Leder

Arven etter terroren

Femten år etter terrorangrepene 22. juli er fortsatt deler av Oslo sentrum en byggeplass, der det arbeides med nye regjeringsbygg. Det er en daglig påminnelse for mange om det dødeligste angrepet på norsk demokrati og samfunn siden andre verdenskrig. Til uka er det på ny årsdag for terroren, en dag mange sliter med, ikke minst mange i Arbeiderpartiet. Mange av oss hadde håpet at terroren skulle ha i det minste én positiv effekt: å avkle den voldelige, konspiratoriske ytre høyre-ideologien som inspirerte terroristen. Det er naturlig å tenke at i møte med ideologiens ekstreme sluttpunkt, ville folk vende ryggen. De fleste gjør selvsagt det, men det er urovekkende tegn til at det motsatte også skjer.

«Utviklingen krever breiere motstand.»

PST advarte denne uka om økende tegn til radikalisering blant unge gutter. Rekruttering og radikalisering skjer særlig gjennom sosiale medier. I mørke, ytterliggående miljøer spres en undergangsfortelling om at Norge og andre vestlige land «invaderes». Der holdes Anders Behring Breivik og hans ideologiske frender, slik som Christchurch-terroristen Brenton Tarrant, opp som idealer, ikke skremmebilder. Det er bra at politiet følger med, men utviklingen krever breiere motstand. Arbeidet mot høyreekstrem, menneskefiendtlig ideologi er ikke bare en politisak, det er en politisk kamp, som må tas av alle som tror på demokrati og menneskeverd for alle.

Som tidligere SV-politiker Snorre Valen godt viste i sin bok «Utøya-kortet», stiller de som kanskje i størst grad kunne gått i front, nemlig Ap og AUF, med et slags handikap i debattene, på grunn av den absurde ideen om at de «trekker Utøya-kortet». Det er dypt deprimerende når det kom fram i Aftenposten denne uka at en av fire nordmenn sier seg enige i at Ap har slått politisk mynt på 22. juli. Holdningene er mest utbredt til høyre, særlig blant Frps og Høyres velgere. Høyre-nestleder Ola Svenneby uttaler fortjenestefullt at påstanden «faller på sin egen urimelighet, når angrepene var rettet mot og rammet partiet direkte». Ideen om at Ap eller AUF «tjener» på terroren, bør legges død og maktesløs. Det har vi alle et ansvar for, og det er det minste vi skyller terroristens ofre – både levende og døde.

Leder

En fornuftig oppringing

Statsminister Jonas Gahr Støre og Finlands president Alexander Stubb hadde tirsdag en lengre telefonsamtale med Russlands president Vladimir Putin. Samtalen, som handlet om krigen i Ukraina og fulgte opp toppmøtet i Oslo forrige uke, har vakt både ros og kritikk. Mens Danmarks statsminister Mette Frederiksen sier hun er «veldig skeptisk til dette norske og finske egeninitiativet», har andre – både forskere og politikere – rost statslederne for å opprette en diplomatisk direktelinje til Moskva. Støre forsvarer initiativet med at «USA kan ikke være den eneste stemmen». Han målbærer en frustrasjon mange europeere kjenner på, som har blitt stående på utsida når USA og Russland møtes for å gjøre opp en krig på deres kontinent. Til sjuende og sist er det Europa som må håndtere den sluttavtalen for krigen som før eller seinere vil komme, både diplomatisk og institusjonelt. Da kan det være lurt å ha noen egne kanaler inn til Kreml.

Smålig!

I Kultur- og likestillingsdepartementets del av statsbudsjettet for 2027, under Kap. 32, post 75, «Tilskudd til litteraturhus, kunstscener og kompanier m.m.» fylles kolonnene opp med gode formål som får sine budsjettposter justert opp i tråd med prisstigningen. Men én rubrikk står blank. Protestfestivalen i Kristiansand, den ukuelige motstrømsfestivalen, mister den årlige støtta, som i fjor var på 380.000 kroner. Alt er borte vekk. Den eneste andre posten i det samme kapittelet som er fjernet, er «Designtreff Beyond Risør».

Vinden har vendt

Så tilhørte ikke brasilianernes framtid den trumpistiske høyresida likevel. Etter en formidabel innhenting klarte Brasils sittende president Luiz Inácio Lula da Silva å dra i land seieren i andre valgomgang. Han slo ut forhåndsfavoritt Flávio Bolsonaro, sønn av landets tidligere president Jair Bolsonaro, som sitter fengslet etter et kuppforsøk og ikke kunne stille selv. Bolsonaro junior vant første valgomgang med to prosentpoeng og fikk raskt støtte av andre høyreorienterte, utslåtte kandidater. Han hadde også massiv støtte fra USAs sittende president og alle hans oligarkvenner. Likevel tok den tidligere metallarbeideren, fagforeningslederen og presidenten en solid seier på tre prosentpoeng.