Leder

Må betale sin klimagjeld

Mari Skurdal

FNs 29. klimakonferanse skulle etter planen vært ferdig fredag, men som vanlig strekker forhandlingene seg inn i den påfølgende helga. Det er ikke så rart, for det er store saker som ligger på bordet i Baku i Aserbajdsjan og høyst uensartede land som skal bli enige om fordeling av store summer. Avtalen toppmøtet skal forsøke å bli enige om, handler om klimafinansiering. Målet er å skape et snev av rettferdighet i en urettferdig verden, ved å la rike, industrialiserte land betale for at fattigere utviklingsland skal kunne bygge ut energi og industri uten store utslipp. Men hvor mye skal rike land betale? Hvilke land er egentlig rike og industrialiserte – bør også voksende økonomier som Kina, Sør-Korea og India bidra mer? Forhandlingene har også åpnet for at land og private firmaer deler på regningen.

«Fattige land er låst i gjelds­feller.»

Da Klassekampen gikk i trykken, var toppmøtets første konkrete sum lagt på bordet. Det var på 250 milliarder dollar per år, som er om lag 1000 milliarder dollar mindre enn forslaget fra utviklingsland. Skuffelsen var stor blant representanter for land som allerede lever med store skader på grunn av økende temperaturer, villere vær og stigende hav. En deltaker fra en afrikansk tenketank sa til The Guardian at «vi hadde lave forventninger, men dette er et slag i ansiktet». Forslaget innebar likevel et overordnet mål om å tilgjengeliggjøre ytterligere 1000 milliarder dollar i året fra 2030, men uten forpliktelser. Summen innebar også privat finansiering, uten at det er avklart hvordan det skal se ut.

Gjeld er et beløp man skylder noen. Men hvem er egentlig skyldneren i vår urettferdige verden? Industrialiserte land har vokst seg rike på energiformer som ødelegger klimaet for alle. Likevel er det fattige land som er låst i gjeldsfeller, og nå kjemper de for å slippe å finansiere klimaomstilling med nye lån. Det er et høyst rimelig krav. Til grunn for FNs klimaavtaler ligger en idé om at landene som forurenser mest, skal betale. Likevel viser det seg gang på gang at pengene ikke sitter så løst når summer skal ned på papiret. Det er skammelig. En avtale med snev av rettferdighet ta inn den dype klimagjelda rike land står i til resten av verdens befolkning.

Leder

På ære og samvit­tighet

I 1913, samme år som kvinner i Norge fikk stemmerett, fikk Norge sin første selvangivelse på papir. Her skulle nordmenn oppgi inntekt og formue, og vi signerte «på ære og samvittighet». I dag er formuleringen endret. Vi bekrefter at «opplysningene er gitt etter beste skjønn og overbevisning og så fullstendig som mulig». Norge har også en lang tradisjon med åpne skattelister. Slik kan hver og en undersøke om vi lignes likt som naboen, og vi kan se om sjefens velstand samsvarer med den som blir innrapportert til myndighetene.

Mari Skurdal

Etikk når det passer

Norsk presses etiske regelverk, Vær varsom-plakaten, sier at vi skal vise respekt for menneskers privatliv og ikke framheve «personlige og private forhold når dette er saken uvedkommende». Etter at den ble vedtatt i 1936, har Vær varsom-plakaten blitt endret en rekke ganger, seinest for to år siden. Endringer kommer gjerne etter utredninger, debatter og høringer, og de presses fram av aktuelle feilskjær, som etter Bar Vulkan-saken, eller normendringer, som omtalen av selvmord. Når det kommer til menneskers rett til privatliv, har ingen foreslått å revidere plakaten. Likevel viser våre største nyhets­medier stadig mindre tilbakeholdenhet i omtale av private forhold. Det viser ikke minst de høyprofilerte medie­sakene om Epstein-dokumentene og Høiby-rettssaken. Rettsprosessen mot kronprinsessens sønn Marius Borg Høiby blir daglig og detaljert referert i norske medier.

Mari Skurdal

Offentlig sløsing

Flere søker seg til yrkesskolen med sikte på å ta en yrkesutdanning, men det offentlige anbudssystemet underminerer norsk fagopplæring og lærlingordningen. Forrige uke viste NRK at de store kontraktene for sykehusbygg i Oslo-området går til firmaer som stort sett benytter arbeidskraft bosatt i utlandet. Marianne Røiseland i Rørentrepenørene sier at ved de tre store sykehuskontraktene i Oslo-området må en bruke lupe for å finne lærlinger som har gått på norsk videregående skole og tatt yrkesfag. Det skjer samtidig som over 20.000 har mistet jobben i byggenæringen de tre siste årene, og mer enn én av fire konkurser i fjor var i samme bransje. Assemblin, som har rundt 300 norske lærlinger, og Bravida, som har rundt 500 norske lærlinger, tapte begge anbudskonkurransen og har måttet permittere fagfolk. «Det bygges vegger og tak – men ikke fagmiljøer.

Bjørgulv Braanen