Leder

Nå har pipa fått ny lyd

Jonas Gahr Støre kan fortsette som statsminister fordi partiene som støtter ham, fikk flertall på Stortinget. Tyngdepunktet ligger til venstre, og for å få budsjettene sine gjennom, må en ny regjering ha støtte fra MDG, Sp, SV og Rødt. Disse partiene er likevel ikke de eneste som søker å påvirke politikken de neste fire årene. Etter å ha advart mot at Støre fortsetter som statsminister i et dunkende kjør gjennom valgkampen, har pipa til næringslivseliten i Norge plutselig fått en annen lyd. Nå kan de knapt få rost Arbeiderpartiet nok. I Dagens Næringsliv hyller de nå styringsdyktigheten til Støre og finansminister Jens Stoltenberg, og særlig er de fornøyd med forslaget til et skatteforlik. Meglertopper i Pareto Securities ser for seg at det også kan bli et oljeforlik mellom Ap og høyresida. Hedgefondforvalter Tor Svelland sier at «et sterkt Ap er ikke det verste for norsk industri».

«De tapte slaget, men krigen er langt fra over.»

NHO-sjef Ole Erik Almlid sier til avisa at han allerede har hatt en lang og fin samtale med Støre. Hans budskap er at «svaret framover må være mer blokkuavhengighet» fordi «dette er tiden for brede forlik og store reformer». Slik posisjonerer norsk næringsliv seg for å få en hånd på rattet når politikk utformes. De tapte kanskje slaget mandag, men krigen er langt fra over, og nå fortsetter de kampen mot formuesskatten. Den blir kanskje ikke helt borte, men i et nytt skatteforlik kan næringseliten få justert den i for dem ønsket retning, blant annet ved høyere bunnfradrag. For Ap er det forlokkende med et skatteforlik som gir noen klokkeklare seire til næringssida. Partiet ønsker ikke å gå inn i en ny valgkamp med merkelappen næringsfiendtlig. Det ligger i det moderne, stoltenbergske Aps DNA å nulle ut saker som skaper slike inntrykk.

Før valget sto det ikke på skremsler om røde og grønne partiers påvirkning på Ap. Men politisk press kan øyensynlig komme fra flere hold. Skatteforliket som ble så grundig avvist i vår, framstår med ett både fornuftig og nødvendig for de eiende klasser. Det ligger i et forliks natur at det skal favne bredt. Spørsmålet er hvor åpne Støres rødgrønne støttepartier er for å lette på beskatningen av Norges aller rikeste.

Leder

Forbil­ledlig konsekvent

Koalisjonen av villige kalte daværende president i USA George W. Bush landene som støttet invasjonen i Irak i 2003. Nå forsøker hans arvtaker Donald Trump å true verdens nasjoner med på amerikanernes side i krigen mot Iran. Da Spania sa nei til at USA kan bruke spanske baser til angrep på iranske mål, svarte Trump med si at han da vil stoppe all handel med landet. I går svarte Spanias statsminister Pedro Sánchez på truslene. Det er en tale det er verdt å lese i sin helhet og som i en brennbar tid framstår viktigere enn den bejublede, men pragmatiske talen til Canadas statsminister Mark Carney tidligere i år.

Episk raseri

«Ingen dustete regler for krigføring, ingen hengemyr med nasjonsbygging, ingen øvelse i demokratibygging. Ingen politisk korrekte kriger. Vi slåss for å vinne, og vi kaster ikke bort tid eller liv», sa forsvarsminister Pete Hegseth på en pressekonferanse mandag. Det var begrunnelsen for det folkerettsstridige angrepet på Iran, som av alle ting har fått navnet «Episk raseri». USA forsøker nå i raskt tempo å omsette landets militære overlegenhet i geopolitisk dominans og kontroll over den oljedrevne økonomiens viktigste region, som Ali Esbati skriver i Dagens Nyheter. Fra før av har Washington sikret seg kontrollen over Venezuelas enorme oljeressurser på det amerikanske kontinentet.

Endeløse kriger

I juni i fjor, etter å ha bombet Iran i tolv dager, erklærte Israels statsminister Benjamin Netanyahu en «historisk seier, som vil stå seg i generasjoner». Med støtte fra USA bombet Israel på noen korte sommeruker en serie militære mål og atomanlegg. I tillegg drepte landet høytstående militære og politiske skikkelser i Iran, samt forskere tilknyttet atomprogrammet. Angrepene ble kalt Stigende løve, men til tross for at en total seier ble erklært, hadde ikke kattedyret lagt seg til ro for særlig lang tid. Under ett år etter at Netanyahu erklærte at den eksistensielle trusselen fra Iran var bekjempet, ga han ordre om nye og langt mer omfattende angrep mot Iran i helgas operasjon Brølende løve. Den israelske kommentatoren Gideon Levy skriver i Haaretz at alle Israels kriger selges inn slik: som den endelige krigen som vil løse alt.