Leder

Rentefallitt

Bjørgulv Braanen

Den europeiske sentralbanken (ECB) satte ned renta for sjuende gang på rad denne uka. Styringsrenta i eurosonen er nå på 2 prosent, mens den i Norge er på 4,5 prosent, selv om inflasjonen ikke er så forskjellig. Prisveksten i eurosonen er på årsbasis 2,7 prosent, mens den norske konsumprisindeksen steg 2,5 prosent fra april 2024 til april 2025. ECB har i likhet med Norges Bank et inflasjonsmål på 2 prosent. Norges Bank skal i tillegg bidra til at flest mulig er i jobb og til en stabil økonomisk utvikling over tid. Sentralbanksjef Ida Wolden Bache kan avvike fra inflasjonsmålet på 2 prosent hvis hensynet til de andre målene tilsier det.

«Ledigheten har gjort et nytt byks.»

Kontrasten mellom Den europeiske sentralbankens rentepolitikk og Norges Banks er stor. Den norske sentralbanksjefen har hevet renta 14 ganger, og et rentekutt lar fremdeles vente på seg, selv om det ikke er noen jappetid som må holdes i sjakk av høye renter. I en kronikk i Dagens Næringsliv spør LOs sjeføkonom Roger Bjørnstad om hvor langt arbeidsledigheten skal opp før Norges Bank reagerer. Han viser til at ledighetstallene nå har gjort enda et byks, til 4,3 prosent. Det er 1,3 prosentpoeng høyere enn da rentehevingene startet våren 2022. Vi har nå 129.000 arbeidsledige. Det overordnete målet for den økonomiske politikken i Norge er full sysselsetting, og Norges Bank er i mandatet pålagt å bidra til at flest mulig er i jobb. Likevel forblir renta høy.

Bjørnstad peker på at når økonomien går godt, fungerer arbeidsmarkedet som en inkluderingsmaskin. Nå gjør det ikke det. Den innstrammende effekten av det særnorske rentenivået forhindrer at folk kan komme seg i jobb. Det gjelder særlig unge, ukrainere og folk i utsatte bransjer. Årsaken til at Norges Bank utsetter og utsetter et rentekutt, er en økonomisk tenkning som sier at en viss arbeidsledighet bidrar til å holde prisveksten nede. Men, som Bjørnstad påpeker, bremser den norske frontfagsmodellen lønns- og prisspiraler – også når ledigheten er svært lav. Derfor må vi ikke velge mellom stabil prisvekst og lav ledighet. I stedet for å ta hensyn til disse realitetene sverger mange finansanalytikere til sine økonomiske teorier. Den norske arbeidsledigheten har nå økt med nesten 50 prosent de siste tre årene, mens rentekuttet lar vente på seg. Når skal den skadelige dogmetroa ta slutt?

Leder

Folkefest over styr

Ski-VM i Trondheim ble en folkefest, men nå har bakrusen lagt seg tungt over trønderhovedstaden. Det som man i desember trodde skulle bli et overskudd på 22 millioner kroner, ligger an til å bli et underskudd på over 30 millioner kroner, og det kan bli verre. Det er langt fra småpenger i et budsjett med samla inntekter på 286 millioner og vitner om en økonomistyring som nærmest må ha vært fraværende i organisasjonen der Skiforbundet eier 60 prosent, Sør-Trøndelag skikrets 30 prosent og Trondheim kommune 10 prosent. Skifesten kom skeivt ut fra hoppkanten allerede i 2021, da tidligere Vipps- og Telenor-topp Berit Svendsen fikk sjefsjobben. Hun hadde null erfaring fra idrett og store arrangementer, men styret lot seg blende av erfaringen som næringslivsleder og kompetanse innen bærekraft og teknologi. Det tilsidesatte lokale kandidater som hadde jobbet med Ski-VM siden starten. Svendsen bodde ikke engang i Trondheim, men fikk etter hvert en pendlerleilighet betalt av Ski-VM.

Ida Søraunet Wangberg

Kafkask klarering

Oslo politidistrikt mener Norges ordning for sikkerhetsklarering systematisk utelukker ansatte med en annen etnisk bakgrunn enn norsk. Det kommer fram i et høringssvar Oslo-politiet har sendt Justisdepartementet, som i disse dager vurderer å klargjøre kriteriene for sikkerhetsklarering i loven. Det er VG som denne uka skriver om saken, og den er også fulgt av et intervju med Xander Redpey som mistet sikkerhetsklareringen i 2023. Da hadde han jobbet i Oslo-politiet i 17 år, mange av dem som spaner. Redpey flyktet fra Iran i 1986 og har ikke vært der siden. Han har avtjent verneplikt i Norge og blitt sikkerhetsklarert tre ganger tidligere.

Mari Skurdal

Delt Europa

De siste europeiske valgene tegner et tydelig, men skremmende bilde. Folk som bor utenfor de store byene, stemmer i stor grad på høyreorienterte, nasjonalkonservative partier, mens storbyvelgere flokker seg om EU-vennlige, liberale partier. Det er snakk om en sosial og geografisk polarisering av historiske dimensjoner, der de store partiene ikke klarer å favne breie velgergrupper i alle deler av landet. Det har vokst fram en stadig mer uoverstigelig kløft mellom rurale og urbane områder. I presidentvalget i Polen søndag var dette spesielt tydelig, men det samme mønsteret så vi også i presidentvalget i USA i fjor, der Kamala Harris vant storbyene, mens Donald Trump tok rustbeltet og «Middle America». I det franske EU-valget ble Marine Le Pens høyreparti størst i store deler av landet, bortsett fra i Paris og andre storbyer. I det tyske forbundsdagsvalget vant Alternative für Deutschland nesten alle kretser i øst, i tillegg til industribyer som Kaiserslautern i vest.

Bjørgulv Braanen