Leder

Må betale sin klimagjeld

Mari Skurdal

FNs 29. klimakonferanse skulle etter planen vært ferdig fredag, men som vanlig strekker forhandlingene seg inn i den påfølgende helga. Det er ikke så rart, for det er store saker som ligger på bordet i Baku i Aserbajdsjan og høyst uensartede land som skal bli enige om fordeling av store summer. Avtalen toppmøtet skal forsøke å bli enige om, handler om klimafinansiering. Målet er å skape et snev av rettferdighet i en urettferdig verden, ved å la rike, industrialiserte land betale for at fattigere utviklingsland skal kunne bygge ut energi og industri uten store utslipp. Men hvor mye skal rike land betale? Hvilke land er egentlig rike og industrialiserte – bør også voksende økonomier som Kina, Sør-Korea og India bidra mer? Forhandlingene har også åpnet for at land og private firmaer deler på regningen.

«Fattige land er låst i gjelds­feller.»

Da Klassekampen gikk i trykken, var toppmøtets første konkrete sum lagt på bordet. Det var på 250 milliarder dollar per år, som er om lag 1000 milliarder dollar mindre enn forslaget fra utviklingsland. Skuffelsen var stor blant representanter for land som allerede lever med store skader på grunn av økende temperaturer, villere vær og stigende hav. En deltaker fra en afrikansk tenketank sa til The Guardian at «vi hadde lave forventninger, men dette er et slag i ansiktet». Forslaget innebar likevel et overordnet mål om å tilgjengeliggjøre ytterligere 1000 milliarder dollar i året fra 2030, men uten forpliktelser. Summen innebar også privat finansiering, uten at det er avklart hvordan det skal se ut.

Gjeld er et beløp man skylder noen. Men hvem er egentlig skyldneren i vår urettferdige verden? Industrialiserte land har vokst seg rike på energiformer som ødelegger klimaet for alle. Likevel er det fattige land som er låst i gjeldsfeller, og nå kjemper de for å slippe å finansiere klimaomstilling med nye lån. Det er et høyst rimelig krav. Til grunn for FNs klimaavtaler ligger en idé om at landene som forurenser mest, skal betale. Likevel viser det seg gang på gang at pengene ikke sitter så løst når summer skal ned på papiret. Det er skammelig. En avtale med snev av rettferdighet ta inn den dype klimagjelda rike land står i til resten av verdens befolkning.

Leder

Milano mot Barcelona

I to byer i Sør-Europa møttes politiske allierte denne helga. I Milano i Italia var det europeiske ytre høyre-ledere som var samlet til en større markering mot innvandring foran byens karakteristiske katedral. Lega Nord-leder Matteo Salvini, som også er visestatsminister i Giorgia Melonis regjering, var vertskap. Blant gjestene var to av de mest prominente ytre høyre-profilene i Europa, Nederlands Geert Wilders og franske Jordan Bardella, nestkommanderende i Marine Le Pens Nasjonal Samling. I sin tale til de frammøtte snakket Wilders i kjente fraser om at «vårt folk, de opprinnelige innbyggerne i Europa, har blitt rammet av en tsunami av masseinnvandring og ulovlig innvandring, for det meste fra islamske land». Partitoppene sendte også en hilsen til sin ideologiske kampfelle Viktor Orbán, som nylig tapte valget i Ungarn.

Mari Skurdal

En viktig arbei­derkamp

Klokka 12.00 på søndag gikk 1922 ansatte ved hoteller, restauranter og kantiner ut i streik. Bruddet i meklingen mellom NHO Reiseliv og fagforbundene Fellesforbundet og Parat påvirker flere populære overnattings- og serveringssteder, som Thon Hotel Bristol og Bryggeloftet i Bergen, og Plaza Hotel, The Hub, Grand Hotel og Hotel Bristol i Oslo. Uenigheten handler både om lønn og om forskuttering av sykepenger. NRK intervjuet søndag to turister fra Frankrike som måtte avbryte bergensferien da Radisson-hotellet på Bryggen stengte. Det er lett å forstå skuffelsen, men det er enda lettere å forstå hvorfor de hotellansatte velger å gå ut i sin første streik siden 2016. Ansatte i hotell- og restaurantbransjen tjener ikke bare dårlig, de tjener dårligst. Ifølge Teknisk Beregningsutvalg (TBU) ligger snittet på 486.700 kroner i året.

Lars Vegstein

Garantist for sosial likhet

Den nordiske modellen framheves ofte internasjonalt som en suksesshistorie fordi den kombinerer relativt små lønnsforskjeller med velstand og vekst. I en artikkel i det prestisjetunge tidsskriftet Journal of Economic Literature, tidligere omtalt i Dagens Næringsliv, har professor Kjell G. Salvanes ved Norges Handelshøyskole, professor Magne Mogstad ved University of Chicago og professor Gaute Torsvik ved Universitetet i Oslo lett etter årsakene til at inntektsforskjellene i Norden er så mye mindre enn i USA og Storbritannia. Studien konkluderer med at det ikke først og fremst er omfordeling via skattesystemet eller gode velferdsordninger som er årsaken til de små inntektsforskjellene i Norden, men selve systemet for lønnsdannelse, med koordinerte lønnsoppgjør på tvers av bransjer og yrkesgrupper. I USA og Storbritannia, som har mye lavere organisasjonsgrad og svakere fagbevegelse, skjer lønnsfastsettelsen først og fremst i den enkelte bedrift, mens det er større grad av samordning i nordiske land, som frontfagsmodellen i Norge, der industrien gir føringer for lønnsdannelsen også i andre sektorer. Forskerne anslår at 70 prosent av forskjellen i lønnsulikhet mellom USA og Norden skyldes denne modellen for lønnsfastsettelse, som har gitt en sammenpresset lønnsskala, der de høyest utdannete relativt sett får mindre uttelling, samtidig som breie arbeidstakergrupper, inkludert de lavest lønte, kommer bedre ut. Den sammenpressede lønnsstrukturen gjør at vi i Norden lever noenlunde det samme livet, enten vi er akademikere, sykepleiere, håndverkere eller jobber i industrien. Vi kan reise på ferie til de samme stedene, og barna har stort sett de samme mulighetene.

Bjørgulv Braanen