Sara Hegna Hammer

Selma Stormyren Larsen

#fff

#000

Anmelderne elsker den, men bokormene tror ikke på «Affeksjonsverdi». Hva er det litteratene ikke ser?

Alt tyder på at Joachim Triers «Affeksjonsverdi» er en fryktelig god film.

Ikke bare fikk den pris og nitten minutters applaus i Cannes. Den ble hedret med den prestisjetunge Bafta-prisen for beste utenlandske film og har fått hele ni Oscar-nominasjoner. Skulle «Affeksjonsverdi» innkassere fem av disse når prisene deles ut på Dolby Theater i Los Angeles natt til mandag, vil den bli tidenes mestvinnende ikke-engelskspråklige film.

Men ikke alle ser storheten. Morgenbladets kulturredaktør og litteraturanmelder Bernhard Ellefsen utløste debatt da han i fjor høst beskrev «Affeksjonsverdi» som en sentimental hyllest til filmkunsten – skjemt av karakterer som sier «dumme eller hule ting med en inderlighet og i et visuelt språk som vi ellers ser i filmer hvor karakterene sier interessante og kloke og gåtefulle ting».

Forrige helg plukket litteraturprofessor Frode Helmich Pedersen opp tråden i Bokvennen Litterære Avis (BLA), hvor han pekte på «filmens fundamentale problem»: At rammefortellingen, der manuset til den fraværende regissørfaren Gustav (Stellan Skarsgård) rører skuespillerdattera Nora (Renate Reinsve) til å likevel takke ja til rolla hun har nektet å spille, ikke står til troende.

At filmen får hard medfart av to litteraturanmeldere, kan selvsagt være helt tilfeldig. Men la oss likevel stille en dansk og en norsk filmkritiker følgende spørsmål: Hva er det dere ser, som disse litteratene er blinde for?

– Det er som om de krever noe av filmen som den ikke påstår at den har, sier Lars Ole Kristiansen, redaktør i filmmagasinet Montages.

Han plukker opp telefonen på Gardermoen, der han er i ferd med å stige på flyet til Los Angeles.

Filmene til Joachim Trier og manusforfatter Eskil Vogt har ikke like opplagte litterære kvaliteter som dem vi finner hos for eksempel Ingmar Bergman, påpeker han.

Kjærligheten til ­ordene gjør kanskje at de leser manuset        for bokstavelig.

Filmen som får bokormene og filmelskerne til å barke sammen

Da Vestlandske Kunstindustrimuseums daværende direktør Johan Bøgh besøkte Verdensustillingen i Paris i 1900, kom han ikke tomhendt tilbake. I bagasjen hadde han nærmere førti eksempler på moderne kunsthåndverk i art nouveau – eller jugendstil – retningen som hadde blomstret i Europa på 1890-tallet.

– De ble umiddelbart utstilt i Permanenten og skapte stor begeistring blant presse og besøkende, forteller kurator Morten Spjøtvold ved Kode i Bergen.

Denne helgen åpnet museet temautstillingen «Expo 1900: Art Nouveau fra Paris til Bergen!» i Rasmus Meyers samlinger.

Begeistringen over de nye Art Nouveau-ervervelsene skulle imidlertid ikke vedvare.

– Etter et par tiår endte de på magasin, da neste generasjons museumsarbeidere oppfattet art nouveau som et mislykket stilhistorisk paradigme, forteller Spjøtvold.

– For dem var dette et forfeilet forsøk på å skape en ny stil – preget av ornamentale utskeielser og overdreven naturfetisjisme.

I frykt for at slike samtidsinnkjøp ikke ville tåle krigens tann, avsto kunstindustrimuseene i stor grad fra å samle moderne kunsthåndverk i mellomkrigstida. I stedet konsentrerte de seg om eldre antikviteter.

Men i etterkrigstida ble nouveau-bevegelsen gradvis rehabilitert. Og nå, 125 år etter at de 40 gjenstandene ankom museet våren 1901, blir de igjen å se på Kode.

Ut av magasinet

Test deg selv: Hvor mye kan du om norske kvinnelige kunstnere? 

De siste femten årene har det fortjenstfulle arbeidet med å løfte fram glemte kvinnelige kunstnerskap vært gjort i et slikt omfang at det nærmest er blitt en klisjé.

Markedsføringsstrategien «glemt kunstner» har bredt om seg, påpekte vår kunstanmelder Andreas Breivik i en kritisk kommentar på Kunstkritikk tilbake i 2023: «Glemselsargumentet underminerer historiske og samtidige estetiske vurderinger, og flytter oppmerksomheten fra bildet til kunstnerens biografi», hevdet Breivik.

Og jo da, den tidvis overdrevne fortellingen om en stakkars misforstått, men ufattelig talentfull kunstner som ble ignorert i sin misogyne samtid, er så visst salgbar.

Men resultatet av dette arbeidet er uansett det at den norske kunsthistorien er blitt kraftig revidert de siste femten årene: Kvinnelige kunstnere fra både nær og fjern fortid har fått en helt annen institusjonell anerkjennelse enn tidligere.

Men i hvilken grad har denne revideringen smittet over på den norske folkesjela?

Er norsk kunst for deg stadig ensbetydende med Edvard Munch, Christian Krohg og Gustav Vigeland? Eller har Kitty Kielland og Else Hagen karet til seg en plass i din bevissthet?

Test deg selv! Ett riktig svar gir ett poeng, enkelt og greit.

1.	Hennes «Havbølger» sto i sin tid på Trosterud skole i Oslo. I 2016 viste Kunstnernes Hus en variant av den enorme skulpturen i glassfiberarmerte polyesterrør. Hva heter kunstneren? Hint: Hun deler navn med et tettsted i Valdres.

