Danmarks statsminister Mette Frederiksen har gjort en rekke intervjuer der hun advarer mot «mørke krefter» i verden som har rottet seg sammen mot vestlige demokratier. De mørke kreftene er Nord-Korea, Iran og Russland, med Kina som allestedsnærværende bakspiller. Det er en forsterket versjon av George W. Bush’ «ondskapens akse» fra 2001, med det viktige tillegget at Kina nå ses på som ondskapens fyrbøter. Denne måten å tolke verden på er både farlig og fordummende. Det representerer en utsøkt disinteresse for den faktiske situasjonen i ulike land. Den kvasireligiøse inndelingen i gode og onde krefter har vært en amerikansk spesialitet, men har nå åpenbart også kommet til Europa.
«Kina ses som ondskapens fyrbøter.»
Landene i ondskapens akse skal ifølge Frederiksen hate Vesten, med et ønske om å endre verdensordenen grunnleggende. De ulike begivenhetene, konfliktene og krigene i verden kan ikke ses isolert, men som et samlet framstøt fra «våre fiender». Skulle Nord-Korea, presset mot veggen av sitt dysfunksjonelle styresett, ha ambisjoner om å endre verdensordenen grunnleggende? Iran har åpenbart regionale ambisjoner, men å endre verden? Og hvordan skulle det sjiamuslimske styret i Teheran få til det sammen med det autokratiske og postkommunistiske Nord-Korea? Beijing på sin side ønsker å opprettholde dagens verdensorden, mens USAs kommende president Donald Trump vil endre den.
Diaboliseringen av hele land og folk gjør det umulig å løse konflikter. Iran har for eksempel åpnet for en dialog med Vesten, en mulighet som bør tas imot med åpne armer. Det kanskje groveste i Frederiksens «analyse» er hvordan Israels brutale krigføring mot nabolandene ikke tas med i beregningen. Tel Aviv er nå i ferd med å knuse Palestina, samtidig som det okkuperer syrisk territorium og bomber landet, samtidig som Benjamin Netanyahu forsøker å få verden til å utpeke Iran til en versting i regionen, mens det ut fra alle objektive kriterier er Israel selv som er det. Heller ikke USAs rolle som kilde til konflikter i verden trekkes inn. Den danske statsministerens inndeling av verden i gode og onde krefter gjør vondt verre i en situasjon som skriker etter vilje til fredelig sameksistens på tvers av ulike samfunnssystemer i tråd med folkeretten.
