Venstresida 8. jan.
God timing Klassekampens lesere drømte nok om en hvit jul sammen med Bing Crosby, men isteden blei det raudt er daudt og rødt er dødt. Mange innlegg har kretsa om detta og frontene er steile og harde og utmeldinger og leiting etter alternativer er i gang.
Når jeg bruker overskrifta god timing så tenker jeg selvfølgelig på tidspunktet som nå Rødts partileder og Klassekampens redaktør har landa på når det gjelder flørting med det såkalte arbeiderpartiet. Partiet er på vei mot skyggenes dal, partileder Støre står snart foran giljotinen og et nytt regjeringsprosjekt fra det hold kan landet se langt etter, og likevel er Marie Sneve Martinussen og Mari Skurdal klare for oppvarma lenestoler i falma regjeringskontor. Hva skal de der å gjøre, samarbeide med Støre, lederen av landets tredje største høyreparti?
Noen av argumentene i debatten går ut på at med Rødt i forhandlinger med Ap og eventuell deltakelse i regjering vil være samlende for ei sterkere, ekte venstreside – med det såkalte arbeiderpartiet? Det minner om da SV gikk i forhandlinger og ville inn i regjering for å dra Ap til venstre. Vel, hvis man teller opp og studerer utviklinga, så har Brundtland, Stoltenberg og Støre har dratt partiet sitt så langt til høyre at det er så godt som umulig å tenke seg at den partiadelen der noensinne vil tilbake til venstresida!
Holdninga og kommentarer fra noen ihuga Rødt-medlemmer minner om de harde 1970- og 1980-åra på skipsverfta, støperiene og jernverka der AKP-ere og RV-ere og uavhengige radikalere blei hetsa og hudfletta av gamle, enspora Ap-gubber som var mere trufaste mot partiprogrammer og pampevelde enn å jobbe for fagforeningskameratenes krav og forslag.
Jeg beklager å måtte si det, men hånd i hånd med Støre ut fra slottet ser ikke bra ut og jeg håper aldri jeg vil se det heller. Men hvis Marie Sneve Martinussen og Mari Skurdal får det som de vil, så har Rødt tatt et kvantesprang til høyre og Klassekampen har blitt det såkalte arbeiderpartiets nye menighetsblad!.
Ole Kristian Pettersen