Leder

Angrep, ikke forsoning

Donald Trumps USA er i ferd med å stramme skruen overfor opposisjonen generelt og venstresida spesielt. Det ble sørgelig klart under søndagens minnemarkering for Maga-influenser Charlie Kirk, som NRK valgte å direktesende i sin helhet. Talerstolen var ikledd seglet til den amerikanske presidenten, og en rekke av administrasjonens mest framtredende skikkelser talte: visepresident J.D. Vance, forsvarsminister Pete Hegseth og ikke minst presidenten selv, Donald Trump. Hva som ligger bak drapet på Kirk, er fortsatt ikke fullt ut offentlig kjent, men det holder ikke Maga-leiren tilbake. De bruker drapet til å slå ned på politiske motstandere, og ikke bare retorisk. I sin tale omtalte Trump Kirks morder som et «radikalt, kaldblodig monster». Han fortalte at Justisdepartementet allerede etterforsker nettverk av «venstreradikale gærninger» – og «vi vet hvem mange av dem er».

«Fakta har aldri distrahert Trump.»

Fra scenen sa mannen som i dag besitter verdens mektigste embete, at det er venstresida som står for mest politisk vold. Det står i sterk kontrast til tilgjengelig statistikk, men fakta har aldri distrahert Trump når han framfører sine budskap. Og nå bereder han grunnen for å gå etter «radikale og deres allierte i mediene». «Jeg hater mine motstandere, og jeg ønsker ikke det meste for dem», uttrykte presidenten. Trump antydet at det sto pengesterke aktører bak dem som er uenige med ham, og han sa at de som protesterer mot Trump og Kirk og deres støttespillere, bare er betalte agitatorer.

Under Trump har USA tatt en dypt urovekkende autoritær vending. Det republikanske partiet har blitt en kult som tror de er kalt av gud for å redde nasjonen, mens politiske motstandere beskrives som onde og farlige. Nå går staten etter det ene partiets fiender, og opposisjon knebles. I amerikansk historie har politiske drap tidligere blitt møtt med oppfordringer til forsoning, og slik kjenner vi det også fra Norge. Det vi er vitne til i dagens USA, er det motsatte. Mccarthyismen er på vei tilbake for fullt i amerikansk politikk. Kirk-minnestunden viste med all tydelighet at Maga-bevegelsen nå befester sin makt gjennom angrep på liberale og venstreorienterte amerikanere.

Leder

Et blindspor

Kommunesammenslåinger er satt på dagsordenen igjen. Kommunal- og distriktsminister Bjørnar Skjæran (Ap) har foreslått å gi større gulrøtter til dem som vil slå seg sammen, og Høyre, som har glemt at de tapte regjeringsmakta i 2021 på sentraliseringspolitikken, har begynt å kvesse knivene igjen. Partiet er også for å legge ned fylkeskommunen. Anna Molberg (H) fra Innlandet vil legge eget fylke på slaktebenken først. Det er noe uærlig over debatten om sammenslåinger når det gis inntrykk av enorme stordriftsfordeler ved å legge ned kommuner, noe som ofte viser seg ikke å stemme. Det eneste innsparingspotensialet ligger i å fjerne skoler, tjenester og helsetilbud i utkantene. Men heller ikke det gir nødvendigvis den ønskede effekt.

Holder fast på Holte

Forfatter og tidligere McKinsey-topp Martin Bech Holte selger bøker i bøtter og spann, men påstandene i «Landet som ble for rikt» og «Alternativt statsbudsjett» har fått et hardt møte med virkeligheten. Økonomer har tilbakevist tallgrunnlaget som bygger opp hovedtesen i bøkene, og finanskommentator Terje Erikstad i Dagens Næringsliv skriver at den siste utgivelsen bør trekkes i sin helhet. «Uansett hvordan Holte vrir og vrenger på tallene, er fasiten til Statistisk sentralbyrå at vi er mer produktive i dag, enn det vi var både i 2007 og 2013», skriver han. Holte er likevel ikke uten forsvarere i norsk offentlighet. Sist ute er Civita-leder Kristin Clemet, som i sin faste mandagskommentar i Aftenposten i går siterer Holte og videreformidler hovedpåstanden om at norsk økonomi og produktivitet sliter – eller i det minste vil gjøre det snart. Hvorfor gjør hun det? Clemets politiske prosjekt hviler på at mange slutter seg til de dystre spådommene om norsk økonomi. Hun sier det best selv i en tidligere kommentar, publisert bare dager før Sp gikk ut av regjering og den politiske medvinden til Civitas foretrukne regjeringsalternativ løyet.

Iranernes modige kamp

I en verdenspolitisk mørketid som denne, skinner lyspunktene ekstra klart. Det er umulig ikke å la seg imponere over motet til det iranske folket, som nå reiser seg mot landets prestestyre. Det startet som en protest blant studenter og butikkeiere mot økte priser, men har i løpet av to intense uker spredt seg til byer over hele landet. Demonstrantenes krav handler ikke lenger bare om billigere mat, men om at teokratiets dager må være talte. For oss som fritt kan gå ut i gatene og utbasunere våre politiske drømmer, er det vanskelig å fatte hva dette oppgjøret krever. Iranske myndigheter slår brutalt ned på protester.