Leder

Arven etter terroren

Femten år etter terrorangrepene 22. juli er fortsatt deler av Oslo sentrum en byggeplass, der det arbeides med nye regjeringsbygg. Det er en daglig påminnelse for mange om det dødeligste angrepet på norsk demokrati og samfunn siden andre verdenskrig. Til uka er det på ny årsdag for terroren, en dag mange sliter med, ikke minst mange i Arbeiderpartiet. Mange av oss hadde håpet at terroren skulle ha i det minste én positiv effekt: å avkle den voldelige, konspiratoriske ytre høyre-ideologien som inspirerte terroristen. Det er naturlig å tenke at i møte med ideologiens ekstreme sluttpunkt, ville folk vende ryggen. De fleste gjør selvsagt det, men det er urovekkende tegn til at det motsatte også skjer.

«Utviklingen krever breiere motstand.»

PST advarte denne uka om økende tegn til radikalisering blant unge gutter. Rekruttering og radikalisering skjer særlig gjennom sosiale medier. I mørke, ytterliggående miljøer spres en undergangsfortelling om at Norge og andre vestlige land «invaderes». Der holdes Anders Behring Breivik og hans ideologiske frender, slik som Christchurch-terroristen Brenton Tarrant, opp som idealer, ikke skremmebilder. Det er bra at politiet følger med, men utviklingen krever breiere motstand. Arbeidet mot høyreekstrem, menneskefiendtlig ideologi er ikke bare en politisak, det er en politisk kamp, som må tas av alle som tror på demokrati og menneskeverd for alle.

Som tidligere SV-politiker Snorre Valen godt viste i sin bok «Utøya-kortet», stiller de som kanskje i størst grad kunne gått i front, nemlig Ap og AUF, med et slags handikap i debattene, på grunn av den absurde ideen om at de «trekker Utøya-kortet». Det er dypt deprimerende når det kom fram i Aftenposten denne uka at en av fire nordmenn sier seg enige i at Ap har slått politisk mynt på 22. juli. Holdningene er mest utbredt til høyre, særlig blant Frps og Høyres velgere. Høyre-nestleder Ola Svenneby uttaler fortjenestefullt at påstanden «faller på sin egen urimelighet, når angrepene var rettet mot og rammet partiet direkte». Ideen om at Ap eller AUF «tjener» på terroren, bør legges død og maktesløs. Det har vi alle et ansvar for, og det er det minste vi skyller terroristens ofre – både levende og døde.

Leder

Eksklusjon av Rustad?

Document.no-redaktør Hans Rustad kaller statsminister Jonas Gahr Støre en forræder og en ny quisling og mener han vil bli innhentet av historiens dom. NRKs journalister er «propagandasoldater», mens VG er «spydspissen for den dype staten». Dette framgår av en sak Filter Nyheter har skrevet om Documents «Skogpod», hvor Rustad fra turer i skogen deler sine ideologiske overbevisninger. I går meldte tre redaktører i Morgenbladet seg ut av Redaktørforeningen i protest mot at Rustad fortsatt er medlem. De mener han henter legitimitet fra foreningen og bør kastes ut. La det ikke være noen tvil: Rustads ytringer er forkastelige. Det er god grunn til å reagere på dem og til å klage flere av Documents publiseringer inn til PFU.

Byrå­kratisk drøm­me­slott

Å ha visjoner og langsiktige mål er vel og bra, men i politikken koker alt ned til om du klarer å bevege verden ut fra de betingelsene som foreligger her og nå. Norge står i dag utenfor EU, i likhet med Storbritannia, Sveits og Island, og politikerne håndhever landenes interesser ut fra det som er bestemt av et folkelig votum. Svaret er ulike allianser og samarbeidsforhold som styrker forsvaret og sikkerheten. Sammenlikner en ulike lands bidrag til Ukrainas forsvarskamp, er det for eksempel nordeuropeiske land, Storbritannia, Norge, Nederland, Danmark, Sverige og Tyskland, som nå leder an. Det er ikke åpenbart at forsvaret av Ukraina hadde blitt sterkere hvis all forsvars- og sikkerhetspolitikk var underordnet Brussel. Likevel er det en klokkertro i EU-systemet på at det eneste saliggjørende er tettest mulig integrasjon på alle områder. Som en utopi i Det kommunistiske manifestet ligger det et endelig mål der framme om den skinnende, perfekte superstaten.

Redde for sannheten

De Oscar-vinnende dokumentarfilmskaperne Yuval Abraham og Rachel Szor risikerer nå å miste sine israelske statsborgerskap. Årsaken er at de har lagd en film som dokumenterer den israelske hærens ringeakt for sivile liv i sin krigføring på Gazastripa. Den israelske kulturministeren Miki Zohar skrev på X at «Jeg vil handle umiddelbart for å inndra statsborgerskapet til disse avskyelige filmskaperne for forræderi mot staten». Han kaller dem landssvikere og sier at «ytringsfriheten ikke er en tillatelse til å forråde staten». Slik det framgår av vår kultursak i dag, vil han også identifisere og etterforske de anonyme militære kildene som snakker i filmen. De forteller om bruk av kunstig intelligens i utvelgelse av mål og om stor aksept for sivile tilleggsdrap.