Hvor godt husker du de glemte kunstnerne?

De første ukene i rettssaken mot Marius Borg Høiby var det en enkel sak å holde balansen på min høye hest. Gjengivelsen av de anonymiserte vitnemålene gikk sin gang i nettavisene uten at jeg lot meg friste. Kom temaet opp i lunsjen, kunne jeg, med et nedlatende smil, meddele at jeg ikke var nevneverdig interessert i dette 

Men så entret Nora Haukland manesjen og ga saken et velpleid ansikt. Ikke visste jeg at jeg var så besatt av denne influenserens gjøren, laden og traumer, men siden har jeg forsynt meg grådig fra buffeten av pikante detaljer som mediene daglig serverer fra Oslo tinghus.

Det toppet seg tidligere denne uka, da jeg stormet bort til noen hardtarbeidende kolleger for å diskutere vitnemålet til Hauklands ekskjæreste. «Han sier at han måtte gå på eggeskall!» hørte jeg meg selv si, før jeg grep meg til munnen. Hvordan havnet jeg her?

forsiktig med å skylde på andre for sine karakterbrister, men i dette tilfellet peker pilene mot Redaktørforeningen og Presseforbundet. På tampen av fjoråret gikk nemlig de to organisasjonene rettens vei for at pressa skulle kunne identifisere Nora Haukland og Linni Meister i sin omtale av rettssaken.

Hovedbegrunnelsen var at de to har ytret seg offentlig om saken i et slikt omfang at et krav om anonymisering ikke virket rimelig. I slutten av januar konkluderte Høyesterett med at Linni Meister skulle anonymiseres, mens Haukland måtte finne seg i å bli identifisert.

 av hennes – og hennes kjendisvenninners – vitnemål tatt form av et reality­show, presentert for folket gjennom lattervekkende rettstegninger og nitid nedskrevne dialoger. Her har vi kunnet grafse ubeskjedent i opplysninger som er folket fullstendig uvedkommende:

Jøss, Marius Borg Høiby tålte ikke trynet på Sophie Elise, nei? Ok, så Anniken Jørgensen var ungdomsvenn med Høiby, men skeptisk til Haukland, men nå har hun sannelig snudd 180 grader!

Hva skal vi med alle disse opplysningene? Med mindre planen er å erstatte rettens domsavsigelse med en storslått folkeavstemning, er det vanskelig, for ikke å si umulig, å forsvare detaljnivået i dekningen.

Ikke fordi rettssaken ikke er viktig, nei, den er et ubehagelig relevant bilde på betydelige samfunnsutfordringer: voldtekt, vold i nære relasjoner, filming uten samtykke og oppmerksomhetsøkonomiens grelle bakside. Men som Lena Lindgren i Morgenbladet påpekte etter rettens første dag: «Det viktige ved straffesaken trer fram når man ikke ser den som sensasjon.»

Hva skal vi med alle disse opplysningene?

Fri oss fra vår skuelyst!

Christopher Olssøn

Det tok ikke lang tid fra den tyske okkupasjonen var opphevet, før nordmenn for alvor begynte å lage barn. I 1946 ble det født hele 70.727 unger i Norge, noe som ga startskuddet til babyboomen: Mellom 1955 og 1965 var fruktbarheten blant norske kvinner på sitt høyeste siden begynnelsen av 1920-tallet – i gjennomsnitt fødte de tre barn hver.

Det fikk følger, både for hvordan samfunnet forholdt seg til barnet og hvordan vi utformet bygningene våre, forteller Eirik Arff Gulseth Bøhn og Gudrun Eidsvik.

De har kuratert utstillingen «Boom!» på det nyrenoverte Arkitekturmuseet på Bankplassen i Oslo som åpner lørdag.

– I tiårene etter krigen ble barn både praktisk problemstilling og kunstnerisk mulighet i arkitekturen, sier Bøhn.

En av disse arkitektoniske konsekvensene var at barna ble tatt i betraktning når byplaner skulle legges, boligprosjekter skulle tegnes og skoler skulle utformes. Det vokste fram en forestilling om at skolebygg skulle tilpasses barnas behov og tilrettelegge for læringslyst.

Det preget blant annet Sverre Fehns utforming av Skådalen skole i Oslo, en skole tegnet for døve barn. Fasaden er tydelig preget av innglassede halvsirkler.

– De fleste klasserom er nødvendigvis rektangulære, med de pedagogiske implikasjonene det har: Elevene sitter bak i klasserommet og ser rett opp på læreren. Det er et prinsipp som i sin tid var sentralt i kirkearkitekturen, at en lyttende gruppe mennesker kikker opp mot en talende person, sier Bøhn.

Vi ville få laget et sted der barna kan være med å endre sine omgivelser.

Boom! Nå gjenåpner Arkitektur­museet

Line Ørnes Søndergaard

Hendelser fra flere år tilbake har det med å hjemsøke karakterene til Henrik Ibsen. Tenk bare på farskapsspørsmålet som får så fatale følger i «Vildanden», eller hvordan svogeren til konsul Karsten Bernick truer med å avsløre hans gamle løgner i «Samfunnets støtter».

– I nesten alle hans skuespill blir hendelser fra fortida en drivkraft på nåtidsplanet, og ofte er disse av rettslig karakter, sier Dag Michalsen, professor i offentlig rett ved Universitetet i Oslo.

Han er med på å lede forskningsprosjektet IbsensRett 1828–2028, der Henrik Ibsens skuespill skal analyseres med et rettshistorisk blikk. Forskerne skal kartlegge hvordan rettstilstanden i Norge på andre halvdel av 1800-tallet preger skuespillene.

