Leder

Delt Europa

De siste europeiske valgene tegner et tydelig, men skremmende bilde. Folk som bor utenfor de store byene, stemmer i stor grad på høyreorienterte, nasjonalkonservative partier, mens storbyvelgere flokker seg om EU-vennlige, liberale partier. Det er snakk om en sosial og geografisk polarisering av historiske dimensjoner, der de store partiene ikke klarer å favne breie velgergrupper i alle deler av landet. Det har vokst fram en stadig mer uoverstigelig kløft mellom rurale og urbane områder.

«Utkantbefolkningen har blitt taperne.»

I presidentvalget i Polen søndag var dette spesielt tydelig, men det samme mønsteret så vi også i presidentvalget i USA i fjor, der Kamala Harris vant storbyene, mens Donald Trump tok rustbeltet og «Middle America». I det franske EU-valget ble Marine Le Pens høyreparti størst i store deler av landet, bortsett fra i Paris og andre storbyer. I det tyske forbundsdagsvalget vant Alternative für Deutschland nesten alle kretser i øst, i tillegg til industribyer som Kaiserslautern i vest. Velgerne deler seg i kulturelle spørsmål – om kirke, tradisjoner, abort, religion, innvandring og om graden av nasjonal selvråderett – men polariseringen forteller også en historie om hvilke sosiale grupper og geografiske regioner som har vunnet og tapt. I byene har mange tjent på globalisering og markedsliberalisme, mens utkanten har tapt.

Polariseringen som har vokst fram i kjølvannet av den ujevne utviklingen, er det mest brennende spørsmålet arbeiderbevegelsen og venstresida står overfor. Vi kan bekjempe høyrepopulisme og reaksjonære kulturelle strømdrag så mye vi vil, men hvis vi ikke har en politikk for å utjevne sosiale og geografiske forskjeller, vil reaksjonen vinne. Det er som Mikael Johnsen skrev i Klassekampen i går: Mens den liberale eliten snakker om demokrati og EU, vokser nasjonalismen – ikke bare som et kulturelt prosjekt, men som en reaksjon på sosial og økonomisk ulikhet. Det paradoksale i Polen er at nasjonalkonservative Pis, som står bak den nye presidenten, i større grad enn sine liberale rivaler har ført en politikk som kan minne om tradisjonelt sosialdemokrati, med innføring av kostbare velferdsreformer. Hvis ikke liberale EU-positive partier er i stand til å forbedre vilkårene for arbeiderklassen og folk i distriktene, er de dømt til å tape.

Leder

Står opp mot taxiappene

Når det plinger i telefonen til taxisjåfør Abid Alshamat må han tenke fort. Som selvstendig næringsdrivende sjåfør for det appbaserte selskapet Bolt, må han velge å takke ja eller nei til hvert oppdrag. Friheten strekker seg imidlertid ikke langt: Det er Bolt som bestemmer hvor mye hver tur koster, og takker han nei til et oppdrag, synker scoren hans i appen. Det kan igjen føre til at han stenges ute fra appen for en periode. Altfor mange sjåfører på veiene, dårlige vilkår og kaostilstander: Advarslene var mange i forkant av Erna Solbergs taxireform. I november 2020 var den likevel et faktum. Frislippet i taxinæringen ga fritt spillerom til at utenlandske app-selskaper kunne etablere seg.

Borgerlig tåketale

To og en halv måned før valget er det krise i Høyre. Etter å ha ligget rundt 30-tallet på meningsmålingene gjennom deler av stortingsperioden, ligger partiet i snitt på 16,2 prosent i juni. Det er slik sett forståelig at partileder Erna Solberg i forrige uke bestemte seg for å omstarte hele valgkampen. Ut forsvinner den opprinnelige planen om ansvarlighet, realisme og «pur kjedelig» kommunikasjon. Inn kommer hardere utfall mot Ap, dypere blåfarge – samt pur urealistiske løfter om å kutte skattene med 58 milliarder kroner. Solberg har ingen konkret plan for hva hun skal kutte for å få råd til skattelettene. I Høyres alternative statsbudsjett fra i fjor høst går partiet inn for dyrere barnehage, mindre til bøndene og bistand, samt kutt i offentlig tannhelse.

Mange og sterke

27. juni 1974 skapte 250 mennesker norsk historie på Universitetsplassen i Oslo. Modige og håpefulle ropte de ut sin enkle oppfordring: «Vær deg selv – elsk den du vil». Også i Bergen, Drøbak, Bodø og Trondheim ble pride markert på norsk for første gang den dagen. Tradisjonen skriver seg fra USA. I 1969 brøt det ut demonstrasjoner ved homobaren Stonewall i New York, der politiet over lengre tid hadde trakassert gjestene.