Leder

En de facto aksept

«Dette var rett og slett en feil», sier Oljefondet etter at Morgenbladet denne uka avslørte at Nicolai Tangen har stilt opp i reklame for KI-selskapet Anthropic. På forespørsel fra selskapet om han kunne signere et ferdigskrevet skrytesitat for tjenesten «Claude for Finance», svarte Tangen «Great hearing from you and very happy to provide a quote». Sitatet fra Tangen hevder at Oljefondet har spart 213.000 arbeidstimer ved å ta i bruk KI-verktøyet Claude. Men som jussprofessorer og forskere påpeker i Morgenbladets artikkel, er det langt fra uproblematisk at en offentlig leder fremmer kommersielle interesser. Ikke minst klinger det dårlig at selskapet som får gratis reklame fra Oljefond-sjefen, arbeider sammen med Palantir om å utvikle kunstig intelligens for militær bruk. Konfrontert med kritikken slutter Oljefondet seg til: «Vi skulle ha sagt nei. Fondet skal ikke benyttes til markedsføring for tredjeparter.»

«Overskridelse er snarere et mønster enn et unntak.»

Høres det kjent ut? For dem som har fulgt med på Tangens krumspring de siste årene, er overskridelse snarere et mønster enn et unntak. Like før han søkte jobben som toppsjef i Oljefondet, spanderte han et luksusopphold i USA på en rekke norske samfunnstopper. I etterkant svarte de offentlige instansene toppsjefene jobbet i, omtrent som Oljefondet gjør i dag: Det var en feil at de lot seg påspandere. Så tok de regningen og regnet seg som ferdige med saken. I fjor vegret også Oljefondet seg i det lengste for å frigi Tangens sms-er til Tesla-eier og ytre høyre-agitator Elon Musk. Først da Sivilombudet krevde det, slapp fondet meldingene – som blant annet viste Tangens uhemmede skryt.

Tangens uortodokse stil skiller seg ut fra de fleste andre offentlige ledere. Det trenger ikke i seg selv være et problem, så lenge han holder seg innenfor stillingens normer og regler. Det er her han stadig roter det til. Det kan skyldes at overtramp stadig blir dekket over eller unnskyldt, noe som innebærer en de facto, institusjonell aksept. Derfor har vi i dag en Oljefond-sjef som både stiller i reklamer og hausser opp børsverdien til amerikanske tekselskaper med sine mange utspill om KIs fortreffelighet.

Leder

Heia MDG!

Kollektivreisende over hele landet har denne våren kunnet glede seg over lavere priser på månedskort. Prisavslaget kom som et resultat av MDGs innsats i budsjettforhandlingene i fjor. Men kampen er bare så vidt i gang. MDGs krav er et nasjonal reisekort på 499 kroner, som skal gjelde over hele landet på alle typer kollektivreiser, også region- og fjerntog. Det er et glimrende forslag. Denne uka frarådet likevel Jernbanedirektoratet et nasjonalt reisekort på det sterkeste. Utredningen underslår ikke at kortet ville vært gull for de reisende, med forenklet kjøp og bruk av kollektivtransport, som «reduserer barrierer knyttet til fylkesgrenser og ulike takstsystemer».

Rettfer­dige streike­krav

Fellesforbundet varslet i går at ytterligere 326 medlemmer blir tatt ut i streik fra lørdag. Med mindre konflikten finner en løsning før den tid, vil mer enn 4000 ansatte fra helga være i streik ved hoteller, restauranter og catering­bedrifter over hele landet. Fellesforbundet forteller at mange har meldt seg inn i fagforeningen etter at streiken startet. Sånn er det med streiker: De viser at fagforeningene tar kampen for bedre lønn og vilkår og derfor bidrar positivt til selve grunnlaget for et anstendig arbeidsliv – organisering. Mange som jobber med servering eller i hoteller og restauranter, tjener lite. I tillegg har de ikke den samme tryggheten ved sykdom som arbeidstakere i bransjer med høyere lønninger.

Falskt flagg

Sylvi Listhaug er åpenbart inspirert av Donald Trump og Magas suksess i USA. Den nyeste importvaren er å slenge om seg med påstander om at Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet er løgnere. Ja, Ap driver ikke mindre enn en trollfabrikk på Youngstorget. Dette har til nå vært talemåter som ikke har vært akseptable i den politiske debatten i Norge, selv om den florerer i understrømmer på nettet, der Støre hyppig kalles «Løgner-Jonas». Retorikken skaper et klima der man ikke anerkjenner forskjeller og uenigheter annet enn som ondskap og bedrag. Den rasjonelle samtalen opphører – bare bitter uforsonlighet gjenstår. Politisk strid og uenighet er kjernen i folkestyret, men engasjementet hviler også på en samhørighet som går utover de politiske kontroversene.