Etter orienteringsartikkelen «Tid for kraftrettferdighet» stiller Karl S. Fredriksen meg en rekke relevante spørsmål i avisa 12. november. Jeg skal svare kort på de jeg mener er de viktigste.
Det avgjørende i norsk kraftpolitikk er å gjenvinne demokratisk kontroll over vannkrafta og vindkrafta. Det er det som kan sikre forutsigbare og lave strømpriser i størrelsesorden 30-50 øre per kWh inn i framtida.
Norge har normalt vesentlig større kraftproduksjon enn kraftforbruk. Sett over tid gjelder dette for åtte av ti år. Det er derfor vi de siste årene har kunnet eksportere 10-15 prosent av krafta vår til EU og Storbritannia til skyhøye priser, samtidig som vi har importert de høye energiprisene i Europa tilbake til oss. Ved å regulere og begrense kraftutvekslingen bedre kan vi igjen få dette under kontroll. Det forutsetter klare politiske vedtak av norske myndigheter, om nødvendig på tvers av føringene som følger med EUs energimarkedspakker og energibyrået Acer.
Viktige tiltak for å sikre positiv norsk kraftbalanse vil typisk være mer energieffektivisering, oppgradering av eksisterende vannkraftanlegg og satsing på solenergi på norske hustak. Aller størst er imidlertid behovet for å regulere og begrense krafteksporten bedre. Fredriksen forstår nok også som erfaren fagmann at sterkere regulering av kraftutvekslingen til utlandet ikke går på bekostning av forsyningssikkerheten i tørrår.
Satsingen på vindkraft på land er derimot et blindspor i denne sammenheng. Satsingen skaper store konflikter om naturtap, overkjører lokalbefolkning og lokaldemokrati, og er i seg sjøl en driver for høye strømpriser, ettersom de vindkraftinvesteringene gjerne forutsetter strømpris langt over det historisk alminnelige strømprisnivået i Norge.
Jeg er til slutt uenig i Fredriksens premiss om at norske strømpriser historisk sett har vært for lave. Norge er et kjølig vinterland med lange avstander og liten befolkning. Tilgangen til arvesølvet vannkrafta har gjort det mulig for oss å satse på kraftintensiv industri og bærekraftig bosetting i størsteparten av landet. Ønsker vi å ta vare på og videreutvikle denne koblingen mellom naturressurser og industri, som har brakt så mye velferd og velstand til befolkningen i landet vårt, så må det en kraftpolitisk kursendring til mens det ennå er tid.