Leder

Arven etter terroren

Pål Hellesnes

Femten år etter terrorangrepene 22. juli er fortsatt deler av Oslo sentrum en byggeplass, der det arbeides med nye regjeringsbygg. Det er en daglig påminnelse for mange om det dødeligste angrepet på norsk demokrati og samfunn siden andre verdenskrig. Til uka er det på ny årsdag for terroren, en dag mange sliter med, ikke minst mange i Arbeiderpartiet. Mange av oss hadde håpet at terroren skulle ha i det minste én positiv effekt: å avkle den voldelige, konspiratoriske ytre høyre-ideologien som inspirerte terroristen. Det er naturlig å tenke at i møte med ideologiens ekstreme sluttpunkt, ville folk vende ryggen. De fleste gjør selvsagt det, men det er urovekkende tegn til at det motsatte også skjer.

«Utviklingen krever breiere motstand.»

PST advarte denne uka om økende tegn til radikalisering blant unge gutter. Rekruttering og radikalisering skjer særlig gjennom sosiale medier. I mørke, ytterliggående miljøer spres en undergangsfortelling om at Norge og andre vestlige land «invaderes». Der holdes Anders Behring Breivik og hans ideologiske frender, slik som Christchurch-terroristen Brenton Tarrant, opp som idealer, ikke skremmebilder. Det er bra at politiet følger med, men utviklingen krever breiere motstand. Arbeidet mot høyreekstrem, menneskefiendtlig ideologi er ikke bare en politisak, det er en politisk kamp, som må tas av alle som tror på demokrati og menneskeverd for alle.

Som tidligere SV-politiker Snorre Valen godt viste i sin bok «Utøya-kortet», stiller de som kanskje i størst grad kunne gått i front, nemlig Ap og AUF, med et slags handikap i debattene, på grunn av den absurde ideen om at de «trekker Utøya-kortet». Det er dypt deprimerende når det kom fram i Aftenposten denne uka at en av fire nordmenn sier seg enige i at Ap har slått politisk mynt på 22. juli. Holdningene er mest utbredt til høyre, særlig blant Frps og Høyres velgere. Høyre-nestleder Ola Svenneby uttaler fortjenestefullt at påstanden «faller på sin egen urimelighet, når angrepene var rettet mot og rammet partiet direkte». Ideen om at Ap eller AUF «tjener» på terroren, bør legges død og maktesløs. Det har vi alle et ansvar for, og det er det minste vi skyller terroristens ofre – både levende og døde.

Leder

Lørdags­avisa må reddes!

Regjeringens forslag til statsbudsjett er et regelrett angrep på norske aviser. Allerede fra neste sommer planlegger regjeringen å kraftig skjære ned på ombæring av aviser i Distrikts-Norge. Da vil det bli levert aviser bare tre ukedager i områder uten kommersiell avisombæring. I disse områdene bor 20 prosent av alle nordmenn. Det betyr at hver femte nordmann fra neste sommer kun vil få papiraviser tre dager i uka. Ekstra ille er det at en av de seiglivede og suksessrike institusjonene i Avis-Norge, den fyldige lørdagsutgaven, ikke blir prioritert for folk utenfor de store byene.

Mari Skurdal

Skattekutt?

Arbeiderpartiet har lansert skattekutt som oppskriften for å møte folks bekymringer med dyrtid og økt rente. Skattepolitikken er det sentrale redskapet for omfordeling, men det er et åpent spørsmål hvor effektivt det lindrer effekten av den sterke prisveksten, som vi har sett på strøm, mat og drivstoff. Hvis målet er å hjelpe dem som virkelig trenger det, kan avgiftskutt, prisregulering eller endring av Norges Banks mandat og rentepolitikk være vel så effektivt som breie – og marginale – kutt i inntektsskatten. For familier som sliter med å få endene til å møtes, handler det om balansen mellom inntektene på den ene sida og de løpende utgiftene på den andre. Det gjelder å ha penger nok til å betale de viktigste regningene – til bolig, energi og mat. Å øke inntektene, som har skjedd i de siste lønnsoppgjørene, har vært svært positivt, det samme har reduserte utgifter til barnehage og skolefritidsordning. Men like viktig er det å gjøre noe med de store utgiftsdriverne.

Bjørgulv Braanen

Nytt, norsk Klondyke

Vår tids fossespekulanter er allerede godt i gang med å sikre seg areal og kraft over det ganske land. I den norske kraftkøen står det i dag 120 datasentre, som har bedt om til sammen halvparten så mye kraft som Norge bruker årlig. I likhet med fossehandelen på slutten av 1800-tallet er det også i dag i hovedsak utenlandske firmaer som ser sitt snitt til å tjene gode penger på manglende regulering i Norge. Tilgangen på kulde, arealer og strøm har gjort Norge svært attraktivt for datalagringsbransjen. Hastigheten intensiveres av kappløpet om utvikling av kunstig intelligens. Da norske fossefall ble kjøpt opp i stor stil fram mot 1906, solgte grunneiere til småpenger sammenliknet med inntjeningsmulighetene til den nye vannkrafta.

Mari Skurdal