I USA er politikken innrettet etter næringslivets ønsker, med lave skatter og generelt lite reguleringer. Landet har mindre arbeidslivsregulering, færre regler for giftstoffer i produkter og en konkurranselovgivning utformet etter interessene til de mektigste konsernene. Eiendomsskatten er mange steder høy, men ellers skattes kapital lavt.
USA er også et samfunn der flertallet av befolkningen ikke oppfatter at politikken er til for dem, men heller at systemet er rigget i favør av en liten elite. Store deler av befolkningen har ikke hatt reallønnsvekst på tiår. Samtidig har ulikheten eksplodert, og en rik elite har fått mer og mer makt og penger. I 2024 lever amerikanere i et samfunn kjennetegnet av polarisering, frykt og hat.
Ola Borten Moe og Sylvi Listhaug var nylig ute og mente vi må lære av USA og innrette næringspolitikken vår med lavere skatter og mindre reguleringer. Dette står i motsetning til verdiene den norske modellen er bygget på, nemlig idealet om et samfunn som både sikrer økonomisk vekst og rettferdig fordeling – samtidig. Tanken om at økonomisk vekst først og fremst er samfunnstjenlig når den fordeles rettferdig, har vært viktig for hvordan vi forvalter oljeressursene. Det ligger bak skattepolitikken og hvordan vi har organisert arbeidslivet og lønnsdannelsen. Og det er populær politikk: På spørsmål fra Norsk monitor om folk foretrekker å øke velstanden i landet, eller å fordele velstanden mer jevnt, dersom du var nødt til å velge, svarer i dag 62 prosent at de foretrekker å fordele velstanden mer jevnt.
God fordeling er også bra for næringslivet. De siste årene har alt fra Erna Solberg til mannlige podkastverter snakket mye om at produktivitetsveksten i Norge er så skrekkelig lav. Denne uka kom SSB med reviderte tall, og det viser seg at oppstyret var villedende og basert på ufullstendige tall. Norge har fortsatt et av verdens høyeste produktivitetsnivåer, og når produktiviteten vokser saktere enn før er det i tråd med utviklingen hos våre handelspartnere. Men vi blir stadig mer produktive.
Istedenfor å lobbe for at Norge bør bli mer som USA, hva med å bygge videre på det som har gjort oss rike? Aktiv næringspolitikk, små forskjeller og en skattefinansiert velferdsstat har gitt oss trygge institusjoner med høy grad av tillit. Velferdsordningene støtter opp under omstilling i næringslivet og lønnsdannelsen gir insentiver til å investere i ny teknologi. OECD har rangert Norge på niende plass over hvilke land det er enkelt å drive næringsliv i.
Tillit og samarbeid er viktig for næringslivet. OECD har spurt ledere om å beskrive samarbeidsklimaet på arbeidsplassen, og Norge havner helt i topp. Forskning viser at tillit reduserer transaksjonskostnadene i økonomien, det vil si kostnader knyttet til å sikre at avtaler overholdes. Tillit fungerer rett og slett som et smøremiddel for økonomien. Mangel på tillit fører derimot til stort behov for kontroll, noe som tar tid og ressurser vekk fra produktivt arbeid.
Og det er her den beryktede formuesskatten spiller en viktig rolle. Noen mener at tilliten mellom næringsliv og regjering er brutt på grunn av økt skatt på kapital og grunnrente. Men bakgrunnen for at skattene er økt er erkjennelsen av at den økonomiske ulikheten i Norge har økt kraftig de siste tiårene, og de én prosent rikeste sitter igjen med stadig mer makt og penger. Og de betaler mindre skatt enn resten av oss. Bjerksund mfl. (2024) viser at de én prosent rikeste i Norge har en mye lavere skatteprosent enn vanlige folk. Før skattleggingen av kapital ble strammet inn, betalte norske investorer mellom 14 og 21 prosent i skatt, langt mindre enn lønnsmottakere. Formuesskatten motvirker dette, den er et av de beste virkemidlene vi har for å sikre mindre ulikhet og at alle bidrar.
Erfaringen fra USA er at høy økonomisk ulikhet er gift for et samfunn. Ulikhet reduserer tilliten mellom innbyggere og deres tillit til staten, kort sagt fundamentet for et samfunns sosiale samhold. Formuesskatten omfordeler en liten andel av formuene, og pengene brukes på utdanning, infrastruktur, helse, kort og godt til å bygge det samfunnet bedriftene skal operere i.