Leder

Organisert uenighet

I opptakten til årets 8. mars har diskusjonene gått varmt mellom kvinnesaksaktivister. Hva er den «rette» feminismen, og hvem forvalter den? Skal feminisme vektlegge minoriteters erfaringer og rettigheter, etter prioritere politiske saker som angår flertallet av kvinner? Den som har fulgt med noen år, vet at spørsmål rundt hva kjønn egentlig er, har fått en slags hovedrolle i feministiske debatter, ikke minst på nett. Disse debattene skal få fortsette, for all del. Samtidig er det verdt å huske at det aldri har eksistert én kvinnebevegelse, som er enig om absolutt alt. Den erkjennelsen har lagt grunnlaget for organiseringen av kvinnedagen. På åpne parolemøter fremmes forslag til hovedsaker alle frammøtte stemmer over. Organisasjoner, partier og enkeltpersoner som møter opp, mobiliserer for sine paroler. Flertallet bestemmer.

«Ulike oppfatninger ikke er farlig.»

Temperaturen er ofte høy. Parolemøtene er likevel demokrati i praksis – en organisert struktur for å håndtere uenighet. Slik er det også i organisasjonslivet for øvrig: De som deltar, får være med å påvirke. Vil du vinne fram i politikken, må du samle flertall bak dine saker. Demokrati er organisering av uenighet. I turbulente og polariserte tider er det verdt å holde fast ved at ulike oppfatninger ikke er farlig. Det vi snarere bør frykte, er det totalitære, som slår fast sine agendaer uten at det er rom for å uttrykke eller organisere motstand. Nå blåser en isende kald vind fra ytre høyre. Rettigheter kjempet fram av generasjoner av kvinner, er under angrep. Det krever motstrategier og mobilisering.

Hovedparolene fra de største norske byene viser en både konsistent og mangfoldig kvinnebevegelse. I Bergen, Trondheim og Oslo går feminister for å bevare sexkjøplov, mot partnerdrap og vold mot kvinner og for internasjonal solidaritet med Palestina. I Bergen forteller tre ulike paroler at kvinnekamp er både transkamp, klimakamp og klassekamp. En bevegelse som skal fremme saker på vegne av halve befolkningen, vil med nødvendighet romme ulike ståsteder. Det må vi ikke se som en ulempe i møte med samtidas autoritære tendenser. Evner vi å organisere oss fornuftig og demokratisk, så kan vi gå framover sammen. Gratulerer med dagen!

Leder

Nordnorsk paradoks

Årets Ottar Brox-seminar gikk av stabelen fredag, som det tredje i rekka. For første gang var det lagt til Tromsø, og situasjonen i nord preget også programmet, som seg hør og bør for et seminar inspirert av Brox sine ideer og virke. Hans mest kjente bok, «Hva skjer i Nord-Norge?» fra 1966, var et oppgjør med norsk utkantpolitikk. Ifølge Brox la den rådende, teknokratiske politikken grunnlag for en effektivisering av fiskeriene som var ødeleggende for nordnorske lokalsamfunn. Årets Brox-foredrag tok utgangspunkt i spørsmålet den sentrale SV-eren og forskeren stilte for 60 år siden. Hva skjer i Nord-Norge i dag, var spørsmålet Kjell Arne Røvik, professor i statsvitenskap ved Universitetet i Tromsø, stilte i foredraget. Hans påstand er at Nord-Norge i dag preges av et stort paradoks.

Noe må gjøres

I august sendte funnene i en rapport fra A-krimsenteret i Tønsberg sjokkbølger gjennom Stortinget. Rapporten slo fast at 16 private barnevernsselskap i Buskerud, Vestfold og Telemark hadde koplinger til kriminelle miljøer. Tre av selskapene driver institusjoner, mens andre tilbyr vikar- og bemannings­tjenester, utleie av eiendom og veiledningstjenester. Gjentatte ganger har det blitt ropt varsko om at myndighetene ikke har god nok kontroll. Staten har likevel sendt sårbare barn i armene på kriminelle. Politiet jobber med en nasjonal kartlegging. Det er nærliggende å tenke at situasjonen i landets elleve andre politi­distrikt ligner.

Viktig og riktig pris

Fjorårets fredspris henger i dag i glass og ramme i Det hvite hus. Årets vil ikke ende samme sted, selv om Navanethem «Navi» Pillay spøkte om det da hun ble møtt med applaus og beskjeden om at hun var årets vinner. «Om dere klapper litt mer, kan det hende jeg deler denne prisen med Trump», sa den sørafrikanske juristen for å dempe de frammøtte, før hun ba dem forsikre henne om at det hele ikke var en spøk. Det var det ikke. Nobels fredspris går i år til Navi Pillay for hennes innsats for fred og folkerett. Nobelkomiteen skriver at «det går en klar linje fra hennes tidlige engasjement som forsvarer for Nelson Mandela og andre som sto opp mot apartheid i hjemlandet Sør-Afrika, til rolla som dommer i noen av vår tids mest toneangivende internasjonale rettsprosesser». Hennes siste oppgave var å lede FNs uavhengige undersøkelseskommisjon for de okkuperte palestinske områdene, som leverte sin rapport i fjor.