Norsk sokkel må elektrifiseres ved å bygge ut havvind, ikke med strøm fra land. Stortinget må snarest legge klare begrensninger på hvor lenge elektrifisering av norsk sokkel skal få svekke norsk kraftbalanse. Det er viktig både for å unngå en anstrengt kraftsituasjon flere steder og for å hindre en brå aktivitetsnedgang i norsk leverandørindustri fra og med 2026.
Oljeindustrien henter allerede mer enn ti TWh fra land, og dette vil ifølge NVE stige til 16 TWh innen 2030. Gitt anslaget om null motytelse via havvind innen den tid, vil oljeindustrien da legge beslag på hele det norske kraftoverskuddet slik at norsk kraftbalanse går ned i null. Det vil forverre den allerede pressede tilgangen på nett og kraft som allerede tilsidesetter en rekke potensielle nye industriprosjekter fra nord til sør i vårt langstrakte land.
Med tidvis (og sørgelig) unntak av prisområde NO2, er kraften som hentes fra land til overmål langt billigere enn den gasskraften som tradisjonelt har drevet oljeproduksjonen. Når man regner inn CO₂-kvoter, CO₂-avgift og tapte eksportinntekter vil driftskostnaden av eksisterende gassturbiner sannsynligvis stige til 2,50–3,50 NOK / kWh. Det er i samme leie som flytende havvind i tidlig fase – før industriell modning og skalering tar ned kostnadene.
Oljeindustrien gis dermed enorme mengder kraft fra land til stor og unødvendig «rabatt». Det både fordyrer og forsinker ny industri og nødvendige utslippskutt i Fastlands-Norge. I stedet kunne vi helt faktisk ha levd opp til slagordet om å bygge ny industri på skuldrene til den gamle. Men da må Stortinget snarest kreve tilsvarende motytelse fra havvind, og innlemme premisset i petroleumslisensene. Ikke bare vil oljeindustriens finansielle muskler tåle dette helt fint – det vil være både god industri- og energipolitikk å bruke dem til formålet.
Oljeindustrien fikk i 2020 en langt bedre skattepakke enn den selv hadde bedt om. Nå er det på tide å yte et minimum tilbake i form av en industrielt framtidsretta måte å elektrifisere på. Det vil være det sikreste kortet for å kutte utslipp og bygge ny industri samtidig, men fordrer at regjering og storting henger med i timen. Tvilen hefter dog ved dem.
Regjeringen har nemlig lansert en ambisiøs, men sendrektig iverksatt plan for utlysning av kommersielle anbudsrunder på havvind – i høyden 30 GW før 2030 og 50 GW før 2050. Det tilsvarer 0,9 til 1,5 ganger dagens norske vannkraftproduksjon. Målet er å styrke norsk kraftbalanse, men her er det imidlertid ingen kobling til elektrifisering av oljefeltene. Det hjelper lite med store ambisjoner på lang sikt hvis man ikke treffer planken i starten.
Foreløpig halter planen fram med liten industriell suksess. Første runde med bunnfast havvind i Sørlige Nordsjø ble vunnet av konsortiet Ventyr, hvis modell ikke vil tilgodese norsk leverandørindustri. Første runde med flytende havvind på Utsira Nord, mer interessant sett med norske industribriller, blir stadig utsatt etter innsigelser fra Esa. Dette er svært uheldig for leverandørindustrien med tanke på ordretilgangen etter 2026. Hvis kriterier som bærekraftsmål, kvalitet og leveringssikkerhet er for drøy kost for Esa, understreker det bare at oppstart av flytende havvind bør forseres raskere og mer direkte via petroleumslisensene.
Generelt er frikoblingenav havvind fra elektrifiseringen av olja uheldig av to grunner:
- Kostnaden på denne krafta er langt høyere enn systemprisen vi vil ha i det norske nettet, slik at budsjettmilliarder må til for å dekke differansen. Det sporer over på en debatt om subsidier til havvind som tilslører realiteten i den svært dyre eksisterende gasskraften
- Disse rundene evner p.t. verken å samkjøre utviklingen av havvind med behovet for dekke inn oppdragstørken til leverandørindustrien etter oljeskattepakka i 2026, eller å sikre at det norske maritim-industrielle fortrinnet ikke går tapt i venting
Med flytende havvind som en forutsetning for elektrifisering av sokkelen, vil vi derimot kunne nå fem industripolitiske målsettinger samtidig:
1. Bevare en kraftbalanse på land som ikke undergraver annen industri eller fordyrer og forsinker utslippskutt og elektrifisering av industri og transport for øvrig
2. Sikre aktivitet i maritime kompetansemiljøer og i leverandørindustrien etter 2026
3. Utvikle ei gryende næring med stort eksportpotensial
4. Høste verdifull læring og raskere kutte kostnadskurven for flytende havvind før evt. anbudsutsetting av større kommersielle havvindparker
5. Havvind vil deretter kunne styrke norsk kraftforsyning til lavere kostnad enn i dag
Ved å raskest mulig støtte og tilrettelegge for pilotprosjekt med små vindparker på allerede konsesjonsbelagte områder for olje- og gassproduksjon vil norske myndigheter gjøre slagord til realitet: Bygge ny industri på skuldrene av den gamle.
Leverandørindustrien har avgjørende betydning for utvikling av teknologi og kompetanse, samt sysselsetting og verdiskapning i mange lokalsamfunn langs kysten. Den holder også nøkkelen til det grønne skiftet i offshorenæringene. Vi kan ikke spille hasard med den, derfor må elektrifiseringen nå inn på et annet spor.