Leder

Misforstått mirakelkur

Mari Skurdal

«Det er helt nødvendig med store skattekutt», sa Høyre-leder Erna Solberg til TV 2 i helga. Den tidligere statsministeren har lenge ivret for at landets formuende skal slippe skatt på aksjer, men nå har hun funnet en ny begrunnelse, oppdatert til dagens politiske situasjon. USAs president Donald Trump har som kjent skapt både sikkerhetspolitisk og økonomisk uro, og det mener Solberg gjør kutt i den norske formuesbeskatningen helt nødvendig. Skattekutt har blitt Høyres mirakelkur. Det er løsningen på de fleste samfunnsonder – nå også sikkerhetspolitikken. Ideen bak er at kutt i beskatning av nordmenns formuer gjør at de investerer mer, og det igjen vil komme resten av samfunnet til gode.

«Rikdom på toppen sildrer ikke ned.»

Et land som har prøvd denne oppskriften over lang tid, er USA. Der har manglende regulering av kapital og en globalisert verdenshandel gjort selskaper og deres eiere groteskt rike. Amerikanske selskaper utgjør en historisk stor andel av klodens aksjehandel, og de store teknologiselskapene utgjorde i desember aleine mer enn 14 prosent av markedsverdien til alle børsnoterte selskaper i verden. Ingenting av dette kommer vanlige amerikanere til gode. Amerikanere flest har ikke hatt reallønnsvekst på over fire tiår. Rikdom på toppen sildrer nemlig ikke ned. Og som vi har sett svært tydelig de siste månedene, brukes private formuer på å kjøpe politisk makt. Alliansen mellom de rikeste amerikanerne og det politiske etablissementet er ikke ny, men under Trump har den gått i en mer eksplisitt ytterliggående retning. Er svaret nå virkelig å jobbe for at store formuer skal vokse seg enda større på bekostning av fellesskapets demokratisk styrte pengesekk?

Svaret er selvsagt nei. I møte med de rikestes klassekamp ovenfra må vi verne om demokratiet vårt, regulere kapitalen og fordele velstanden på de mange. De politiske skiftene vi har sett i vestlige land de siste tiårene, henger tett sammen med stigende økonomisk ulikhet. Da er ikke svaret å øke gapet ytterligere. USA har nå testet ut hva som skjer når et knippe enkeltpersoner får tjene seg uforskammet rike. Det frister ikke å følge deres eksempel.

Leder

Hjerte­var­me

I den nye boka «For rikt for hvem?» gjengir SSB-forsker Erling Holmøy og sjeføkonom i Alm Olav Slettebø en uttalelse fra Bjarne Håkon Hanssen da han i 2009 gikk av som Aps helseminister for å bli PR-rådgiver i First House: Som heltidspolitiker hadde han vært med på å bruke opp store verdier i mange år – nå skulle han være med å skape dem. En av de mest seiglivede mytene er at verdier skapes i det private, mens offentlig sektor bare bruker. Det er en absurd påstand, skriver økonomene, ettersom verdiskaping betyr å produsere noe folk er villig til å betale for, noe amerikanernes store utbetalinger til helse, omsorg og utdanning er eksempler på. Holmøy og Slettebø viser også at offentlig sektor ikke «eser ut», slik det ofte hevdes. De offentlige utgiftenes andel av nasjonalinntekten (BNI), fratrukket grunnrente fra olje og gass, har ligget nokså flatt de siste 30 årene. Det har faktisk vært et «massivt underforbruk» av avkastningen av oljepengene i forhold til ­handlingsregelen, til tross for en rekke kriser de siste årene: finanskrisa, oljepris­fallet, flyktningkrisa, korona­epidemien og Ukraina-krigen. Å snakke om at staten «tar» pengene våre, er lite dekkende, fordi 70 prosent av de offentlige utgiftene går direkte tilbake til enkeltindivider, i form av pensjoner, ytelser og tjenester. Det meste av denne «tilbakebetalingen» skjer i livs­faser vi ikke kan forsørge oss selv gjennom arbeid.

Bjørgulv Braanen

Woke 1

Mange har påstått at woke aldri har eksistert, men forrige uke ble fenomenet like fullt gravlagt. I et intervju på tv-kanalen ABC konstaterte den amerikanske kongressrepresentanten Alexandria Ocasio-Cortez at «woke 1 var galskap». Med en liten latter forklarte hun at tidligere kontroversielle ståsteder var et resultat av koronanedstengingen. «Vi vurderte all politikk som kunne få oss til et bedre sted. Og vi deler mange av målene, men retorikken da er ikke den vi vil bruke i dag», fortalte hun om den strategiske og politiske vendingen i den progressive bevegelsen hun er en lede­stjerne for. I dag vil verken Ocasio-Cortez eller andre venstreorienterte kandidater kutte i finansiering av politiet, slik de tidligere har tatt til orde for.

Mari Skurdal

Hvem har ansvaret?

Siden sosiale medier først så dagens lys på begynnelsen av 2000-tallet, har det vært uklart akkurat hva det var vi hadde med å gjøre. Var dette bare plattformer for brukerdrevet innhold, eller lå det en større vilje bak hva som ble vist og dermed også et større ansvar? I dag er firmaene bak de største sosiale medier-plattformene blant de største og rikeste i verden. De tjener gode penger på at det er uklart hvilket ansvar de har for innholdet som distribueres til milliarder av mennesker døgnet rundt. At selskaper som Facebook, Instagram og Youtube ikke ønsker å avklare dette, går tydelig fram av summene de er villige til å bruke for å unngå rettssaker om deres ansvar for avhengighet og eksponering for negativt materiale. De kan likevel ikke holde rettssaker unna for alltid, og nye saker venter i det amerikanske rettsvesenet. Får eierne av sosiale medier ansvaret for brukeres avhengighet og andre negative sosiale konsekvenser, kan det skape rettslig presedens for krav om endring av medienes funksjoner. Selskapene gjør allerede en del for å hindre skadelig innhold.

Mari Skurdal