Leder

Jubileum med bismak

I dag starter FNs 80. generalforsamling i New York i USA. Organisasjonen har som sin viktigste jobb å sikre global fred og sikkerhet, og delegasjoner fra verdens land skal i noen uker framover samtale om nedrustning, fattigdom, ulikhet, pågående militære konflikter og globale helsekriser. Om to uker er tida kommet til den såkalte høynivåuka. Da ankommer statslederne New York til det som regnes som deres viktigste årlige samlingsplass. Bakteppet for 80-årsjubileet for FN er imidlertid bekmørkt. Kriger raser, noen få rikfolk tiltar seg stadig mer makt og penger på bekostning av alle andre, noen enighet om klimahandling er det vanskelig å få øye på, og våpenselskapene går så det griner. Samtidig trekker USA stadig mer støtte til FN, som sliter med ­finansieringen.

«Israel opplever anerkjennelsene som en krenkelse.»

Situasjonen i de palestinske områdene vil bli et sentralt konfliktområde under årets generalforsamling. Nylig trakk USA tilbake visumene til Palestinas president Mahmoud Abbas og 80 palestinske tjenestemenn. Dermed kan de ikke stille på generalforsamlingen eller møtet hvor det er ventet at en rekke nye land, inkludert Frankrike, Storbritannia og Canada, vil anerkjenne en palestinsk stat. Den israelske regjeringen opplever anerkjennelsene som en dyp krenkelse og har iverksatt mottiltak. Blant dem er å godkjenne nye bosettinger på Vestbredden for å torpedere en palestinsk statsdannelse på bakken. Dessuten planlegger Israel en fullstendig annektering av hele området. Slik den israelske avisa Haaretz oppfatter planen, vil den ikke gi noen rettigheter til palestinere, som må flyttes inn i tildelte soner.

Det er uklart om USA har godkjent Israels annekteringsplan, men Trump-administrasjonen fortsetter like fullt med sitt eget press på palestinere. USA sanksjonerer allerede den internasjonale straffedomstolen, og forrige uke innførte USA i tillegg sanksjoner mot tre palestinske menneskerettsgrupper fordi de samarbeider med domstolen. 80-åringen FN er kanskje det beste vi har, men organisasjonen sliter med en avhengighet av et USA som i dag står for en grotesk ringeakt for verdiene og ideene FN er grunnlagt på.

Leder

Ytrings­forbud

Da kong Olav V døde i januar 1991, så vi mange liknende scener som de som nå har utspilt seg på gater og torg i Norge. Én ting var likevel annerledes. Selv om kongen var død, stanset ikke det norske politiske ordskiftet opp. Politikerne skrev fortsatt innlegg i avisene, eller de debatterte Gulfkrigen, som var på sitt mest intense akkurat da. Daværende stortingsrepresentant Kristin Clemet (H) diskuterte i Aftenpostens spalter om hun var verdikonservativ nok bare tre dager etter dødsfallet, mens Arbeiderpartiets representant Reiulf Steen to dager etter tok til orde for at Norge i en tid av oppbrudd og krig måtte søke å bli medlem i EF. Ved kong Haralds bortgang har nasjonalforsamlingen derfor innført noe helt nytt: en såkalt borgfred, som innebærer at partiene på Stortinget innstiller all politisk virksomhet til etter begravelsen neste uke. Som vår sak av i dag viser, er det sekretariatslederne for Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet som sammen utformet retningslinjene for sørgeperioden.

Islands nei

Lørdag var det spent stemning i sentrum av Reykjavík. Bare et steinkast unna hverandre fulgte to ulike valgvaker resultatene fra folkeavstemningen om å gjenoppta forhandlingene om islandsk EU-medlemskap. Målingene har vært jevne, men søndag formiddag var det klart: Folket på Island vil ikke forhandle med den europeiske union om medlemskap. Nei-sida gikk av med seieren med 52,8 mot 47,2 prosent av stemmene. Flest EU-tilhengere finner vi i hovedstadens to valgdistrikt, der det var flertall for å gjenoppta forhandlingene, mens det ellers i landet var flertall for å la være. I motsetning til partiene på borgerlig side i Norge, har høyresida på Island tradisjonelt vært motstandere av EU-medlemskap. EU-iveren drives fram av sosialdemokratene.

En varm humanist

I 1905 valgte et stort flertall av det norske folk danske prins Carl til konge i en folkeavstemning. Dermed fikk vi også monarki som styreform for den nye, selvstendige nasjonen. Også kjente republikanere som Bjørnstjerne Bjørnson, Arne Garborg og Fridtjof Nansen oppfordret folk til å stemme for den danske prinsen, fordi de mente det ville bidra til nasjonalt samhold og ro. Prins Carl hadde familiebånd til datidas stormakter, som var en fordel. Dessuten var det fornuftig med en samlende figur for et purungt land, mente de. Den taktiske monarkismen disse republikanerne sto for, lever fortsatt i beste velgående.