Mylena Kifle

Sara Hegna Hammer

#fff

#000

I årets «kulturtale» lovet Lubna Jaffery (Ap) å sette i gang en nasjonal strategi for kulturarenaer. Regjeringen skal se på hvordan ubrukte bygg kan gis nytt liv.

Det skal komme både profesjonelle kunstnere, frivilligheten, lokalsamfunn og publikum til gode.

Det er LO og arbeidsgiverforeningen Spekter som inviterer kulturministeren til å holde tale for fjerde år på rad. Talen varte i en halvtime, og statsråden skrøt av både redaktørstyrte medier, filmfeltet, forfattere og musikere.

Kulturfeltet er imidlertid lite imponert over talen.

– Dette er ærlig talt ikke veldig oppløftende, sier Cecilie Nissen, direktør ved Kristiansand Kunsthall.

Nissen mener det er tydelig at bildekunstfeltet ikke er på toppen av Jafferys prioriteringsliste.

– Alle de andre feltene får mye plass i talen: musikk, film, dans. Hele bildekunstfeltet, utenom museene, er underfinansiert og pressa. Jeg skjønner at alle kulturministere har sine interesseområder, men jeg ble provosert av talen.

Hun mener det er krise for mellomstore kunstinstitusjoner.

Dette er ærlig talt ikke veldig oppløftende.

Feltet refser Jafferys årlige tale

Brenner man inne med en sterk mening eller en analyse som ikke kan skvises inn i en kronikk, kan en fort bli rådvill. For i en tid da pamfletten nærmest er henvist til trykksakenes skraphaug, finnes det knapt noe format for den slags.

Det mener Manifest Medias redaktør Magnus Marsdal, som vil komme de skrivetrengte til unnsetning med sitt nye lydpocket-konsept: en lydbok av relativt beskjeden lengde, som du for en relativt beskjeden sum kan kjøpe der du hører podkast.

– Lydpocketens løfte er at den skal være mer gjennomtenkt og forseggjort enn podkastpraten, sier Marsdal, som forteller at ideen springer ut av at han selv hører mye på podkast, men sjelden på lydbøker.

– Her har et forlag og en forfatter jobbet med teksten og gir deg noe konsentrert og kraftfullt, noe mer enn bare det vanlige podkast-babbelet. Dette formatet inviterer til en ny type tekst skrevet i affekt. En man kan rive av seg i løpet av to uker i stedet for to år.

Prøvekluten er lydpocketen «Den rike pøbelen» av Sigurd Hverven. Der bruker filosofen Hegels begrep om den rike pøbelen for å forstå Maga-bevegelsen og «Trumps grenseløse grenseløshet». Og dét uten at det føles kunstig, ifølge Marsdal.

– Sigurd Hverven er en tenker i aksjon som oppdager noe hos Hegel som han kjenner igjen hos Trump. Det er forfriskende, sier redaktøren.

Dessverre, påpeker han, blir denne type grundig og akademisk forankret tenkning gjerne gjemt bort i lange bøker myntet på et smalt publikum.

– Å lese en lang bok er en investering som man ikke alltid har tid til å gjøre, sier Marsdal.

Hvorfor skal tyngre ­tanker sitte fast i ­papirboka?

Pamflett rett i øret

Bekymringen melder seg nesten umiddelbart: Hører jeg dårlig? Eller forstår jeg ikke engelsk? Å gå tettere på Ann Lislegaards videoverk «Oracles, Owls … Some Animals Never Sleep» er til ingen nytte. Selv ikke når jeg lukker øynene og vender øret mot den enorme skjermen, får jeg med meg mer enn bruddstykker av det ugla forteller.

Men så er det da heller ikke meningen, slår jeg meg snart til ro med. For den 3D-animerte uglas talestrøm er tilsiktet fragmentert og grøtete – den hopper uforpliktet mellom norsk og engelsk, avbrytes midt i en setning, henger seg opp i ett ord.

 I dataspillverdenen betegner det en feil i programvaren som for eksempel gjør at en karakter kan gå gjennom en vegg eller at bildet hakker. En feil som bør rettes, vil kanskje en programmerer si. Men noen kunstnere omfavner det som programvarens sjel, som feil som blottlegger dens skjulte strukturer. 

 er endog blitt sammenliknet med surrealismen og dens vektlegging av menneskets underbevissthet.

Lislegaards verk kan ikke nødvendigvis karakteriseres som glitch art, men hennes lek med fenomenet er symptomatisk for nysgjerrigheten som preger det science fiction-inspirerte kunstnerskapet. Uten å henfalle til verken teknologioptimisme eller teknologialarmisme, visualiserer Lislegaard hvordan livet på jorda vil kunne se ut den dagen teknologien ikke bare er et verktøy for menneskene, men en 

født og oppvokst i Norge, men har bodd flere årtier i New York og er i dag bosatt i København. Ifølge museet er hun en pioner innen feministisk futurisme og bruk av 3D-animasjon i kunst.

Henie Onstads utstilling, viet elleve hovedverk fra de siste tretti årene, er den første store presentasjonen av hennes kunstnerskap her til lands siden sommeren 2007. Denne våren står til gjengjeld i Lislegaards tegn: I tillegg til denne separatutstillingen er arbeidene hennes representert i gruppeutstillingen «Grammars of Light» på Astrup Fearnley og på Munchmuseets pågående triennale.

Kanskje er det tilfeldig, men kanskje har den eksplosive utviklingen av kunstig intelligens framkalt et kollektivt behov for problematisering av grenseoppgangene mellom menneske og maskin, eller i Lislegaards tilfelle: mellom ugle, rev og maskin.

 er hentet fra Philip K. Dicks roman «Do Androids Dream of Electric Sheep?» fra 1968, som Ridley Scotts film «Blade Runner» (1982) bygger på. I en tenkt framtid er nærmest alt dyreliv utslettet, og ekte dyr er blitt eksklusive statussymboler. Det har skapt et marked for animoider, kunstig framstilte dyr. Særlig attraktiv er ugla, som er blant de første som utryddes. Spørsmålet om hva som er ekte og hva som er en illusjon, løper som en rød tråd gjennom boka.

