Å ha visjoner og langsiktige mål er vel og bra, men i politikken koker alt ned til om du klarer å bevege verden ut fra de betingelsene som foreligger her og nå. Norge står i dag utenfor EU, i likhet med Storbritannia, Sveits og Island, og politikerne håndhever landenes interesser ut fra det som er bestemt av et folkelig votum. Svaret er ulike allianser og samarbeidsforhold som styrker forsvaret og sikkerheten. Sammenlikner en ulike lands bidrag til Ukrainas forsvarskamp, er det for eksempel nordeuropeiske land, Storbritannia, Norge, Nederland, Danmark, Sverige og Tyskland, som nå leder an.
«En visjon hentet fra Det kommunistiske manifest.»
Det er ikke åpenbart at forsvaret av Ukraina hadde blitt sterkere hvis all forsvars- og sikkerhetspolitikk var underordnet Brussel. Likevel er det en klokkertro i EU-systemet på at det eneste saliggjørende er tettest mulig integrasjon på alle områder. Som en utopi i Det kommunistiske manifestet ligger det et endelig mål der framme om den skinnende, perfekte superstaten. Det kan begrunne mye dysfunksjonell politikk her og nå, ettersom det bare er som skjærskilden å regne på vei mot oppstandelse og himmelrike.
Financial Times’ Martin Sandbu er en av mange som mener dette er den endelige løsningen for EU. I Aftenposten mandag trakk han fram Canadas statsminister Mark Carneys tale, der han oppfordret til tettere samarbeid mellom mellommakter og andre land til forsvar for en regelbasert verden. Det var på alle vis en oppløftende tale, men Sandbu klarer å gjøre den til et problem. Hvis det utvikles samarbeid mellom land som Canada, Frankrike og Tyskland vil det være en «en grunnleggende trussel mot Europa-samarbeidet», hevder han. Det eneste alternativet er at Europa selv blir en superstat, i en «evig tettere union». «Enten er EU en verdensmakt, eller så er den ingenting», hevder han. Et Europa der land har sin egen valuta og handelspolitikk, vil være forsvarsløst. Vi vil våge den motsatte påstanden: Et dirigistisk, skjørt EU-stillas med økende folkelig motstand, vil stå svakere i møte med en ekstern, militær trussel. Det er bare nasjonalstatene som er i stand til å mobilisere denne typen ressurser på en tilstrekkelig effektiv måte. Derfor er alle typer likeverdige allianser og samarbeid mellom nasjoner velkomne og av det gode.