Leder

Gamle kamper om igjen

Mari Skurdal

På kort tid har alle blitt enige om at opprustning er det eneste riktige, koste hva det koste vil. Vel, nesten i hvert fall. For når det kommer til stykket, vil de fleste hente penger ved å kutte i budsjettposter de uansett er imot. Unge Venstre peker på sykelønnsordningen og dyre veiprosjekter. Disse kuttene smerter ikke Venstres ungdomsparti nevneverdig, for sakene er allerede programfestet politikk for inneværende periode. Også Unge Høyre og Senterungdommens foreslåtte kutt i klimatiltak passer godt overens med uttalt politikk. Bistandskutt vil de også ha, noe Sosialistisk Ungdom er imot. Voksenpartiene følger samme mønster: Fremskrittspartiet vil kutte i utgifter til klimatiltak, bistand og integrering – som før. Samtidig freder partiet egne, foreslåtte kutt i formuesbeskatningen. Alle synes enige om at vi trenger tøffe prioriteringer, men ser for seg saker som allerede er nedfelt i eget partiprogram.

«Mange passer nå på å ikke kaste bort en god krise.»

Den britiske statsministeren Winston Churchill skal ha oppfordret til å «Never let a good crisis go to waste». Og mange passer nå på å ikke kaste bort en god krise, men i stedet bruke den som brekkstang for å ri gamle kjepphester. Rødt-politiker Mímir Krístjansson skriver på Facebook at flere «misbruker frykten for Trump som ledd i en sjokkdoktrine for å snu opp-ned på norsk politikk». Han nevner alle som nå ivrer for å få Norge raskest mulig inn i EU. Det presenteres som en plutselig erkjennelse, skapt etter Donald Trumps mange krumspring og den nye usikkerheten rundt Natos sikkerhetsgaranti. I realiteten promoteres EU som den foretrukne nødløsningen av de samme menneskene som har vært tilhengere av unionen siden tidenes morgen.

Framover vil mer penger gå til opprustning av et nasjonalt forsvar. Det er likevel ikke slik at fregatter og tanks skal trumfe enhver annen prioritering. Den politiske uroa rundt oss krever at vi tar godt vare på det beste i Norge: felles velferd, sosial utjevning, sunn natur og demokratisk deltakelse. Kriseforståelsen pålegger oss mer nøkternhet enn vi er vant med, og det tåler vi godt. Men kaster vi om på selve samfunnskontrakten, blir dagens krise bare en av mange.

Leder

Svenske tilstander

For to år siden gikk alarmen i Sverige, da en politirapport avdekket at flere svenske barnevernsinstitusjoner var drevet av personer med tilknytning til grov kriminalitet. Det var allerede godt kjent at kriminelle nettverk var dypt involvert i private velferdstjenester. De både hvitvasker penger og tjener penger på å drive hjemmetjenester, sykehjem og skoler. Politirapporten fra 2024 sendte likevel sjokkbølger inn i svensk offentlighet. Barn med svake familiebånd og vonde opplevelser bak seg ble rett og slett plassert i institusjoner drevet av gjengkriminelle, finansiert over skatteseddelen. I et land hvor den kriminelle lavalderen nylig ble senket til 14 år fordi de som utfører kriminaliteten, har blitt stadig yngre, har offentlige penger gått til kriminelle miljøer som kan rekruttere på institusjoner de selv driver.

Mari Skurdal

Hjerte­var­me

I den nye boka «For rikt for hvem?» gjengir SSB-forsker Erling Holmøy og sjeføkonom i Alm Olav Slettebø en uttalelse fra Bjarne Håkon Hanssen da han i 2009 gikk av som Aps helseminister for å bli PR-rådgiver i First House: Som heltidspolitiker hadde han vært med på å bruke opp store verdier i mange år – nå skulle han være med å skape dem. En av de mest seiglivede mytene er at verdier skapes i det private, mens offentlig sektor bare bruker. Det er en absurd påstand, skriver økonomene, ettersom verdiskaping betyr å produsere noe folk er villig til å betale for, noe amerikanernes store utbetalinger til helse, omsorg og utdanning er eksempler på. Holmøy og Slettebø viser også at offentlig sektor ikke «eser ut», slik det ofte hevdes. De offentlige utgiftenes andel av nasjonalinntekten (BNI), fratrukket grunnrente fra olje og gass, har ligget nokså flatt de siste 30 årene. Det har faktisk vært et «massivt underforbruk» av avkastningen av oljepengene i forhold til ­handlingsregelen, til tross for en rekke kriser de siste årene: finanskrisa, oljepris­fallet, flyktningkrisa, korona­epidemien og Ukraina-krigen. Å snakke om at staten «tar» pengene våre, er lite dekkende, fordi 70 prosent av de offentlige utgiftene går direkte tilbake til enkeltindivider, i form av pensjoner, ytelser og tjenester. Det meste av denne «tilbakebetalingen» skjer i livs­faser vi ikke kan forsørge oss selv gjennom arbeid.

Bjørgulv Braanen

Woke 1

Mange har påstått at woke aldri har eksistert, men forrige uke ble fenomenet like fullt gravlagt. I et intervju på tv-kanalen ABC konstaterte den amerikanske kongressrepresentanten Alexandria Ocasio-Cortez at «woke 1 var galskap». Med en liten latter forklarte hun at tidligere kontroversielle ståsteder var et resultat av koronanedstengingen. «Vi vurderte all politikk som kunne få oss til et bedre sted. Og vi deler mange av målene, men retorikken da er ikke den vi vil bruke i dag», fortalte hun om den strategiske og politiske vendingen i den progressive bevegelsen hun er en lede­stjerne for. I dag vil verken Ocasio-Cortez eller andre venstreorienterte kandidater kutte i finansiering av politiet, slik de tidligere har tatt til orde for.

Mari Skurdal