Leder

Misforstått mirakelkur

«Det er helt nødvendig med store skattekutt», sa Høyre-leder Erna Solberg til TV 2 i helga. Den tidligere statsministeren har lenge ivret for at landets formuende skal slippe skatt på aksjer, men nå har hun funnet en ny begrunnelse, oppdatert til dagens politiske situasjon. USAs president Donald Trump har som kjent skapt både sikkerhetspolitisk og økonomisk uro, og det mener Solberg gjør kutt i den norske formuesbeskatningen helt nødvendig. Skattekutt har blitt Høyres mirakelkur. Det er løsningen på de fleste samfunnsonder – nå også sikkerhetspolitikken. Ideen bak er at kutt i beskatning av nordmenns formuer gjør at de investerer mer, og det igjen vil komme resten av samfunnet til gode.

«Rikdom på toppen sildrer ikke ned.»

Et land som har prøvd denne oppskriften over lang tid, er USA. Der har manglende regulering av kapital og en globalisert verdenshandel gjort selskaper og deres eiere groteskt rike. Amerikanske selskaper utgjør en historisk stor andel av klodens aksjehandel, og de store teknologiselskapene utgjorde i desember aleine mer enn 14 prosent av markedsverdien til alle børsnoterte selskaper i verden. Ingenting av dette kommer vanlige amerikanere til gode. Amerikanere flest har ikke hatt reallønnsvekst på over fire tiår. Rikdom på toppen sildrer nemlig ikke ned. Og som vi har sett svært tydelig de siste månedene, brukes private formuer på å kjøpe politisk makt. Alliansen mellom de rikeste amerikanerne og det politiske etablissementet er ikke ny, men under Trump har den gått i en mer eksplisitt ytterliggående retning. Er svaret nå virkelig å jobbe for at store formuer skal vokse seg enda større på bekostning av fellesskapets demokratisk styrte pengesekk?

Svaret er selvsagt nei. I møte med de rikestes klassekamp ovenfra må vi verne om demokratiet vårt, regulere kapitalen og fordele velstanden på de mange. De politiske skiftene vi har sett i vestlige land de siste tiårene, henger tett sammen med stigende økonomisk ulikhet. Da er ikke svaret å øke gapet ytterligere. USA har nå testet ut hva som skjer når et knippe enkeltpersoner får tjene seg uforskammet rike. Det frister ikke å følge deres eksempel.

Leder

Platene er i bevegelse

«Nu dukker USA op i Danmarks viktigste trusselvurdering» skrev avisa Berlingske tidligere denne uka. Årsaken var at Danmarks viktigste allierte etter andre verdenskrig plutselig var listet opp som en trussel mot riksfellesskapet i den årlige rapporten fra Forsvarets Efterretningstjeneste. Rapporten skriver at USA nå bruker «sin økonomiske og teknologiske styrke som et maktmiddel, også overfor allierte og partnere». Ikke minst har dette blitt tydelig for danskene i striden om eierskap over Grønland: President Donald Trump vil ha øya, og han har ikke utelukket bruk av militærmakt for å få den. Der Atlanterhavet de siste 80 årene har bundet USA og Europa sammen, kulturelt, militært og økonomisk, danner det i dag en stadig mer uforsonlig kløft mellom kontinentene. Det ble ikke minst tydelig da USA forrige uke la fram sin nye, nasjonale sikkerhetsstrategi. Den får utenrikspolitisk forsker og tidligere toppdiplomat Henrik Thune til å si at forholdet til USA er ødelagt for alltid, slik han gjør i et intervju i dagens avis.

Under­buds­for­ned­relse

I Mikael Niemis roman «Stein i silke», som utkom på norsk i fjor, møter vi husmenn og veiarbeidere i Pajala i Tornedalen Nord-Sverige. I en nøkkelscene i boka er de i hovedsak finsktalende arbeiderne samlet på veiselskapets kontor. Her gjennomføres en slags omvendt auksjon, hvor de lutfattige mennene må underby hverandre i kampen om å sikre seg en arbeidskontrakt for sesongen. Og det er alltid en som er villig til å gå så lavt at det knapt går an å leve av det tunge kroppsarbeidet; desperasjonen er til å ta og føle på i Norrbotten i 1930. Siden den gang har Sverige og Skandinavia forandret seg fullstendig. Menneskelig anstendighet støttes opp av utbygde velferdssystemer og jevnlige lønnsforhandlinger.

En tordentale

I sin hovedtale under fredspristildelingen i Oslo rådhus i går rettet Nobelkomiteens leder Jørgen Watne Frydnes flere stikk mot kritikerne av årets tildeling til den venezuelanske opposisjonspolitikeren Maria Corina Machado. Han sa at det er lett å være prinsipiell når det ikke er ens egen frihet som står på spill: «Men ingen demokratibevegelse har kjempet under perfekte forhold. De må håndtere dilemmaer som vi andre slipper å forholde oss til, og må ofte velge mellom det vanskelige og det umulige. Likevel – fra trygg avstand – forventer mange at Venezuelas demokratiske opposisjon skal føre sin kamp med en moralsk reinhet som deres motstandere aldri viser». Det er en legitim påpekning. Frydnes har også rett i at den som støtter demokrati som styresett, ikke bare kan støtte mennesker som deler ens egne politiske syn. Mer problematisk ble talen da Frydnes sidestilte kritisk journalistikk om årets tildeling med desinformasjon og propaganda.