Leder

Fruktbar tuttifrutti

Frp har gjort sitt beste valg noensinne med 23,9 prosent, en framgang på hele 12,3 prosentpoeng. Det har fullstendig endret styrkeforholdene på borgerlig side. Venstre faller under sperregrensa, mens borgerlighetens historiske fanebærer i Norge, Høyre, er redusert til en skygge av seg selv. Frps framgang er en del av en større internasjonal trend, der høyrekonservative i allianse med sterke kapitalkrefter styrker seg på bekostning av mer sentrumsliberale krefter. KrFs gjenoppstandelse må også ses som del av dette internasjonale oppbruddet.

«Det blir avgjørende å holde Sp på rødgrønn side.»

I denne situasjonen er det en lettelse å se at venstresida og sosialdemokratene har stått imot høyrebølgen og sikret fire nye år. Ap har inngitt tillit som styringsparti, spesielt etter at Jens Stoltenberg kom tilbake. Sjøslaget om skattekutt for de rikeste satte kampen mot sosiale forskjeller i sentrum og streket opp en tydelig konfliktlinje mot høyresida. Flertallet av velgerne lot seg ikke dupere av kapitalkreftenes aggressive skattekampanje. Venstresidas partier holdt stort sett stillingen ved valget, med gode resultater for MDG og Rødt og noe svakere for SV. Rødt ser ut til å ha grodd sterkere folkelige røtter i hele landet og ble større enn SV i fylker som Finnmark, Troms, Nordland, Nord-Trøndelag, Rogaland, Telemark, Oppland og Østfold. MDG ble løftet over sperregrensa først og fremst på grunn av massiv velgertilstrømning fra Oslo-velgerne.

Når Ap nå skal sette seg ned med de andre rødgrønne partiene, regner vi med at det blir mulig å få til enighet om hovedlinjene i budsjettsamarbeidet som tilfredsstiller alle. Spesielt viktig blir det å utvikle kontaktflatene til Sp, som kan søke samarbeid over midten. Fortsatt flertall for rødgrønne regjeringer i Norge er avhengig av Sps støtte i Stortinget. Uansett kreves det lydhørhet av alle på rødgrønn side for spørsmål som angår distriktene, slik at ikke utkantene blir et oppmarsjområde for høyrepopulismen, som vi har sett i så mange andre land. Det rødgrønne alternativet må være bredt og appellere til alle typer velgere i hele landet. Hvis venstresida mister grepet i det geografiske og kulturelle Distrikts-Norge, er det bare spørsmål om tid før Frp gjør reint bord.

Leder

Blind enighet

Senterpartiet bomma litt på avsatsen i sin kritikk av Faktisk.no forrige uke. Det er ikke ofte partier ber om at medier legges ned, og godt er det. Det er likevel all grunn til å diskutere sider ved faktasjekknettstedet, ikke minst om det, som det hevder, gjør befolkningen mer motstandsdyktig mot desinformasjon. Den påstanden gjentas jevnlig, uten noe form for belegg, og blir aldri ettergått kritisk. Det er ikke så rart, for nettstedet drives av omtrent samtlige store medieaktører i Norge: Schibsted, Aller Media, NRK, TV 2, Polaris Media og Amedia. De er skjønt enige om at prosjektet er storartet og får støtte av presseorganisasjonene.

God stemning

Landets største arbeidstakerorganisasjon, Fagforbundet – selve grunnstammen i den norske velferdsstaten – har landsmøte i disse dager. Den nye lederen, Helene Harsvik Skeibrok, som overtar for Mette Nord, som har ledet forbundet siden 2013, la i et intervju med Klassekampen denne uka vekt på at fagbevegelsen skal ha kontakt med alle på rødgrønn side: «Vi snakker ikke bare med ett parti. Vi har samtaler med alle partier, spesielt de fem på venstresida.» Fagforbundet kvitterte ut forbrødringsstrategien med å invitere Tonje Brenna (Ap), Trygve Slagsvold Vedum (Sp), Marie Sneve Martinussen (R), Kirsti Bergstø (SV) og Arild Hermstad (MDG) til en lengre samtale på landsmøtet i går. Det ble en svært så jovial seanse. Partiene var skjønt enige om at kommuneøkonomien måtte styrkes i statsbudsjettet for å sikre tjenestetilbud til innbyggerne over hele landet. Budskapet fra Vedum, Brenna og Martinussen – kanskje noe mer forbeholdent fra Bergstø og Hermstad – var at partiene i budsjettforhandlingene måtte konsentrere seg om det de sto sammen om.

Maga­fi­se­ring?

Kommunikasjonsrådgiver Sigurd Grytten, tidligere Ap-politiker og leder i Europabevegelsen, skriver i et innlegg på Altinget at Senterpartiet er «et klassisk høyrepopulistisk parti» – et parti som likner mest på Maga-bevegelsen av alle partier i Norge. Han frykter en gradvis overgang til autokrati hvis partiet får gjennomslag. Det sentrale illiberale premisset som Sp fremmer, er ifølge Grytten inndelingen i et oss og et dem. Han medgir at Sp ikke utpeker innvandrere som fienden, men partiet er desto farligere fordi «Oslo-eliten» og «Brussel-eliten» inngår i «fiendebildet». Dette er en overspent analyse, uten forståelse for arbeiderbevegelsens historie. Da arbeiderbevegelsen vokste fram, mobiliserte den breie grupper i det norske samfunnet i en felles kamp mot makthaverne, den politiske eliten og «ekspertene», som Tranmæl og Gerhardsen mente fremmet interessene til de privilegerte. Konstitueringen av et oss og et dem var et uttrykk for en samfunnsklasses konstituering som et subjekt i striden mot overklassen for større frihet og sosialt framskritt. Det er selvfølgelig tåpelig når Geir Pollestad lager karikaturer basert på hvor folk bor – av Oslo-folk som livsfjerne, kaffelattedrikkede hipstere.