Leder

Fruktbar tuttifrutti

Frp har gjort sitt beste valg noensinne med 23,9 prosent, en framgang på hele 12,3 prosentpoeng. Det har fullstendig endret styrkeforholdene på borgerlig side. Venstre faller under sperregrensa, mens borgerlighetens historiske fanebærer i Norge, Høyre, er redusert til en skygge av seg selv. Frps framgang er en del av en større internasjonal trend, der høyrekonservative i allianse med sterke kapitalkrefter styrker seg på bekostning av mer sentrumsliberale krefter. KrFs gjenoppstandelse må også ses som del av dette internasjonale oppbruddet.

«Det blir avgjørende å holde Sp på rødgrønn side.»

I denne situasjonen er det en lettelse å se at venstresida og sosialdemokratene har stått imot høyrebølgen og sikret fire nye år. Ap har inngitt tillit som styringsparti, spesielt etter at Jens Stoltenberg kom tilbake. Sjøslaget om skattekutt for de rikeste satte kampen mot sosiale forskjeller i sentrum og streket opp en tydelig konfliktlinje mot høyresida. Flertallet av velgerne lot seg ikke dupere av kapitalkreftenes aggressive skattekampanje. Venstresidas partier holdt stort sett stillingen ved valget, med gode resultater for MDG og Rødt og noe svakere for SV. Rødt ser ut til å ha grodd sterkere folkelige røtter i hele landet og ble større enn SV i fylker som Finnmark, Troms, Nordland, Nord-Trøndelag, Rogaland, Telemark, Oppland og Østfold. MDG ble løftet over sperregrensa først og fremst på grunn av massiv velgertilstrømning fra Oslo-velgerne.

Når Ap nå skal sette seg ned med de andre rødgrønne partiene, regner vi med at det blir mulig å få til enighet om hovedlinjene i budsjettsamarbeidet som tilfredsstiller alle. Spesielt viktig blir det å utvikle kontaktflatene til Sp, som kan søke samarbeid over midten. Fortsatt flertall for rødgrønne regjeringer i Norge er avhengig av Sps støtte i Stortinget. Uansett kreves det lydhørhet av alle på rødgrønn side for spørsmål som angår distriktene, slik at ikke utkantene blir et oppmarsjområde for høyrepopulismen, som vi har sett i så mange andre land. Det rødgrønne alternativet må være bredt og appellere til alle typer velgere i hele landet. Hvis venstresida mister grepet i det geografiske og kulturelle Distrikts-Norge, er det bare spørsmål om tid før Frp gjør reint bord.

Leder

Månesyke

15. juli 1969, samme dag Apollo 11 skulle starte sin ferd mot månen, kom et besynderlig følge til Cape Kennedy i Florida: Et titall svarte familier nærmet seg oppskytningsbasen i vogner trukket av muldyr. Flokken ble ledet av baptistpresten Ralph Abernathy, som året før hadde holdt Martin Luther King jr. ­i armene mens han blødde i hjel. Nå hadde Kings etterfølger en høne å plukke med Nasa. «Jeg er kommet hit», sa han til de frammøtte, «for å demonstrere sammen med fattige mennesker mot den ­tragiske og utilgivelige kløfta mellom USAs ­teknologiske evner og vår sosiale urettferdighet.» Abernathy ble ikke værende for å se rakettoppskytningen, men som mattelærer hadde han ikke noe imot måneferden per se.

Enorm risiko

I første episode av Klassekampens nye utenrikspodkast, «Debrif», forteller statssekretær Andreas Motzfeldt Kravik (Ap) at beslutninger i USA i dag blir tatt på en helt annen måte enn tidligere. Tradisjonelt diplomati er mindre relevant, og «små kretser på toppen tar alle substansielle avgjørelser». I forkant av angrepet på Iran ble kretsen snevret enda mer inn. Flere av president Donald Trumps aller nærmeste allierte advarte ham mot å gå til krig i tida før det første angrepet, viser en større sak i New York Times. Både utenriksminister Marco Rubio og visepresident J.D. Vance uttrykte sterk skepsis til de israelske lokkescenarioene om rask regimekollaps.

Vanskelige samtaler

Like etter at en avtale om våpenhvile var inngått mellom USA og Iran, angrep israelske bombefly Libanons hovedstad Beirut i det største koordinerte angrepet siden Iran-krigen startet. Over 200 mennesker er bekreftet døde, og mer enn tusen mennesker ble skadet i angrepet. Ettersom folk like før hadde hørt at en våpenhvile var inngått, var det ingen som forventet et slikt angrep. Det var ikke varslet, og derfor var boligblokkene som ble truffet, mange så høye som 10–12 etasjer, fulle av folk. Ødeleggelsene er enorme. Angrep i denne størrelsesorden midt i boligområder viser for det første den enorme ringeakten dagens israelske regjering har for folkerett og menneskeliv. For det andre viser angrepene at Israels myndigheter gjør som det passer dem selv, uten å ta hensyn til hva omverdenen måtte mene – ei heller ikke USA.