I det nevnte videoverket «Oracles, Owls … Some Animals Never Sleep» er nettopp en ugle sendt som en klok budbringer, et orakel, fra framtida. Men hvilken nytte har den for oss, når budskapet den bringer er umulig å oppfatte? Og selv om den ser ut som en ugle og snakker som en ugle, er det egentlig en ugle som sitter der på vaglen sin?

Dette er ikke en utstilling for dem som forventer ferdig fordøyde verk

Uforståelig fugletale og gufne kyborger

Få kunstformer er like egnet til å sette sinner i kok som portrettet. Tenk bare på da Lyndon B. Johnson nektet å akseptere Peter Hurds presidentportrett fordi det var det styggeste han noensinne hadde sett. Eller da The Suns slottsfotograf ville stenge Lucian Freud inne i Tower of London etter at han portretterte Dronning Elizabeth II i 2001.

Her til lands var det Håkon Gullvåg som gjorde seg skyldig i en «majestetsfornærmelse» da han samme år portretterte Kong Harald med ekspressive penselstrøk.

«Kongen er fremstilt med et ansikt som får deg til å lure på om han er alvorlig syk», skrev daværende VG-anmelder Lars Elton.

Men så er ikke en god portrettmalers mål å skape en flatterende gjengivelse av mennesket som sitter foran ham. Heller ikke Edvard Munch slapp unna sine modellers vrede.

– Det var ikke alltid portrettene hans falt i god jord, sier Karl Olav Segrov Mortensen.

Han er kurator for «Edvard Munch – Portretter», som åpner på Kunstsilo i Kristiansand førstkommende torsdag. Det er en bearbeidet versjon av den kritikerroste Munch-utstillingen som ble vist ved National Portrait Gallery i London i fjor.

– Det virker som om Munch alltid søker noe som ligger bakenfor utseendet til personene han portretterer, at han prøver å gå inn i sjela deres på et vis, sier Mortensen.

En av dem Munch terget i sitt forsøk på å «gå inn i sjela», er ingen August Strindberg. Det han fant der, skulle han, ifølge dramatikeren, helst holdt for seg selv.

August Strindberg ­ville ha et portrett som likner dem man finner av Goethe.

Munch fanget ikke bare ansikter

Kanskje ligger det igjen noe flass fra skjegget til J.D. Vance på militærbasen i Pituffik?

De har smisket, og de har kalt ham ved kjælenavn. Europeiske statsledere har hevet seg over Donald Trumps barnslige tollkrig, og de har satt, om ikke hardt, så i alle fall halvfast mot hardt. Det siste later i skrivende stund til å ha hatt en viss effekt, men som vår statsminister uttalte i går, er Grønland stadig en besettelse for den amerikanske presidenten.

Besatt av Grønland, ja … Jonas Gahr Støre påstår neppe at en grønlandsk demon har tatt bolig i hans kollega, men kanskje verden ville vært tjent med nettopp det?

Det vil i alle fall ikke føre til fordømmelse herfra dersom øyas innbyggere griper til

i forsøket på å tøyle mannen som vil «forhandle» til seg kontroll over deres landområder.

 skal du høre. Mange som har satt sine føtter på grønlandsk jord, vil ganske sikkert ha sett dem i suvenirbutikkene: groteske figurer med trekk fra så vel dyr som mennesker, skåret ut i fettstein, tre eller knokler.

De markedsføres gjerne som grønlandsk kulturarv, men i realiteten har disse gjenstandene lite å gjøre med den langt mørkere tupilaken fra grønlandsk mytologi.

 konstruert av inuitter med særlige evner – usynlig for andre enn skaperen selv. I all hemmelighet satte man sammen et skjelett av dyreknokler og fylte det ut med «kjøtt» av for eksempel mose og tang. For å krone verket la man til noe som hadde tilhørt personen man ville ta knekken på, det være seg negler, hår eller biter av et klesplagg.

Så fort tupilaken hadde blitt vekket til live og utført sitt oppdrag, altså tatt livet av offeret, gikk den i oppløsning og forsvant.

Hvis da ikke skaperen fikk smake sin egen medisin. For å leke med mørke krefter er aldri risikofritt. Om offeret man pusset tupilaken på, hadde stort mot eller mental styrke, kunne moderånden snu på hælen og vende sin vrede mot sin skaper.

 det ikke før etter at de første danskene ankom Grønland mot slutten av 1800-tallet, at tupilakene fikk fast form. Det var den danske filologen William C. Thalbitzer som, etter et visst strev, fikk den østgrønlandske angakoken, eller sjamanen, Mitsuarniannga til å skjære ut en tupilak i tre i 1905.

Tupilakene kan være redningen

Det vakte oppsikt i Colombia da et ungt, religiøst fanatisk par i 1965 druknet seg ved Sisga-demningen for ikke å falle i synd. I den omfattende mediedekningen som fulgte, sirkulerte et flatt og detaljløst fotografi av de to. Det livløse fotografiet skulle snart tjene som forelegg for Beatriz González kjente verksserier: «Los suicidas del Sisga».

– Det er rørende, sier Solveig Øvstebø, direktør ved Astrup Fearnley Museet.

– Som mange av maleriene hennes er det fargerikt og sterkt, men når man ser nærmere på historien bak, er det også et stort mørke der.

Øvstebø er kurator når museet i juni åpner en stor Beatriz González-utstilling.

Men kunstneren selv vil glimre med sitt fravær. For rett før helga ble det kjent at González har gått bort, 93 år gammel.

Beatriz González, født i Bucaramanga i 1938, regnes som en av Latin-Amerikas viktigste kunstnere fra forrige århundre. Hun er kjent for sine fargerike arbeider i en grafisk stil, ofte laget med utgangspunkt i avisutklipp eller med andre populærkulturelle forelegg.

