkrettigheter i kunstløp som må avklares, så da må man noen ganger ta noen snarveier.»

Gitt at det, etter hva jeg kan forstå, ikke er andre par i konkurransen som har tydd til KI-generert musikk, 

Sara Hegna Hammer

Artikler

Verken mora eller svigermora til Cecilie Hellestveit kan fordra maleriet hun har hengende i stua.

Shakespearetidsskriftet har kåret 2000-tallets beste teater. Men juryen glemte den nye politiske bølgen, hevder teaterkritiker.

Norsk Shakespearetidsskrift har kåret de 25 beste forestillingene siden 2000

Hun som tok rommet

Hva kan du om kunstverk som tar for seg Jesu lidelseshistorie?

Liv i Leier’n

På veggen liker Flu Hartberg å ha kunstverk som er mindre masete enn hans egne tegninger.

Svaret på (nesten) alle spørsmål

Kurator advarer Nasjonalmuseet om Frida Kahlo-utstilling

Svein Tore Bergestuen har få fargerike kunstfat.

Judith Hermanns nye roman får hard medfart i tyske kulturaviser. Er det fordi boka er dårlig – eller fordi kritikerne er tyske?

Filmen som får bokormene og filmelskerne til å barke sammen

En gang var de oppfattet som mislykkede ornamentale utskeielser. Nå børstes støvet av Kodes art nouveau-gjenstander.

Test deg selv: Hvor mye kan du om norske kvinnelige kunstnere?

Jeg følger Høiby-rettssaken som kikker, ikke som samfunnsborger.

Boom! Nå gjenåpner Arkitekturmuseet

På Henrik Ibsens 200-årsdag lanseres en rettshistorisk kommentarutgave til hans samlede verker. Kan det hjelpe oss endelig å forstå Hedda Gabler?

Willibald Storn tror fortsatt ikke på kunst for kunstens skyld. I dag fyller han 90 år.

Marianne Heskes dødsbo er til salgs. Det til tross for at kunstneren lever i beste velgående – og fyller 80 år i dag.

Falske toner på isen

Lars Korff Lofthus fillerister tradisjonene – med kjærlighet, ikke ironi.

Mistillit til velferdsstaten gjennomsyrer ny dansk og norsk litteratur. Det kan en dansk og en norsk litteraturforsker enes om.

Kulturministeren holdt for fjerde år på rad en tale til kulturlivet, men mottakelsen er lunken: – Jeg ble provosert, sier kunsthalldirektør Cecilie Nissen.

Pamflett rett i øret

Ann Lislegaards enorme ugle ser unektelig ut som en ugle og høres ut som en ugle, men er den egentlig en ugle?

Britiske kritikere roste Munch-utstillingen da den ble vist i London. Men kanskje vrir August Strindberg seg i grava når den nå inntar Kunstsilo.

Kanskje ligger det igjen noe flass fra skjegget til J.D. Vance på militærbasen i Pituffik?

Verken mora eller svigermora til Cecilie Hel­les­tveit kan fordra maleriet hun har hengende i stua.

Shake­spea­re­tids­skriftet har kåret 2000-tallets beste teater. Men juryen glemte den nye politiske bølgen, hevder teater­kri­tiker.

Norsk Shake­spea­re­tids­skrift har kåret de 25 beste fore­stillingene siden 2000

Hun som tok rommet

Hva kan du om kunstverk som tar for seg Jesu lidel­ses­his­torie?

Liv i Leier’n

På veggen liker Flu Hartberg å ha kunstverk som er mindre masete enn hans egne tegninger.

Svaret på (nesten) alle spørsmål

Kurator advarer Nasjo­nal­mu­seet om Frida Kahlo-utstilling

Svein Tore Bergestuen har få fargerike kunstfat.

Judith Hermanns nye roman får hard med­fart i tyske kultur­aviser. Er det fordi boka er dårlig – eller fordi kritikerne er tyske?

