Leder

Alt for Norge

Bjørgulv Braanen

Avtroppende AUF-leder Gaute Skjervø sa til Klassekampen nylig at venstresida er i ferd med å miste grepet om kulturen. Den snakker ikke «rett fra hjertet» og har overlatt sosiale medier til høyresida. Paolo Gerbaudo, som er intervjuet i dagens avis, sier mye av det samme. Han ser nostalgisk tilbake på en tid der venstresida var best til å snakke til «følelsene, ensomheten og begjæret». Han vil at radikale skal være like tydelige og moralske som høyrepopulistene.

«Det er ikke et spørsmål om form, men innhold.»

Skjervø og Gerbaudo har gode poenger, men som så ofte ellers, er det ikke bare snakk om å kommunisere bedre, men om politikkens innhold. Rødts Mímir Kristjánsson, som med god grunn regnes som en av Norges beste politiske kommunikatorer, er jo ikke bare god på grunn av at han er kjapp i replikken, men fordi han faktisk har noe å si. Som da han forsvarte fotballandslagets vikinggreier mot kulturborgerlig snobberi. Han påpekte det opplagte, at dette ikke har noe med nynazisme eller etnonasjonalisme å gjøre. Det er i stedet et lett ironisk og humoristisk forsøk på å skape nasjonal heia-stemning. Eller som det heter i Piet Heins Gruk: «Den som kun tar spøk for spøk, og alvor kun alvorlig, han og hun har faktisk fattet begge deler dårlig.» Han har også rykket ut mot medienes fråtsing i Mette-Marits sykdom, og sammen med Sofie Marhaug har han gått inn i religionsdebatten.

Venstresida bør absolutt snakke til «følelsene, ensomheten og begjæret», men da må den også ha noe å si. Det er ikke et spørsmål om form, men innhold. Og kanskje står det ikke så verst til på rødgrønn side, som har flust av jordnære politikere. Enigheten om budsjett i forrige uke var lovende. Den viste oss en pågående samarbeidskoalisjon som er på jobb for Norge. Det snakkes mye om styringspartienes fall og populismens vekst for tida, men det er en villedende motsetning. Det er snarere snakk om tilbakegang for partier som setter lojalitet til et utdatert, markedsliberalistisk styringssystem over hensynet til folks livsvilkår. Det er som Trygve Bratteli sa om hvorfor arbeiderbevegelsen opprettholdt tilliten: «Vi gikk inn i vår tid og ga svar mennesker trodde på.» Hvis du fører en politikk som forverrer levevilkårene for vanlige folk, kan du gjøgle så mye du vil, det hjelper ikke.

Leder

Følgefeil

Den store pensjonsreformen som ble påbegynt i 2005, hadde to hovedmål: Den skulle få flere til å stå lenger i jobb, og den skulle redusere statens utgifter til folketrygda, sammenliknet med det gamle systemet. Metoden var å innføre et system med mye sterkere sammenheng mellom hva man har tjent i løpet av yrkeslivet, og hva man får i pensjon, og å innføre kraftig avkorting for de som går av tidlig. Problemet er at begge mekanismene rammer skeivt. I mai kom Pensjonspolitisk arbeidsgruppe, sammensatt av staten og partene i arbeidslivet, med sin årlige rapport. De viser at pensjonsreformen i 2025 hadde medført samla innsparinger på 18,5 milliarder kroner. Staten har fått lavere utgifter, og pensjonistene har fått mindre. De som særlig får mindre, er de som har tjent minst og gått av tidlig.

Pål Hellesnes

Løser ikke problemet

Fredag presenterte statsminister Jonas Gahr Støre regjeringens plan for raskere utbygging av vindkraft og kraftlinjer i Norge. Utredninger har vist at det tar inntil 14 år å planlegge, behandle og bygge store kraftledninger, og målet er å halvere tida det tar å bygge ut kraftnettet. Hovedgrepet er å fjerne flere av de tallrike utredningskravene og byråkratiske flaskehalsene som gjør at utbygging tar så lang tid. Miljøutredninger skal forenkles, statsforvalteren mister innsigelsesretten i vindkraftsaker, og NVE får maks to år på seg til å behandle søknader. Regjeringen vil også at kraft skal trumfe naturhensyn oftere. Nye ledninger skal som hovedregel bygges som luftspenn, ikke under jord eller vann, og miljømyndighetene blir pålagt å prioritere energi høyere enn før. Lite i norsk politikk vekker sterkere følelser enn vindkraft.

Lars Vegstein

Streik virker

Kabinansatte i SAS er ikke bare blant Norges lavest lønte, men har i tillegg mer ubekvem arbeidstid enn de fleste av oss. Likevel er det ikke tillegg for kveldsjobbing, helgejobbing eller overtid, ifølge Parat, som sammen med Fellesforbundet organiserer ansatte i kabin. Til E24 forteller flyvertinne Sandra Marie Jonsson, som har jobbet 13 år i selskapet, at hun er avhengig av samboeren sin for å få økonomien til å gå rundt. Det til tross for at hun allerede har nådd toppen av ansiennitetsstigen. Høyere lønn var derfor blant de viktigste kravene i forhandlingene i årets oppgjør. Det framforhandlede resultatet ble likevel ikke godt nok for medlemmene.

Mari Skurdal