– Hun er sett på som en bauta i søramerikansk kunst, forteller Øvstebø.

Ikke bare har hun vært en framtredende kunstner, men hun satte også preg på regionens kunstliv som kurator, skribent og kunstpedagog.

– González var et lokomotiv

Nå som en drøy fjerdedel av vårt inneværende århundre er tilbakelagt, vil Norsk Shakespearetidsskrift ta en titt i bakspeilet: Hvilke forestillinger har satt dypest spor hos tilskuerne – og i norsk teater, siden årtusenskiftet?

Ved hjelp av lesernominasjoner og vurderinger fra en fagjury, skal tidsskriftet kåre de 25 beste forestillingene siden år 2000.

– Tiden løper, man glemmer fort, og det skrives jo lite i mediene om teaterhistorie, påpeker redaktør og juryleder Therese Bjørneboe.

– En slik kåring blir en anledning til å stoppe opp og minnes hva som har skjedd på norske teaterscener, se hvilke tendenser som har preget denne perioden og hvilke som ikke har blitt videreutviklet.

Leserne gis anledning til å nominere tre forestillinger hver, men siden vår hukommelse nå engang er slik innrettet at nyere oppsetninger da får en fordel, vil fagjuryen sikre at også starten av perioden er representert.

– Det som er morsomt med en leseravstemning, er at det kan få oss til å oppdage ting vi ikke har vært så bevisst på. Jeg er spent på hva som stemmes fram av yngre navn, sier Bjørneboe.

– Hvordan vil du karakterisere denne 25-årsperioden i norsk teater?

– Det har skjedd en profesjonalisering av fri scenekunst parallelt med en internasjonalisering av hele feltet, sier Bjørneboe.

Tidsskrift kårer de beste ­forestillingene siden 2000

Theodor Kittelsen hadde kronisk dårlig råd. Det var ikke bare bare å fø ni barn på en kunstnerlønn rundt forrige århundreskifte.

«Jeg skulle ønske en mand her hjemme for en gangs vilde sige: ‘Skit i pengene! Mal – jeg betaler!’», skrev han til en venn i 1907.

For sant at sige har jeg bare gnaget kødbein hele mit liv her hjemme.»

Kanskje var han derfor ikke vond å be da Sætre kjeks to år seinere tilbød ham 400 kroner, det som i dag tilsvarer rundt 33.000 kroner, for å prege en ny type kjeks med sine karakteristiske eventyrmotiver.

– På dette tidspunktet hadde Kittelsens illustrasjoner til Asbjørnsen og Moe gjort ham til den fremste eventyrillustratøren, forteller kunsthistoriker Susanne Grina Lange.

– Hans tegninger av troll var blitt ensbetydende med norske folkeeventyr.

Lange er kurator for utstillingen «På oppdrag» som åpner på Telemark kunstmuseum på Notodden denne helga. Der presenteres kunstverk, illustrasjoner og produktdesign av Theodor Kittelsen og hans samtidige kollegaer Thorolf Holmboe (1866–1935) og Severin Segelcke (1867–1940) – alle utført på oppdrag fra norsk industri på starten av 1900-tallet.

Til felles har de tre kunstnerne at de alle tok oppdrag for Hydro og Tinfos, en annen hjørnesteinsbedrift på Notodden.

Kittelsen lagde kjeks for å spe på lønna

Kunsthistorien ville sett veldig annerledes ut uten kopien, mener kuratoren ved Nasjonalmuseet

Det har mildt sagt bygget seg opp en viss forventning hos unge Marcel idet hovedpersonen i Marcel Prousts «På sporet av den tapte tid» omsider skal få se den romanske kirka i Balbec med egne øyne. Helt siden han var liten gutt, har Trocadero-museets gipskopi av kirkas portal vært gjenstand for hans begeistring, og nå skal han altså endelig få lagt øynene sine på den ekte varen, se kirka i sin helhet.

Men det etterlengtede møtet ender i skuffelse: Marcel innser at originalen ikke når kopien til knehasene. Ikke bare er den majestetiske kirka forringet av sine hverdagslige omgivelser, av skitt og trikker. Der kopien i museet for ham er perfekt, uforanderlig og udødelig, framstår originalen som et offer for virkeligheten og tidens tann – «redusert til sin egen framtoning i sten».

– Man snakker gjerne om originaler og kopier som objektive størrelser, men Proust gjør det til noe subjektivt, påpeker arkitekturprofessor Mari Lending, som de siste tjue årene har boret i spørsmål om originaler og kopier.

Siden ideen om originalitet tok form på midten av 1700-tallet, og særlig etter at modernismens originalitetskrav gjorde seg gjeldende, har kopien vært sett på som noe tarvelig, for ikke å si bedragersk.

Men har kopien hatt en ufortjent lav status? Og er den i ferd med å få sin gjenreisning?

Kunsthistorien ville i alle fall sett veldig annerledes ut uten kopien, skal vi tro Mai Britt Guleng, kurator ved Nasjonalmuseet.

– Vi er vant til at begrepet kopi brukes nedsettende, men kopiering har vært et viktig innslag i kunsthistorien. Gjennom kopien har kunstnere lært seg å lage kunst, men også å se, sier Guleng da vi treffer henne på Nasjonalmuseet.

Neste uke åpner utstillingen «Kopiens verdi», som hun har vært kurator for. Utstillingen viser oss hvordan kopien har vært et nyttig middel ikke bare i kunstneres utdannelse og utvikling, men også for å tilgjengeliggjøre kunsthistorien til dem som ikke hadde mulighet til å reise nedover i Europa for å se Rafaels «Den sixtinske madonna» eller Jan van Eycks «Madonna med barnet».

Kopien er blitt betydeligere enn originalen. Den skadeskutte originalen i Louvre er torturert.

