Leder

Organisert uenighet

Mari Skurdal

I opptakten til årets 8. mars har diskusjonene gått varmt mellom kvinnesaksaktivister. Hva er den «rette» feminismen, og hvem forvalter den? Skal feminisme vektlegge minoriteters erfaringer og rettigheter, etter prioritere politiske saker som angår flertallet av kvinner? Den som har fulgt med noen år, vet at spørsmål rundt hva kjønn egentlig er, har fått en slags hovedrolle i feministiske debatter, ikke minst på nett. Disse debattene skal få fortsette, for all del. Samtidig er det verdt å huske at det aldri har eksistert én kvinnebevegelse, som er enig om absolutt alt. Den erkjennelsen har lagt grunnlaget for organiseringen av kvinnedagen. På åpne parolemøter fremmes forslag til hovedsaker alle frammøtte stemmer over. Organisasjoner, partier og enkeltpersoner som møter opp, mobiliserer for sine paroler. Flertallet bestemmer.

«Ulike oppfatninger ikke er farlig.»

Temperaturen er ofte høy. Parolemøtene er likevel demokrati i praksis – en organisert struktur for å håndtere uenighet. Slik er det også i organisasjonslivet for øvrig: De som deltar, får være med å påvirke. Vil du vinne fram i politikken, må du samle flertall bak dine saker. Demokrati er organisering av uenighet. I turbulente og polariserte tider er det verdt å holde fast ved at ulike oppfatninger ikke er farlig. Det vi snarere bør frykte, er det totalitære, som slår fast sine agendaer uten at det er rom for å uttrykke eller organisere motstand. Nå blåser en isende kald vind fra ytre høyre. Rettigheter kjempet fram av generasjoner av kvinner, er under angrep. Det krever motstrategier og mobilisering.

Hovedparolene fra de største norske byene viser en både konsistent og mangfoldig kvinnebevegelse. I Bergen, Trondheim og Oslo går feminister for å bevare sexkjøplov, mot partnerdrap og vold mot kvinner og for internasjonal solidaritet med Palestina. I Bergen forteller tre ulike paroler at kvinnekamp er både transkamp, klimakamp og klassekamp. En bevegelse som skal fremme saker på vegne av halve befolkningen, vil med nødvendighet romme ulike ståsteder. Det må vi ikke se som en ulempe i møte med samtidas autoritære tendenser. Evner vi å organisere oss fornuftig og demokratisk, så kan vi gå framover sammen. Gratulerer med dagen!

Leder

Røverstat

Israel er en militarisert røverstat som konsekvent tramper på folkeretten. Netanyahu-regjeringen motarbeider alle forsøk på å skape varige fredsløsninger gjennom framforhandlete avtaler og velger i stedet lovløshet og brutal makt­utøvelse, basert på landets militære ressurser, som USA bidrar med og langt på vei finansierer. Å slippe løs bomberegnet over Iran nærmest samtidig med at amerikanske forhandlere satt ved bordet med iranerne og bare noen timer etter at Trump hadde slått fast at USA var forpliktet til en diplomatisk løsning, viser at Netanyahu ikke skyr noen midler i sin folkerettsstridige aleinegang. Nå ser vi hvordan konsekvensene av Israels brutale framferd over mange år spilles ut. Netanyahu bidro aktivt til at USA under Trumps forrige periode trakk seg fra atomavtalen med Iran, som var et historisk gjennombrudd da den ble inngått i 2015. Nå fryktet Israel igjen en normalisering av forholdet til Iran og regionen for øvrig. Svaret ble å sende missiler og jagerfly i lufta, som torpederer muligheten for en fredelig utvikling og avtale.

Bjørgulv Braanen

Autoritær vending

USAs president Donald Trump synes å være besatt av maskering. I tirader på hans eget sosiale medium Truth Social gjentar han monomant og med sin karakteristiske bruk av store bokstaver at «MASKS WILL NOT BE ALLOWED». Budskapet er rettet mot folk som protesterer mot politikken hans, som propalestinske studenter og dem som nå demonstrerer mot deportasjoner av innvandrere. Enkelte har hatt tildekkede ansikter, selv om de fleste ikke har det. Maskering forekommer derimot hyppig et annet sted: hos ansatte i immigrasjonsmyndighetene (ICE). ICE-ansatte arresterer nå papirløse i stor skala, og mange av dem gjør det kledd i sivil og med tildekkede ansikter. Trump har aldri vært noen ydmyk tjener av sannhet, etterrettelighet eller en konsistent moralsk linje.

Mari Skurdal

Den store styrke­prø­ven

Jens Stoltenbergs første store test som finansminister er å lose revidert nasjonalbudsjett gjennom Stortinget. Der har Arbeiderpartiet bare 48 mandater og er derfor avhengig av støtte fra Senterpartiet og SV for å få flertall. Likevel har Ap gått inn i forhandlingene med hevet pekefinger og formaninger om at Norge trenger et stramt budsjett – og uansett bør ikke et revidert budsjett justeres for mye. Budsjettpartnerne Sp og SV mener Ap i så fall farer med en svært selektiv definisjon av stramhet, for partiet har selv lagt inn Norgespris, en strømstøtteordning som koster om lag sju milliarder i året. Da er det lite rom igjen for samarbeidspartiene, er beskjeden fra Ap, og forhandlingene snegler seg av gårde. Sps reduksjon i matmomsen skal være særlig vanskelig å svelge. Likevel kan det godt hende Ap må gi etter for både Sp og SV, i hvert fall komme dem et godt stykke i møte.

Mari Skurdal