Torsdag 14. november kom skjebnedagen ansatte og studenter ved Akademi for scenekunst hadde fryktet i to måneder: Norges klart mest internasjonalt anerkjente kunstutdanning – og landets eneste bachelorutdanning for teaterscenografer – var besluttet nedlagt.
I dagene og ukene før avgjørelsen hadde det tikket inn et femtitall støtteerklæringer fra prestisjetunge kunstinstitusjoner over hele verden: Universität der Künste i Berlin, Universität für angewandte Kunst i Wien, Sun Yat-Sen University i Taiwan og Det Føderale Universitet i Rio de Janeiro – for å nevne noen.
Men på tross av lovprising fra fagmiljø, kunstnere og tidligere studenter var styret ved Høgskolen i Østfold enstemmige i sin beslutning. Den nye finansieringsmodellen for høyere utdanning hadde vingeklippet dem: 58 millioner kroner måtte spares inn. Og det er nå en gang sånn at de mindre fagfeltene – framfor alt kunstfag – er der kuttene skjer.
I sterk kontrast til dette la regjeringen fram et forslag om styrking av kulturloven, som pålegger både stat, fylkeskommune og kommune å legge til rette for et bredt spekter av kulturvirksomhet, bare to uker før nedleggingsvedtaket ble fattet. Blant annet foreslås det å lovfeste «armlengdeprinsippet» og innføre en ny lovregel om kommunal planlegging på kulturfeltet.
Paradoksalt nok avsluttet regjeringen sitt oppslag om forslaget med et sitat fra kulturminister Lubna Jaffery (Ap), som konkluderer på følgende vis: «Vi kan ikkje påleggje kommunane å prioritere kultur foran andre viktige oppgåver. Det kommunale sjølvstyret står sterkt i Noreg. Det vi kan bidra til, er å sikre at prioriteringane blir gjort på eit solid grunnlag.»
Problemet er bare at en lov som ikke krever noe, i praksis ikke vil forhindre noe som helst. I møte med dagens skrantne kommuneøkonomi og nærmest totale fravær av kulturpolitiske visjoner vil kulturen likevel bygges ned – nedbyggingen er jo allerede i full gang.
«Eg har tillit til at institusjonane gjer dei nødvendige vurderingane og prioriteringane for å samla sett ivareta behova samfunnet har for høgare utdanning», svarte forsknings- og høyere utdanningsminister Oddmund Hoel (Sp) da Høyres kulturpolitiske talsperson Tage Pettersen stilte spørsmål ved hvorvidt det er forsvarlig å legge ned en etterspurt utdanning med et unikt fagmiljø og et særskilt nasjonalt ansvar. Kulturminister Jaffery ser ut til å være umulig å få i tale om saken overhodet.
Det går et ubønnhørlig skred gjennom Kultur-Norge: Akademi for scenekunst i Fredrikstad, Oslo Nye Teater og Kloden Teater i Oslo, Teater Ibsen og Spriten Kunsthall i Skien, Kirkemusikklinjen ved NTNU, Rådstua Teaterhus i Tromsø og musikk-dans-drama-linjer over hele landet er enten allerede utsatt for store kutt, besluttet nedlagt eller i fare for å bli det.
Den nye publikasjonen «Culture is not an industry: Reclaiming art and culture for the common good»(2024) av den britiske kulturøkonomen Justin O’Connor peker på at vår forståelse av hva kunst- og kultur er,har endret seg i takt med nyliberalismens framvekst. Så lenge vi primært forstår kunst og kultur som varer på et marked – og ikke en grunnleggende del av hva det vil si å være menneske – vil kunstens demokratiserende potensial forvitre.
Når den økonomiske bunnlinja blir den eneste som teller, havner nemlig stadig mer av kulturmakta hos store internasjonale selskaper. Dermed opphører kunsten og kulturen å fungere som kritisk og demokratiserende kraft, både i små lokalsamfunn og i samfunnet for øvrig.
Av samme grunn må kunsten tilbakeføres til den offentlige sfæren på lik linje med helse, utdanning og velferd, argumenterer O’Connor. Kultur bygger solide, demokratiske samfunn: Når den frie kunsten er styrket og vital, fungerer den ut fra liknende mekanismer som den frie pressen: fremmer borgernes kritiske tanke, samfunnsforståelse og opplysning.
Den sosialdemokratiske forståelsen av kunst og kultur som investering i det nasjonale fellesskapet – tanken som her i Norge lå bak opprettelsen av alt fra Kulturrådet til Riksteatret, Riksgalleriet og Rikskonsertene – må altså tilbake igjen i politikken og manifesteres gjennom nye visjoner og nye mål.
Da jeg besøkte Ungarn en måned i vår, møtte jeg flere kunstnere som mente at den mangeårige nedbyggingen av kultur i distriktene hadde vært en medvirkende årsak til at Viktor Orbán og hans parti Fidesz lyktes politisk. Det burde ikke overraske noen: Finnes det ikke noe meningsfullt kulturfellesskap i bygda eller byen der man bor, vil folk lete etter et fellesskap på internett eller andre steder.
En WHO-rapport basert på 3000 forskningsartikler fra hele verden, slo allerede i 2019 fast at kulturdeltakelse er helsefremmende. EU-rapporten «Culture and democracy, the evidence» fra 2023 viser at kunst- og kulturopplevelser øker tilliten, toleransen og solidariteten mellom ulike demografiske grupper.
Når vi vet at kultur, tilhørighet og fellesskap er livsviktig for et vitalt demokrati, bør alarmen gå. For vi sparer kanskje penger i dag,men regningen vil komme mangedoblet tilbake – og det med en kostnad langt utover det økonomiske.