Det var en skuffet 20-åring som ruslet ut av Nationaltheatret en høstkveld i 2010. I studieåret som ledet opp til at jeg overvar en kinesisk «Byggmester Solness», var jeg blitt smittet av den franske teaterfornyeren Antonin Artauds (1896–1948) fascinasjon for det såkalte Østens teater. Jeg må med skam melde at jeg, i min orientalistiske naivitet, hadde drømt om en rituell, nonverbal forestilling der vi sammen skulle gå i transe.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