Kopien har fått sin renessanse

Science fiction, død og lyd. Slik blir kunst-året.

Galleri F15 på Jeløya fra 14. februar til 7. juni

Tre år etter at hun var festspillkunstner i Bergen, fyller Camille Norment Galleri F15 med nye verk. Hvordan mennesket påvirkes av lyd er spørsmål Norment baler med, så også når hun inntar salene med installasjoner, skulpturer, tegninger, komposisjoner og performance.

Henie Onstad Kunstsenter fra 12. juni til 17. januar

I 2024 representerte Lap-See Lam de nordiske landene under Veneziabiennalen. I fjor stilte hun ut på Moderna Museet i Stockholm og Hammer museum i Los Angeles og ble fjerde mottaker av Lise Wilhelmsen Art Award. I juni åpner hennes hittil største utstilling med to større skyggespill og nye arbeider.

Kunstsilo i Kristiansand fra 5. februar til 10. mai

Selveste Edvard Munch er vårens trekkplaster på Kunstsilo, der de viser hans portretter av familie, venner, elskere, forfattere, kunstnere, støttespillere og samlere – og seg selv. Utstillingen ble vist i National Portrait Gallery i London i fjor vår.

Slik blir kunstvåren

Teppestriden har vært en tapt mulighet for Nasjonalmuseets direktør

Ingrid Røynsland? Ingjerd Røynesdal? Nei …

Det er talende at jeg, på tampen av et år der det har stormet rundt Nasjonalmuseet, må søke opp navnet på direktøren. Kanskje må jeg ta det på min kappe, men særlig synlig kan ikke Ingrid Røynesdal beskyldes for å ha vært i den betente striden om israelske Noa Eshkols «Mourning Carpet» (1974).

For at Nasjonalmuseet, under et pågående folkemord i Gaza, hang opp et verk som tematiserer Ma’alot-massakren i 1974, da palestinske terrorister tok hundrevis av gisler på en israelsk skole, falt mange norske kunstnere og kulturarbeidere tungt for brystet. Særlig all den tid deres bønn om at museet skulle boikotte israelske institusjoner og løfte fram palestinsk kunst var blitt avvist med at museet ikke var

Snart haglet kritikken. I september hevdet kunstner Victor Lind, i et innlegg på Kunstkritikk, at «Mourning carpet» formidler Israels offisielle versjon av okkupasjonen: «Israel er offer. Palestinerne er terrorister.»

til å vise at festtale-påstanden om at kunstmuseer er flaggskip for ytringsfrihet, ikke bare er en floskel. Museumsdirektøren kunne trådt fram som en tydelig leder, som med autoritet forklarte oss hvorfor dette verket er så godt, så viktig, så aktuelt, at det bør tilgjengeliggjøres for publikum akkurat nå.

I stedet har man fått inntrykk av at hun, med unntak av en og annen pliktskyldig opptreden på «Dagsnytt 18» og et innlegg i Aftenposten, har rømt inn i det fortliknende museet, overrumplet av det som må sies å være forventede reaksjoner.

godt ut for lederen av en institusjon som Museumsforbundet ettertrykkelig har slått fast at 

en politisk aktør. For som Ina Blom, professor i kunsthistorie, påpekte i Aftenposten, vil kurateringen av en utstilling alltid være ytring:

«Når Nasjonalmuseet i en ekstrem, asymmetrisk krigssituasjon viser Noa Eshkols israelske sorgarbeid som et eksempel på politisk-aktivistisk kunst uten samtidig å gi rom for palestinske perspektiver på den samme endeløse konflikten, er det et politisk valg det er helt legitimt å kritisere.»

Kritikken går dermed ikke på den kunstneriske friheten løs, mener hun. For slik Eshkol har en selvsagt rett til å bearbeide israelske traumer og museet er i sin fulle rett til å stille det ut, har kritikerne retten på sin side når de sier seg uenig i fortellingen museet med det formidler.

Det er så man tar seg i å savne forhenværende samlingsdirektør Stina Högkvist

Inne i fortet

Det gikk ikke akkurat noe gisp gjennom befolkningen da regjeringen, i starten av juli, landet på det såkalte minimumsalternativet for Nationaltheatret. Et snaut år tidligere hadde daværende finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp) helt iskaldt vann i blodet på dem som drømte om et svindyrt underjordisk teater på Tullinløkka: Det kom ikke på tale å velge en Rolls-Royce når en Volvo duger.

I mellomtida, nærmere bestemt i mars, var da også en Volvo blitt kjørt fram: I «Ny fremtid for Nationaltheatret» foreslo en arbeidsgruppe å utvide teateret med et tilbygg på 2500 kvadratmeter i såkalt klassisk stil – i tråd med arkitekt Henrik Bulls opprinnelige visjon. Ikke bare hevdet gruppa at det vil bli billigere enn andre alternativer, det skal visst også kunne ferdigstilles allerede i 2030.

 start å bygge! Nationaltheatret har fått sin løsning», slo Morgenbladets arkitekturanmelder Gaute Brochmann fast. Flere av teaterets skuespillere bifalt forslaget, Riksantikvaren kalte det «ganske spenstig», og Høyres Tage Pettersen ropte «halleluja!».

Kunne det være så enkelt? Etter år med utsettelser, utredninger og uenigheter, skulle man med et trylleslag få en kostnads- og tidseffektiv løsning for Nationaltheatret?

ikke på kritiske innvendinger. Innholdsløst, mente Julie Rongved Amundsen, redaktør i Scenekunst.no og teaterkritiker her i Klassekampen. Ifølge henne byr ikke forslaget på tilfredsstillende løsninger på to av teaterets hovedutfordringer: Hovedscenen må moderniseres, og de to biscenene må erstattes.

Også i arkitektstanden murret det. «Et svik mot faget og kulturen», slo arkitekt Carl-Viggo Hølmebakk fast i Morgenbladet. Å konkludere med at den eneste løsningen for Nationaltheatret er å kopiere det man gjorde for 130 år siden, karakteriserte han som «et kulturelt selvmord».

