Nordmenn står vanligvis aldri tilbake for oss dansker når det gjelder mot og gavmildhet. Så hvorfor gjør dere ikke mer for Ukraina?
Mens ukrainerne går inn i sin tredje krigsvinter med kulde og nød, intensiverer Putin sine terrorangrep på kraftvarmeverk og sivile boligblokker.
Og mens Nato-landene er trege og forsiktige, er den brune tsarens venner mer villige til å ofre. Ukrainerne kjemper ikke bare mot sin mektige nabo, men også mot iranske droner, kryssermissiler og nordkoreanske slavesoldater.
Uten drastiske tiltak risikerer Ukraina å tape, og et seirende Russland, med en gigantisk hær og en økonomi omstilt til krig, vil se seg om etter nye ofre.
Danmark er et lite land, men et nesten samlet Folketing står fast. Vi har bidratt til Ukraina tilsvarende 1,8 prosent av BNP, mens Norge, til tross for sin sterke økonomi, har bidratt med 0,5 prosent. Til sammenligning har Sverige og Finland gitt henholdsvis 0,8 og 0,9 prosent.
Det danske bidraget har hittil oversteget 90 milliarder kroner, inkludert artilleri, moderne våpensystemer og ammunisjon, noe som plasserer Danmark som et av de mest sjenerøse landene, både i absolutte tall og som andel av BNP.
Norge har også gjort en betydelig innsats, og fortjener stor ros for å oppjustere den siste hjelpepakken fra 15 til 30 milliarder kroner, men i forhold til rikdom og ressurser kunne dere gjort enda mer.
Jeg forstår at økonomiske bidrag ikke er det eneste målet på engasjement, men realiteten er at Ukraina står i en desperat situasjon. Det er behov for massiv og rask støtte, både økonomisk og militært.
Når man ser på Norges inntekter fra olje og gass som følge av krigen – opp mot 2000 milliarder kroner i merinntekter – er det klart at det finnes potensial til å øke støtten uten å belaste økonomien.
Vi ser også en forskjell når det gjelder sanksjoner. Mens både Danmark, Sverige og Finland har innført strenge sanksjoner mot Russland, har Norge vært mer nølende. Mens nabolandene stenger havnene for russiske skip, har Norge fortsatt tillatt russiske fiskebåter å legge til kai. Dette gagner både russiske oligarker og norske aktører, men undergraver den samlede vestlige innsatsen.
Kjære brødrefolk, jeg forstår godt at dere ikke liker å få kritikk sørfra, men jeg skriver ikke for å stille krav. Jeg skriver som en venn av Norge – en som har jobbet sammen med norske soldater i Afghanistan og beundret deres profesjonalitet, vennlighet og vilje. Våre land har en felles historie og tradisjon for å stå sammen. Våre forfedre seilte sammen under Niels Juel og Tordenskiold. Det er i den ånden jeg henvender meg til dere nå.
Vi deler også erfaringen med å stå overfor stormakters brutalitet. Mens Danmark kapitulerte etter få timer, møtte dere Hitlers krigsskip med kanonild og torpedoer. Fra Oslofjorden til Narvik kjempet dere mot Hitlers voldsmenn med besluttsomhet og bajonetter.
Dere har alltid inspirert resten av verden. Den kampen ukrainerne kjemper i dag, er ikke så ulik den Nordahl Grieg skrev om i Til ungdommen, som vi ofte synger i Danmark.
Putin representerer en trussel mot den verdensorden som nordmenn mer enn noe annet folk har arbeidet for. Putin ønsker å viske ut grenser og traktater med blod og innprente frykt. Han er en diktator som forakter små nasjoner og demokratiets kjerneverdier – akkurat som Hitler gjorde.
Ingen nasjon kan alene bære byrden, men sammen kan vi gjøre en reell forskjell. Dere har allerede gjort mye, men det er potensial for å gjøre mer. Nordmenn er kjent ute i verden som et folk som er både nøysomme og gavmilde. Beskjedne og modige. Derfor er det vanskelig å forstå at dere står tilbake for oss dansker når det gjelder å stå opp mot urett.
«We desperately need more leaders like Mette Frederiksen and Kaja Kallas,» skrev den ukrainske anti-korrupsjonsaktivisten Olena Halushka på X.
Hvis jeg var Jonas Gahr Støre, ville det ergret meg å ikke være på den listen.