Leder

Organisert uenighet

I opptakten til årets 8. mars har diskusjonene gått varmt mellom kvinnesaksaktivister. Hva er den «rette» feminismen, og hvem forvalter den? Skal feminisme vektlegge minoriteters erfaringer og rettigheter, etter prioritere politiske saker som angår flertallet av kvinner? Den som har fulgt med noen år, vet at spørsmål rundt hva kjønn egentlig er, har fått en slags hovedrolle i feministiske debatter, ikke minst på nett. Disse debattene skal få fortsette, for all del. Samtidig er det verdt å huske at det aldri har eksistert én kvinnebevegelse, som er enig om absolutt alt. Den erkjennelsen har lagt grunnlaget for organiseringen av kvinnedagen. På åpne parolemøter fremmes forslag til hovedsaker alle frammøtte stemmer over. Organisasjoner, partier og enkeltpersoner som møter opp, mobiliserer for sine paroler. Flertallet bestemmer.

«Ulike oppfatninger ikke er farlig.»

Temperaturen er ofte høy. Parolemøtene er likevel demokrati i praksis – en organisert struktur for å håndtere uenighet. Slik er det også i organisasjonslivet for øvrig: De som deltar, får være med å påvirke. Vil du vinne fram i politikken, må du samle flertall bak dine saker. Demokrati er organisering av uenighet. I turbulente og polariserte tider er det verdt å holde fast ved at ulike oppfatninger ikke er farlig. Det vi snarere bør frykte, er det totalitære, som slår fast sine agendaer uten at det er rom for å uttrykke eller organisere motstand. Nå blåser en isende kald vind fra ytre høyre. Rettigheter kjempet fram av generasjoner av kvinner, er under angrep. Det krever motstrategier og mobilisering.

Hovedparolene fra de største norske byene viser en både konsistent og mangfoldig kvinnebevegelse. I Bergen, Trondheim og Oslo går feminister for å bevare sexkjøplov, mot partnerdrap og vold mot kvinner og for internasjonal solidaritet med Palestina. I Bergen forteller tre ulike paroler at kvinnekamp er både transkamp, klimakamp og klassekamp. En bevegelse som skal fremme saker på vegne av halve befolkningen, vil med nødvendighet romme ulike ståsteder. Det må vi ikke se som en ulempe i møte med samtidas autoritære tendenser. Evner vi å organisere oss fornuftig og demokratisk, så kan vi gå framover sammen. Gratulerer med dagen!

Leder

Byrå­kratisk drøm­me­slott

Å ha visjoner og langsiktige mål er vel og bra, men i politikken koker alt ned til om du klarer å bevege verden ut fra de betingelsene som foreligger her og nå. Norge står i dag utenfor EU, i likhet med Storbritannia, Sveits og Island, og politikerne håndhever landenes interesser ut fra det som er bestemt av et folkelig votum. Svaret er ulike allianser og samarbeidsforhold som styrker forsvaret og sikkerheten. Sammenlikner en ulike lands bidrag til Ukrainas forsvarskamp, er det for eksempel nordeuropeiske land, Storbritannia, Norge, Nederland, Danmark, Sverige og Tyskland, som nå leder an. Det er ikke åpenbart at forsvaret av Ukraina hadde blitt sterkere hvis all forsvars- og sikkerhetspolitikk var underordnet Brussel. Likevel er det en klokkertro i EU-systemet på at det eneste saliggjørende er tettest mulig integrasjon på alle områder. Som en utopi i Det kommunistiske manifestet ligger det et endelig mål der framme om den skinnende, perfekte superstaten.

Redde for sannheten

De Oscar-vinnende dokumentarfilmskaperne Yuval Abraham og Rachel Szor risikerer nå å miste sine israelske statsborgerskap. Årsaken er at de har lagd en film som dokumenterer den israelske hærens ringeakt for sivile liv i sin krigføring på Gazastripa. Den israelske kulturministeren Miki Zohar skrev på X at «Jeg vil handle umiddelbart for å inndra statsborgerskapet til disse avskyelige filmskaperne for forræderi mot staten». Han kaller dem landssvikere og sier at «ytringsfriheten ikke er en tillatelse til å forråde staten». Slik det framgår av vår kultursak i dag, vil han også identifisere og etterforske de anonyme militære kildene som snakker i filmen. De forteller om bruk av kunstig intelligens i utvelgelse av mål og om stor aksept for sivile tilleggsdrap.

På tilliten løs

Fredag sa barne- og familieminister Lene Vågslid (Ap) at hun vil redegjøre i Stortinget om tiltak mot kriminelle aktører i barnevernet. Det er på høy tid. Allerede i mai fikk Barne- og familiedepartementet beskjed om at kriminelle aktører hadde etablert seg i flere barnevernsforetak på Østlandet. Funnet skriver seg fra en rapport laget av A-krimsenteret i Tønsberg, som sporer kriminelle koblinger til 16 ulike barnevernsforetak i Sør-Øst politidistrikt. I rapporten beskriver A-krimsenteret at eiere og daglige ledere som selv er involvert i kriminalitet, har ansatt andre kriminelle fra sitt nettverk. Dermed er det stor sannsynlighet for at offentlige velferdsmidler har havnet i kriminelle pengestrømmer og på den måten finansierer mer kriminalitet. Statsråden må nå svare på en rekke vanskelige spørsmål.