Leder

Organisert uenighet

I opptakten til årets 8. mars har diskusjonene gått varmt mellom kvinnesaksaktivister. Hva er den «rette» feminismen, og hvem forvalter den? Skal feminisme vektlegge minoriteters erfaringer og rettigheter, etter prioritere politiske saker som angår flertallet av kvinner? Den som har fulgt med noen år, vet at spørsmål rundt hva kjønn egentlig er, har fått en slags hovedrolle i feministiske debatter, ikke minst på nett. Disse debattene skal få fortsette, for all del. Samtidig er det verdt å huske at det aldri har eksistert én kvinnebevegelse, som er enig om absolutt alt. Den erkjennelsen har lagt grunnlaget for organiseringen av kvinnedagen. På åpne parolemøter fremmes forslag til hovedsaker alle frammøtte stemmer over. Organisasjoner, partier og enkeltpersoner som møter opp, mobiliserer for sine paroler. Flertallet bestemmer.

«Ulike oppfatninger ikke er farlig.»

Temperaturen er ofte høy. Parolemøtene er likevel demokrati i praksis – en organisert struktur for å håndtere uenighet. Slik er det også i organisasjonslivet for øvrig: De som deltar, får være med å påvirke. Vil du vinne fram i politikken, må du samle flertall bak dine saker. Demokrati er organisering av uenighet. I turbulente og polariserte tider er det verdt å holde fast ved at ulike oppfatninger ikke er farlig. Det vi snarere bør frykte, er det totalitære, som slår fast sine agendaer uten at det er rom for å uttrykke eller organisere motstand. Nå blåser en isende kald vind fra ytre høyre. Rettigheter kjempet fram av generasjoner av kvinner, er under angrep. Det krever motstrategier og mobilisering.

Hovedparolene fra de største norske byene viser en både konsistent og mangfoldig kvinnebevegelse. I Bergen, Trondheim og Oslo går feminister for å bevare sexkjøplov, mot partnerdrap og vold mot kvinner og for internasjonal solidaritet med Palestina. I Bergen forteller tre ulike paroler at kvinnekamp er både transkamp, klimakamp og klassekamp. En bevegelse som skal fremme saker på vegne av halve befolkningen, vil med nødvendighet romme ulike ståsteder. Det må vi ikke se som en ulempe i møte med samtidas autoritære tendenser. Evner vi å organisere oss fornuftig og demokratisk, så kan vi gå framover sammen. Gratulerer med dagen!

Leder

Islen­dingsug

Lørdag går islendingene til valgurnene for å svare nei eller ja til om de vil starte forhandlinger med Brussel om Island skal bli medlem av EU. Islands sosialdemokratiske statsminister Kristrún Frostadóttir fører an sammen med ja-partiet Reformpartiet, som brøt ut av det konservative Selvstendighetspartiet i 2016 på grunn av uenighet om EU. De øvrige partiene er mot EU-medlemskap. Avstemningen på Island har fått mange norske EU-tilhengere til å trekke frisk luft i et håp om at et islandsk ja skal sette fyr på den norske EU-debatten. Spesielt tiltrekkende er den islandske modellen med to folkeavstemninger, der man først spør om man skal søke medlemskap, for deretter å stemme over forhandlingsresultatet. «Det er genialt», sier tidligere statssekretær i UD, Maria Varteressian. Håpet er at en første «uforpliktende» avstemning, et «ja til å se», skal gjøre det lettere å få til en innmelding i neste runde.

Svenske tilstander

For to år siden gikk alarmen i Sverige, da en politirapport avdekket at flere svenske barnevernsinstitusjoner var drevet av personer med tilknytning til grov kriminalitet. Det var allerede godt kjent at kriminelle nettverk var dypt involvert i private velferdstjenester. De både hvitvasker penger og tjener penger på å drive hjemmetjenester, sykehjem og skoler. Politirapporten fra 2024 sendte likevel sjokkbølger inn i svensk offentlighet. Barn med svake familiebånd og vonde opplevelser bak seg ble rett og slett plassert i institusjoner drevet av gjengkriminelle, finansiert over skatteseddelen. I et land hvor den kriminelle lavalderen nylig ble senket til 14 år fordi de som utfører kriminaliteten, har blitt stadig yngre, har offentlige penger gått til kriminelle miljøer som kan rekruttere på institusjoner de selv driver.

Hjerte­var­me

I den nye boka «For rikt for hvem?» gjengir SSB-forsker Erling Holmøy og sjeføkonom i Alm Olav Slettebø en uttalelse fra Bjarne Håkon Hanssen da han i 2009 gikk av som Aps helseminister for å bli PR-rådgiver i First House: Som heltidspolitiker hadde han vært med på å bruke opp store verdier i mange år – nå skulle han være med å skape dem. En av de mest seiglivede mytene er at verdier skapes i det private, mens offentlig sektor bare bruker. Det er en absurd påstand, skriver økonomene, ettersom verdiskaping betyr å produsere noe folk er villig til å betale for, noe amerikanernes store utbetalinger til helse, omsorg og utdanning er eksempler på. Holmøy og Slettebø viser også at offentlig sektor ikke «eser ut», slik det ofte hevdes. De offentlige utgiftenes andel av nasjonalinntekten (BNI), fratrukket grunnrente fra olje og gass, har ligget nokså flatt de siste 30 årene. Det har faktisk vært et «massivt underforbruk» av avkastningen av oljepengene i forhold til ­handlingsregelen, til tross for en rekke kriser de siste årene: finanskrisa, oljepris­fallet, flyktningkrisa, korona­epidemien og Ukraina-krigen. Å snakke om at staten «tar» pengene våre, er lite dekkende, fordi 70 prosent av de offentlige utgiftene går direkte tilbake til enkeltindivider, i form av pensjoner, ytelser og tjenester. Det meste av denne «tilbakebetalingen» skjer i livs­faser vi ikke kan forsørge oss selv gjennom arbeid.