Leder

Sunn fornuft

Da KrF-leder Dag-Inge Ulstein denne uka pekte på Høyre, Frp og Sp som sine foretrukne samarbeidspartier, kalte han konstellasjonen «sunn fornuft-alliansen». Ulstein viste til at partiene i flere saker har funnet sammen om løsninger for folks hverdag, «forbi symbolpolitikken». Det er lett å harselere over et slikt utspill fra en partileder som for tida markerer seg som politisk opportunist i nettopp symbolsaker i kulturkrig-feltet. Likevel er det lurt å møte utspillet med mer enn et skuldertrekk, for den som eier den sunne fornuft, har et stort, politisk fortrinn. Det vet ikke minst det nye ytre høyre. Allerede første dag tilbake som president i fjor deklamerte Donald Trump at sunn fornuft endelig var tilbake i Det hvite hus.

«Ideen stammer fra Gramsci.»

Kampen står om det kulturelle hegemoniet. Hvem har eierskap til samtidas dominerende forestillinger om hvem vi er og hva vi tenker? Ideen stammer fra den italienske kommunisten Antonio Gramsci (1891–1937), som mente det ikke holder at arbeiderklassen vinner enkeltsaker – den må også vinne den hegemoniske stillingskrigen. Ifølge Gramsci har «hvert samfunnslag sin egen sunne fornuft og sin egen gode dømmekraft, som i bunn og grunn er de mest utbredte oppfatningene av livet og av mennesket». Den politiske bevegelsen som former disse oppfatningene, dominerer politikken.

I dag er det ytre høyres ideologer som leser Gramsci. De forstår at for å endre politikken, må du dominere kulturen. Det er akkurat det vi ser: en massiv oppbygging av høyreorienterte mediekanaler, influensere og konferanser som forteller at en rabiat venstreside undergraver vestlig sivilisasjon. I forrige århundre hadde arbeiderbevegelsen og sentrum/venstre langt på vei kulturelt hegemoni i Norge. Deres verdier er fortsatt rotfestet i det norske folk. Med litt sunn fornuft fra venstresidas politikere, ideologer, kunstnere, forfattere og tillitsvalgte bør det ikke være en uoverkommelig å oppgave å gjenreise dette hegemoniet, ikke minst i en situasjon der økonomiske og geografiske forskjeller øker. En framgangsrik venstrebevegelse må ta opp kampen før høyreideologene tar for store jafs. Det krever et varmt blikk på Hverdags-Norge, stor raushet og rett og slett sunt folkevett.

Leder

Nytale fra krigs­hau­ker

Det er vanskelig ikke å tenke på George Orwells dystopiske roman «1984» når man denne uka hørte USAs president Donald Trump tale til FNs generalforsamling. Orwells begrep nytale beskriver en autoritær omskriving av språket, fulgt av en stadig forandring av historiske fakta for å tilpasse dem de rådende herskeres behov. Trumps siste dille er å omdøpe kunstig intelligens til superintelligens. Han mener det er langt mer presist, ettersom kunstig intelligens ikke er kunstig, men amazing. Derfor har han beordret at alle amerikanske dokumenter framover skal bruke det nye begrepet. Den tåpelige ideen er typisk for Trump, som på sedvanlig vis blander flåsete ideer, selvskryt og trusler om sivilisasjonsutslettelse når han plaprer i vei fra talerstoler.

Fest og frust­rasjon

LOs sjeføkonom Roger Bjørnstad hadde tirsdag en sympatisk kronikk i Dagens Næringsliv, hvor han minnet om at «fest og frustrasjon kan leve side om side». Det er som Charles Dickens skriver, nylig sitert av EU-presidenten: «Det var den beste av alle tider, det var den verste.» Vi kan sjelden lese et samfunns beskaffenhet ut av nasjonale snittberegninger; det er snarere avstanden som betyr noe. Som Bjørnstad påpeker, er medianinntekten i Norge rundt 660.000 kroner i året før skatt. Hvor tett på det tallet alle befinner seg, avgjør om vi har stor grad av likhet eller ulikhet – hvor sammenpresset lønnsstrukturen er, som det heter på fagspråket. At næringslivet går godt og børsene slår nye rekorder, kan være godt nytt for nasjonaløkonomien. Det er likevel ikke alle som nyter godt av gode tider.

Usosialt budsjett

Det kan se ut som hovedstadens borgerlige byråd har lest Bibelen i sommerferien, for budsjettet det la fram i går, legger seg tett opp til Matteusevangeliet: «Den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har.» De som har, er i dette tilfellet noen av Norges aller rikeste personer, som er bosatt i noen av landets mest lukrative eiendommer. Siden 2016 har de måttet betale skatt på eiendommene sine. Dagens byråd, utgått fra Høyre og Venstre, har allerede redusert skatten, men i det nye budsjettframlegget er den helt fjernet. Med det går Oslos innbyggere glipp av én milliard kroner som kunne gått til velferd eller andre presserende oppgaver. For bydelene innebærer budsjettet store kutt – eller effektiviseringskrav, som byrådet kaller det. En oversikt Aftenposten har gjort, viser at det er Oslos velbemidlede områder som i dag betaler mest i eiendomsskatt.