Leder

Organisert uenighet

I opptakten til årets 8. mars har diskusjonene gått varmt mellom kvinnesaksaktivister. Hva er den «rette» feminismen, og hvem forvalter den? Skal feminisme vektlegge minoriteters erfaringer og rettigheter, etter prioritere politiske saker som angår flertallet av kvinner? Den som har fulgt med noen år, vet at spørsmål rundt hva kjønn egentlig er, har fått en slags hovedrolle i feministiske debatter, ikke minst på nett. Disse debattene skal få fortsette, for all del. Samtidig er det verdt å huske at det aldri har eksistert én kvinnebevegelse, som er enig om absolutt alt. Den erkjennelsen har lagt grunnlaget for organiseringen av kvinnedagen. På åpne parolemøter fremmes forslag til hovedsaker alle frammøtte stemmer over. Organisasjoner, partier og enkeltpersoner som møter opp, mobiliserer for sine paroler. Flertallet bestemmer.

«Ulike oppfatninger ikke er farlig.»

Temperaturen er ofte høy. Parolemøtene er likevel demokrati i praksis – en organisert struktur for å håndtere uenighet. Slik er det også i organisasjonslivet for øvrig: De som deltar, får være med å påvirke. Vil du vinne fram i politikken, må du samle flertall bak dine saker. Demokrati er organisering av uenighet. I turbulente og polariserte tider er det verdt å holde fast ved at ulike oppfatninger ikke er farlig. Det vi snarere bør frykte, er det totalitære, som slår fast sine agendaer uten at det er rom for å uttrykke eller organisere motstand. Nå blåser en isende kald vind fra ytre høyre. Rettigheter kjempet fram av generasjoner av kvinner, er under angrep. Det krever motstrategier og mobilisering.

Hovedparolene fra de største norske byene viser en både konsistent og mangfoldig kvinnebevegelse. I Bergen, Trondheim og Oslo går feminister for å bevare sexkjøplov, mot partnerdrap og vold mot kvinner og for internasjonal solidaritet med Palestina. I Bergen forteller tre ulike paroler at kvinnekamp er både transkamp, klimakamp og klassekamp. En bevegelse som skal fremme saker på vegne av halve befolkningen, vil med nødvendighet romme ulike ståsteder. Det må vi ikke se som en ulempe i møte med samtidas autoritære tendenser. Evner vi å organisere oss fornuftig og demokratisk, så kan vi gå framover sammen. Gratulerer med dagen!

Leder

Den norske modellen

2026 er i ferd med å bli tidenes norske idrettsår. Seiersfesten startet under vinter-OL i Italia i februar, da Norge ble beste nasjon med totalt 41 medaljer. I mai fulgte hockeylandslaget for herrer opp med en sensasjonell VM-bronse, og fotballguttas bragd med å komme til kvartfinalen i fotball-VM føles stadig som en feberdrøm i sommerheten. Suksessen vekker naturligvis oppsikt internasjonalt, og mange leter etter den norske «vinneroppskriften». Mye av svaret hviler på en tilnærming som er helt unik for norsk idrettspolitikk. «Flest mulig, lengst mulig – gjennom allsidighet og variasjon», lyder den overordnede visjonen til Norges idrettsforbund for barneidretten i Norge. Derfor teller man ikke offisielt resultater fram til barna fyller 11 år, og i lagspill skal alle få tilnærmet lik spilletid.

Å spille outsider

Mens England kunne juble for en plass i VM-semifinalen natt til søndag, har Nigel Farage antakelig andre ting å tenke på. For det koker i britisk politikk, og denne gangen er det Farage som er i hardt vær. Reform UK-lederen granskes etter å ha mottatt en uregistrert gave fra en kryptomilliardær. Da han nylig trakk seg som parlamentsmedlem, utløste han samtidig et suppleringsvalg i Clacton – et valg han selv har framstilt som en mulighet til å reinvaske navnet sitt. Det ser imidlertidikke ut til å gå helt etter planen. Etter at de største partiene i Westminster valgte å ikke stille kandidater, har Count Binface – en komiker med en søppelbøtte på hodet – blitt den mest omtalte utfordreren. Valget Farage håpet skulle bli en demonstrasjon av egen styrke, har i stedet blitt politisk satire. Det mest oppsiktsvekkende er imidlertid Farages uttalelse om at han stiller til valg for å «utfordre etablissementet».

Frigjø­ringen frigjør ingen

Ved slutten av ukas Nato-toppmøte i Ankara fikk Jonas Gahr Støre en revolver i gave fra Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan. Den blir neppe avfyrt, men revolveren er ladet med tung symbolikk: Det altoverskyggende temaet er kravet om at medlemslandene må bruke mer penger på våpen. På 2010-tallet krevde Donald Trump at europeerne skulle bruke 2 prosent av BNP på forsvar. Så økte han kravet til 4 prosent, før det i fjor ble jekket opp til 5 prosent innen 2035. Fortsetter trenden, kan vi fort ende i samme opprustningsfart som i de mest intense fasene av den kalde krigen. Da kunne forsvarsbudsjettene ligge godt over 6 prosent av BNP. Norge er et av landene som nå sluser mest penger inn i forsvar, til forkleinelse for alle andre budsjettposter.