Bernhard Ellefsen stemte i og kalte det en «kulturell fallitterklæring». Han viste til vellykkede eksempler på tidsmessige tilføyelser til eksisterende praktbygg, blant dem Den sorte diamant, kuben i sort granitt som i 1999 ble oppført i forlengelsen av Det Kongelige Bibliotek fra 1906.

«Ny fremtid for Nationaltheatret» bidrar derimot med en historieforfalskning, mente kulturredaktøren – ved å tilføye et påbygg i den opprinnelige stilen lurer man framtidas borgere til å tro at teateret alltid har sett slik ut. Det er som man løfter håndflatene i været og sier: «Vår tid har ingenting å bidra med her.»

innvendinger. Og i en ideell verden, med politisk vilje til å kaste enorme summer på Nationaltheatret, burde vi sett på det som vår fordømte plikt å kjempe for et storstilt, moderne signalbygg i bykjernen, tegnet av de beste arkitekter og utført i de flotteste materialer.

Det får være så visjonsløst det bare vil

Dette kan vi vel lære oss å leve med

Med fare for å overdrive, vil jeg anslå å ha tilbrakt et sted mellom 100 og 150 timer på Nordre gravlund dette året.

Det er mindre dystert enn det høres ut, for denne gangen har jeg – takk og pris! – ikke knelt ved en grav. Nei, dette året har stått i livets tegn: I februar fødte jeg mitt andre barn, en (etter min mening) bedårende datter. Med på kjøpet fikk jeg ti måneder med blanke dager, men ingen babysang eller babyomvisning på byens museer lokket. Også i denne permisjonen var det de døde som kalte på meg.

blant gravene på Oslos nest største kirkegård føles underlig meningsfylt. Påminnelsen om livets forgjengelighet får en ikke bare til å sette seg selv i en større sammenheng, men også til å verdsette den bekymringsløse vandringen med et sovende barn.

Takket være en relativt ny grav er dessuten Nordre gravlund blitt et sted for å trekke på smilebåndet. For det har seg slik at Pål Enger (1967–2024), mannen som stjal Edvard Munchs «Vampyr» og «Skrik» fra henholdsvis Munchmuseet og Nasjonalgalleriet, er blitt stedt til hvile der. Og valget av gravstøtte må sies å være ukonvensjonelt: et fotorealistisk maleri av hele Norges nasjonaltyv i egen person, foran en umiskjennelig 

Muligens er det et selvportrett – Enger malte selv, og bildet bærer to signaturer: hans egen og «Thomas 2023». Lent inntil gravstøtten står en liten gjengivelse av «Skrik» og en figur av en rastafari som røyker weed.

 fra Pål Enger der, altså. Mannen som gjorde seg bemerket som mestertyv i den grad at han fikk nekrologer i The Economist og Financial Times. Også begravelsen hans ble behørig dekket i norske medier. I bildene fra Vålerenga kirke kunne man, i tillegg til gravstøtte-maleriet, se kista drapert med et Skrik-klede og to malerier av stigen han brukte for å klatre inn i Nasjonalgalleriet.

Det er verken subtilt eller smakfullt, men unektelig ganske herlig.

 vært like morsomt dersom maleriene aldri var kommet til rette? Om han hadde sendt våre nasjonalskatter ut av landet og ned i mørket? Kanskje ikke. Men det ble da heller ikke enden på visa. Maleriene kom ikke bare til rette, både «Vampyr» og «Madonna» er nå kapslet inn i hvert sitt signalbygg.

Det er kanskje ikke Pål Engers fortjeneste at vi så oss nødt til å bygge Munchmuseet og Nasjonalmuseet, men hans gravsted tjener uansett som minnesmerke over et uforglemmelig kapittel i norsk kunsthistorie. Selv ikke de av oss som ikke kan huske det, kan glemme det.

Mestertyven ler sist

Norges Oscar-håp tåler å filleristes

I år gikk jeg nesten på kino. For ei skravlebøtte sitter det langt inne å tilbringe tilmålt egentid i stillhet foran en stor tv, men det fristet faktisk å gå og se «Affeksjonsverdi». Ikke først og fremst fordi den i mai ble belønnet med 19 minutters applaus og en Grand Prix-pris i Cannes, men fordi den hadde fått så hard medfart av Morgenbladets kulturredaktør.

Så forarget over Joachim Triers film, for ikke å si kunstnerskap, var Bernhard Ellefsen, at han hadde gitt filmkritikerne en hviledag for selv å hamre løs på dette 

praksis, vil noen kunne innvende. Men ingen kunne tvile på at det brant i Ellefsens penn: «Nok en påminnelse om hvor pinlig det er at Joachim Trier er Norges fremste kultur­eksport», lød ingressen, og deretter gikk det kast i kast.

Hos Trier sier karakterene dumme og hule ting med «med en inderlighet og i et visuelt språk» man er vant til å se i filmer der det sies kloke og gåtefulle ting, mente han. «Hvert eneste bilde i ‘Affeksjonsverdi’ er vakkert», slo Ellefsen fast i det som jo høres ut som en kompliment. Men nei: «Det er en estetisk katastrofe som underminerer hele denne filmens påstand om verden: At kunsten byr oss sann mening. I ‘Affeksjonsverdi’ byr den oss bare noe veldig, veldig pent».

Det smalt det fra manusforfatter Gjermund Stenberg Eriksen, hvis forsvarstale på Dagsnytt 18 sementerte inntrykket av at Trier er en hellig ku man skal la lykkes i utlandet i fred.

Heldigvis for Trier ville to av landets viktigste filmkritikere ha et ord med i laget. Først gikk Morgenbladets Ulrik Eriksen i rette med sin redaktør. Påstanden om at det i alt det skjønne ligger noe «tilgjort og stivnet, som kitsch», mente han vitnet om en reduksjonistisk lesning. For ham er styrken til Trier og manusforfatter Eskil Vogt at de evner å fortelle på flere nivåer samtidig, med en «ytterst bevisst og finstemt» virkemiddelbruk: «Da kan selv banale utsagn gis en større menneskelig dybde og sårhet».