Målet er at en forståelse for datidas lovverk og rettspraksis vil kunne bidra til nye perspektiver på Ibsens stykker.

Prosjektet skal lede ut i en rettshistorisk kommentarutgave til Ibsens samlede skuespill. Lanseringsdato er 20. mars 2028 – dagen Henrik Ibsen ville fylt 200 år, hadde noe slikt vært mulig.

– Når man skal avdekke hvordan rettstilstanden var på Ibsens tid, er det ikke bare å slå opp i loven, forteller Michalsen da vi treffer ham sammen med professor Marit Halvorsen og førsteamanuensis Marius M. Kjølstad i Rettshistorisk samling på Domus Juridica.

– Vi må for eksempel finne ut hvordan kriminalloven fra 1842 og loven om ektefellers formuesforhold fra 1888 – med alle deres endringer og domstolspraksis, former den normative situasjonen som Hedda Gabler eller John Gabriel Borkman begår sine lovbrudd og normbrudd i, forteller professoren.

Henrik Ibsen viser oss barnet som rettslig figur. 

Ibsen lest med rettsbriller

Tom Henning Bratlie

Det finnes visst ikke humor i kunstverkene til Willibald Storn. Faktisk virker kunstneren oppriktig forundret da Klassekampen antyder at hans mørke verdenssyn står i kontrast til de fargesterke, ekspressive og 

Nei, for Willibald Storn er kunst blodig alvor.

Men den som forlater atelieret hans på Kampen i Oslo uten å ha trukket på smilebåndet, må likevel kunne sies å være av en underlig støpning.

«Fittesugboken for menn over 80 år. Fåfengte erotiske dagdrømmer», lyder tittelen på en av hans mange dagbøker, som også må kunne kalles kunstverk. «De æresløses siste sukk» står det skrevet nederst på et nylig ferdigstilt maleri som kommenterer Epstein-avsløringene.

– Det er på tide å si ifra, sier Storn megetsigende da vi treffer ham i atelieret to dager før 90-årsdagen.

– Makta sprer seg ut og fanger folk inn i konspirasjoner. Tillitsfolk selger sjela si for penger. Går det an?

– At dumme folk lar seg forføre, det vet vi. Men at tillitsfolk med privilegier fra A til Å går over den grensa og lar seg friste av tilbudet om … Ja, hva er det de får, egentlig?

Det er et privilegium å ha et hode på kroppen og et språk å uttrykke seg på.

– Uten kunsten blir vi enda farligere

Det sier kunstner Marianne Heske på sin 80-årsdag, som hun ikke ser noen grunn til å feire.

– Jeg blir så lei av at folk gafler i seg kake og kaffe. Det er så norsk at man blir helt dårlig av det, sier Heske da Klassekampen slår på tråden.

Men å feire sine første 60 år som kunstner, se det er en annen sak. Siden hun debuterte på slutten av 1960-tallet, har Heske gjort seg særlig bemerket med å, på konseptkunst-vis, plassere gamle bygg i en ny kontekst. Som da hun i 1980 flyttet ei gjerdeløe fra Tafjord til Pompidou-senteret, eller da hun satte et 200 år gammelt rivningstruet småkårshus fra Hobøl foran Stortinget i 2015.

Også dokkehoder har blitt hennes varemerke. Det mest kjente av dem er den sju meter høye skulpturen «Hodet N.N.» (2014) i Torshovdalen i Oslo.

– Alle har et hode, så det er bare å bruke det. Verre er det ikke!

Heskes 60-årsjubileum markeres med en utstilling på Fineart i Oslo.

– Vil du fortelle meg litt om denne utstillingen?

Hevder kunst beskytter mot korrupsjon

OL i de italienske alpene! Akkurat det jeg trengte etter å ha åpnet året med å be naboene fylle sine beredskapslagre for at jeg skal slippe å velge mellom mine barns overlevelse og nabobarnas overlevelse ved et krigsutbrudd.

Dronebildene av snødekte fjellsider i Cortina og glitrende, hvite sletter i Val di Fiemme fortrenger alle tyngende tanker om den nye og uavklarte verdensordenen. Alt er som det var i Torino-OL i 2006, eller i det minste slik vi forledet oss selv til å tro at det var: Det finnes ikke større uenigheter mellom vestlige stater enn at de kan løses i tøffe dueller i skiløypene, i utforbakkene eller på skøyteisen.

Og se bare der, inn på skøytearenaen Forum di Milano kommer det tsjekkiske søskenparet Katerina Mrazkova og Daniel Mrazek glidende, klare for å hevde seg mot storfavorittene USA og Frankrike i mandagens rytmedans. Temaet er 90-tallet og over høyttalerne dunker en Jon Bon Jovi-låt … fra 80-tallet? «Yeeow!» Eller, vent. Det er også noe underlig med den låta, er det ikke?

er som det var i 2006. «Hvis det var noen som nå dånet litt fordi jeg sa Jon Bon Jovi først, og det ikke var dét det hørtes ut som, så er det fordi de går til en KI-versjon», kunne kommentator Fredrik Island Gustavsen tørt opplyse da de andpustne tsjekkerne høstet sin applaus. «For det er jo mye musikkrettigheter i kunstløp som må avklares, så da må man noen ganger ta noen snarveier.»

