Hvorfor skulle min far dø så tidlig? Han tok godt vare på seg selv; han tok vare på barna sine og kona si; han levde sunt og var fysisk aktiv, og han bidro i andres liv. Det er så urettferdig! Hva med alle de som lever totalt usunt, som ikke følger opp ungene sine, og som lever til de blir hundre år. Jeg synes det er vanskelig å finne mening i dette, og dermed er det vanskelig å finne mening i livet. Det er ingen glede i noen ting. Det er ikke noe håp for fremtiden.»
Dette sa en pasient til meg i fortvilelse.
Det jeg kunne gjøre, var å lytte og ta inn hans tap av mening og hans sorg og raseri. Det var ingenting jeg kunne si der og da som kunne gjøre det lysere. Jeg kunne lytte til tapet av mening, men jeg kunne ikke installere håp. Jeg hadde ikke, som en rørlegger, noe håndfast å gripe til, som kunne tette den farlige lekkasjen som hadde oppstått på kjøkkenet og som trua med å ødelegge hele huset.
Da han sa dette, kjente jeg at jeg var enig. Det var urettferdig! Urettferdig at han skulle oppleve tapet av en elsket far, at faren ikke skulle få et lengre liv. Jeg kjente det i meg selv: Det var ikke til å leve med.
Jeg har hørt det sagt at terapeuter skal bære og stå for håpet når folk er i så vanskelige situasjoner at de har mistet det, helt eller delvis. Det gir mening. Men hva innebærer det? Det sies som om det er selvfølgelig hva det innebærer. Det er det i hvert fall ikke for meg. Det finnes ingen oppskrift som kan brukes på alle. Dessuten, terapeuter har ikke et utømmelig lager av håp. Dermed er det heller ikke gitt at man som psykolog kan si noe som gir håp.
Vi vet heller ikke hva som gir håp for den enkelte.
Mange tenker: «Hvorfor meg?» når de blir rammet av sykdom, død eller katastrofe. Eller når en står i langvarig ensomhet og stadige relasjonsvansker: Hva er det med meg som gjør at jeg har fortjent dette? Hva har jeg gjort? Hva er det som er galt med meg? Dette er vonde spørsmål som kan få karakter av en stadig repetert selvplaging.
Erklæringer og forsikringer fra andre mennesker om at det skal bli bedre, kan hjelpe for mange og kan for andre hjelpe for en stund, før de opplever at det svinner igjen. For mange kan slike erklæringer gi følelsen av å bli overlatt alene med et ugjennomtrengelig mørke. Kontrasten til det de andre sier og det du føler, blir enorm. Det gir følelse av distanse, at andre ikke fatter hvor mørkt det er. Det kan gi opphav til sinne mot andre. At andre mennesker egentlig ikke orker mer fra deg, ikke orker din virkelighet. At du bryter ned den andre med dine klager. Det er noe feil med deg. Derfor bør du være alene. Det ligger en vond logikk her.
Det jeg vil fram til, er at vi terapeuter ikke rår over så mye. Vi bestemmer ikke over realitetene i pasientenes liv, som kan være knusende. Og vi terapeuter er også fortvilte, stilt overfor livets smerte. Så hva betyr det å bære håpet for andre, når vi selv kan kjenne på at vi mister det, både som terapeut i en vanskelig behandling og til tider i vårt eget liv?
Flere av mine pasienter har snakket om at Donald Trump vant presidentvalget i USA og frykten for hva det innebærer for fremtiden. Hvordan det slår inn i deres eget liv. Om tanken på egne barn og deres framtid. Det legger seg som en mørk kappe over de store problemene som allerede dominerer i det egne livet. Det samme gjelder bombingen av Gaza og Libanon. Det ekstreme konfliktnivået i Midtøsten. Krigen i Ukraina. Mennesker som blir drept i hopetall, uten at det blir stanset. Folkemord. Det bare fortsetter. Det er vanskelig å finne ordene om dette. Det er vanskelig å tenke omkring det.
