Leder

En de facto aksept

«Dette var rett og slett en feil», sier Oljefondet etter at Morgenbladet denne uka avslørte at Nicolai Tangen har stilt opp i reklame for KI-selskapet Anthropic. På forespørsel fra selskapet om han kunne signere et ferdigskrevet skrytesitat for tjenesten «Claude for Finance», svarte Tangen «Great hearing from you and very happy to provide a quote». Sitatet fra Tangen hevder at Oljefondet har spart 213.000 arbeidstimer ved å ta i bruk KI-verktøyet Claude. Men som jussprofessorer og forskere påpeker i Morgenbladets artikkel, er det langt fra uproblematisk at en offentlig leder fremmer kommersielle interesser. Ikke minst klinger det dårlig at selskapet som får gratis reklame fra Oljefond-sjefen, arbeider sammen med Palantir om å utvikle kunstig intelligens for militær bruk. Konfrontert med kritikken slutter Oljefondet seg til: «Vi skulle ha sagt nei. Fondet skal ikke benyttes til markedsføring for tredjeparter.»

«Overskridelse er snarere et mønster enn et unntak.»

Høres det kjent ut? For dem som har fulgt med på Tangens krumspring de siste årene, er overskridelse snarere et mønster enn et unntak. Like før han søkte jobben som toppsjef i Oljefondet, spanderte han et luksusopphold i USA på en rekke norske samfunnstopper. I etterkant svarte de offentlige instansene toppsjefene jobbet i, omtrent som Oljefondet gjør i dag: Det var en feil at de lot seg påspandere. Så tok de regningen og regnet seg som ferdige med saken. I fjor vegret også Oljefondet seg i det lengste for å frigi Tangens sms-er til Tesla-eier og ytre høyre-agitator Elon Musk. Først da Sivilombudet krevde det, slapp fondet meldingene – som blant annet viste Tangens uhemmede skryt.

Tangens uortodokse stil skiller seg ut fra de fleste andre offentlige ledere. Det trenger ikke i seg selv være et problem, så lenge han holder seg innenfor stillingens normer og regler. Det er her han stadig roter det til. Det kan skyldes at overtramp stadig blir dekket over eller unnskyldt, noe som innebærer en de facto, institusjonell aksept. Derfor har vi i dag en Oljefond-sjef som både stiller i reklamer og hausser opp børsverdien til amerikanske tekselskaper med sine mange utspill om KIs fortreffelighet.

Leder

Vel blåst

Lønnsoppgjøret for industrien, det såkalte frontfaget, endte med enighet mellom Fellesforbundet og Norsk Industri om en lønnsramme på 4,4 prosent, hvorav 1,9 tas ut i sentrale tillegg. Det tilsvarer et tillegg på 6,50 kroner i timen og gir en vanlig lønnsmottaker rundt 12–13.000 kroner i året. Altså drøyt en tusenlapp i måneden. I tillegg kommer det såkalte overhenget, altså lønnsøkning fra i fjor, som gir full effekt først i år. Det resterende av den totale lønnsramma, 1,2 prosent, må tas ut i lokale lønnsforhandlinger. Like viktig er det at de lavest lønte får et ekstra tillegg på 4 kroner i timen.

Orbáns tid er over

Victor Orbáns 16 år lange statsministerperiode i Ungarn er over. Opposisjonspartiet Tisza sikret seg i valget søndag en såkalt supermajoritet i parlamentet og er dermed også i posisjon til å endre grunnloven. Flere av lovene innført av Orbáns parti Fidesz risikerer dermed å bli endret. Mottakelsen av valgresultatet utenfor Ungarns grenser er dypt politisert. Mens Brussel jubler, sørger Orbáns politiske allierte i Europas nasjonalkonservative partier. «Orbán var den eneste lederen med baller i EU.

Månesyke

15. juli 1969, samme dag Apollo 11 skulle starte sin ferd mot månen, kom et besynderlig følge til Cape Kennedy i Florida: Et titall svarte familier nærmet seg oppskytningsbasen i vogner trukket av muldyr. Flokken ble ledet av baptistpresten Ralph Abernathy, som året før hadde holdt Martin Luther King jr. ­i armene mens han blødde i hjel. Nå hadde Kings etterfølger en høne å plukke med Nasa. «Jeg er kommet hit», sa han til de frammøtte, «for å demonstrere sammen med fattige mennesker mot den ­tragiske og utilgivelige kløfta mellom USAs ­teknologiske evner og vår sosiale urettferdighet.» Abernathy ble ikke værende for å se rakettoppskytningen, men som mattelærer hadde han ikke noe imot måneferden per se.