Leder

Jubileum med bismak

Mari Skurdal

I dag starter FNs 80. generalforsamling i New York i USA. Organisasjonen har som sin viktigste jobb å sikre global fred og sikkerhet, og delegasjoner fra verdens land skal i noen uker framover samtale om nedrustning, fattigdom, ulikhet, pågående militære konflikter og globale helsekriser. Om to uker er tida kommet til den såkalte høynivåuka. Da ankommer statslederne New York til det som regnes som deres viktigste årlige samlingsplass. Bakteppet for 80-årsjubileet for FN er imidlertid bekmørkt. Kriger raser, noen få rikfolk tiltar seg stadig mer makt og penger på bekostning av alle andre, noen enighet om klimahandling er det vanskelig å få øye på, og våpenselskapene går så det griner. Samtidig trekker USA stadig mer støtte til FN, som sliter med ­finansieringen.

«Israel opplever anerkjennelsene som en krenkelse.»

Situasjonen i de palestinske områdene vil bli et sentralt konfliktområde under årets generalforsamling. Nylig trakk USA tilbake visumene til Palestinas president Mahmoud Abbas og 80 palestinske tjenestemenn. Dermed kan de ikke stille på generalforsamlingen eller møtet hvor det er ventet at en rekke nye land, inkludert Frankrike, Storbritannia og Canada, vil anerkjenne en palestinsk stat. Den israelske regjeringen opplever anerkjennelsene som en dyp krenkelse og har iverksatt mottiltak. Blant dem er å godkjenne nye bosettinger på Vestbredden for å torpedere en palestinsk statsdannelse på bakken. Dessuten planlegger Israel en fullstendig annektering av hele området. Slik den israelske avisa Haaretz oppfatter planen, vil den ikke gi noen rettigheter til palestinere, som må flyttes inn i tildelte soner.

Det er uklart om USA har godkjent Israels annekteringsplan, men Trump-administrasjonen fortsetter like fullt med sitt eget press på palestinere. USA sanksjonerer allerede den internasjonale straffedomstolen, og forrige uke innførte USA i tillegg sanksjoner mot tre palestinske menneskerettsgrupper fordi de samarbeider med domstolen. 80-åringen FN er kanskje det beste vi har, men organisasjonen sliter med en avhengighet av et USA som i dag står for en grotesk ringeakt for verdiene og ideene FN er grunnlagt på.

Leder

Blind enighet

Senterpartiet bomma litt på avsatsen i sin kritikk av Faktisk.no forrige uke. Det er ikke ofte partier ber om at medier legges ned, og godt er det. Det er likevel all grunn til å diskutere sider ved faktasjekknettstedet, ikke minst om det, som det hevder, gjør befolkningen mer motstandsdyktig mot desinformasjon. Den påstanden gjentas jevnlig, uten noe form for belegg, og blir aldri ettergått kritisk. Det er ikke så rart, for nettstedet drives av omtrent samtlige store medieaktører i Norge: Schibsted, Aller Media, NRK, TV 2, Polaris Media og Amedia. De er skjønt enige om at prosjektet er storartet og får støtte av presseorganisasjonene.

Mari Skurdal

God stemning

Landets største arbeidstakerorganisasjon, Fagforbundet – selve grunnstammen i den norske velferdsstaten – har landsmøte i disse dager. Den nye lederen, Helene Harsvik Skeibrok, som overtar for Mette Nord, som har ledet forbundet siden 2013, la i et intervju med Klassekampen denne uka vekt på at fagbevegelsen skal ha kontakt med alle på rødgrønn side: «Vi snakker ikke bare med ett parti. Vi har samtaler med alle partier, spesielt de fem på venstresida.» Fagforbundet kvitterte ut forbrødringsstrategien med å invitere Tonje Brenna (Ap), Trygve Slagsvold Vedum (Sp), Marie Sneve Martinussen (R), Kirsti Bergstø (SV) og Arild Hermstad (MDG) til en lengre samtale på landsmøtet i går. Det ble en svært så jovial seanse. Partiene var skjønt enige om at kommuneøkonomien måtte styrkes i statsbudsjettet for å sikre tjenestetilbud til innbyggerne over hele landet. Budskapet fra Vedum, Brenna og Martinussen – kanskje noe mer forbeholdent fra Bergstø og Hermstad – var at partiene i budsjettforhandlingene måtte konsentrere seg om det de sto sammen om.

Bjørgulv Braanen

Maga­fi­se­ring?

Kommunikasjonsrådgiver Sigurd Grytten, tidligere Ap-politiker og leder i Europabevegelsen, skriver i et innlegg på Altinget at Senterpartiet er «et klassisk høyrepopulistisk parti» – et parti som likner mest på Maga-bevegelsen av alle partier i Norge. Han frykter en gradvis overgang til autokrati hvis partiet får gjennomslag. Det sentrale illiberale premisset som Sp fremmer, er ifølge Grytten inndelingen i et oss og et dem. Han medgir at Sp ikke utpeker innvandrere som fienden, men partiet er desto farligere fordi «Oslo-eliten» og «Brussel-eliten» inngår i «fiendebildet». Dette er en overspent analyse, uten forståelse for arbeiderbevegelsens historie. Da arbeiderbevegelsen vokste fram, mobiliserte den breie grupper i det norske samfunnet i en felles kamp mot makthaverne, den politiske eliten og «ekspertene», som Tranmæl og Gerhardsen mente fremmet interessene til de privilegerte. Konstitueringen av et oss og et dem var et uttrykk for en samfunnsklasses konstituering som et subjekt i striden mot overklassen for større frihet og sosialt framskritt. Det er selvfølgelig tåpelig når Geir Pollestad lager karikaturer basert på hvor folk bor – av Oslo-folk som livsfjerne, kaffelattedrikkede hipstere.

Bjørgulv Braanen