Leder

Hjemkjøp

I går kom opplagstallene for første halvår 2025 for landets aviser fra Mediebedriftenes Landsforening. Kombinert med lesertallene som kom i forrige uke, gir de et stabilt inntrykk, men med store underliggende strukturelle utfordringer. De færreste abonnementsavisene har vekst i digital lesning, og papirandelen faller. Likevel leser fremdeles 23 prosent av befolkningen en papiravis daglig.

«Et hjemkjøp krever ­statlig medvirkning.»

Klassekampen fortsetter den mirakuløse framgangen i et turbulent mediemarked og får et rekordopplag på 36.524, en vekst på 5,6 prosent. Avisa er landets tiende største avis målt i totalopplag og den tredje mest leste papiravisa i Norge, etter Aftenposten og VG, med over 100.000 lesere daglig. Finansavisen, Fædrelandsvennen og VG øker, mens Dagens Næringsliv går tilbake. Blant de meningsbærende avisene holder Vårt Land stillingen, mens Nationen og Dagsavisen faller. Dagsavisen har nå et opplag på 14.036. Ukeavisa Dag og Tid kan notere seg for nok en pen framgang på 5 prosent til et opplag på 15.496.

I går lanserte kulturminister Lubna Jaffery (Ap) regjeringens nye strategi for ytringsberedskap, med en gjennomgang av infrastrukturen. Det er flere gode tanker der, men det er en grov forsømmelse at eierskap ikke tas opp, ettersom spredt eierskap er en forutsetning for mangfold. Strategien løfter heller ikke fram betydningen av god distribusjon av papiraviser over hele landet – til tross for at den nå er kritisk truet. Tidligere har Amedia og Schibsteds distribusjon blitt samlet i selskapet Helt hjem, eid av Schibsted. Men da konsernet ble delt, fulgte ikke distribusjonen med avisene, men havnet i børsnoterte Vend, tidligere Schibsted Marketplaces. Dette konsernet har nå bestemt seg for å selge Helt hjem til høystbydende. Om det finnes noen eiere som finner avisdistribusjon lønnsomt, er et åpent spørsmål, men for avisene er distribusjonen avgjørende. Derfor snakkes det nå om å stable et aviskonsortium på beina, som kan kjøpe selskapet for å sikre fortsatt distribusjon på norsk jord. Et hjemkjøp vil gi avisene tilbake kontrollen over egen ombæring. Skal dette lykkes, kreves det imidlertid betydelig statlig medvirkning. Grunnlovens § 100 pålegger staten å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale. En grunnleggende forutsetning er at det fremdeles er mulig å distribuere aviser over hele landet.

Leder

Felles beste

De siste ti årene har det vært 50 ­prosent økning i antall barn som går på en privateid skole, melder NRK. I dag går 5 prosent av alle grunnskoleelever i Norge på en privatskole, og andelen er størst på ungdomstrinnet. På videregående skole går nå hver tiende ungdom på en privatskole. Selv om tallene ennå ikke er store, er trenden urovekkende. En sterk offentlig fellesskole er avhengig av at de aller fleste slutter opp om den. Det er også fornuftig at offentlige penger brukt på skole går til et godt undervisningstilbud og ikke til private formuer.

Råvare­imperialist

At USAs president Donald Trump er ute etter kontroll over forekomster av olje, gass og viktige mineraler, bør ikke overraske noen. Det har han snakket åpent om helt siden før han ble innsatt første gang. Hans kritikk av Irak-krigen handlet for eksempel ikke bare om at det var et meningsløst felttog på andre siden av jorda, men også om at USA ikke tok kontroll over landets oljeressurser i samme slengen. Allerede i 2015 sa han til kanalen ABC at USA burde tatt olja, og at det ikke var å anse som et tyveri engang, men bare kompensasjon for krigføringen. Mens flere av hans ideologiske kampfeller snakket om vanstyret i Venezuela som et politisk problem, var Trump mer rett fram: Han mente nasjonaliseringen av olja, som skjedde flere tiår før Hugo Chávez kom til makta, var å anse som et tyveri. Verdens oljereserver tilhører USA, ifølge Trump. Den enorme oljeavtalen Trump-administrasjonen har inngått med sitt marionettstyre i Venezuela, passer perfekt inn i dette bildet.

Bøllete

En rar side ved norsk EU-debatt er at de aller dystreste framstillingene av EU og EUs politikk overfor omverdenen paradoksalt nok ofte framføres av tilhengere av norsk EU-medlemskap. For eksempel når det går diskusjoner om EØS-avtalen, kan de som argumenterer mot EØS få høre at uten EØS, ville vi bli møtt med hardhendt handels­krig og tunge sanksjoner fra EU-hold. Logikken blir da at Norge er nødt til å godta å innføre store mengder politikk og regelverk bestemt i EU, om ikke EU skal straffe oss hardt. Den samme logikken har også gjort seg gjeldende i diskusjonen om tollen norsk ferrolegeringsindustri har blitt utsatt for fra EU. Venstre-leder Guri Melby mente for eksempel at EUs straffetiltak var et argument for at Norge burde inn i EU. Når norske politikere diskuterer amerikansk handelspolitikk, gjelder derimot motsatt logikk. I det siste har mange tegnet helteportretter av Canadas statsminister Mark Carney.