Heller ikke vår filmkritiker Guri Kulås var imponert over harangen, som hun mente var personlige antipatier mot et filmuttrykk Ellefsen ikke liker –

– pakket inn i «filmkritikk» (de drepende gåseøynene er hennes). «Kvifor læst han, brått, som han ikkje veit at det er i bildekomposisjonen meining blir skapt i film?» spurte Kulås.

et mesterverk eller en overflatisk sviske? Og hva med Ellefsen? Inkompetent og kontrær karaktermorder? Eller en folkefiende som taler der andre tier? I noen uker avkrevde jeg svar på disse spørsmålene fra alle jeg møtte.

Det ga derfor gjenklang da vi i september trykket en spalte av Torgrim Eggen med tittelen «Et forsvar for kjip kritikk». Litteraturen har sluttet å være massekultur, påpekte forfatteren: «Kanskje fordi vi tar på den med silkehansker.»

Enda et forsvar for kjip kritikk

Elise Winterthun

Oversette egenskaper?

Kanskje må man ikke kunne gammelgresk for å oversette klassiske verk.

Enkelte av verdens forhold er opp til oss, andre ikke.

Det heter det i den greske filosofen Epiktets «Encheiridion». Det vil si, det gjør i alle fall det i Anders Dunkers oversettelse, nylig utgitt i «Kunsten å være fri» på Spartacus forlag.

At Dunker har oversatt teksten via en amerikansk oversettelse, fikk lyriker og kritiker Espen Stueland til å steile her i Klassekampen forleden.

«Det er som man får lyst til å rive seg i håret», skrev Stueland.

For i og med at det finnes norske filologer som kunne oversatt Epiktet fra gammelgresk, må valget ha vært motivert av noe annet enn mangel på kompetanse, konkluderer han.

«Er den pragmatiske praksisen, det å utgi klassisk litteratur i form av oversettelser av oversettelser, i ferd med å bli akseptabel?»

Valget av oversetter må sies å være et av forholdene som i Epiktets ord er opp til oss, eller i alle fall til forlagene.

Forlagssjef Per Nordanger i Spartacus bedyrer at valget om å oversette filosofens skrifter via engelsk ikke innvarsler en ny praksis.

Engelsk spiser seg inn fra alle kanter, nesten som en sykdom.

Snarveien til Seneca

Det sarte og skjønne var av liten interesse for Elisabeth Haarr.

«Jeg har lyst til å lage noe som er stygt», sa kunstneren da Klassekampen intervjuet henne i forbindelse med en separatutstilling på Kunsthall Oslo i 2016. Omkranset av røffe tekstilverk der plast var et like selvsagt materiale som silke, snakket hun om behovet for å utfordre publikum og gi rom for det brutale og lidenskapelige i arbeidene sine.

Og skal vi tro kunstner Elise Mugaas, lyktes hun særlig godt med dette i verket «Frustrasjonsteppe» fra 1981. Strimler av plast fra handle- og bleieposer er festet til en vev der ordene «Hus, mat, reint, barn, aleine, aleine» er stablet oppå hverandre.

– Da hun laget dette teppet, sto hun midt i et samlivsbrudd og satt aleine og vevde med de materialene hun hadde for hånda. Det er så heftig, sier Mugaas.

– Det er slik hun har sett på kunsten sin hele veien: Hun brukte det hun hadde for å få sagt det som må sies, det som måtte ut.

Lørdag gikk Elisabeth Haarr bort, 79 år gammel.

Eline Mugaas oppdaget for alvor kunstnerskapet da Elisabeth Haarr i 2013 ble innlemmet i utstillingen «Hold steinhårdt fast på greia di» på Kunsthall Oslo. Utstillingen tok sikte på å løfte fram en generasjon kvinnelige kunstnere som grunnet strukturelle hindre både i og utenfor kunstverdenen ikke hadde fått fortjent anerkjennelse.

Oppmerksomheten utstillingen fikk, genererte utstillinger ved så vel Oslo kunstforening som Bergen Kunsthall. Snart ble Haarr også innkjøpt av Nasjonalmuseet, Kode og Kunstsilo.

Grep mulighetene med begge hender

At Nicolai Tangens … nei, jeg mener AKO kunststiftelses samling er stor, er hevet over tvil. Godt over 5000 verk har nyåpnede Kunstsilo i Kristiansand fått til disposisjon gjennom det omstridte samarbeidet.

? Onde tunger hevder at oljefondssjefen har prioritert kvantitet over kvalitet når han på rekordtid har bygget det som angivelig er verdens største samling nordisk modernisme.

I alle fall kan det visst se slik ut om man sammenlikner samlingen med det en annen bemidlet herre har kjøpt fra samme periode: Stein Erik Hagens Canica-samling. Der Tangen skal ha rasket med seg billig og dyrt, har Hagen satset på hovedverk fra våre viktigste modernister. Det er ikke vanskelig å se for seg at sammenlikningen har holdt Nicolai Tangen våken om nettene.

En kunne derfor trekke på smilebåndet da Kunstsilo 5. desember meldte at AKO utvider Tangen-samlingen med 333 verk fra Canica-samlingen til den nette sum av 240 millioner kroner. Var dette Tangens første skritt på den tornefulle veien til verdensherredømme over nordisk modernisme?

å si, all den tid vi foreløpig ikke vet hva han har kjøpt. Men gitt snittprisen på over 700.000 kroner per verk, får vi anta at det er viktige arbeider. Og som kunsthistoriker Ina Blom påpekte på Facebook, må kjøpet uansett legge press på Kunstsilo om få mer fagkompetanse inn i ledelsen.