Filmen som får bokormene og filmels­kerne til å barke sammen

En gang var de oppfattet som mislykkede orna­men­tale utskei­elser. Nå børstes støvet av Kodes art nouveau-gjen­stan­der.

Test deg selv: Hvor mye kan du om norske kvinnelige kunstnere?

Jeg følger Høiby-rettssaken som kikker, ikke som samfunns­borger.

Boom! Nå gjenåpner Arkitektur­museet

På Henrik Ibsens 200-årsdag lanseres en retts­historisk kommen­tar­ut­gave til hans samlede verker. Kan det hjelpe oss endelig å forstå Hedda Gabler?

Willibald Storn tror fortsatt ikke på kunst for kunstens skyld. I dag fyller han 90 år.

Marianne Heskes dødsbo er til salgs. Det til tross for at kunstneren lever i beste velgående – og fyller 80 år i dag.

Falske toner på isen

Lars Korff Lofthus fille­ris­ter tra­di­sjo­nene – med kjærlighet, ikke ironi.

Mistillit til velferds­staten gjennom­syrer ny dansk og norsk litteratur. Det kan en dansk og en norsk litte­ra­tur­forsker enes om.

Kultur­mi­nis­teren holdt for fjerde år på rad en tale til kultur­livet, men motta­kelsen er lunken: – Jeg ble provosert, sier kunsthall­direktør Cecilie Nissen.

Pamflett rett i øret

Ann Lis­le­gaards enorme ugle ser unektelig ut som en ugle og høres ut som en ugle, men er den egentlig en ugle?

Britiske kritikere roste Munch-ut­stil­lingen da den ble vist i London. Men kanskje vrir August Strindberg seg i grava når den nå inntar Kunstsilo.

Kanskje ligger det igjen noe flass fra skjegget til J.D. Vance på mili­tær­basen i Pituffik?

Verken mora eller svigermora til Cecilie Hellestveit kan fordra maleriet hun har hengende i stua.

Shakespearetidsskriftet har kåret 2000-tallets beste teater. Men juryen glemte den nye politiske bølgen, hevder teaterkritiker.

Norsk Shakespearetidsskrift har kåret de 25 beste forestillingene siden 2000

Hva kan du om kunstverk som tar for seg Jesu lidelseshistorie?

Kurator advarer Nasjonalmuseet om Frida Kahlo-utstilling

Judith Hermanns nye roman får hard medfart i tyske kulturaviser. Er det fordi boka er dårlig – eller fordi kritikerne er tyske?

Filmen som får bokormene og filmelskerne til å barke sammen

En gang var de oppfattet som mislykkede ornamentale utskeielser. Nå børstes støvet av Kodes art nouveau-gjenstander.

Jeg følger Høiby-rettssaken som kikker, ikke som samfunnsborger.

Boom! Nå gjenåpner Arkitekturmuseet

På Henrik Ibsens 200-årsdag lanseres en rettshistorisk kommentarutgave til hans samlede verker. Kan det hjelpe oss endelig å forstå Hedda Gabler?

Lars Korff Lofthus fillerister tradisjonene – med kjærlighet, ikke ironi.

Mistillit til velferdsstaten gjennomsyrer ny dansk og norsk litteratur. Det kan en dansk og en norsk litteraturforsker enes om.

Kulturministeren holdt for fjerde år på rad en tale til kulturlivet, men mottakelsen er lunken: – Jeg ble provosert, sier kunsthalldirektør Cecilie Nissen.

Ann Lislegaards enorme ugle ser unektelig ut som en ugle og høres ut som en ugle, men er den egentlig en ugle?

Britiske kritikere roste Munch-utstillingen da den ble vist i London. Men kanskje vrir August Strindberg seg i grava når den nå inntar Kunstsilo.

Kanskje ligger det igjen noe flass fra skjegget til J.D. Vance på militærbasen i Pituffik?