Leder

Dyrt og dårlig eksperiment

Finansminister Jens Stoltenberg vil gjennomføre et storstilt økonomisk eksperiment for å finne ut om det å gi unge lavere skatt på arbeidsinntekt vil føre til at de jobber mer. Regjeringen foreslår et lotteri der 100.000 unge i alderen 20 til 35 år trekkes ut. De heldige utvalgte får kuttet skatten sin med opptil 27.500 kroner i året i en periode på tre til fem år, til en samlet prislapp for tapte skatteinntekter på omtrent 500 millioner kroner.

«Tettere oppfølging av dem det gjelder, vil være mye ­bedre bruk av ­pengene.»

I forskernes utredning av prosjektet påpeker de selv en metodisk svakhet. For at de utvalgte i prosjektet skal respondere på skatteendringene, må de være klar over dem. Derfor argumenterer de for at det blir viktig å informere godt om skatte­reglene hver enkelt står overfor, selv om de anerkjenner at en slik «informasjonskampanje» kan ha effekter i seg selv. Forskerne forsvarer likevel det å «hjelpe til» med informasjon, fordi de antar at folk ved en generell innføring på sikt vil oppfatte skatteendringene, og de ønsker å fange opp denne effekten i den korte tidsperioden forsøket pågår. Men dette dilemmaet, som forskerne kaller det, blir vel lettvint behandlet. Med målrettet informasjon om hva som lønner seg, er det grunn til å tro at deltakerne i forsøket vil tilpasse seg skatteendringene i mye større grad enn de ville gjort ellers. Dermed kan man risikere å på sviktende grunnlag finne forskningsmessig hold for å innføre store skattekutt som vil svekke finansieringen av velferdsstaten.

Ideen om at lavere skatt til de som jobber, skal få flere til å jobbe mer, hviler på et premiss om at unge står utenfor arbeidslivet fordi det ikke lønner seg nok å jobbe. Men det gjør det, bare spør hvem som helst som mottar uføretrygd eller arbeidsavklaringspenger. Årsakene til at unge står utenfor jobb og utdanning, er langt mer komplekse enn som så, som LO-økonom Roger Bjørnstad også påpeker i et intervju med DN fredag. Derfor vil tettere oppfølging og tiltak for dem det gjelder, være mye bedre bruk av pengene enn et svært forsøk med store metodiske svakheter.

Leder

Ytrings­forbud

Da kong Olav V døde i januar 1991, så vi mange liknende scener som de som nå har utspilt seg på gater og torg i Norge. Én ting var likevel annerledes. Selv om kongen var død, stanset ikke det norske politiske ordskiftet opp. Politikerne skrev fortsatt innlegg i avisene, eller de debatterte Gulfkrigen, som var på sitt mest intense akkurat da. Daværende stortingsrepresentant Kristin Clemet (H) diskuterte i Aftenpostens spalter om hun var verdikonservativ nok bare tre dager etter dødsfallet, mens Arbeiderpartiets representant Reiulf Steen to dager etter tok til orde for at Norge i en tid av oppbrudd og krig måtte søke å bli medlem i EF. Ved kong Haralds bortgang har nasjonalforsamlingen derfor innført noe helt nytt: en såkalt borgfred, som innebærer at partiene på Stortinget innstiller all politisk virksomhet til etter begravelsen neste uke. Som vår sak av i dag viser, er det sekretariatslederne for Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet som sammen utformet retningslinjene for sørgeperioden.

Islands nei

Lørdag var det spent stemning i sentrum av Reykjavík. Bare et steinkast unna hverandre fulgte to ulike valgvaker resultatene fra folkeavstemningen om å gjenoppta forhandlingene om islandsk EU-medlemskap. Målingene har vært jevne, men søndag formiddag var det klart: Folket på Island vil ikke forhandle med den europeiske union om medlemskap. Nei-sida gikk av med seieren med 52,8 mot 47,2 prosent av stemmene. Flest EU-tilhengere finner vi i hovedstadens to valgdistrikt, der det var flertall for å gjenoppta forhandlingene, mens det ellers i landet var flertall for å la være. I motsetning til partiene på borgerlig side i Norge, har høyresida på Island tradisjonelt vært motstandere av EU-medlemskap. EU-iveren drives fram av sosialdemokratene.

En varm humanist

I 1905 valgte et stort flertall av det norske folk danske prins Carl til konge i en folkeavstemning. Dermed fikk vi også monarki som styreform for den nye, selvstendige nasjonen. Også kjente republikanere som Bjørnstjerne Bjørnson, Arne Garborg og Fridtjof Nansen oppfordret folk til å stemme for den danske prinsen, fordi de mente det ville bidra til nasjonalt samhold og ro. Prins Carl hadde familiebånd til datidas stormakter, som var en fordel. Dessuten var det fornuftig med en samlende figur for et purungt land, mente de. Den taktiske monarkismen disse republikanerne sto for, lever fortsatt i beste velgående.