Leder

Må betale sin klimagjeld

FNs 29. klimakonferanse skulle etter planen vært ferdig fredag, men som vanlig strekker forhandlingene seg inn i den påfølgende helga. Det er ikke så rart, for det er store saker som ligger på bordet i Baku i Aserbajdsjan og høyst uensartede land som skal bli enige om fordeling av store summer. Avtalen toppmøtet skal forsøke å bli enige om, handler om klimafinansiering. Målet er å skape et snev av rettferdighet i en urettferdig verden, ved å la rike, industrialiserte land betale for at fattigere utviklingsland skal kunne bygge ut energi og industri uten store utslipp. Men hvor mye skal rike land betale? Hvilke land er egentlig rike og industrialiserte – bør også voksende økonomier som Kina, Sør-Korea og India bidra mer? Forhandlingene har også åpnet for at land og private firmaer deler på regningen.

«Fattige land er låst i gjelds­feller.»

Da Klassekampen gikk i trykken, var toppmøtets første konkrete sum lagt på bordet. Det var på 250 milliarder dollar per år, som er om lag 1000 milliarder dollar mindre enn forslaget fra utviklingsland. Skuffelsen var stor blant representanter for land som allerede lever med store skader på grunn av økende temperaturer, villere vær og stigende hav. En deltaker fra en afrikansk tenketank sa til The Guardian at «vi hadde lave forventninger, men dette er et slag i ansiktet». Forslaget innebar likevel et overordnet mål om å tilgjengeliggjøre ytterligere 1000 milliarder dollar i året fra 2030, men uten forpliktelser. Summen innebar også privat finansiering, uten at det er avklart hvordan det skal se ut.

Gjeld er et beløp man skylder noen. Men hvem er egentlig skyldneren i vår urettferdige verden? Industrialiserte land har vokst seg rike på energiformer som ødelegger klimaet for alle. Likevel er det fattige land som er låst i gjeldsfeller, og nå kjemper de for å slippe å finansiere klimaomstilling med nye lån. Det er et høyst rimelig krav. Til grunn for FNs klimaavtaler ligger en idé om at landene som forurenser mest, skal betale. Likevel viser det seg gang på gang at pengene ikke sitter så løst når summer skal ned på papiret. Det er skammelig. En avtale med snev av rettferdighet ta inn den dype klimagjelda rike land står i til resten av verdens befolkning.

Leder

Skammelig

USA innførte onsdag sanksjoner mot Francesca Albanese, FNs spesialrapportør i de okkuperte palestinske områdene. Det innebærer blant annet at hennes eiendeler i USA er fryst, og at hun og hennes familie får innreiseforbud i USA. Hvis noen samarbeider med henne, kan de få fengselsstraff. Reaksjonen kommer etter at Albanese la fram en rapport der hun ber verdens land innføre våpenboikott og kutte økonomisk samarbeid med Israel. USAs utenriksminister Marco Rubio sa at sanksjonene ilegges for det han kaller Albaneses «ulovlige og skammelige innsats for å få Den internasjonale straffedomstolen (ICC) til å handle mot USA og mot israelske tjenestemenn, selskaper og ledere». Dette har blitt USAs modus operandi i utenrikspolitikken. De viser ingen respekt for avtaler om folkerett og menneskerettigheter og går heller til direkte angrep på enkeltpersonene som står i spissen for systemene som gir dem motstand.

Regime­skifte

En sein februarkveld i 1946 sendte George Kennan et telegram hjem fra den amerikanske ambassaden i Moskva. Diplomatens melding spredte seg raskt i utenrikstjenesten, hvor den fikk kallenavnet «the long telegram»: Med sine 5000 ord var telegrammet det lengste i departementets historie. Men teksten skulle gå inn i historien av helt andre grunner. Kennan argumenterte for at sovjetmarxismen i sin natur var ekspansiv. Året før hadde Sovjet og USA nedkjempet Hitler sammen, men nå mente Kennan at fredelig sameksistens var utenkelig. Sovjets ledere var heldigvis «svært følsomme for maktas logikk», mente han.

Perverst diplomati

11. september 1973 ble Chiles president Salvador Allende styrtet. Militærjuntaen som kastet den demokratisk valgte presidenten, hadde tung støtte fra USA. Henry Kissinger, som var både utenriksminister og nasjonal sikkerhetsrådgiver, deltok aktivt i forberedelsene til kuppet. Kissinger var òg en viktig støttespiller for Augusto Pinochet, generalen som ble diktator etter kuppet. Tre måneder etter kuppet ble Henry Kissinger overrakt Nobels fredspris i London.