Fredrick Mortvedt har delt denne artikkelen med deg.

Fredrick har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattIndustripolitikk

Kraftpo­li­tiske svar

Idar Helle (Historiker)

Etter orienteringsartikkelen «Tid for kraftrettferdighet» stiller Karl S. Fredriksen meg en rekke relevante spørsmål i avisa 12. november. Jeg skal svare kort på de jeg mener er de viktigste.

Det avgjørende i norsk kraftpolitikk er å gjenvinne demokratisk kontroll over vannkrafta og vindkrafta. Det er det som kan sikre forutsigbare og lave strømpriser i størrelsesorden 30-50 øre per kWh inn i framtida.

Norge har normalt vesentlig større kraftproduksjon enn kraftforbruk. Sett over tid gjelder dette for åtte av ti år. Det er derfor vi de siste årene har kunnet eksportere 10-15 prosent av krafta vår til EU og Storbritannia til skyhøye priser, samtidig som vi har importert de høye energiprisene i Europa tilbake til oss. Ved å regulere og begrense kraftutvekslingen bedre kan vi igjen få dette under kontroll. Det forutsetter klare politiske vedtak av norske myndigheter, om nødvendig på tvers av føringene som følger med EUs energimarkedspakker og energibyrået Acer.

«Satsingen på vindkraft på land er et blindspor»

Viktige tiltak for å sikre positiv norsk kraftbalanse vil typisk være mer energieffektivisering, oppgradering av eksisterende vannkraftanlegg og satsing på solenergi på norske hustak. Aller størst er imidlertid behovet for å regulere og begrense krafteksporten bedre. Fredriksen forstår nok også som erfaren fagmann at sterkere regulering av kraftutvekslingen til utlandet ikke går på bekostning av forsyningssikkerheten i tørrår.

Satsingen på vindkraft på land er derimot et blindspor i denne sammenheng. Satsingen skaper store konflikter om naturtap, overkjører lokalbefolkning og lokaldemokrati, og er i seg sjøl en driver for høye strømpriser, ettersom de vindkraftinvesteringene gjerne forutsetter strømpris langt over det historisk alminnelige strømprisnivået i Norge.

Jeg er til slutt uenig i Fredriksens premiss om at norske strømpriser historisk sett har vært for lave. Norge er et kjølig vinterland med lange avstander og liten befolkning. Tilgangen til arvesølvet vannkrafta har gjort det mulig for oss å satse på kraftintensiv industri og bærekraftig bosetting i størsteparten av landet. Ønsker vi å ta vare på og videreutvikle denne koblingen mellom naturressurser og industri, som har brakt så mye velferd og velstand til befolkningen i landet vårt, så må det en kraftpolitisk kursendring til mens det ennå er tid.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Statsbudsjettet

Brems eller full gass i oljele­tingen?

I månedene som kommer er det duket for tøffe forhandlinger om Jens Stoltenbergs andre statsbudsjett på denne siden av årtusenskiftet. Stridens eple blir etter alle solemerker oljepolitikken, hvor frontene er spesielt steile. SV og MDG har den siste uka varslet at letestans for olje og gass i Arktis er et hovedkrav inn i forhandlingene. Kontrasten er stor til Arbeiderpartiet og Senterpartiet, som på sin side har oppfordret fossilnæringen til å gyve løs på havområdene nord for polarsirkelen. Miljøpartiene har imidlertid et ess i ermet: folket. Ifølge WWFs årlige naturundersøkelse, som er utført av Opinion, mener 52 prosent av nordmenn at Norge enten bør stanse eller redusere letetempoet på norsk sokkel. Full stans i de særlige sårbare havområdene i Arktis er et klokt sted å starte, som en samlet miljøbevegelse også har løftet som sitt hovedkrav for budsjettforhandlingene. Forslaget om letestans har allerede satt sinnene i kok i den norske oljelobbyen. Men det er verdt å merke seg at letestans i Arktis ikke vil være et dramatisk skifte for dagens produksjon i nord. Feltene som allerede er i drift, påvirkes ikke av letestans etter nye olje- og gassfelt. Som et bidrag til europeisk energisikkerhet ser heller ikke vårt viktigste marked for gass, EU, på Arktis som en del av løsningen på dagens pressede energisituasjon. Norske felt i Arktis står bare for 1,4 prosent (2025-tall) av unionens totale gassimport, og nye funn i Arktis tar i snitt 18 år før det leveres til det europeiske markedet. Innen den tid vil etterspørselen etter norsk gass ha sunket betraktelig. Det var derfor ingen overraskelse at EU videreførte sin støtte til letestans i Arktis tidligere i høst, tross den iherdige lobbyvirksomheten fra regjeringen og oljenæringen. Med dette som bakteppe er det gode grunner til å ta ned letetempoet på norsk sokkel, i tråd med hva nordmenn flest ønsker. Et klokt sted å starte er å skjerme de uvurderlige naturverdiene i Arktis.

Karoline Andaur
Arkitektur

Korstoget mot arki­tek­tene

Hvorfor retter Gaute Brochmann så konsekvent sin kritikk mot arkitektene (Klassekampen 13. oktober)? Han legger skylden på utdanningen og praktiserende arkitekter og underkommuniserer rammebetingelser som har endret seg radikalt siden modernismen og som en rekke fagpersoner fremhever. For å omskrive arkitekturhistorien viser han til personlige erfaringer og det han selv omtaler som «empiri». Egen utdanning og praksis er neppe representativ evidens. Jeg har selv min utdanning fra Berlin på 1990-tallet. Lærerne var postmodernistisk eller dekonstruktivistisk orientert. Praktisk erfaring fikk jeg på kontorer med helt ulike tankemodeller. Brochmann hevder å vite hvilke bøker vi har lest.

Gerrit Mosebach
Statsbudsjettet

Mot kalku­la­tor­sam­funnet

«Den store forskjellen i norsk økonomisk politikk, den går mellom dem som spør hva som er bra for folk, og dem som teller opp folks behov med lommekalkulator.» Det sa daværende leder for Rød Valgallianse, Jorun Gulbrandsen, i partilederdebatten 1985, og det er fortsatt like relevant i dag. At Arbeiderpartiet leverte et dårlig statsbudsjett forrige uke, er ikke noe nytt. Katastrofale kutt i viktige tjenester og velferd, en svekket kommuneøkonomi og overordna lite nytt på bordet er et gjennomgående tema hos den rådende politiske makta, uansett om den har rødt eller blått slips. I dag budsjetterer en tredel av kommunene å gå i underskudd. 35 kommuner er på Robek-lista. Når regjeringa ikke gir kommunene det økonomiske løftet som trengs, tvinges de til å kutte, selv i tjenester de er lovpålagt å levere. Og når kommuneøkonomien ikke strekker til, er det tilbud for oss unge som ryker først. Det er ikke lenge siden Innlandet fylkeskommune la ned seks skoler og skolesteder.

Alexandra Fredwall