Leder

Rentefallitt

Bjørgulv Braanen

Den europeiske sentralbanken (ECB) satte ned renta for sjuende gang på rad denne uka. Styringsrenta i eurosonen er nå på 2 prosent, mens den i Norge er på 4,5 prosent, selv om inflasjonen ikke er så forskjellig. Prisveksten i eurosonen er på årsbasis 2,7 prosent, mens den norske konsumprisindeksen steg 2,5 prosent fra april 2024 til april 2025. ECB har i likhet med Norges Bank et inflasjonsmål på 2 prosent. Norges Bank skal i tillegg bidra til at flest mulig er i jobb og til en stabil økonomisk utvikling over tid. Sentralbanksjef Ida Wolden Bache kan avvike fra inflasjonsmålet på 2 prosent hvis hensynet til de andre målene tilsier det.

«Ledigheten har gjort et nytt byks.»

Kontrasten mellom Den europeiske sentralbankens rentepolitikk og Norges Banks er stor. Den norske sentralbanksjefen har hevet renta 14 ganger, og et rentekutt lar fremdeles vente på seg, selv om det ikke er noen jappetid som må holdes i sjakk av høye renter. I en kronikk i Dagens Næringsliv spør LOs sjeføkonom Roger Bjørnstad om hvor langt arbeidsledigheten skal opp før Norges Bank reagerer. Han viser til at ledighetstallene nå har gjort enda et byks, til 4,3 prosent. Det er 1,3 prosentpoeng høyere enn da rentehevingene startet våren 2022. Vi har nå 129.000 arbeidsledige. Det overordnete målet for den økonomiske politikken i Norge er full sysselsetting, og Norges Bank er i mandatet pålagt å bidra til at flest mulig er i jobb. Likevel forblir renta høy.

Bjørnstad peker på at når økonomien går godt, fungerer arbeidsmarkedet som en inkluderingsmaskin. Nå gjør det ikke det. Den innstrammende effekten av det særnorske rentenivået forhindrer at folk kan komme seg i jobb. Det gjelder særlig unge, ukrainere og folk i utsatte bransjer. Årsaken til at Norges Bank utsetter og utsetter et rentekutt, er en økonomisk tenkning som sier at en viss arbeidsledighet bidrar til å holde prisveksten nede. Men, som Bjørnstad påpeker, bremser den norske frontfagsmodellen lønns- og prisspiraler – også når ledigheten er svært lav. Derfor må vi ikke velge mellom stabil prisvekst og lav ledighet. I stedet for å ta hensyn til disse realitetene sverger mange finansanalytikere til sine økonomiske teorier. Den norske arbeidsledigheten har nå økt med nesten 50 prosent de siste tre årene, mens rentekuttet lar vente på seg. Når skal den skadelige dogmetroa ta slutt?

Leder

Nytale fra krigs­hau­ker

Det er vanskelig ikke å tenke på George Orwells dystopiske roman «1984» når man denne uka hørte USAs president Donald Trump tale til FNs generalforsamling. Orwells begrep nytale beskriver en autoritær omskriving av språket, fulgt av en stadig forandring av historiske fakta for å tilpasse dem de rådende herskeres behov. Trumps siste dille er å omdøpe kunstig intelligens til superintelligens. Han mener det er langt mer presist, ettersom kunstig intelligens ikke er kunstig, men amazing. Derfor har han beordret at alle amerikanske dokumenter framover skal bruke det nye begrepet. Den tåpelige ideen er typisk for Trump, som på sedvanlig vis blander flåsete ideer, selvskryt og trusler om sivilisasjonsutslettelse når han plaprer i vei fra talerstoler.

Mari Skurdal

Fest og frust­rasjon

LOs sjeføkonom Roger Bjørnstad hadde tirsdag en sympatisk kronikk i Dagens Næringsliv, hvor han minnet om at «fest og frustrasjon kan leve side om side». Det er som Charles Dickens skriver, nylig sitert av EU-presidenten: «Det var den beste av alle tider, det var den verste.» Vi kan sjelden lese et samfunns beskaffenhet ut av nasjonale snittberegninger; det er snarere avstanden som betyr noe. Som Bjørnstad påpeker, er medianinntekten i Norge rundt 660.000 kroner i året før skatt. Hvor tett på det tallet alle befinner seg, avgjør om vi har stor grad av likhet eller ulikhet – hvor sammenpresset lønnsstrukturen er, som det heter på fagspråket. At næringslivet går godt og børsene slår nye rekorder, kan være godt nytt for nasjonaløkonomien. Det er likevel ikke alle som nyter godt av gode tider.

Mari Skurdal

Usosialt budsjett

Det kan se ut som hovedstadens borgerlige byråd har lest Bibelen i sommerferien, for budsjettet det la fram i går, legger seg tett opp til Matteusevangeliet: «Den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har.» De som har, er i dette tilfellet noen av Norges aller rikeste personer, som er bosatt i noen av landets mest lukrative eiendommer. Siden 2016 har de måttet betale skatt på eiendommene sine. Dagens byråd, utgått fra Høyre og Venstre, har allerede redusert skatten, men i det nye budsjettframlegget er den helt fjernet. Med det går Oslos innbyggere glipp av én milliard kroner som kunne gått til velferd eller andre presserende oppgaver. For bydelene innebærer budsjettet store kutt – eller effektiviseringskrav, som byrådet kaller det. En oversikt Aftenposten har gjort, viser at det er Oslos velbemidlede områder som i dag betaler mest i eiendomsskatt.

Mari Skurdal