Gitt at det, etter hva jeg kan forstå, ikke er andre par i konkurransen som har tydd til KI-generert musikk, 

man åpenbart ikketa snarveien om roboter for å slippe bryet med rettighetsavklaring. Men i fjor åpnet Det internasjonale skøyteforbundet ganske riktig for at man 

gjøre det. Men spørsmålet er stadig om man 

det tsjekkiske søskenparet snøt Bon Jovi for noen skarve vederlagskroner. Det er nok et tap rockemilliardæren kan bære.

Verre er det at de undergraver at kunstløp er en sportsgrein der kunst, kreativitet og idrett går opp i en høyere enhet. Musikken i isdans er ikke vilkårlig, og den spiller en helt annen rolle enn de generiske poplåtene som spys ut i skirenn. Det er ikke uten grunn at danserne måles på hvordan de tolker musikken, i tillegg til blant annet tekniske ferdigheter, vanskelighetsgrad, uttrykk og komposisjon.

Ved å svinge seg til «One Two by AI (of 90s style Bon Jovi)» tok Katerina Mrazkova og Daniel Mrazek et lite skritt mot å ta kunsten ut av kunstløpet. (At 

andre par valgte å danse til Ricky Martins «Maria» denne kvelden, forbigår vi i stillhet. Det samme med det faktum at rettighetstrøbbel tvang det kanadiske paret til å bytte ut Prince-låta «Thunder» med Tom Jones’ «Sex Bomb» i siste øyeblikk.)

 at Daniel Mrazek var iført en AC/DC-inspirert jakke med søsknenes initialer (KM/DM), eller at søstera hans hadde håret løst, så det viklet seg inn i armhuler og klistret seg til fjeset hennes.

Falske toner på isen

Lars Korff Lofthus har lenge lurt på hvordan hans arbeider ville sett ut ved siden av verkene til Ingrid Toogood og Bjørn Båsen.

Lørdag fikk han endelig svaret på det, da en gruppeutstilling, laget på hans initiativ, åpnet på Kunsthuset Kabuso i Øystese.

– Det er egentlig tre veldig ulike kunstnerskap, men det er to punkter som forener oss: ornamentering og en interesse for det fysiske rommet som omgir maleriet, forteller Lofthus på telefon fra Hardanger.

Ornamentene hadde som kjent harde kår under modernismen, der alt som kunne ligne dekor, skulle skrelles vekk. Men for disse kunstnernes del er de dagene talte.

– Jeg forsyner meg av folkekunsten i Hardanger, som er preget av kalligrafi, rosemaling og treskjæring, forteller Lofthus.

Ornamenter er gjerne ladet med koder og fortellinger som peker tilbake på en lokal fortid, påpeker Lofthus.

– Ved å bruke dem markeres slektskap til og nysgjerrighet på historien.

– Har det gitt deg en fornyet kjærlighet til hjemstedet ditt Hardanger?

Forsyner seg av folkekunsten

For de av oss som sender barna våre i barnehage, som har fått kostbar behandling på sykehus gratis og som nyter godene av gratis skolegang, treffer ikke karakteristikken av den nordiske velferdsstaten som en 

Men la oss nå høre hva den danske litteraturforskeren Tue Andersen Nexø mener når han omtaler den som nettopp det:

– En ruin er en bygning som ånden har forlatt, der andre kan flytte inn. Velferdsstatens arkitektur finnes stadig: Vi har gratis sykehus, gratis utdannelse og så videre. Men det er noe som har skjedd. Det føles som det har flyttet inn en annen ånd, sier Nexø.

Han er i Bergen i anledning LitFestBergen, der han i dag deltar i en panelsamtale om velferdsstaten i litteraturen.

Den formodentlig onde ånden som har tatt bolig i ruinene, er kanskje det den danske forskeren Ove Kaj Pedersen har kalt «konkurransestaten» – en effektiv stat hvis mål er å mobilisere alle sine ressurser i konkurranse med andre stater.

– Borgerne fornemmer at dersom de ber velferdsstaten om hjelp, vil de bli betraktet med mistro: Kan du ikke klare det selv? Trenger du virkelig så mye? Har man barn med spesielle behov, forventer man nå å bli motarbeidet av kommunen for å få hjelpa man har krav på. Det heter seg at man skal være veldig sterk for å få hjelp fra velferdsstaten i dag.

Denne gryende mistilliten har materialisert seg i dansk samtidslitteratur, mener Nexø.

De seineste årene er det kommet en rekke romaner skrevet fra perspektivet til ansatte i velferdsstaten, som bekrefter dette bildet av nedslitte institusjoner som betrakter sine brukere med mistro.

Borgerne fornemmer at dersom de kommer til velferdsstaten og ber om hjelp, vil de bli betraktet med mistro.

I ruinene av velferdsstaten

Mylena Kifle

I årets «kulturtale» lovet Lubna Jaffery (Ap) å sette i gang en nasjonal strategi for kulturarenaer. Regjeringen skal se på hvordan ubrukte bygg kan gis nytt liv.

Det skal komme både profesjonelle kunstnere, frivilligheten, lokalsamfunn og publikum til gode.

Det er LO og arbeidsgiverforeningen Spekter som inviterer kulturministeren til å holde tale for fjerde år på rad. Talen varte i en halvtime, og statsråden skrøt av både redaktørstyrte medier, filmfeltet, forfattere og musikere.

Kulturfeltet er imidlertid lite imponert over talen.

– Dette er ærlig talt ikke veldig oppløftende, sier Cecilie Nissen, direktør ved Kristiansand Kunsthall.

Nissen mener det er tydelig at bildekunstfeltet ikke er på toppen av Jafferys prioriteringsliste.

– Alle de andre feltene får mye plass i talen: musikk, film, dans. Hele bildekunstfeltet, utenom museene, er underfinansiert og pressa. Jeg skjønner at alle kulturministere har sine interesseområder, men jeg ble provosert av talen.

