I en nylig kronikk i Aftenposten hevder Ervin Kohn at «demonisering av Israel» er en moderne form for antisemittisme, og trekker paralleller til den historiske blodanklagen mot jøder. Denne sammenkoblingen er etter vår mening både misvisende og skadelig.
Blodanklagen var en middelaldersk myte. Den påsto at jøder kidnappet kristne barn for å bruke blodet deres i religiøse ritualer, og den førte til århundrer med pogromer og forfølgelse. Å sammenligne denne løgnen med kritikk av Israels dokumenterte handlinger – som bombing av sivile, apartheid og tvangsflytting – forvrenger både blodanklagens historiske betydning og den aktuelle debatten.
Videre er det absurd å hevde at kritikk av en stats systematiske overgrep – inkludert bombing av sivile og apartheid – tillegger «alle jøder onde hensikter». Denne påstanden bidrar selv til en problematisk sammenblanding av Israels handlinger og jøders identitet. Det er ikke kritikken som utgjør en fare her – det er denne sammenkoblingen, som Kohn selv forsterker, som skaper grobunn for misforståelser og faktisk antisemittisme.
Den 26. november markerte vi deportasjonen av norske jøder i 1942, da 532 mennesker ble sendt til nazistenes dødsleirer. Denne dagen minner oss om hvor fatale konsekvensene kan bli når fordommer og hat omgjøres til statlig politikk. Markeringen understreker viktigheten av å bekjempe antisemittisme, men vi må samtidig unngå å bruke dette alvorlige begrepet for å avvise legitim kritikk av menneskerettighetsbrudd.
Israels handlinger i Gaza og på Vestbredden er godt dokumentert av det internasjonale samfunnet. FN, Amnesty International og Human Rights Watch har gjentatte ganger rapportert om kollektiv avstraffelse, bombing av sivile områder og systematiske menneskerettighetsbrudd.
Å kritisere disse handlingene er ikke demonisering – det er et nødvendig ledd i å holde en stat ansvarlig for overgrep. Antisemittisme er en alvorlig trussel som krever vår felles innsats. Men når begrepet brukes for å skjerme en stat fra legitim kritikk, svekkes dets betydning og kraft. Å likestille kritikken med blodanklagen er en alvorlig feil som skader både jøders kamp mot antisemittisme og palestinernes kamp for frihet og rettferdighet. Markeringen av Krystallnatten og deportasjonen av jødene minner oss om hvor galt det går når maktmisbruk får stå uimotsagt. I dag ser vi hvordan lidelsene i Israel–Palestina-konflikten forsterkes av undertrykkelse og stillhet. Å stille spørsmål ved statlige handlinger er ikke demonisering – det er en moralsk plikt, uansett hvem som utfører dem.