Leder

Gamle kamper om igjen

Mari Skurdal

På kort tid har alle blitt enige om at opprustning er det eneste riktige, koste hva det koste vil. Vel, nesten i hvert fall. For når det kommer til stykket, vil de fleste hente penger ved å kutte i budsjettposter de uansett er imot. Unge Venstre peker på sykelønnsordningen og dyre veiprosjekter. Disse kuttene smerter ikke Venstres ungdomsparti nevneverdig, for sakene er allerede programfestet politikk for inneværende periode. Også Unge Høyre og Senterungdommens foreslåtte kutt i klimatiltak passer godt overens med uttalt politikk. Bistandskutt vil de også ha, noe Sosialistisk Ungdom er imot. Voksenpartiene følger samme mønster: Fremskrittspartiet vil kutte i utgifter til klimatiltak, bistand og integrering – som før. Samtidig freder partiet egne, foreslåtte kutt i formuesbeskatningen. Alle synes enige om at vi trenger tøffe prioriteringer, men ser for seg saker som allerede er nedfelt i eget partiprogram.

«Mange passer nå på å ikke kaste bort en god krise.»

Den britiske statsministeren Winston Churchill skal ha oppfordret til å «Never let a good crisis go to waste». Og mange passer nå på å ikke kaste bort en god krise, men i stedet bruke den som brekkstang for å ri gamle kjepphester. Rødt-politiker Mímir Krístjansson skriver på Facebook at flere «misbruker frykten for Trump som ledd i en sjokkdoktrine for å snu opp-ned på norsk politikk». Han nevner alle som nå ivrer for å få Norge raskest mulig inn i EU. Det presenteres som en plutselig erkjennelse, skapt etter Donald Trumps mange krumspring og den nye usikkerheten rundt Natos sikkerhetsgaranti. I realiteten promoteres EU som den foretrukne nødløsningen av de samme menneskene som har vært tilhengere av unionen siden tidenes morgen.

Framover vil mer penger gå til opprustning av et nasjonalt forsvar. Det er likevel ikke slik at fregatter og tanks skal trumfe enhver annen prioritering. Den politiske uroa rundt oss krever at vi tar godt vare på det beste i Norge: felles velferd, sosial utjevning, sunn natur og demokratisk deltakelse. Kriseforståelsen pålegger oss mer nøkternhet enn vi er vant med, og det tåler vi godt. Men kaster vi om på selve samfunnskontrakten, blir dagens krise bare en av mange.

Leder

Det sitter i kulturen

For første gang ligger Norge under OECD-gjennomsnittet i både lesing, matematikk og naturfag i Pisa-undersøkelsen. Rundt en tredel av elevene presterer på de laveste mestringsnivåene. Estland har derimot overtatt som en skolepolitisk suksesshistorie etter Finland, som nå gjør det dårligere. Estland ligger på toppen i Europa i naturfag og matte og er nest best i lesing etter Irland, selv om leseevnen til estiske elever også har en fallende tendens. Når noen land lykkes, er det lett å lete etter ting de gjør, som vi kan kopiere. Men å hente konkrete ting direkte fra et land til et annet i den tro at det skal gjøre underverker, er en komplisert affære. Det sies for eksempel at stor lærerautonomi er oppskriften på den estiske suksessen, men da underslås det gjerne at det nasjonale rammeverket også er sterkt.

Bjørgulv Braanen

Hamskiftet

Tidligere utenriks- og bistandsministre har denne uka vært innkalt til Stortingets kontrollkomité til høring om utenrikstjenesten i kjølvannet av Epstein-avsløringene. Ingen av ministrene, enten de kom fra Ap, KrF, SV eller Høyre, har hatt interesse av å si noe kritisk om kulturen. Det ville også ha rammet dem selv. Flere av dem har også gått ut og inn av verv i stiftelser som har fått støtte over bistandsbudsjettet. Epstein-filene og andre avsløringer har satt søkelyset på Terje Rød-Larsens sentrale rolle i det internasjonale freds­jetsettet, samtidig som det er blottlagt hvordan enkelte norske politikere har latt seg involvere i smøringskulturen. Viktigere er likevel avdekkingen av hvordan hele det norske freds- og konfliktbidraget endret fullstendig karakter etter Oslo-avtalen i 1993 og 1995. Daværende statssekretær Jan Egeland har vært kritisk til at man forlot tradisjonen med å bruke norske forskningsmiljøer og frivillige organisasjoner, for i stedet å satse massivt på amerikanske og internasjonale tenketanker og stiftelser.

Bjørgulv Braanen

Sleper beina etter seg

Myndighetene har gjentatte ganger forsvart datasenterutbyggingen med økende behov for datakraft i Norge. I regjeringens datasenterstrategi heter det at sentrene skal bidra til styrke den norske beredskapen. Men det er overhodet ikke det som skjer. En ny rapport fra det regjeringsoppnevnte Teknologirådet, som gir råd til Stortinget og øvrige myndigheter, viser at 90 prosent av datasenterkapasiteten er utenlandsk eid. Strømmen som brukes av et datasenter i Norge, kan være fullt ut disponert av en utenlandsk kunde og dermed være utilgjengelig for norske behov i en krise. Leder for Teknologirådet Sverre Gotaas sier til NRK at problemet med dagens tildelingssystem er at det ikke skiller mellom hvem som får bygge. «Her stilles alle likt i nettkøen, enten det er Google, Tiktok eller et datasenter som er helt sentralt for helsedata», sier Gotaas.

Bjørgulv Braanen