Hun mener det er krise for mellomstore kunstinstitusjoner.

Dette er ærlig talt ikke veldig oppløftende.

Feltet refser Jafferys årlige tale

Brenner man inne med en sterk mening eller en analyse som ikke kan skvises inn i en kronikk, kan en fort bli rådvill. For i en tid da pamfletten nærmest er henvist til trykksakenes skraphaug, finnes det knapt noe format for den slags.

Det mener Manifest Medias redaktør Magnus Marsdal, som vil komme de skrivetrengte til unnsetning med sitt nye lydpocket-konsept: en lydbok av relativt beskjeden lengde, som du for en relativt beskjeden sum kan kjøpe der du hører podkast.

– Lydpocketens løfte er at den skal være mer gjennomtenkt og forseggjort enn podkastpraten, sier Marsdal, som forteller at ideen springer ut av at han selv hører mye på podkast, men sjelden på lydbøker.

– Her har et forlag og en forfatter jobbet med teksten og gir deg noe konsentrert og kraftfullt, noe mer enn bare det vanlige podkast-babbelet. Dette formatet inviterer til en ny type tekst skrevet i affekt. En man kan rive av seg i løpet av to uker i stedet for to år.

Prøvekluten er lydpocketen «Den rike pøbelen» av Sigurd Hverven. Der bruker filosofen Hegels begrep om den rike pøbelen for å forstå Maga-bevegelsen og «Trumps grenseløse grenseløshet». Og dét uten at det føles kunstig, ifølge Marsdal.

– Sigurd Hverven er en tenker i aksjon som oppdager noe hos Hegel som han kjenner igjen hos Trump. Det er forfriskende, sier redaktøren.

Dessverre, påpeker han, blir denne type grundig og akademisk forankret tenkning gjerne gjemt bort i lange bøker myntet på et smalt publikum.

– Å lese en lang bok er en investering som man ikke alltid har tid til å gjøre, sier Marsdal.

Hvorfor skal tyngre ­tanker sitte fast i ­papirboka?

Pamflett rett i øret

Bekymringen melder seg nesten umiddelbart: Hører jeg dårlig? Eller forstår jeg ikke engelsk? Å gå tettere på Ann Lislegaards videoverk «Oracles, Owls … Some Animals Never Sleep» er til ingen nytte. Selv ikke når jeg lukker øynene og vender øret mot den enorme skjermen, får jeg med meg mer enn bruddstykker av det ugla forteller.

Men så er det da heller ikke meningen, slår jeg meg snart til ro med. For den 3D-animerte uglas talestrøm er tilsiktet fragmentert og grøtete – den hopper uforpliktet mellom norsk og engelsk, avbrytes midt i en setning, henger seg opp i ett ord.

 I dataspillverdenen betegner det en feil i programvaren som for eksempel gjør at en karakter kan gå gjennom en vegg eller at bildet hakker. En feil som bør rettes, vil kanskje en programmerer si. Men noen kunstnere omfavner det som programvarens sjel, som feil som blottlegger dens skjulte strukturer. 

 er endog blitt sammenliknet med surrealismen og dens vektlegging av menneskets underbevissthet.

Lislegaards verk kan ikke nødvendigvis karakteriseres som glitch art, men hennes lek med fenomenet er symptomatisk for nysgjerrigheten som preger det science fiction-inspirerte kunstnerskapet. Uten å henfalle til verken teknologioptimisme eller teknologialarmisme, visualiserer Lislegaard hvordan livet på jorda vil kunne se ut den dagen teknologien ikke bare er et verktøy for menneskene, men en 

født og oppvokst i Norge, men har bodd flere årtier i New York og er i dag bosatt i København. Ifølge museet er hun en pioner innen feministisk futurisme og bruk av 3D-animasjon i kunst.

Henie Onstads utstilling, viet elleve hovedverk fra de siste tretti årene, er den første store presentasjonen av hennes kunstnerskap her til lands siden sommeren 2007. Denne våren står til gjengjeld i Lislegaards tegn: I tillegg til denne separatutstillingen er arbeidene hennes representert i gruppeutstillingen «Grammars of Light» på Astrup Fearnley og på Munchmuseets pågående triennale.

Kanskje er det tilfeldig, men kanskje har den eksplosive utviklingen av kunstig intelligens framkalt et kollektivt behov for problematisering av grenseoppgangene mellom menneske og maskin, eller i Lislegaards tilfelle: mellom ugle, rev og maskin.

 er hentet fra Philip K. Dicks roman «Do Androids Dream of Electric Sheep?» fra 1968, som Ridley Scotts film «Blade Runner» (1982) bygger på. I en tenkt framtid er nærmest alt dyreliv utslettet, og ekte dyr er blitt eksklusive statussymboler. Det har skapt et marked for animoider, kunstig framstilte dyr. Særlig attraktiv er ugla, som er blant de første som utryddes. Spørsmålet om hva som er ekte og hva som er en illusjon, løper som en rød tråd gjennom boka.

I det nevnte videoverket «Oracles, Owls … Some Animals Never Sleep» er nettopp en ugle sendt som en klok budbringer, et orakel, fra framtida. Men hvilken nytte har den for oss, når budskapet den bringer er umulig å oppfatte? Og selv om den ser ut som en ugle og snakker som en ugle, er det egentlig en ugle som sitter der på vaglen sin?

