Leder

Gamle kamper om igjen

Mari Skurdal

På kort tid har alle blitt enige om at opprustning er det eneste riktige, koste hva det koste vil. Vel, nesten i hvert fall. For når det kommer til stykket, vil de fleste hente penger ved å kutte i budsjettposter de uansett er imot. Unge Venstre peker på sykelønnsordningen og dyre veiprosjekter. Disse kuttene smerter ikke Venstres ungdomsparti nevneverdig, for sakene er allerede programfestet politikk for inneværende periode. Også Unge Høyre og Senterungdommens foreslåtte kutt i klimatiltak passer godt overens med uttalt politikk. Bistandskutt vil de også ha, noe Sosialistisk Ungdom er imot. Voksenpartiene følger samme mønster: Fremskrittspartiet vil kutte i utgifter til klimatiltak, bistand og integrering – som før. Samtidig freder partiet egne, foreslåtte kutt i formuesbeskatningen. Alle synes enige om at vi trenger tøffe prioriteringer, men ser for seg saker som allerede er nedfelt i eget partiprogram.

«Mange passer nå på å ikke kaste bort en god krise.»

Den britiske statsministeren Winston Churchill skal ha oppfordret til å «Never let a good crisis go to waste». Og mange passer nå på å ikke kaste bort en god krise, men i stedet bruke den som brekkstang for å ri gamle kjepphester. Rødt-politiker Mímir Krístjansson skriver på Facebook at flere «misbruker frykten for Trump som ledd i en sjokkdoktrine for å snu opp-ned på norsk politikk». Han nevner alle som nå ivrer for å få Norge raskest mulig inn i EU. Det presenteres som en plutselig erkjennelse, skapt etter Donald Trumps mange krumspring og den nye usikkerheten rundt Natos sikkerhetsgaranti. I realiteten promoteres EU som den foretrukne nødløsningen av de samme menneskene som har vært tilhengere av unionen siden tidenes morgen.

Framover vil mer penger gå til opprustning av et nasjonalt forsvar. Det er likevel ikke slik at fregatter og tanks skal trumfe enhver annen prioritering. Den politiske uroa rundt oss krever at vi tar godt vare på det beste i Norge: felles velferd, sosial utjevning, sunn natur og demokratisk deltakelse. Kriseforståelsen pålegger oss mer nøkternhet enn vi er vant med, og det tåler vi godt. Men kaster vi om på selve samfunnskontrakten, blir dagens krise bare en av mange.

Leder

Folkefest over styr

Ski-VM i Trondheim ble en folkefest, men nå har bakrusen lagt seg tungt over trønderhovedstaden. Det som man i desember trodde skulle bli et overskudd på 22 millioner kroner, ligger an til å bli et underskudd på over 30 millioner kroner, og det kan bli verre. Det er langt fra småpenger i et budsjett med samla inntekter på 286 millioner og vitner om en økonomistyring som nærmest må ha vært fraværende i organisasjonen der Skiforbundet eier 60 prosent, Sør-Trøndelag skikrets 30 prosent og Trondheim kommune 10 prosent. Skifesten kom skeivt ut fra hoppkanten allerede i 2021, da tidligere Vipps- og Telenor-topp Berit Svendsen fikk sjefsjobben. Hun hadde null erfaring fra idrett og store arrangementer, men styret lot seg blende av erfaringen som næringslivsleder og kompetanse innen bærekraft og teknologi. Det tilsidesatte lokale kandidater som hadde jobbet med Ski-VM siden starten. Svendsen bodde ikke engang i Trondheim, men fikk etter hvert en pendlerleilighet betalt av Ski-VM.

Ida Søraunet Wangberg

Kafkask klarering

Oslo politidistrikt mener Norges ordning for sikkerhetsklarering systematisk utelukker ansatte med en annen etnisk bakgrunn enn norsk. Det kommer fram i et høringssvar Oslo-politiet har sendt Justisdepartementet, som i disse dager vurderer å klargjøre kriteriene for sikkerhetsklarering i loven. Det er VG som denne uka skriver om saken, og den er også fulgt av et intervju med Xander Redpey som mistet sikkerhetsklareringen i 2023. Da hadde han jobbet i Oslo-politiet i 17 år, mange av dem som spaner. Redpey flyktet fra Iran i 1986 og har ikke vært der siden. Han har avtjent verneplikt i Norge og blitt sikkerhetsklarert tre ganger tidligere.

Mari Skurdal

Delt Europa

De siste europeiske valgene tegner et tydelig, men skremmende bilde. Folk som bor utenfor de store byene, stemmer i stor grad på høyreorienterte, nasjonalkonservative partier, mens storbyvelgere flokker seg om EU-vennlige, liberale partier. Det er snakk om en sosial og geografisk polarisering av historiske dimensjoner, der de store partiene ikke klarer å favne breie velgergrupper i alle deler av landet. Det har vokst fram en stadig mer uoverstigelig kløft mellom rurale og urbane områder. I presidentvalget i Polen søndag var dette spesielt tydelig, men det samme mønsteret så vi også i presidentvalget i USA i fjor, der Kamala Harris vant storbyene, mens Donald Trump tok rustbeltet og «Middle America». I det franske EU-valget ble Marine Le Pens høyreparti størst i store deler av landet, bortsett fra i Paris og andre storbyer. I det tyske forbundsdagsvalget vant Alternative für Deutschland nesten alle kretser i øst, i tillegg til industribyer som Kaiserslautern i vest.

Bjørgulv Braanen