Femten år etter terrorangrepene 22. juli er fortsatt deler av Oslo sentrum en byggeplass, der det arbeides med nye regjeringsbygg. Det er en daglig påminnelse for mange om det dødeligste angrepet på norsk demokrati og samfunn siden andre verdenskrig. Til uka er det på ny årsdag for terroren, en dag mange sliter med, ikke minst mange i Arbeiderpartiet. Mange av oss hadde håpet at terroren skulle ha i det minste én positiv effekt: å avkle den voldelige, konspiratoriske ytre høyre-ideologien som inspirerte terroristen. Det er naturlig å tenke at i møte med ideologiens ekstreme sluttpunkt, ville folk vende ryggen. De fleste gjør selvsagt det, men det er urovekkende tegn til at det motsatte også skjer.

«Utviklingen krever breiere motstand.»

PST advarte denne uka om økende tegn til radikalisering blant unge gutter. Rekruttering og radikalisering skjer særlig gjennom sosiale medier. I mørke, ytterliggående miljøer spres en undergangsfortelling om at Norge og andre vestlige land «invaderes». Der holdes Anders Behring Breivik og hans ideologiske frender, slik som Christchurch-terroristen Brenton Tarrant, opp som idealer, ikke skremmebilder. Det er bra at politiet følger med, men utviklingen krever breiere motstand. Arbeidet mot høyreekstrem, menneskefiendtlig ideologi er ikke bare en politisak, det er en politisk kamp, som må tas av alle som tror på demokrati og menneskeverd for alle.

Som tidligere SV-politiker Snorre Valen godt viste i sin bok «Utøya-kortet», stiller de som kanskje i størst grad kunne gått i front, nemlig Ap og AUF, med et slags handikap i debattene, på grunn av den absurde ideen om at de «trekker Utøya-kortet». Det er dypt deprimerende når det kom fram i Aftenposten denne uka at en av fire nordmenn sier seg enige i at Ap har slått politisk mynt på 22. juli. Holdningene er mest utbredt til høyre, særlig blant Frps og Høyres velgere. Høyre-nestleder Ola Svenneby uttaler fortjenestefullt at påstanden «faller på sin egen urimelighet, når angrepene var rettet mot og rammet partiet direkte». Ideen om at Ap eller AUF «tjener» på terroren, bør legges død og maktesløs. Det har vi alle et ansvar for, og det er det minste vi skyller terroristens ofre – både levende og døde.