Leder

Folkefest over styr

Ski-VM i Trondheim ble en folkefest, men nå har bakrusen lagt seg tungt over trønderhovedstaden. Det som man i desember trodde skulle bli et overskudd på 22 millioner kroner, ligger an til å bli et underskudd på over 30 millioner kroner, og det kan bli verre. Det er langt fra småpenger i et budsjett med samla inntekter på 286 millioner og vitner om en økonomistyring som nærmest må ha vært fraværende i organisasjonen der Skiforbundet eier 60 prosent, Sør-Trøndelag skikrets 30 prosent og Trondheim kommune 10 prosent.

«Spørsmålet nå er hvem som ender opp med regningen.»

Skifesten kom skeivt ut fra hoppkanten allerede i 2021, da tidligere Vipps- og Telenor-topp Berit Svendsen fikk sjefsjobben. Hun hadde null erfaring fra idrett og store arrangementer, men styret lot seg blende av erfaringen som næringslivsleder og kompetanse innen bærekraft og teknologi. Det tilsidesatte lokale kandidater som hadde jobbet med Ski-VM siden starten. Svendsen bodde ikke engang i Trondheim, men fikk etter hvert en pendlerleilighet betalt av Ski-VM. Etter kritikk av at hun ikke greide å mobilisere engasjement for idrettsfesten blant trønderne, sa hun opp. Styrelederen ble også byttet ut, og inn kom styregrossist og tidligere sjef for Ski-VM i Oslo Åsne Havnelid. For å kunne bruke mye tid på styreledervervet og ta grep om økonomien, ble styrehonoraret femdoblet til 500.000 kroner i året. Det har Havnelid klokelig sagt fra seg etter at opplysningene om underskuddet har blitt kjent.

Spørsmålet nå er hvem som ender opp med regningen for folkefesten som gikk over styr. Kommunen og VM-selskapet krangler fortsatt om hvordan kostnadene skal fordeles, og det er vanskelig å se for seg at underskuddet ikke skal ramme innbyggerne i Trondheim på en eller annen måte. Allerede har kommunen brukt 1,2 milliarder kroner på skianlegg til VM, samtidig som det kuttes i skoler, barnehager og sykehjem. Er det noe å lære av dette, må det være at om vi skal ha store idrettsarrangement i framtida, må man vise samme nøkternhet i bevilgninger og stramhet i økonomistyring som det gjøres i drifta av velferdstjenester.

Leder

Taktikkeri

I årets valgkamp får diskusjonen om taktisk stemmegiving stor plass. Det henger delvis sammen med at mindre partier på begge sider av de politiske blokkene vaker rundt sperregrensa. Hvem som kommer over, kan få betydning for regjeringsdannelsen etter valget. Men oppmerksomheten om denne tross alt ganske uvisse faktoren, framstår nå uforholdsmessig stor. Kanskje henger det sammen med at det sjiktet som skriver om politikk og vaker rundt politikere, er overopptatt av valgteknikaliteter. Hyppige og sprikende meningsmålinger bidrar til at interessen fôres omtrent daglig.

Kollektiv sikkerhet

Møtet i Det hvite hus mellom Donald Trump, Volodymyr Zelenskyj og europeiske ledere var preget av den samme smiskende, underdanige holdningen overfor den amerikanske presidenten, som har blitt varemerket for samhandlingen mellom dem, der det utveksles kongeinvitasjoner, konebrev og fjesk i det uendelige. Det gjenspeiler likevel det grunnleggende styrkeforholdet mellom Europa og USA, der europeiske land ikke er i stand til å sette makt bak egne sikkerhetsinteresser uten Washingtons militære oppbakking. Europa har gjort seg avhengig av USA. I det siste har europeiske medier svømt over av bitende, negative karakteristikker av Trumps fredsfølere. Han lar seg etter sigende trille rundt lillefingeren av Vladimir Putin. Det er blitt snakket om «fiaskoen i Alaska». Dagbladet skriver på lederplass at toppmøtet endte i «en ydmykende kapitulasjon og fiasko for USAs president».

Valgkamp med få saker

Så langt i valgkampen har det vært vanskelig å få øye på andre politiske temaer enn beskatning av personer med store formuer. Hvor er alle sakene som har vært så viktige i tidligere valgkamper? Det virker som det er vanskelig for partiene å få noe særlig trøkk på viktige saksfelt som utdanning, helse, velferd og arbeidsliv, og det til tross for at et regjeringsskifte vil påvirke disse områdene i stor grad. Får vi en borgerlig regjering etter valget, står vi foran en storstilt privatisering av skole og helsetjenester og en liberalisering av arbeidslovgivingen. Likevel er det liten oppmerksomhet rundt disse temaene i valgkampen til nå. Det er merkelig, for det er lite populært å kutte i velferdstjenester. Høyrepartiene har likevel fått sving på fortellingen om at staten er for rik. De får det til å høres ut som offentlig finansiert velferd struper Norge, og da er den nærliggende løsningen enkel nok: Vi må kutte.