Leder

Dyrt og dårlig eksperiment

Finansminister Jens Stoltenberg vil gjennomføre et storstilt økonomisk eksperiment for å finne ut om det å gi unge lavere skatt på arbeidsinntekt vil føre til at de jobber mer. Regjeringen foreslår et lotteri der 100.000 unge i alderen 20 til 35 år trekkes ut. De heldige utvalgte får kuttet skatten sin med opptil 27.500 kroner i året i en periode på tre til fem år, til en samlet prislapp for tapte skatteinntekter på omtrent 500 millioner kroner.

«Tettere oppfølging av dem det gjelder, vil være mye ­bedre bruk av ­pengene.»

I forskernes utredning av prosjektet påpeker de selv en metodisk svakhet. For at de utvalgte i prosjektet skal respondere på skatteendringene, må de være klar over dem. Derfor argumenterer de for at det blir viktig å informere godt om skatte­reglene hver enkelt står overfor, selv om de anerkjenner at en slik «informasjonskampanje» kan ha effekter i seg selv. Forskerne forsvarer likevel det å «hjelpe til» med informasjon, fordi de antar at folk ved en generell innføring på sikt vil oppfatte skatteendringene, og de ønsker å fange opp denne effekten i den korte tidsperioden forsøket pågår. Men dette dilemmaet, som forskerne kaller det, blir vel lettvint behandlet. Med målrettet informasjon om hva som lønner seg, er det grunn til å tro at deltakerne i forsøket vil tilpasse seg skatteendringene i mye større grad enn de ville gjort ellers. Dermed kan man risikere å på sviktende grunnlag finne forskningsmessig hold for å innføre store skattekutt som vil svekke finansieringen av velferdsstaten.

Ideen om at lavere skatt til de som jobber, skal få flere til å jobbe mer, hviler på et premiss om at unge står utenfor arbeidslivet fordi det ikke lønner seg nok å jobbe. Men det gjør det, bare spør hvem som helst som mottar uføretrygd eller arbeidsavklaringspenger. Årsakene til at unge står utenfor jobb og utdanning, er langt mer komplekse enn som så, som LO-økonom Roger Bjørnstad også påpeker i et intervju med DN fredag. Derfor vil tettere oppfølging og tiltak for dem det gjelder, være mye bedre bruk av pengene enn et svært forsøk med store metodiske svakheter.

Leder

Delt Europa

De siste europeiske valgene tegner et tydelig, men skremmende bilde. Folk som bor utenfor de store byene, stemmer i stor grad på høyreorienterte, nasjonalkonservative partier, mens storbyvelgere flokker seg om EU-vennlige, liberale partier. Det er snakk om en sosial og geografisk polarisering av historiske dimensjoner, der de store partiene ikke klarer å favne breie velgergrupper i alle deler av landet. Det har vokst fram en stadig mer uoverstigelig kløft mellom rurale og urbane områder. I presidentvalget i Polen søndag var dette spesielt tydelig, men det samme mønsteret så vi også i presidentvalget i USA i fjor, der Kamala Harris vant storbyene, mens Donald Trump tok rustbeltet og «Middle America». I det franske EU-valget ble Marine Le Pens høyreparti størst i store deler av landet, bortsett fra i Paris og andre storbyer. I det tyske forbundsdagsvalget vant Alternative für Deutschland nesten alle kretser i øst, i tillegg til industribyer som Kaiserslautern i vest.

By mot land

«Gratulerer til President @Nawrocki med en fantastisk seier», skrev Ungarns statsminister Viktor Orbán på sosiale medier i går. Frankrikes Marine Le Pen stilte seg også i rekka av ytre høyre-­gratulanter etter at nasjonalkonservative Karol Nawrocki søndag vant presidentvalget i Polen foran den liberale kandidaten Rafał Trzaskowski. Nawrocki var støttet av det nasjonalkonservative Lov- og rettferdighetspartiet (Pis), som styrte Polen i åtte år fram til liberaleren Donald Tusk ble valgt til statsminister i 2023. Det har vært knyttet stor spenning til søndagens valg, ettersom presidenten kan stikke kjepper i hjulene for Tusks lovarbeid. Blant annet har Tusks valgløfte om å åpne for selvbestemt abort blitt stanset av dagens konservative president. Treneringen vil fortsette med Nawrocki som Polens neste president. Karol Nawrocki fikk tung drahjelp av Donald Trumps Maga-bevegelse i innspurten til andre valgrunde.

Ansvar for å beskytte

Å følge situasjonen på Gazastripa er som å se på et absurd teater, hvor mening opphører og språket oppløses. Men Gaza er ingen scene, og palestinerne er ikke skuespillere. De er barn, mødre og besteforeldre, leger, lærere og journalister, og akkurat nå er de i veien for Israels hær og ambisjoner – i veien, men uten noen steder å dra. Ord som humanitær mister fullstendig sin mening når en okkupasjonsmakt nekter alle internasjonalt anerkjente nødhjelps­organisasjoner tilgang til en sultende befolkning og i stedet sender inn en bevæpnet gruppe med tidligere soldater og CIA-agenter for å dele ut mat­rasjoner. Organisasjonen har fått navn Gaza Humanitarian Foundation, selv om ingenting ved den følger humanitære prinsipper om nøytralitet, uavhengighet, upartiskhet og humanitet. Den har støtte fra bare to land i verden: Israel og USA.