Leder

Gamle kamper om igjen

På kort tid har alle blitt enige om at opprustning er det eneste riktige, koste hva det koste vil. Vel, nesten i hvert fall. For når det kommer til stykket, vil de fleste hente penger ved å kutte i budsjettposter de uansett er imot. Unge Venstre peker på sykelønnsordningen og dyre veiprosjekter. Disse kuttene smerter ikke Venstres ungdomsparti nevneverdig, for sakene er allerede programfestet politikk for inneværende periode. Også Unge Høyre og Senterungdommens foreslåtte kutt i klimatiltak passer godt overens med uttalt politikk. Bistandskutt vil de også ha, noe Sosialistisk Ungdom er imot. Voksenpartiene følger samme mønster: Fremskrittspartiet vil kutte i utgifter til klimatiltak, bistand og integrering – som før. Samtidig freder partiet egne, foreslåtte kutt i formuesbeskatningen. Alle synes enige om at vi trenger tøffe prioriteringer, men ser for seg saker som allerede er nedfelt i eget partiprogram.

«Mange passer nå på å ikke kaste bort en god krise.»

Den britiske statsministeren Winston Churchill skal ha oppfordret til å «Never let a good crisis go to waste». Og mange passer nå på å ikke kaste bort en god krise, men i stedet bruke den som brekkstang for å ri gamle kjepphester. Rødt-politiker Mímir Krístjansson skriver på Facebook at flere «misbruker frykten for Trump som ledd i en sjokkdoktrine for å snu opp-ned på norsk politikk». Han nevner alle som nå ivrer for å få Norge raskest mulig inn i EU. Det presenteres som en plutselig erkjennelse, skapt etter Donald Trumps mange krumspring og den nye usikkerheten rundt Natos sikkerhetsgaranti. I realiteten promoteres EU som den foretrukne nødløsningen av de samme menneskene som har vært tilhengere av unionen siden tidenes morgen.

Framover vil mer penger gå til opprustning av et nasjonalt forsvar. Det er likevel ikke slik at fregatter og tanks skal trumfe enhver annen prioritering. Den politiske uroa rundt oss krever at vi tar godt vare på det beste i Norge: felles velferd, sosial utjevning, sunn natur og demokratisk deltakelse. Kriseforståelsen pålegger oss mer nøkternhet enn vi er vant med, og det tåler vi godt. Men kaster vi om på selve samfunnskontrakten, blir dagens krise bare en av mange.

Leder

Røveri

Få grupper har et så ufortjent romantisk image som pirater. Gjennom alt fra litterære klassikere via Hollywood-filmserier til vår hjemlige Sabeltann har sjørøveri fått en aura av noe spennende, mystisk og ærerikt. Realiteten, både historisk og i dag, er både kjedeligere og kjipere: Sjørøvere er voldelige bander som med trusler om eller faktisk bruk av vold raner til seg midler. Historisk har en del av disse røverbandene vært det man kan kalle selvstendig næringsdrivende, men ofte har de også hatt ryggdekning fra stater, som enten eksplisitt har godkjent virksomheten, eller vendt det blinde øyet til når det har passet seg. Prinsippet om å omsette militær styrke til økonomisk gevinst utspiller seg i disse dager for åpen scene i Midtøsten. Som del av den selvvalgte monumentale fiaskoen USA og Israels krig mot Iran har vært, har USAs president Donald Trump fått en ny idé til hvordan de kan tjene penger på konflikten. Mandag kunngjorde han via sin egen plattform Truth Social at alle som vil gjennom Hormuzstredet nå, vil måtte betale en avgift på 20 prosent av alt gods de transporterer.

Den norske modellen

2026 er i ferd med å bli tidenes norske idrettsår. Seiersfesten startet under vinter-OL i Italia i februar, da Norge ble beste nasjon med totalt 41 medaljer. I mai fulgte hockeylandslaget for herrer opp med en sensasjonell VM-bronse, og fotballguttas bragd med å komme til kvartfinalen i fotball-VM føles stadig som en feberdrøm i sommerheten. Suksessen vekker naturligvis oppsikt internasjonalt, og mange leter etter den norske «vinneroppskriften». Mye av svaret hviler på en tilnærming som er helt unik for norsk idrettspolitikk. «Flest mulig, lengst mulig – gjennom allsidighet og variasjon», lyder den overordnede visjonen til Norges idrettsforbund for barneidretten i Norge. Derfor teller man ikke offisielt resultater fram til barna fyller 11 år, og i lagspill skal alle få tilnærmet lik spilletid.

Å spille outsider

Mens England kunne juble for en plass i VM-semifinalen natt til søndag, har Nigel Farage antakelig andre ting å tenke på. For det koker i britisk politikk, og denne gangen er det Farage som er i hardt vær. Reform UK-lederen granskes etter å ha mottatt en uregistrert gave fra en kryptomilliardær. Da han nylig trakk seg som parlamentsmedlem, utløste han samtidig et suppleringsvalg i Clacton – et valg han selv har framstilt som en mulighet til å reinvaske navnet sitt. Det ser imidlertidikke ut til å gå helt etter planen. Etter at de største partiene i Westminster valgte å ikke stille kandidater, har Count Binface – en komiker med en søppelbøtte på hodet – blitt den mest omtalte utfordreren. Valget Farage håpet skulle bli en demonstrasjon av egen styrke, har i stedet blitt politisk satire. Det mest oppsiktsvekkende er imidlertid Farages uttalelse om at han stiller til valg for å «utfordre etablissementet».