Jeg har selv aldri stemt Arbeiderpartiet og kunne antakelig fylt en halv avis med kritiske synspunkter på det Jonas Gahr Støre og hans regjering gjør. Men debatten om Støre som partileder og person blir ofte svært upresis, preget av spekulasjon og rett og slett usaklig.
4. desember skriver Klassekampen at «Industri-Ap» ber Støre om å gå. Kildene er noen klubbledere. For eksempel sier Stian Sagvold i Aker Solutions at «Jonas er ein anna type. Han er litt for rik og ikkje ein mine medlemmar klarer å identifisere seg med». Likevel sier Sagvold at regjeringen har gjort bra ting og at han har positive ting å si om Støre som person. Denne motsetningen mellom Sagvolds mer konkrete synspunkter og den antatte oppfatningen av Støre som uvalgbar, blir ikke utfordret.
Å dømme en leder nord og ned ut fra hans sosiale bakgrunn alene, er ikke saklig. Når det gjelder akkurat Støre, er det verdt å merke seg hva Emil André Erstad skrev i Vårt Land 5. mai i fjor. Artikkelen het «Svertekampanjen som vann fram». Den handler om hvordan Støre i utgangspunktet var svært populær, før Høyre besluttet å bruke en svært personrettet taktikk før valget i 2017. De ville stemple Støre som en virkelighetsfjern riking. Et så sterkt personfokus var uvanlig i norsk politikk, men det fungerte, og bildet har fått feste seg. Vi merker det i useriøse oppslag om Støres pensjonssparing eller om hvorvidt han fikk heist flagget 1. mai. Erstad skriver at det er helt historieløst å påstå at det aldri har vært rom for rike folk i Arbeiderpartiet, men nå har en holdning fått feste seg langt inn i partiet.
Klubbleder Erlend Nygård ved Rosenberg Verft mener også at Støre er svært vanskelig for industriarbeidere å identifisere seg med. Når han blir bedt om et alternativ nevner han entusiastisk utdanningsminister Kari Nessa Nordtun. Nordtun er karrierejurist. Det er uklart for meg om det skal gjøre det lettere å identifisere seg med henne for industriarbeidere. Handler det kanskje om noe annet? Det får vi ikke vite så mye om. Kritiske spørsmål glimrer med sitt fravær. For eksempel om hvorvidt vi kan vente en vesentlig annen politikk med en annen leder. At nesten ingen sittende regjeringer gjør det bra i valg for tiden, er heller ikke del av analysen. Heller ikke i hvilken retning Aps tapte velgere går, og hvorfor. Denne typen personfokus og «lodding av stemninger» på bekostning av informativ journalistikk blir dessverre stadig vanligere i avisas spalter.