Leder

Kafkask klarering

Oslo politidistrikt mener Norges ordning for sikkerhetsklarering systematisk utelukker ansatte med en annen etnisk bakgrunn enn norsk. Det kommer fram i et høringssvar Oslo-politiet har sendt Justisdepartementet, som i disse dager vurderer å klargjøre kriteriene for sikkerhetsklarering i loven. Det er VG som denne uka skriver om saken, og den er også fulgt av et intervju med Xander Redpey som mistet sikkerhetsklareringen i 2023. Da hadde han jobbet i Oslo-politiet i 17 år, mange av dem som spaner. Redpey flyktet fra Iran i 1986 og har ikke vært der siden. Han har avtjent verneplikt i Norge og blitt sikkerhetsklarert tre ganger tidligere. For to år siden fikk han altså avslag fra Sivil klareringsmyndighet, med begrunnelse i at kona var fra Mexico, som Norge ikke har sikkerhetssamarbeid med. Han klaget, men fikk avslag – da hovedsakelig begrunnet med hans egen landbakgrunn. Nasjonal sikkerhetsmyndighet opprettholdt også avslaget, men denne gang endret begrunnelsen seg nok en gang. Nå var det igjen hans mexicanske kone som var årsak.

«Oslo-­politiet trenger brei sammensetning.»

Prosessen Xander Redpey har vært gjennom, kan ikke kalles annet enn kafkask. Bedre blir den ikke av at sønnen også har fått problemer med sikkerhetsklarering. Like før han skulle opp til førstegangstjeneste, fikk han beskjed om å ikke stille. Han ble ikke klarert fordi faren er født i Iran. Slik holdes lovlydige borgere med lang fartstid i landet utenfor sentrale posisjoner i samfunnet, og det uten at begrunnelsene engang er godt fundert – og heller ikke mulige å få detaljerte forklaringer på. Redpey er i dag talsperson for personer i politiet med klareringsutfordringer, et verv som vitner om at dette er et problem for flere enn ham. Ikke minst er det et problem for Norge. Et flerkulturelt land kan ikke holde innvandrerbefolkningen unna visse typer jobber, enten det er ut fra uklare skjønnsmessige vurderinger eller stivbeinte regler om kontakter i land uten sikkerhetssamarbeid. Ikke minst trenger Oslo-politiet en brei sammensetning, for å sikre legitimitet og kunnskap om hovedstadens mangfoldige befolkning. At klareringsproblemene fortsetter nedover i generasjonene, er ekstra ille. Dette må ordnes opp i raskt.

Leder

Kunnskap

I årevis har ytre høyre fremmet en fortelling om at vitenskapelige funn i realiteten bare er politisk propaganda. Under den udefinerbare merkelappen «kamp mot woke» har alt fra etablert klimaforskning til moderne medisin blitt framstilt som løgner pushet av «globale eliter». Det er en grunnfalsk framstilling. Vitenskap er kunnskap satt i system, og prinsippene er grunnleggende demokratiske og ikke-elitære. Målestokken for hva som er sant, er hva som i fellesskap kan stadfestes og dokumenteres. Historisk har vitenskapen stått i et motsetningsforhold til ulike eliter. Vi vet at vi er i ferd med å endre klimaet på jorda fordi bokstavelig talt tusenvis av forskere over hele kloden har stadfestet det.

Røveri

Få grupper har et så ufortjent romantisk image som pirater. Gjennom alt fra litterære klassikere via Hollywood-filmserier til vår hjemlige Sabeltann har sjørøveri fått en aura av noe spennende, mystisk og ærerikt. Realiteten, både historisk og i dag, er både kjedeligere og kjipere: Sjørøvere er voldelige bander som med trusler om eller faktisk bruk av vold raner til seg midler. Historisk har en del av disse røverbandene vært det man kan kalle selvstendig næringsdrivende, men ofte har de også hatt ryggdekning fra stater, som enten eksplisitt har godkjent virksomheten, eller vendt det blinde øyet til når det har passet seg. Prinsippet om å omsette militær styrke til økonomisk gevinst utspiller seg i disse dager for åpen scene i Midtøsten. Som del av den selvvalgte monumentale fiaskoen USA og Israels krig mot Iran har vært, har USAs president Donald Trump fått en ny idé til hvordan de kan tjene penger på konflikten. Mandag kunngjorde han via sin egen plattform Truth Social at alle som vil gjennom Hormuzstredet nå, vil måtte betale en avgift på 20 prosent av alt gods de transporterer.

Den norske modellen

2026 er i ferd med å bli tidenes norske idrettsår. Seiersfesten startet under vinter-OL i Italia i februar, da Norge ble beste nasjon med totalt 41 medaljer. I mai fulgte hockeylandslaget for herrer opp med en sensasjonell VM-bronse, og fotballguttas bragd med å komme til kvartfinalen i fotball-VM føles stadig som en feberdrøm i sommerheten. Suksessen vekker naturligvis oppsikt internasjonalt, og mange leter etter den norske «vinneroppskriften». Mye av svaret hviler på en tilnærming som er helt unik for norsk idrettspolitikk. «Flest mulig, lengst mulig – gjennom allsidighet og variasjon», lyder den overordnede visjonen til Norges idrettsforbund for barneidretten i Norge. Derfor teller man ikke offisielt resultater fram til barna fyller 11 år, og i lagspill skal alle få tilnærmet lik spilletid.