På kort tid har alle blitt enige om at opprustning er det eneste riktige, koste hva det koste vil. Vel, nesten i hvert fall. For når det kommer til stykket, vil de fleste hente penger ved å kutte i budsjettposter de uansett er imot. Unge Venstre peker på sykelønnsordningen og dyre veiprosjekter. Disse kuttene smerter ikke Venstres ungdomsparti nevneverdig, for sakene er allerede programfestet politikk for inneværende periode. Også Unge Høyre og Senterungdommens foreslåtte kutt i klimatiltak passer godt overens med uttalt politikk. Bistandskutt vil de også ha, noe Sosialistisk Ungdom er imot. Voksenpartiene følger samme mønster: Fremskrittspartiet vil kutte i utgifter til klimatiltak, bistand og integrering – som før. Samtidig freder partiet egne, foreslåtte kutt i formuesbeskatningen. Alle synes enige om at vi trenger tøffe prioriteringer, men ser for seg saker som allerede er nedfelt i eget partiprogram.

«Mange passer nå på å ikke kaste bort en god krise.»

Den britiske statsministeren Winston Churchill skal ha oppfordret til å «Never let a good crisis go to waste». Og mange passer nå på å ikke kaste bort en god krise, men i stedet bruke den som brekkstang for å ri gamle kjepphester. Rødt-politiker Mímir Krístjansson skriver på Facebook at flere «misbruker frykten for Trump som ledd i en sjokkdoktrine for å snu opp-ned på norsk politikk». Han nevner alle som nå ivrer for å få Norge raskest mulig inn i EU. Det presenteres som en plutselig erkjennelse, skapt etter Donald Trumps mange krumspring og den nye usikkerheten rundt Natos sikkerhetsgaranti. I realiteten promoteres EU som den foretrukne nødløsningen av de samme menneskene som har vært tilhengere av unionen siden tidenes morgen.

Framover vil mer penger gå til opprustning av et nasjonalt forsvar. Det er likevel ikke slik at fregatter og tanks skal trumfe enhver annen prioritering. Den politiske uroa rundt oss krever at vi tar godt vare på det beste i Norge: felles velferd, sosial utjevning, sunn natur og demokratisk deltakelse. Kriseforståelsen pålegger oss mer nøkternhet enn vi er vant med, og det tåler vi godt. Men kaster vi om på selve samfunnskontrakten, blir dagens krise bare en av mange.