I amerikanske debatter brukes begrepet outrage cycles for å beskrive bølgene av raseri, avsky og panikk som raser gjennom sosiale medier, basert på rykter og fragmenter av noe som skal ha skjedd. En dyrevenn i Springfield, Ohio, som dikter fritt på Facebook om hva som kan ha skjedd med katta til naboen. Et vilkårlig, muslimsk navn som slenges ut på sosiale medier etter et grufullt drap på barn i Storbritannia.
Og nå nylig: Påstander om at det har foregått en «pogrom» i Amsterdam i forbindelse med fotballkampen Ajax-Maccabi Tel Aviv torsdag 7. november. Igjen en nyhetssak som utviklet seg baklengs, der konklusjonene og konsekvensene var klare før noen visste hva som egentlig hadde skjedd. Rykter gikk viralt og ble en global snakkis – og en brikke i propagandaspillet rundt Israels krigføring i Gaza.
Gjennom historien har ryktespredning ført til vold og terror, pogromer og lynsjinger. I dag skjer opphisselsen på globale plattformer, og gnister ett sted kan antenne branner helt andre steder. Et annet trekk ved det digitale raserimaskineriet er at alle lag i befolkningen deltar. Mens lederløse opprop på plattformer som Telegram og Snapchat maner sinte folk til å banke opp folk på gata, sitter statsledere på X og hisser opp hverandre og sitt publikum som en annen testosteronbefengt guttegjeng.
Hva skjedde i Amsterdam, hva skjedde ikke – og hvorfor bry seg?
Det er på det reine at det ble utført organiserte, voldelige angrep mot israelske fotballsupportere. Før kampen gikk det ut meldinger i grupper på Snapchat og Telegram om å «ta sionistene» på avtalte steder. Israelere ble jaget, truet og banket opp av grupper unge menn som koordinerte angrepene på apptjenester. Folk ble stoppet på gata og bedt om å vise pass. Gjerningsmennene ropte antisemittiske slagord, og noen av dem skrøt på sosiale medier av å gå på «jødejakt» mens de holdt på.
Alt dette er verifisert og sjekkbart. Selv om det også sirkulerte videoer som har vist seg å være falske eller misvisende, finnes det nok av ekte og tydelige bevis, lagt ut av voldsmennene selv. Å skjønnmale motivene deres, slik det gjøres i et innlegg i tirsdagens Klassekampen som nevner «innbyggere i Amsterdam som responderte på at byen deres blei ramponert av fotballhooligans», er å stikke hodet i sanden.
Noe annet som er sant og sjekkbart, er at en andel av Maccabi-fansen drev med hærverk og provokasjon dagen før. De reiv ned palestinske flagg, ropte rasistiske slagord mot «arabere» og skrøt av at IDF dreper barn i Gaza. En nederlandsk amatørjournalist på 16 år (!) dokumenterte hvordan grupper av israelske hooligans natt til torsdag kastet fyrverkeri og jernstenger mot politiet og oppførte seg svært truende utenfor hus med palestinske symboler.
På torsdag kom meldingene om vold og angrep. Bruddstykker, kaos. Så ble én versjon sann på veldig kort tid. Grytidlig fredag morgen skrev Benjamin Netanyahu på X om voldelige angrep mot israelere i Amsterdam. En halvtime seinere annonserte IDF at de ville sende fly for å redde ut folk, som fra en krigssone. Rykter om mange skadde og savnede ble spredt i vilden sky. Geert Wilders skrev på X at «en pogrom» hadde funnet sted i Amsterdam, utført av «muslimer med palestinske flagg».
At Wilders sa dette, var ikke overraskende. Men ordbruken ble umiddelbart tatt over av politikere og jødiske organisasjoner. Også Amsterdams venstrevridde ordfører, en yndet skyteskive for Wilders fordi hun flere ganger har nektet å forby demonstrasjoner, brukte ordet. Politikere snakket om vold «som tatt ut av Nazi-Tyskland», mens Israels president Herzog instruerte den nederlandske kongen til å ta grep, igjen med henvisning til jødeforfølgelsen.
I 1940 huset Amsterdam rundt 80.000 jøder. Langt de fleste av dem ble drept i Holocaust. Den første massearrestasjonen kom i 1941, som kollektiv straff for opptøyer der noen jødiske menn var involvert. Fra juni 1942 ble byen en mellomstasjon for jøder som daglig ble deportert til dødsleirene. 1943 ble Amsterdam erklært «Judenfrei». Av hele Nederlands jødiske befolkning ble rundt 75 prosent drept. Det er dette man snakker om når man snakker om «pogromer i Amsterdam».
I den nasjonale debatten gjorde ordet at alle forsøk på å nyansere eller snakke om voldelige israelske supportere, ble ugyldige. Det var å forsvare jødehat. Jødejakt. Utlandet kastet seg på: Fra et USA splittet til beinet fant Joe Biden tid til å fordømme den antisemittiske volden. Olaf Scholtz, midt i en regjeringskrise, istemte. Emmanuel Macron erklærte at han ville bivåne fotballkampen mellom Frankrike og Israel «i solidaritet».
Først etter noen dager var det pusterom for å undersøke påstandene fra «andre sida». Det dukket opp grundige tidslinjer og faktasjekker, som viste gjensidig provokasjon og eskalering og hvordan sakesløse ble rammet. Det viste seg også at en del av videoene var uekte og at politiet hadde brukt mye tid på falske rykter om bortføringer, som ble spredt på sosiale medier.
Det var for seint. Raseri-syklusen var over. Inntrykkene hadde satt seg, og ingen tidslinje eller faktasjekk ville endre på det. En statsleder i krig fikk ny moralsk ammunisjon; en partileder fikk «bevis» for sitt verdensbilde der alle muslimer er barbariske voldsmenn. Imens annonserte Israel at ingen nødhjelp kommer til å slippes inn i Nord-Gaza.