Leder

Fordummende

Danmarks statsminister Mette Frederiksen har gjort en rekke intervjuer der hun advarer mot «mørke krefter» i verden som har rottet seg sammen mot vestlige demokratier. De mørke kreftene er Nord-Korea, Iran og Russland, med Kina som allestedsnærværende bakspiller. Det er en forsterket versjon av George W. Bush’ «ondskapens akse» fra 2001, med det viktige tillegget at Kina nå ses på som ondskapens fyrbøter. Denne måten å tolke verden på er både farlig og fordummende. Det representerer en utsøkt disinteresse for den faktiske situasjonen i ulike land. Den kvasireligiøse inndelingen i gode og onde krefter har vært en amerikansk spesialitet, men har nå åpenbart også kommet til Europa.

«Kina ses som ondskapens fyrbøter.»

Landene i ondskapens akse skal ifølge Frederiksen hate Vesten, med et ønske om å endre verdensordenen grunnleggende. De ulike begivenhetene, konfliktene og krigene i verden kan ikke ses isolert, men som et samlet framstøt fra «våre fiender». Skulle Nord-Korea, presset mot veggen av sitt dysfunksjonelle styresett, ha ambisjoner om å endre verdensordenen grunnleggende? Iran har åpenbart regionale ambisjoner, men å endre verden? Og hvordan skulle det sjiamuslimske styret i Teheran få til det sammen med det autokratiske og postkommunistiske Nord-Korea? Beijing på sin side ønsker å opprettholde dagens verdensorden, mens USAs kommende president Donald Trump vil endre den.

Diaboliseringen av hele land og folk gjør det umulig å løse konflikter. Iran har for eksempel åpnet for en dialog med Vesten, en mulighet som bør tas imot med åpne armer. Det kanskje groveste i Frederiksens «analyse» er hvordan Israels brutale krigføring mot nabolandene ikke tas med i beregningen. Tel Aviv er nå i ferd med å knuse Palestina, samtidig som det okkuperer syrisk territorium og bomber landet, samtidig som Benjamin Netanyahu forsøker å få verden til å utpeke Iran til en versting i regionen, mens det ut fra alle objektive kriterier er Israel selv som er det. Heller ikke USAs rolle som kilde til konflikter i verden trekkes inn. Den danske statsministerens inndeling av verden i gode og onde krefter gjør vondt verre i en situasjon som skriker etter vilje til fredelig sameksistens på tvers av ulike samfunnssystemer i tråd med folkeretten.

Leder

Nytt, norsk Klondyke

Vår tids fossespekulanter er allerede godt i gang med å sikre seg areal og kraft over det ganske land. I den norske kraftkøen står det i dag 120 datasentre, som har bedt om til sammen halvparten så mye kraft som Norge bruker årlig. I likhet med fossehandelen på slutten av 1800-tallet er det også i dag i hovedsak utenlandske firmaer som ser sitt snitt til å tjene gode penger på manglende regulering i Norge. Tilgangen på kulde, arealer og strøm har gjort Norge svært attraktivt for datalagringsbransjen. Hastigheten intensiveres av kappløpet om utvikling av kunstig intelligens. Da norske fossefall ble kjøpt opp i stor stil fram mot 1906, solgte grunneiere til småpenger sammenliknet med inntjeningsmulighetene til den nye vannkrafta.

Kunsten å si ja

Onsdag legger finansminister Jens Stoltenberg fram regjeringens forslag til statsbudsjett for 2027. Helt siden han overtok nøklene til Finansdepartementet i fjor, har Stoltenberg strødd om seg med formaninger om forsiktig offentlig pengebruk. I et intervju med Aftenposten trekker han fram inflasjon, økte renter og stor fallhøyde i aksjemarkedene som de mest akutte grunnene til å stramme inn i år. «Hva den neste krisen blir, eller når den kommer, vet vi ikke, men det er åpenbart godt å ha en buffer. Derfor holder vi litt igjen,» sier Stoltenberg. Signalene gir lite håp om nye velferdssatsinger eller spennende politiske eksperimenter i ukas budsjett. Blant embetsfolk i Finansdepartementet finnes et uoffisielt motto som brukes mot lobbyister og overambisiøse politikere: «Si nei før du sier hei».

Det sitter i kulturen

For første gang ligger Norge under OECD-gjennomsnittet i både lesing, matematikk og naturfag i Pisa-undersøkelsen. Rundt en tredel av elevene presterer på de laveste mestringsnivåene. Estland har derimot overtatt som en skolepolitisk suksesshistorie etter Finland, som nå gjør det dårligere. Estland ligger på toppen i Europa i naturfag og matte og er nest best i lesing etter Irland, selv om leseevnen til estiske elever også har en fallende tendens. Når noen land lykkes, er det lett å lete etter ting de gjør, som vi kan kopiere. Men å hente konkrete ting direkte fra et land til et annet i den tro at det skal gjøre underverker, er en komplisert affære. Det sies for eksempel at stor lærerautonomi er oppskriften på den estiske suksessen, men da underslås det gjerne at det nasjonale rammeverket også er sterkt.