Dette er ikke en utstilling for dem som forventer ferdig fordøyde verk

Uforståelig fugletale og gufne kyborger

Få kunstformer er like egnet til å sette sinner i kok som portrettet. Tenk bare på da Lyndon B. Johnson nektet å akseptere Peter Hurds presidentportrett fordi det var det styggeste han noensinne hadde sett. Eller da The Suns slottsfotograf ville stenge Lucian Freud inne i Tower of London etter at han portretterte Dronning Elizabeth II i 2001.

Her til lands var det Håkon Gullvåg som gjorde seg skyldig i en «majestetsfornærmelse» da han samme år portretterte Kong Harald med ekspressive penselstrøk.

«Kongen er fremstilt med et ansikt som får deg til å lure på om han er alvorlig syk», skrev daværende VG-anmelder Lars Elton.

Men så er ikke en god portrettmalers mål å skape en flatterende gjengivelse av mennesket som sitter foran ham. Heller ikke Edvard Munch slapp unna sine modellers vrede.

– Det var ikke alltid portrettene hans falt i god jord, sier Karl Olav Segrov Mortensen.

Han er kurator for «Edvard Munch – Portretter», som åpner på Kunstsilo i Kristiansand førstkommende torsdag. Det er en bearbeidet versjon av den kritikerroste Munch-utstillingen som ble vist ved National Portrait Gallery i London i fjor.

– Det virker som om Munch alltid søker noe som ligger bakenfor utseendet til personene han portretterer, at han prøver å gå inn i sjela deres på et vis, sier Mortensen.

En av dem Munch terget i sitt forsøk på å «gå inn i sjela», er ingen August Strindberg. Det han fant der, skulle han, ifølge dramatikeren, helst holdt for seg selv.

August Strindberg ­ville ha et portrett som likner dem man finner av Goethe.

Munch fanget ikke bare ansikter

Kanskje ligger det igjen noe flass fra skjegget til J.D. Vance på militærbasen i Pituffik?

De har smisket, og de har kalt ham ved kjælenavn. Europeiske statsledere har hevet seg over Donald Trumps barnslige tollkrig, og de har satt, om ikke hardt, så i alle fall halvfast mot hardt. Det siste later i skrivende stund til å ha hatt en viss effekt, men som vår statsminister uttalte i går, er Grønland stadig en besettelse for den amerikanske presidenten.

Besatt av Grønland, ja … Jonas Gahr Støre påstår neppe at en grønlandsk demon har tatt bolig i hans kollega, men kanskje verden ville vært tjent med nettopp det?

Det vil i alle fall ikke føre til fordømmelse herfra dersom øyas innbyggere griper til

i forsøket på å tøyle mannen som vil «forhandle» til seg kontroll over deres landområder.

 skal du høre. Mange som har satt sine føtter på grønlandsk jord, vil ganske sikkert ha sett dem i suvenirbutikkene: groteske figurer med trekk fra så vel dyr som mennesker, skåret ut i fettstein, tre eller knokler.

De markedsføres gjerne som grønlandsk kulturarv, men i realiteten har disse gjenstandene lite å gjøre med den langt mørkere tupilaken fra grønlandsk mytologi.

 konstruert av inuitter med særlige evner – usynlig for andre enn skaperen selv. I all hemmelighet satte man sammen et skjelett av dyreknokler og fylte det ut med «kjøtt» av for eksempel mose og tang. For å krone verket la man til noe som hadde tilhørt personen man ville ta knekken på, det være seg negler, hår eller biter av et klesplagg.

Så fort tupilaken hadde blitt vekket til live og utført sitt oppdrag, altså tatt livet av offeret, gikk den i oppløsning og forsvant.

Hvis da ikke skaperen fikk smake sin egen medisin. For å leke med mørke krefter er aldri risikofritt. Om offeret man pusset tupilaken på, hadde stort mot eller mental styrke, kunne moderånden snu på hælen og vende sin vrede mot sin skaper.

 det ikke før etter at de første danskene ankom Grønland mot slutten av 1800-tallet, at tupilakene fikk fast form. Det var den danske filologen William C. Thalbitzer som, etter et visst strev, fikk den østgrønlandske angakoken, eller sjamanen, Mitsuarniannga til å skjære ut en tupilak i tre i 1905.

Tupilakene kan være redningen

Det vakte oppsikt i Colombia da et ungt, religiøst fanatisk par i 1965 druknet seg ved Sisga-demningen for ikke å falle i synd. I den omfattende mediedekningen som fulgte, sirkulerte et flatt og detaljløst fotografi av de to. Det livløse fotografiet skulle snart tjene som forelegg for Beatriz González kjente verksserier: «Los suicidas del Sisga».

– Det er rørende, sier Solveig Øvstebø, direktør ved Astrup Fearnley Museet.

– Som mange av maleriene hennes er det fargerikt og sterkt, men når man ser nærmere på historien bak, er det også et stort mørke der.

Øvstebø er kurator når museet i juni åpner en stor Beatriz González-utstilling.

Men kunstneren selv vil glimre med sitt fravær. For rett før helga ble det kjent at González har gått bort, 93 år gammel.

Beatriz González, født i Bucaramanga i 1938, regnes som en av Latin-Amerikas viktigste kunstnere fra forrige århundre. Hun er kjent for sine fargerike arbeider i en grafisk stil, ofte laget med utgangspunkt i avisutklipp eller med andre populærkulturelle forelegg.

– Hun er sett på som en bauta i søramerikansk kunst, forteller Øvstebø.

Ikke bare har hun vært en framtredende kunstner, men hun satte også preg på regionens kunstliv som kurator, skribent og kunstpedagog.

– González var et lokomotiv

Nå som en drøy fjerdedel av vårt inneværende århundre er tilbakelagt, vil Norsk Shakespearetidsskrift ta en titt i bakspeilet: Hvilke forestillinger har satt dypest spor hos tilskuerne – og i norsk teater, siden årtusenskiftet?