Blom har vært en krystallklar stemme i debatten om kunsthistorisk kompetanse i ledelsen ved landets kunstinstitusjoner. I mai i fjor ansatte Nasjonalmuseet en direktør uten erfaring med visuell kunst, og få måneder seinere kunne Munchmuseet stolt meddele at de hadde ansatt fire nye direktører – ingen av dem med bakgrunn fra kunstfeltet.

«Det er blitt en særnorsk trend at ledelsen ved museumsinstitusjonene ikke har kunsthistorisk kompetanse. Det er en verden snudd på hodet», sa Blom til Morgenbladet i sommer.

 Kunstsilo vært ledet av Reidar Fuglestad. Den tidligere direktøren for Dyreparken i Kristiansand er en kløpper på prosjektstyring og lobbyarbeid, men har vært åpen om at han ikke har peiling på kunst. I en periode hadde museet en kunstnerisk direktør, men hun forsvant og ble ikke erstattet. Det var derfor knyttet spenning til om Kunstsilo ville vektlegge kunnskap om visuell kunst da de i oktober skulle fylle sjefsstolen.

«Blir det enda en direktør uten kunstkompetanse, kan Kunstsilo gå og legge seg», sa kunstkritiker Lars Elton til Klassekampen dagen før ansettelsen skulle offentliggjøres.

Onde tunger hevder at han har prioritert kvantitet over kvalitet

Er det en kunsthistoriker i salen?

Britta Marakatt-Labba: «Sylkvasse sting»

Utstilling vist på Nasjonalmuseet i Oslo fra 15. mars til 25. august

Noe av det siste man forventer når man entrer en utstilling som kretser rundt den institusjonaliserte undertrykkelsen av en minoritet, er å humre. Men det skjedde ikke bare én, men flere ganger da jeg i vår hadde gleden av å vandre gjennom samiske Britta Marakatt-Labbas utstilling «Sylkvasse sting» på Nasjonalmuseet i Oslo.

De makeløse broderiene forteller en rystende historie om statens og kirkas maktmisbruk i fornorskingen av det samiske folk, men er også en sørgesang over kultivering og ødeleggelse av uberørt natur – herunder beiteområder for reinsdyr. Men ikke reint sjelden krydres beretningene med fandenivoldsk humor. Som i broderiet 

 (1985) hvor seks noaider flyr på rekke og rad. Ned i havet slipper de rotter, men også politibetjenter – et tydelig spark til politistandens rolle i motarbeiding av de samiske protestbevegelsene, som i Alta-saken.

Ved å balansere det smertefulle med det hverdagslige og komiske sniker Britta Marakatt-Labbas politiske budskap umerkelig under huden på betrakteren – og blir der. Men også visuelt er «Sylkvasse sting» en utstilling som fester seg til netthinna. Ingen kan få snø til å glitre og vann til å bevege seg bare ved hjelp av nål og tråd som det hun kan.

Få steder i verden har inspirert norske forfattere på samme måte som Kina.

De avgjørende tingene for menneskene i Vesten skjer ikke i Vesten, men utenfor Vesten, står det i «Arild Asnes, 1970», Dag Solstads roman fra 1971.

Den unge forfatteren Arild har for alvor mistet appetitten på det politisk sett tannløse livet i Norge. Bildet som vekker nærmest religiøse følelser, er Mao Tse-tung som svømmer i Yangtze-elva: «Han lengtet mot Kina og de kinesiske elvene», skriver Solstad.

Det er Arild ikke aleine om. I noen tiår på 1900-tallet var det enorme riket i øst nemlig kilde til entusiasme og dyp fascinasjon for en rekke av Norges fremste diktere, på ulikt vis.

Hva var det ved Kina som fengslet så sterkt – og hvilke spor har den kinesiske litteraturen etterlatt i den norske?

La oss først holde oss ved ml-litteraturen og «Arild Asnes, 1970». En som kjenner boka godt, er stipendiat, forfatter og kritiker i Klassekampen Even Teistung. Han skrev et fyldig essay om den i tidsskriftet Agora i fjor.

– Arild Asnes er en fri intellektuell som opplever tilværelsen som absurd: Alt han tenker og mener blir omfavnet av det norske sosialdemokratiet. Han leter etter en vei ut, forteller Teistung.

Flukten fra den norske konformiteten trekker Arild inn i sfæren til det som het SUF, seinere AKP. Han blir også del av en studiesirkel som leser kommunistpropaganda.

– Det han lengter etter, er en befrielse fra den tomme friheten man finner i det kapitalistiske Vesten. Han lengter mot følelsen av mening, at historien har en retning. Den finner han i Kulturrevolusjonens Kina, sier Teistung.

Kina fungerer som en gyllen og dum utopi.

Utanfor Kinas dør

Siden mars har det titt og ofte hendt at jeg har festet blikket ved et punkt i stua mi og irritert meg grønn over at ikke en av Aase Gulbrandsens (1927–2020) pasteller henger der. For etter at jeg så Oslo kunstforenings nydelige presentasjon av hennes kunstnerskap i vår, har jeg stadig kommet til å tenke på Gulbrandsens små, fargerike komposisjoner på papir.

Sara Hegna Hammer

Artikler

Kulturministeren holdt for fjerde år på rad en tale til kulturlivet, men mottakelsen er lunken: – Jeg ble provosert, sier kunsthalldirektør Cecilie Nissen.

Manifest Media lanserer et nytt lydbokformat for tekster skrevet i affekt.

Ann Lislegaards enorme ugle ser unektelig ut som en ugle og høres ut som en ugle, men er den egentlig en ugle?

Munch fanget ikke bare ansikter

Kanskje ligger det igjen noe flass fra skjegget til J.D. Vance på militærbasen i Pituffik?

Beatriz González er død, 93 år gammel. I juni vier Astrup Fearnley Museet en stor utstilling til hennes arbeider.

Hvilke teaterproduksjoner etter årtusenskiftet fortjener en plass i historiebøkene? Det skal Shakespearetidsskriftet finne svar på.

