Verdens rikeste mann, Elon Musk, bruker ikke all sin tid på å sparke offentlig ansatte i USA og stanse utenlandsk bistand. Ved siden av oppdraget som kuttgeneral for president Donald Trump, driver Musk sine egne selskaper, stadig på jakt etter nye, lukrative kontrakter. Til nå har hans satellittselskap Starlink blitt tatt varmt imot i Europa. Blant annet leverte Starlink infrastruktur som ga ukrainske soldater internettilkopling etter at Russland ødela gamle systemer i krigens første fase. Musks selskap fikk god PR for framstøtet, og blant annet Italia vurderer nå en avtale med Musks satellittselskap. Ifølge Financial Times ligger verdien på rundt 16 milliarder kroner. Men etter Musk og Trumps kuvending om Ukraina har opposisjonen i Italia forsøkt å stanse avtalen. Helgas konfrontasjon mellom Polens utenriksminister og Musk på sosiale medier har også helt sand i maskineriet.
«Selskapet er et verktøy for Musks politiske agenda.»
I et innlegg på X – meldingsplattformen tekmilliardæren også eier – skrev Musk om Starlink søndag at Ukrainas frontlinje ville kollapse «hvis jeg skrudde det av». Polens utenriksminister Radoslaw Sikorski svarer på samme plattform at det er den polske regjeringen som betaler for den ukrainske nettilgangen, og at den vil se etter andre leverandører om Starlink er upålitelige. «Vær stille, lille mann. Du betaler bare en liten del av kostnaden. Og det er ikke noe alternativ til Starlink», svarer Musk. Om ikke usikkerheten var nok, så hjelper det lite med nedlatenhet. Financial Times skriver at både opposisjonen og presidenten i Italia nå ser med betydelig skepsis på den forestående avtalen med Musks satellittselskap. Italias statsminister Giorgia Meloni har et tett forhold til både Musk og Donald Trump, men kan nå få betydelig større problemer med å få avtalen gjennom.
Elon Musks Starlink kan ikke lenger bli sett på som nøytral infrastruktur. Snarere må vi se selskapet som et verktøy for hans politiske agenda. Å basere europeisk kommunikasjon på Musk er risikofylt, og å finne andre alternativer er presserende. Saken viser viktigheten av nasjonal kontroll over sentral infrastruktur. Den bør bli en vekker som strekker seg forbi internett – også forsvarskjøp må tenkes gjennom på nytt.