Det pågår en debatt om norske læreplaner på Klassekampens debattsider som også har ansporet avisens redaktør til å formane om å «[ …] gjøre som fornuftige fjellfolk: snu i tide!» (1. november). Kritikken mot dagens relativt ferske læreplaner er at de er for vage og strippa for faglig substans i form av konkret kunnskapsinnhold. Læreplanenes provoserende kompetansemål er for vage, abstrakte og metodiske, og det kan virke som at dagens elever skal «[ …] reflektere, gjengi, drøfte, utforske, kritisk vurdere og så videre» og kun det. Forskningsgruppa «Tekst og fagdidaktikk» ved Oslomet argumenterer for en omkalfatring av de norske læreplanene – vekk fra kompetansemål til sterkere vektlegging av faglig innhold. Da vil til og med «[ …] regjeringens mål om en tillitsreform i sektoren framstå som mer realistisk» som forskningsgruppa avslutta med i kronikken «Hva skal vi med Udir?» (16. november). Mon det.
Her kommer en tilbakemelding fra en historielærer med både gammel og ny læreplan på baken: Den nye er ikke perfekt, men åpner etter mitt syn for en større metodisk og faglig frihet til å velge og prioritere i møte med elevene og det store havet vi kaller historien. Læreplanens fyndord og verb kan tilpasses forhold som hvem som skal undervises, hva de allerede har lært, hvor de bor, hva som er aktuelt, hva som er motiverende, et cetera. Dette er en langt større tillitserklæring til (historie)lærerens faglige og profesjonelle skjønn enn en faglig liste og historisk kanon over hva som skal undervises.
«Dagens læreplan åpner for større frihet for læreren»
Argumentet om at elevene står i fare for å gå glipp av helt vesentlige og viktige deler av historien med en slik kompetansebasert læreplan, opplever jeg – med min tilmålte erfaring – som lite treffsikkert. Jeg har aldri møtt eller hørt om en elev eller lærer som ikke har jobba med antikken, svartedauden, 1814, kvinnelig stemmerett, holocaust eller den kalde krigen, men jeg opplever at dagens læreplan tillater egne faglige valg og begrunnede tilpasninger som jeg frykter en fasttømret læreplan ikke ville ha åpna opp for i samme grad.
Jeg vurderer det dit hen at dagens læreplan gir muligheter for (historie)lærerne til å tråkke opp sin egen sti, hvorpå de kan planlegge og tilpasse undervisningen etter evne og forhold og ta trygge veivalg etter eget fagprofesjonelle skjønn. For nå å holde oss til fjellvettreglene.
Fremovermelding: Det er ingen skam å snu, men været er opplett og terrenget velkjent. La oss derfor ikke forkaste relativt nye læreplaner, men heller finne ut hvordan vi på best mulig måte kan styrke elevene som utforskere, kunnskapsbærere og kritisk tenkende samfunnsborgere.