Kittelsen lagde kjeks for å spe på lønna

Kunsthistorien ville sett veldig annerledes ut uten kopien, mener kuratoren ved Nasjonalmuseet

Science fiction, død og lyd. Slik blir kunst-året.

Teppestriden har vært en tapt mulighet for Nasjonalmuseets direktør

Dette kan vi vel lære oss å leve med

På Nordre gravlund peker Pål Enger nese en aller siste gang.

Norges Oscar-håp tåler å filleristes

Kanskje må man ikke kunne gammelgresk for å oversette klassiske verk.

Grep mulighetene med begge hender

At Nicolai Tangen handler kunst med begge henda, styrker Kunstsilos behov for kunstfaglig ledelse.

Få steder i verden har inspirert norske forfattere på samme måte som Kina.

Berettiget selvtillit

Forslagene til 22. juli-minnested var ikke særlig kontroversielle. Det kunne de kanskje ikke være.

Prinsippfastheten til den islandske kunststudenten Odee kan koste ham dyrt.

For å vinne tilbake folkets hjerter kan Ingvild Kjerkhol (Ap) la seg inspirere av en skandalisert dansk litteraturanmelder.

I bratt utforbakke

De surrealistiske ideene lever videre i norsk samtidskunst.

André Breton og Diego Rivera signerte «Manifest: For en fri og revolusjonær kunst». Men skyggeforfatteren var ingen ringere enn Lev Trotskij.

Det er ikke uten grunn at mange av surrealismens største kunstnere var kvinner.

Kultur­mi­nis­teren holdt for fjerde år på rad en tale til kultur­livet, men motta­kelsen er lunken: – Jeg ble provosert, sier kunsthall­direktør Cecilie Nissen.

Manifest Media lanserer et nytt lydbok­format for tekster skrevet i affekt.

Ann Lis­le­gaards enorme ugle ser unektelig ut som en ugle og høres ut som en ugle, men er den egentlig en ugle?

Munch fanget ikke bare ansikter

Kanskje ligger det igjen noe flass fra skjegget til J.D. Vance på mili­tær­basen i Pituffik?

Beatriz González er død, 93 år gammel. I juni vier Astrup Fearnley Museet en stor utstilling til hennes arbeider.

Hvilke teater­produksjoner etter årtu­sen­skiftet fortjener en plass i histo­rie­bø­kene? Det skal Shakespeare­tidsskriftet finne svar på.

Kittelsen lagde kjeks for å spe på lønna

Kunst­his­to­rien ville sett veldig annerledes ut uten kopien, mener kuratoren ved Nasjo­nal­mu­seet

Science fiction, død og lyd. Slik blir kunst-året.

Teppe­stri­den har vært en tapt mulighet for Nasjo­nal­mu­seets direktør

Dette kan vi vel lære oss å leve med

På Nordre gravlund peker Pål Enger nese en aller siste gang.

Norges Oscar-håp tåler å fille­ris­tes

Kanskje må man ikke kunne gam­mel­gresk for å oversette klassiske verk.

Grep mulig­he­tene med begge hender

At Nicolai Tangen handler kunst med begge henda, styrker Kunstsilos behov for kunst­fag­lig ledelse.

Få steder i verden har inspirert norske forfattere på samme måte som Kina.

Berettiget selvtillit

Forslagene til 22. juli-minnested var ikke særlig kon­tro­ver­si­elle. Det kunne de kanskje ikke være.

Prinsipp­fast­heten til den islandske kunst­stu­denten Odee kan koste ham dyrt.

For å vinne tilbake folkets hjerter kan Ingvild Kjerkhol (Ap) la seg inspirere av en skanda­lisert dansk litte­ra­tur­an­melder.

I bratt utforbakke

De surrea­lis­tiske ideene lever videre i norsk sam­tids­kunst.

André Breton og Diego Rivera signerte «Manifest: For en fri og revo­lu­sjonær kunst». Men skygge­for­fat­teren var ingen ringere enn Lev Trotskij.

Det er ikke uten grunn at mange av surrea­lismens største kunstnere var kvinner.

Kulturministeren holdt for fjerde år på rad en tale til kulturlivet, men mottakelsen er lunken: – Jeg ble provosert, sier kunsthalldirektør Cecilie Nissen.

Manifest Media lanserer et nytt lydbokformat for tekster skrevet i affekt.

Ann Lislegaards enorme ugle ser unektelig ut som en ugle og høres ut som en ugle, men er den egentlig en ugle?

Kanskje ligger det igjen noe flass fra skjegget til J.D. Vance på militærbasen i Pituffik?

Hvilke teaterproduksjoner etter årtusenskiftet fortjener en plass i historiebøkene? Det skal Shakespearetidsskriftet finne svar på.

Kunsthistorien ville sett veldig annerledes ut uten kopien, mener kuratoren ved Nasjonalmuseet

Teppestriden har vært en tapt mulighet for Nasjonalmuseets direktør

Norges Oscar-håp tåler å filleristes

Kanskje må man ikke kunne gammelgresk for å oversette klassiske verk.

Grep mulighetene med begge hender

At Nicolai Tangen handler kunst med begge henda, styrker Kunstsilos behov for kunstfaglig ledelse.

Forslagene til 22. juli-minnested var ikke særlig kontroversielle. Det kunne de kanskje ikke være.

Prinsippfastheten til den islandske kunststudenten Odee kan koste ham dyrt.

For å vinne tilbake folkets hjerter kan Ingvild Kjerkhol (Ap) la seg inspirere av en skandalisert dansk litteraturanmelder.

De surrealistiske ideene lever videre i norsk samtidskunst.

André Breton og Diego Rivera signerte «Manifest: For en fri og revolusjonær kunst». Men skyggeforfatteren var ingen ringere enn Lev Trotskij.

Det er ikke uten grunn at mange av surrealismens største kunstnere var kvinner.