Leder

Delt Europa

De siste europeiske valgene tegner et tydelig, men skremmende bilde. Folk som bor utenfor de store byene, stemmer i stor grad på høyreorienterte, nasjonalkonservative partier, mens storbyvelgere flokker seg om EU-vennlige, liberale partier. Det er snakk om en sosial og geografisk polarisering av historiske dimensjoner, der de store partiene ikke klarer å favne breie velgergrupper i alle deler av landet. Det har vokst fram en stadig mer uoverstigelig kløft mellom rurale og urbane områder.

«Utkantbefolkningen har blitt taperne.»

I presidentvalget i Polen søndag var dette spesielt tydelig, men det samme mønsteret så vi også i presidentvalget i USA i fjor, der Kamala Harris vant storbyene, mens Donald Trump tok rustbeltet og «Middle America». I det franske EU-valget ble Marine Le Pens høyreparti størst i store deler av landet, bortsett fra i Paris og andre storbyer. I det tyske forbundsdagsvalget vant Alternative für Deutschland nesten alle kretser i øst, i tillegg til industribyer som Kaiserslautern i vest. Velgerne deler seg i kulturelle spørsmål – om kirke, tradisjoner, abort, religion, innvandring og om graden av nasjonal selvråderett – men polariseringen forteller også en historie om hvilke sosiale grupper og geografiske regioner som har vunnet og tapt. I byene har mange tjent på globalisering og markedsliberalisme, mens utkanten har tapt.

Polariseringen som har vokst fram i kjølvannet av den ujevne utviklingen, er det mest brennende spørsmålet arbeiderbevegelsen og venstresida står overfor. Vi kan bekjempe høyrepopulisme og reaksjonære kulturelle strømdrag så mye vi vil, men hvis vi ikke har en politikk for å utjevne sosiale og geografiske forskjeller, vil reaksjonen vinne. Det er som Mikael Johnsen skrev i Klassekampen i går: Mens den liberale eliten snakker om demokrati og EU, vokser nasjonalismen – ikke bare som et kulturelt prosjekt, men som en reaksjon på sosial og økonomisk ulikhet. Det paradoksale i Polen er at nasjonalkonservative Pis, som står bak den nye presidenten, i større grad enn sine liberale rivaler har ført en politikk som kan minne om tradisjonelt sosialdemokrati, med innføring av kostbare velferdsreformer. Hvis ikke liberale EU-positive partier er i stand til å forbedre vilkårene for arbeiderklassen og folk i distriktene, er de dømt til å tape.

Leder

Faneflukt

I valgkampen før forrige stortingsvalg gikk Ap ut mot høyresidas ønsker om å kutte kraftig i skattenivået. Partiets finanspolitiske talsperson Tuva Moflag argumenterte blant annet for at kraftige skattekutt var uansvarlig i en situasjon der utgiftene til velferdsstaten kom til å øke, blant annet på grunn av flere eldre. Nå har pipa fått en annen lyd. Aps mål er nå å få i stand et skatteforlik med høyresida, og premisset er klart: Det vil bety lavere samlet skattenivå. Det man nå er uenige om, er hvilke skatter og hvor mye de skal kuttes. Moflag har uttalt til NRK at Ap særlig ønsker å kutte i inntektsskatten, og hun får lovord fra Høyre, mens Frp har gjort det klart at de også krever skattekutt for næringslivet. Også til venstre øker iveren for skattekutt.

Lærdom fra slagmarka

Helikoptrene som tar av fra taket på den amerikanske ambassaden i Saigon i april 1975. Afghanerne som klamrer seg til militærfly på rullebanen i Kabul i august 2021. Bildene av hvordan USA har avsluttet sine kriger har blitt stående som kraftfulle påminnelser om hvor impotent verdens mektigste militærmakt har vist seg når den har forsøkt å forme verden i sitt bilde, og hvor lite hold det var i alle løftene de ga på veien. Det vekker mindre oppmerksomhet når USA denne uka trekker ut sine siste tropper ut av Irak, men lærdommen burde være akkurat den samme. USA invaderte Irak i 2003 og fjernet diktatoren Saddam Hussein fra makta. Istedenfor den friheten de ble lovet, fikk irakerne en langvarig okkupasjon og brutal sekterisk borgerkrig. Barack Obama forsøkte å avslutte dette sorgens kapittel allerede i 2011, men de amerikanske soldatene vendte tilbake få år seinere for å bekjempe terrorgruppa IS, som vokste fram som en direkte konsekvens av det kaoset USA hadde etterlatt seg.

Nytale fra krigs­hau­ker

Det er vanskelig ikke å tenke på George Orwells dystopiske roman «1984» når man denne uka hørte USAs president Donald Trump tale til FNs generalforsamling. Orwells begrep nytale beskriver en autoritær omskriving av språket, fulgt av en stadig forandring av historiske fakta for å tilpasse dem de rådende herskeres behov. Trumps siste dille er å omdøpe kunstig intelligens til superintelligens. Han mener det er langt mer presist, ettersom kunstig intelligens ikke er kunstig, men amazing. Derfor har han beordret at alle amerikanske dokumenter framover skal bruke det nye begrepet. Den tåpelige ideen er typisk for Trump, som på sedvanlig vis blander flåsete ideer, selvskryt og trusler om sivilisasjonsutslettelse når han plaprer i vei fra talerstoler.