Siden mars har det titt og ofte hendt at jeg har festet blikket ved et punkt i stua mi og irritert meg grønn over at ikke en av Aase Gulbrandsens (1927–2020) pasteller henger der. For etter at jeg så Oslo kunstforenings nydelige presentasjon av hennes kunstnerskap i vår, har jeg stadig kommet til å tenke på Gulbrandsens små, fargerike komposisjoner på papir.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