Ved hjelp av lesernominasjoner og vurderinger fra en fagjury, skal tidsskriftet kåre de 25 beste forestillingene siden år 2000.

– Tiden løper, man glemmer fort, og det skrives jo lite i mediene om teaterhistorie, påpeker redaktør og juryleder Therese Bjørneboe.

– En slik kåring blir en anledning til å stoppe opp og minnes hva som har skjedd på norske teaterscener, se hvilke tendenser som har preget denne perioden og hvilke som ikke har blitt videreutviklet.

Leserne gis anledning til å nominere tre forestillinger hver, men siden vår hukommelse nå engang er slik innrettet at nyere oppsetninger da får en fordel, vil fagjuryen sikre at også starten av perioden er representert.

– Det som er morsomt med en leseravstemning, er at det kan få oss til å oppdage ting vi ikke har vært så bevisst på. Jeg er spent på hva som stemmes fram av yngre navn, sier Bjørneboe.

– Hvordan vil du karakterisere denne 25-årsperioden i norsk teater?

– Det har skjedd en profesjonalisering av fri scenekunst parallelt med en internasjonalisering av hele feltet, sier Bjørneboe.

Tidsskrift kårer de beste ­forestillingene siden 2000

Theodor Kittelsen hadde kronisk dårlig råd. Det var ikke bare bare å fø ni barn på en kunstnerlønn rundt forrige århundreskifte.

«Jeg skulle ønske en mand her hjemme for en gangs vilde sige: ‘Skit i pengene! Mal – jeg betaler!’», skrev han til en venn i 1907.

For sant at sige har jeg bare gnaget kødbein hele mit liv her hjemme.»

Kanskje var han derfor ikke vond å be da Sætre kjeks to år seinere tilbød ham 400 kroner, det som i dag tilsvarer rundt 33.000 kroner, for å prege en ny type kjeks med sine karakteristiske eventyrmotiver.

– På dette tidspunktet hadde Kittelsens illustrasjoner til Asbjørnsen og Moe gjort ham til den fremste eventyrillustratøren, forteller kunsthistoriker Susanne Grina Lange.

– Hans tegninger av troll var blitt ensbetydende med norske folkeeventyr.

Lange er kurator for utstillingen «På oppdrag» som åpner på Telemark kunstmuseum på Notodden denne helga. Der presenteres kunstverk, illustrasjoner og produktdesign av Theodor Kittelsen og hans samtidige kollegaer Thorolf Holmboe (1866–1935) og Severin Segelcke (1867–1940) – alle utført på oppdrag fra norsk industri på starten av 1900-tallet.

Til felles har de tre kunstnerne at de alle tok oppdrag for Hydro og Tinfos, en annen hjørnesteinsbedrift på Notodden.

Kittelsen lagde kjeks for å spe på lønna

Kunsthistorien ville sett veldig annerledes ut uten kopien, mener kuratoren ved Nasjonalmuseet

Det har mildt sagt bygget seg opp en viss forventning hos unge Marcel idet hovedpersonen i Marcel Prousts «På sporet av den tapte tid» omsider skal få se den romanske kirka i Balbec med egne øyne. Helt siden han var liten gutt, har Trocadero-museets gipskopi av kirkas portal vært gjenstand for hans begeistring, og nå skal han altså endelig få lagt øynene sine på den ekte varen, se kirka i sin helhet.

Men det etterlengtede møtet ender i skuffelse: Marcel innser at originalen ikke når kopien til knehasene. Ikke bare er den majestetiske kirka forringet av sine hverdagslige omgivelser, av skitt og trikker. Der kopien i museet for ham er perfekt, uforanderlig og udødelig, framstår originalen som et offer for virkeligheten og tidens tann – «redusert til sin egen framtoning i sten».

– Man snakker gjerne om originaler og kopier som objektive størrelser, men Proust gjør det til noe subjektivt, påpeker arkitekturprofessor Mari Lending, som de siste tjue årene har boret i spørsmål om originaler og kopier.

Sara Hegna Hammer

Artikler

Anmelderne elsker den, men bokormene tror ikke på «Affeksjonsverdi». Hva er det litteratene ikke ser?

En gang var de oppfattet som mislykkede ornamentale utskeielser. Nå børstes støvet av Kodes art nouveau-gjenstander.

Test deg selv: Hvor mye kan du om norske kvinnelige kunstnere?

Fri oss fra vår skuelyst!

Hvilke spor satte babyboomen i arkitekturen? Det er det første spørsmålet i det renoverte Arkitekturmuseet.

På Henrik Ibsens 200-årsdag lanseres en rettshistorisk kommentarutgave til hans samlede verker. Kan det hjelpe oss endelig å forstå Hedda Gabler?

Willibald Storn tror fortsatt ikke på kunst for kunstens skyld. I dag fyller han 90 år.

Hevder kunst beskytter mot korrupsjon

Det tsjekkiske isdansparets KI-låt viklet dem inn i en opphavsrettslig floke.

Lars Korff Lofthus fillerister tradisjonene – med kjærlighet, ikke ironi.

Mistillit til velferdsstaten gjennomsyrer ny dansk og norsk litteratur. Det kan en dansk og en norsk litteraturforsker enes om.

Feltet refser Jafferys årlige tale

Manifest Media lanserer et nytt lydbokformat for tekster skrevet i affekt.

Ann Lislegaards enorme ugle ser unektelig ut som en ugle og høres ut som en ugle, men er den egentlig en ugle?

