Leder

En de facto aksept

«Dette var rett og slett en feil», sier Oljefondet etter at Morgenbladet denne uka avslørte at Nicolai Tangen har stilt opp i reklame for KI-selskapet Anthropic. På forespørsel fra selskapet om han kunne signere et ferdigskrevet skrytesitat for tjenesten «Claude for Finance», svarte Tangen «Great hearing from you and very happy to provide a quote». Sitatet fra Tangen hevder at Oljefondet har spart 213.000 arbeidstimer ved å ta i bruk KI-verktøyet Claude. Men som jussprofessorer og forskere påpeker i Morgenbladets artikkel, er det langt fra uproblematisk at en offentlig leder fremmer kommersielle interesser. Ikke minst klinger det dårlig at selskapet som får gratis reklame fra Oljefond-sjefen, arbeider sammen med Palantir om å utvikle kunstig intelligens for militær bruk. Konfrontert med kritikken slutter Oljefondet seg til: «Vi skulle ha sagt nei. Fondet skal ikke benyttes til markedsføring for tredjeparter.»

«Overskridelse er snarere et mønster enn et unntak.»

Høres det kjent ut? For dem som har fulgt med på Tangens krumspring de siste årene, er overskridelse snarere et mønster enn et unntak. Like før han søkte jobben som toppsjef i Oljefondet, spanderte han et luksusopphold i USA på en rekke norske samfunnstopper. I etterkant svarte de offentlige instansene toppsjefene jobbet i, omtrent som Oljefondet gjør i dag: Det var en feil at de lot seg påspandere. Så tok de regningen og regnet seg som ferdige med saken. I fjor vegret også Oljefondet seg i det lengste for å frigi Tangens sms-er til Tesla-eier og ytre høyre-agitator Elon Musk. Først da Sivilombudet krevde det, slapp fondet meldingene – som blant annet viste Tangens uhemmede skryt.

Tangens uortodokse stil skiller seg ut fra de fleste andre offentlige ledere. Det trenger ikke i seg selv være et problem, så lenge han holder seg innenfor stillingens normer og regler. Det er her han stadig roter det til. Det kan skyldes at overtramp stadig blir dekket over eller unnskyldt, noe som innebærer en de facto, institusjonell aksept. Derfor har vi i dag en Oljefond-sjef som både stiller i reklamer og hausser opp børsverdien til amerikanske tekselskaper med sine mange utspill om KIs fortreffelighet.

Leder

Et skritt i riktig retning

Etter to uker med forhandlinger landa FNs internasjonale arbeidsorganisasjon, ILO, en historisk avtale som tar for seg plattformarbeidernes arbeidshverdag før helga. Med den tas viktige første skritt for å regulere en uregulert bransje. Det er likevel verdt å merke seg plattformselskapenes betydelige avtrykk på avtalen. ILO jobber for anstendige arbeidsforhold på verdensbasis, og tar utgangspunkt i trepartssamarbeidet mellom medlemslandene, arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjonene. Avtalen starter med en beskrivelse av dagens situasjon med utviklingen av plattformøkonomien. Det er vanlig med slike beskrivelser, men her ilegges plattformøkonomiens «muligheter for bedrifter og forretningsutvikling» stor vekt.

Sunn fornuft

Da KrF-leder Dag-Inge Ulstein denne uka pekte på Høyre, Frp og Sp som sine foretrukne samarbeidspartier, kalte han konstellasjonen «sunn fornuft-alliansen». Ulstein viste til at partiene i flere saker har funnet sammen om løsninger for folks hverdag, «forbi symbolpolitikken». Det er lett å harselere over et slikt utspill fra en partileder som for tida markerer seg som politisk opportunist i nettopp symbolsaker i kulturkrig-feltet. Likevel er det lurt å møte utspillet med mer enn et skuldertrekk, for den som eier den sunne fornuft, har et stort, politisk fortrinn. Det vet ikke minst det nye ytre høyre. Allerede første dag tilbake som president i fjor deklamerte Donald Trump at sunn fornuft endelig var tilbake i Det hvite hus. Kampen står om det kulturelle hegemoniet.

Alt for Norge

Avtroppende AUF-leder Gaute Skjervø sa til Klassekampen nylig at venstresida er i ferd med å miste grepet om kulturen. Den snakker ikke «rett fra hjertet» og har overlatt sosiale medier til høyresida. Paolo Gerbaudo, som er intervjuet i dagens avis, sier mye av det samme. Han ser nostalgisk tilbake på en tid der venstresida var best til å snakke til «følelsene, ensomheten og begjæret». Han vil at radikale skal være like tydelige og moralske som høyrepopulistene. Skjervø og Gerbaudo har gode poenger, men som så ofte ellers, er det ikke bare snakk om å kommunisere bedre, men om politikkens innhold. Rødts Mímir Kristjánsson, som med god grunn regnes som en av Norges beste politiske kommunikatorer, er jo ikke bare god på grunn av at han er kjapp i replikken, men fordi han faktisk har noe å si.