Vi kan hevde at det finnes håp: rope det ut, selv om vi ikke tror på det. Det virker fort oppjaget og skingrende og uten gode grunner.
Eller vi kan gjøre noe annet: innrømme at vi ikke vet hva som skal bringe endring, at det er vanskelig eller umulig å få øye på det. Kaste kortene, for seinere å forsøke å plukke dem opp igjen.
Som psykoanalytiker har jeg utviklet min egen forståelse og intuisjon av hva som kan bidra til å bringe endring i menneskers liv. En dimensjon er om jeg orker å lytte til og ta inn i meg hvordan min pasient opplever livet. Om jeg orker å stå i det og leve meg inn i det pasienten formidler. Orker jeg det et godt stykke på vei, så har vi noe å bygge ut fra.
Et eksempel kan være en opplevelse et menneske har av at livet er over. Orker jeg å høre det, eller stikker jeg av? Blir jeg med til nullpunktet, eller er det noe jeg ikke vil ha noe med å gjøre, fordi det blir for drøyt for meg, for smertefullt? Blir jeg instrumentell og praktisk rettet? Skifter jeg tema til noe mindre presserende i det pasienten forteller, glemmer jeg å følge opp og holde tak i denne uutholdelig vonde følelsen? Gir jeg det den tiden som er nødvendig? Noen ganger får jeg ikke med meg når noe veldig vanskelig i pasientens liv glir ut av min oppmerksomhet og kan seinere få en ubehagelig overraskelse når en pasient minner meg på «at dette snakket jeg med deg om langt tidligere, men det virker ikke som om du syntes det var viktig å jobbe med». Da spør jeg meg selv: Hva var det som skjedde her? Hva er det i meg, i min egen historie som gjorde at jeg unngikk dette? Hva var det i vårt samspill, som gjorde at jeg «glemte»? Var jeg redd for å bli trukket inn i et vanskelig farvann som kunne ende med at sinnet og mistilliten blir rettet mot meg? Og skyldfølelsen melder seg: «Har jeg bidratt til at min pasient har tatt større hensyn til meg, for å spare meg for et ubehag, enn til seg selv og sitt store behov for å få hjelp?»
Det er umulig ikke å gjøre feil som terapeut. Det går ikke. Slik det ikke går å gjøre alt rett som menneske i livet, det lyder straks latterlig om noen påstår det. Samspill består mye av misforståelser. Jobben som terapeut går ikke ut på å lytte og deretter snakke på rette måten, med bestemte formuleringer. Den går i stedet ut på å prøve å lytte med sitt følelsesregister, være til stede og å forsøke å få tak i når kontakten med pasienten brytes og det er alvorlige skuffelser på gang. Prøve å reparere, om mulig. Den består i å føle seg fram. Om den som går i terapi ser at relasjonen ikke avbrytes med avvisning, selv om hen også tar sjansen på å være skuffet og sint på terapeuten, så vokser kanskje håpet om at hen kan knytte bånd også til andre.
Jeg har siden barndommen vært fascinert av fortellinger om dyr som går i dvale på høsten, og som etter mange måneder, etter vinteren, våkner til liv igjen. Dvalen reguleres av lys og temperaturforhold. Froskene som ligger urørlig, helt som døde, på bunnen av vann eller bekker, eller langt inne i en komposthaug.
Kanskje håp kan ligge i dvale slik froskene gjør, urørlig og stille, helt ute av syne, med alle livsfunksjoner skrudd ned. For så å våkne til liv hvis forholdene en dag, lys og temperatur, mirakuløst ligger til rette for liv og bevegelse. Vi får alle håpe på at froskene dukker opp. Kanskje etter en vinter, kanskje etter flere vintre.
Med dette takker jeg av etter åtte år som spaltist i «De nære ting». Det har vært en fin tid. Takk til pasienter, til Klassekampen og takk til leserne!