Leder

Dyrt og dårlig eksperiment

Finansminister Jens Stoltenberg vil gjennomføre et storstilt økonomisk eksperiment for å finne ut om det å gi unge lavere skatt på arbeidsinntekt vil føre til at de jobber mer. Regjeringen foreslår et lotteri der 100.000 unge i alderen 20 til 35 år trekkes ut. De heldige utvalgte får kuttet skatten sin med opptil 27.500 kroner i året i en periode på tre til fem år, til en samlet prislapp for tapte skatteinntekter på omtrent 500 millioner kroner.

«Tettere oppfølging av dem det gjelder, vil være mye ­bedre bruk av ­pengene.»

I forskernes utredning av prosjektet påpeker de selv en metodisk svakhet. For at de utvalgte i prosjektet skal respondere på skatteendringene, må de være klar over dem. Derfor argumenterer de for at det blir viktig å informere godt om skatte­reglene hver enkelt står overfor, selv om de anerkjenner at en slik «informasjonskampanje» kan ha effekter i seg selv. Forskerne forsvarer likevel det å «hjelpe til» med informasjon, fordi de antar at folk ved en generell innføring på sikt vil oppfatte skatteendringene, og de ønsker å fange opp denne effekten i den korte tidsperioden forsøket pågår. Men dette dilemmaet, som forskerne kaller det, blir vel lettvint behandlet. Med målrettet informasjon om hva som lønner seg, er det grunn til å tro at deltakerne i forsøket vil tilpasse seg skatteendringene i mye større grad enn de ville gjort ellers. Dermed kan man risikere å på sviktende grunnlag finne forskningsmessig hold for å innføre store skattekutt som vil svekke finansieringen av velferdsstaten.

Ideen om at lavere skatt til de som jobber, skal få flere til å jobbe mer, hviler på et premiss om at unge står utenfor arbeidslivet fordi det ikke lønner seg nok å jobbe. Men det gjør det, bare spør hvem som helst som mottar uføretrygd eller arbeidsavklaringspenger. Årsakene til at unge står utenfor jobb og utdanning, er langt mer komplekse enn som så, som LO-økonom Roger Bjørnstad også påpeker i et intervju med DN fredag. Derfor vil tettere oppfølging og tiltak for dem det gjelder, være mye bedre bruk av pengene enn et svært forsøk med store metodiske svakheter.

Leder

Aldri tie

Silje Stamneshagen skulle egentlig bli hestepasser høsten 2011. Andreas Edvardsen skulle starte på lærerutdanningen, Torjus Jakobsen Blattmann skulle bli barne- og ungdomsarbeider og Andrine Bakkene Espeland skulle fortsette på mat- og restaurantfaglinja i Fredrikstad. Drømmen var å bli konditor. I dag for 15 år siden brast alle framtidsplaner. Den 22. juli 2011 tok en høyreekstrem terrorist livet av Silje, Andreas, Torjus, Andrine og 73 andre mennesker på Utøya og i regjeringskvartalet.

Fotballens framtid

Søndagens VM-finale vil neppe huskes for kampen som utspilte seg på banen. Det var showet rundt som stjal oppmerksomheten. Mens stjernelaget av artister og skuespillere manet til kjærlighet og samhold i tidenes lengste pauseshow, satt Donald Trump trygt plassert bak skuddsikkert glass sammen med sin nye bestevenn, Fifa-president Gianni Infantino. Da tida var inne for å dele ut pokalen til verdensmester Spania, summet pipekonserten mot ham ut til milliarder av tv-skjermer. Øyeblikket konstaterte at prestisjemesterskapet i liten grad har styrket USAs sviktende omdømme i verden. Men for fotballen kan årets VM-utgave vise seg å bli et veiskille. Ikke bare var fotball-VM 2026 det største noensinne etter utvidelsen fra 32 til 48 lag.

Maktfor­deling

Etter 250 år bygger USAs statsforfatning fortsatt på maktfordelingsprinsippet til den franske 1700-tallsfilosofen Charles Montesquieu. Ved å fordele makta på en lovgivende, utøvende og dømmende makt, skulle man forhindre maktmisbruk og unngå at all makt ble fordelt hos en eneveldig hersker. At systemet – på tross av sine skjørheter – har holdt stand, skyldes i stor grad rolla til en «fjerde statsmakt» som oppsto på samme tid, nemlig pressa og massemediene. Allerede i 1791 ble retten til en fri presse innlemmet som et tillegg i den amerikanske grunnloven. En uavhengig og kritisk presse som ettergår maktmisbruk i de tre instansene, ble ikke minst viktig da USA etter krigen inntok rolla som verdens eneste demokratiske supermakt. Uten avsløringene om Watergate-saken, Abu-Grahib og seinest Epstein-filene, ville sannheten fort ha druknet i arkivene i Washington og Pentagon. Derfor er det skremmende å være vitne til hvordan USAs president Donald Trump i sine to perioder har jobbet systematisk for å svekke medienes uavhengighet.