Britiske kritikere roste Munch-utstillingen da den ble vist i London. Men kanskje vrir August Strindberg seg i grava når den nå inntar Kunstsilo.

Tupilakene kan være redningen

Beatriz González er død, 93 år gammel. I juni vier Astrup Fearnley Museet en stor utstilling til hennes arbeider.

Hvilke teaterproduksjoner etter årtusenskiftet fortjener en plass i historiebøkene? Det skal Shakespearetidsskriftet finne svar på.

Utstillingen «På oppdrag» tar for seg kunstnernes rolle i det norske industrieventyret på starten av 1900-tallet.

Kopien har fått sin renessanse

Science fiction, død og lyd. Slik blir kunst-året.

Teppestriden har vært en tapt mulighet for Nasjonalmuseets direktør

Er det bra nok for Fosse, er det bra nok for oss.

Mestertyven ler sist

Norges Oscar-håp tåler å filleristes

Kanskje må man ikke kunne gammelgresk for å oversette klassiske verk.

Kunstner Elisabeth Haarr (1945–2025) brukte det hun hadde for å få sagt det som måtte sies.

Anmelderne elsker den, men bokormene tror ikke på «Affek­sjons­verdi». Hva er det litte­ra­tene ikke ser?

En gang var de oppfattet som mislykkede orna­men­tale utskei­elser. Nå børstes støvet av Kodes art nouveau-gjen­stan­der.

Test deg selv: Hvor mye kan du om norske kvinnelige kunstnere?

Fri oss fra vår skuelyst!

Hvilke spor satte babyboomen i arki­tek­turen? Det er det første spørsmålet i det renoverte Arki­tek­tur­mu­seet.

På Henrik Ibsens 200-årsdag lanseres en retts­historisk kommen­tar­ut­gave til hans samlede verker. Kan det hjelpe oss endelig å forstå Hedda Gabler?

Willibald Storn tror fortsatt ikke på kunst for kunstens skyld. I dag fyller han 90 år.

Hevder kunst beskytter mot korrupsjon

Det tsjekkiske isdans­parets KI-låt viklet dem inn i en opphavs­rettslig floke.

Lars Korff Lofthus fille­ris­ter tra­di­sjo­nene – med kjærlighet, ikke ironi.

Mistillit til velferds­staten gjennom­syrer ny dansk og norsk litteratur. Det kan en dansk og en norsk litte­ra­tur­forsker enes om.

Feltet refser Jafferys årlige tale

Manifest Media lanserer et nytt lydbok­format for tekster skrevet i affekt.

Ann Lis­le­gaards enorme ugle ser unektelig ut som en ugle og høres ut som en ugle, men er den egentlig en ugle?

Britiske kritikere roste Munch-ut­stil­lingen da den ble vist i London. Men kanskje vrir August Strindberg seg i grava når den nå inntar Kunstsilo.

Tupilakene kan være redningen

Beatriz González er død, 93 år gammel. I juni vier Astrup Fearnley Museet en stor utstilling til hennes arbeider.

Hvilke teater­produksjoner etter årtu­sen­skiftet fortjener en plass i histo­rie­bø­kene? Det skal Shakespeare­tidsskriftet finne svar på.

Utstil­lingen «På oppdrag» tar for seg kunst­ner­nes rolle i det norske indu­stri­even­tyret på starten av 1900-tallet.

Kopien har fått sin renessanse

Science fiction, død og lyd. Slik blir kunst-året.

Teppe­stri­den har vært en tapt mulighet for Nasjo­nal­mu­seets direktør

Er det bra nok for Fosse, er det bra nok for oss.

Mester­tyven ler sist

Norges Oscar-håp tåler å fille­ris­tes

Kanskje må man ikke kunne gam­mel­gresk for å oversette klassiske verk.

Kunstner Elisabeth Haarr (1945–2025) brukte det hun hadde for å få sagt det som måtte sies.

Anmelderne elsker den, men bokormene tror ikke på «Affeksjonsverdi». Hva er det litteratene ikke ser?

En gang var de oppfattet som mislykkede ornamentale utskeielser. Nå børstes støvet av Kodes art nouveau-gjenstander.

Hvilke spor satte babyboomen i arkitekturen? Det er det første spørsmålet i det renoverte Arkitekturmuseet.

På Henrik Ibsens 200-årsdag lanseres en rettshistorisk kommentarutgave til hans samlede verker. Kan det hjelpe oss endelig å forstå Hedda Gabler?

Det tsjekkiske isdansparets KI-låt viklet dem inn i en opphavsrettslig floke.

Lars Korff Lofthus fillerister tradisjonene – med kjærlighet, ikke ironi.

Mistillit til velferdsstaten gjennomsyrer ny dansk og norsk litteratur. Det kan en dansk og en norsk litteraturforsker enes om.

Manifest Media lanserer et nytt lydbokformat for tekster skrevet i affekt.

Ann Lislegaards enorme ugle ser unektelig ut som en ugle og høres ut som en ugle, men er den egentlig en ugle?

Britiske kritikere roste Munch-utstillingen da den ble vist i London. Men kanskje vrir August Strindberg seg i grava når den nå inntar Kunstsilo.

Hvilke teaterproduksjoner etter årtusenskiftet fortjener en plass i historiebøkene? Det skal Shakespearetidsskriftet finne svar på.

Utstillingen «På oppdrag» tar for seg kunstnernes rolle i det norske industrieventyret på starten av 1900-tallet.

Teppestriden har vært en tapt mulighet for Nasjonalmuseets direktør

Mestertyven ler sist

Norges Oscar-håp tåler å filleristes

Kanskje må man ikke kunne gammelgresk for å oversette klassiske verk.