Leder

Må betale sin klimagjeld

Mari Skurdal

FNs 29. klimakonferanse skulle etter planen vært ferdig fredag, men som vanlig strekker forhandlingene seg inn i den påfølgende helga. Det er ikke så rart, for det er store saker som ligger på bordet i Baku i Aserbajdsjan og høyst uensartede land som skal bli enige om fordeling av store summer. Avtalen toppmøtet skal forsøke å bli enige om, handler om klimafinansiering. Målet er å skape et snev av rettferdighet i en urettferdig verden, ved å la rike, industrialiserte land betale for at fattigere utviklingsland skal kunne bygge ut energi og industri uten store utslipp. Men hvor mye skal rike land betale? Hvilke land er egentlig rike og industrialiserte – bør også voksende økonomier som Kina, Sør-Korea og India bidra mer? Forhandlingene har også åpnet for at land og private firmaer deler på regningen.

«Fattige land er låst i gjelds­feller.»

Da Klassekampen gikk i trykken, var toppmøtets første konkrete sum lagt på bordet. Det var på 250 milliarder dollar per år, som er om lag 1000 milliarder dollar mindre enn forslaget fra utviklingsland. Skuffelsen var stor blant representanter for land som allerede lever med store skader på grunn av økende temperaturer, villere vær og stigende hav. En deltaker fra en afrikansk tenketank sa til The Guardian at «vi hadde lave forventninger, men dette er et slag i ansiktet». Forslaget innebar likevel et overordnet mål om å tilgjengeliggjøre ytterligere 1000 milliarder dollar i året fra 2030, men uten forpliktelser. Summen innebar også privat finansiering, uten at det er avklart hvordan det skal se ut.

Gjeld er et beløp man skylder noen. Men hvem er egentlig skyldneren i vår urettferdige verden? Industrialiserte land har vokst seg rike på energiformer som ødelegger klimaet for alle. Likevel er det fattige land som er låst i gjeldsfeller, og nå kjemper de for å slippe å finansiere klimaomstilling med nye lån. Det er et høyst rimelig krav. Til grunn for FNs klimaavtaler ligger en idé om at landene som forurenser mest, skal betale. Likevel viser det seg gang på gang at pengene ikke sitter så løst når summer skal ned på papiret. Det er skammelig. En avtale med snev av rettferdighet ta inn den dype klimagjelda rike land står i til resten av verdens befolkning.

Leder

Et helvete av vår støpning

Lørdag var det fem år siden Taliban-krigere rykket inn i Afghanistans hovedstad Kabul og gjenerobret kontrollen over landet, 20 år etter at de ble styrtet av en internasjonal koalisjon der også norske soldater deltok. Nato-uttrekningen av landet i august og september 2021 har allerede skrevet seg inn i historiebøkene som et ydmykende nederlag for alliansen, og en demonstrasjon av begrensningene i hva Vesten er i stand til å oppnå med sin materielt overlegne militærmakt. I de fem årene som har gått siden den gang har mange av de samme landene likevel fortsatt det som i praksis utgjør en økonomisk blokade av Afghanistan, med et uttalt mål om å påvirke utviklingen i landet gjennom å legge press på styresmaktene. Situasjonen i dagens Afghanistan er dyster. Magasinet The Economist, som har dedikert sin siste utgave til en lang reportasje fra landet, skriver i en lederartikkel at musikk er forbudt, og at Talibans moralpoliti fysisk straffer menn som har for kort skjegg, mens kvinner er utestengt fra arbeidsplasser og universiteter og ikke får lov å reise fritt uten følge. Samtidig er det viktig å huske på at denne tragiske situasjonen ikke skyldes Vestens fravær, men vel så mye er en konsekvens av vår krigføring. Som østerriksk-afghanske Emran Feroz påpeker hos nettstedet Zeteo, var det amerikanske droneangrep og dødsskvadroner som bidro til at «hele samfunn ble ødelagt, og tusenvis av sivile radikalisert i prosessen». Det er lite som tyder på at USA har tatt lærdom av nederlaget i Afghanistan, og våpenlobbyen vil nok sørge for at det forholder seg sånn i overskuelig framtid.

Ole Øyvind Sand Holth

Ansvar­lighet

Hvis vi ser partilederdebatten i Arendal fra perspektivet til folk som sliter i dyrtida – med renteøkninger, drivstoffpriser og strømregningene – gir den et godt bilde på hvorfor Sylvi Listhaug for øyeblikket leder landets største parti. Frp krever redusert matmoms, fortsatt kutt i drivstoffavgiftene og forlenget strømstøtte på dagens nivå. Rødt og Sp er også opptatt av disse velgernes bekymringer, men Sylvi Listhaug har for øyeblikket størst appell. Enten vi liker det eller ikke, framstår Frp for øyeblikket som et interesseparti for dem som sliter med å få endene til å møtes. I Klassekampen i går fortalte firebarnsmor og lokallagsleder for Frp i Nord-Aurdal i Valdres, Jeanett Aspholt-Weisser, at hun på det verste hadde brukt 9000 kroner på diesel i måneden. Det tilsvarer 100.000 kroner i året.

Bjørgulv Braanen

Dikterhjem til salgs

«For at komme til at bygge hjem for andre, måtte jeg gi’ afkald, – for alle tider gi’ afkald på at få et hjem selv», klager byggmester Solness. Mannen som diktet ham fram, Henrik Ibsen, kunne nok ha sagt det samme selv. Den verdenskjente dramatikeren levde et omflakkende liv i Norge, Tyskland og Italia, med minst fem ulike adresser bare i Dresden. Da Ibsen endelig vendte tilbake til gamlelandet i 1891, slo han seg ned i Victoria terrasse 7B, i en leilighet kona Susanna avskydde – hun mente den forverret giktplagene hennes. Etter bare fire år flyttet paret ett kvartal vestover, til Arbins gate 1, hvor de tilbrakte resten av sine dager. Men før han forlot Victoria terrasse, hadde Ibsen rukket å skrive «Lille Eyolf» – og «Bygmester Solness». Nå skal Ibsens gamle leilighet selges, sammen med resten av Victoria terrasse.

Bendik Wold