Leder

Full krise for Demokratene

Lars Vegstein

Donald Trump gjorde alle spådommer om et rekordjevnt valg til skamme og seiret på alle fronter. Han vant samtlige vippestater og fikk dessuten et flertall av alle stemmer. Den bragden har ingen republikaner klart siden 2004.

Republikanerne har gjenerobret majoriteten i Senatet, trolig også i Representantenes hus. I sum har høyresida sikret seg solid folkelig mandat til å endre landets politiske kurs.

For Demokratene er katastrofen total. «Er det noen steder i landet der visepresident Harris gjorde det bedre enn Joe Biden i 2020?» spurte programleder Jake Tapper på CNNs valgsending i går.

Svaret er rystende: Harris gjorde det dårligere enn forgjengeren i hvert eneste av USAs 3144 valgdistrikter.

«Det må føre til ­nådeløs selv­ransakelse.»

Det må føre til nådeløs selvransakelse hos Demokratene. Skal partiet reise seg igjen, må det formulere en politisk fortelling som folk kjenner seg igjen i.

En velgerundersøkelse Associated Press presenterte natt til i går, er et interessant sted å starte. Den viser at hele 61 prosent av velgerne tror at USA fortsatt har sine beste dager i vente.

Det virker vel optimistisk, men for venstresida ligger det en viktig lærdom her: Når Demokratenes viktigste valgløfte er å hindre at USA går opp i fascismens flammer, er de dømt til å tape.

Det hjalp ikke at partiet ventet til det siste med å sende det ubeskrevne bladet Kamala Harris ut i duell mot klodens mest berømte mann. Men nederlaget kan ikke reduseres til et personspørsmål: Demokratenes krise er en politisk krise.

Etter en lovende start, der ruralpopulisten Tim Walz ble valgt som visepresidentkandidat, har Harris glidd mot høyre. Hun har hentet pengestøtte fra noen av USAs rikeste donorer og drevet valgkamp med republikaneren Liz Cheney.

I stedet for å legge vekt på priskontroll og utbygging av offentlig velferd – som vitterlig står i Demokratenes politiske plattform – har Harris distansert seg fra radikal økonomisk politikk og erklært: «I’m a capitalist.»

Bakom ligger ideen at veien til seier går gjennom velgere som vaker mellom rød og blå side.

Utfallet ble i stedet at hun skjøv arbeiderklassevelgere og folk i distriktene inn i armene på Donald Trump.

Leder

USAs nikke­dok­ker

Canadas statsminister Mark Carney har fått mye ros for sin tale til Verdens økonomiske forum i Davos denne uka. Carney sa at Vesten står midt i et brudd med det som har vært den regelbaserte verdensordenen siden 1945, en orden som delvis har vært en fiksjon. Nå ba han om ærlighet, for alle vet egentlig at vestlige land har tilpasset folkerett og handelsregler etter USAs interesser, i den tro at ettergivenhet kjøper trygghet. Blant dem som hyllet talen, var den britiske politiske strategen Alistair Campbell. «Taler betyr fortsatt noe. Og det var et privilegium å være i rommet og høre @markjcarney holde en av de beste og mest betydningsfulle talene på lang tid», skrev han på sosiale medier.

Mari Skurdal

Såret som ikke vil gro

Europeiske ledere puster lettet ut etter at Donald Trump har sagt at han ikke vil invadere Grønland og har lagt bort tolltruslene. Den dype avgrunnen mellom europeiske land og USA består likevel etter Trumps tale på World Economic Forum i Davos. Her viste han hvilket dyp forakt han nærer for europeiske politikere og hvilke midler han er villig til å bruke for å ydmyke og trakassere dem. For åpen mikrofon forsøkte han å latterliggjøre Emmanuel Macron som en hjelpeløs franskmann, som Trump kunne tvinne rundt lillefingeren, til tross for noen spede franske «no, no, no». Da Sveits’ «statsminister», sannsynligvis tidligere president Karin Keller-Sutter, ringte for å protestere mot den varslede tollen på 30 prosent, kunne Trump fortelle at hun i samtalen «rubbed me the wrong way», altså ikke strøk ham riktig med hårene – så han satte like godt opp tollen til 39 prosent. «Uten USA ville dere ikke ha hatt et land», slo han fast.

Bjørgulv Braanen

Pendelen har snudd

Etter innføringen av utdanningsreformen Kunnskapsløftet i 2005 har to parallelle trender preget norsk skole: For det første gikk man bort fra konkrete kunnskapsmål, og for det andre hasteinnførte norske skoler digitale enheter til hver elev på bekostning av den tradisjonelle skoleboka. I de 20 årene som har gått siden, har elevenes ferdigheter omtrent bare gått nedover. Politikk styres som regel av en blanding av ideologi og tidsånd, og på begynnelsen av 2000-tallet var det standardisert testing av ferdigheter som var i vinden, da gjerne ferdigheter som kunne sammenliknes over landegrensene. Det nasjonale dannelsesidealet ble nedprioritert. Det passet fint i hop med høyresidas vektlegging av valgfrihet og nyttetenkning i utdanningspolitikken. Det var da også kunnskapsminister Kristin Clemet fra Høyre som sto bak Kunnskapsløftet. Nå har pendelen skiftet retning.

Mari Skurdal