Leder

Full krise for Demokratene

Lars Vegstein

Donald Trump gjorde alle spådommer om et rekordjevnt valg til skamme og seiret på alle fronter. Han vant samtlige vippestater og fikk dessuten et flertall av alle stemmer. Den bragden har ingen republikaner klart siden 2004.

Republikanerne har gjenerobret majoriteten i Senatet, trolig også i Representantenes hus. I sum har høyresida sikret seg solid folkelig mandat til å endre landets politiske kurs.

For Demokratene er katastrofen total. «Er det noen steder i landet der visepresident Harris gjorde det bedre enn Joe Biden i 2020?» spurte programleder Jake Tapper på CNNs valgsending i går.

Svaret er rystende: Harris gjorde det dårligere enn forgjengeren i hvert eneste av USAs 3144 valgdistrikter.

«Det må føre til ­nådeløs selv­ransakelse.»

Det må føre til nådeløs selvransakelse hos Demokratene. Skal partiet reise seg igjen, må det formulere en politisk fortelling som folk kjenner seg igjen i.

En velgerundersøkelse Associated Press presenterte natt til i går, er et interessant sted å starte. Den viser at hele 61 prosent av velgerne tror at USA fortsatt har sine beste dager i vente.

Det virker vel optimistisk, men for venstresida ligger det en viktig lærdom her: Når Demokratenes viktigste valgløfte er å hindre at USA går opp i fascismens flammer, er de dømt til å tape.

Det hjalp ikke at partiet ventet til det siste med å sende det ubeskrevne bladet Kamala Harris ut i duell mot klodens mest berømte mann. Men nederlaget kan ikke reduseres til et personspørsmål: Demokratenes krise er en politisk krise.

Etter en lovende start, der ruralpopulisten Tim Walz ble valgt som visepresidentkandidat, har Harris glidd mot høyre. Hun har hentet pengestøtte fra noen av USAs rikeste donorer og drevet valgkamp med republikaneren Liz Cheney.

I stedet for å legge vekt på priskontroll og utbygging av offentlig velferd – som vitterlig står i Demokratenes politiske plattform – har Harris distansert seg fra radikal økonomisk politikk og erklært: «I’m a capitalist.»

Bakom ligger ideen at veien til seier går gjennom velgere som vaker mellom rød og blå side.

Utfallet ble i stedet at hun skjøv arbeiderklassevelgere og folk i distriktene inn i armene på Donald Trump.

Leder

En farlig vending

«Vi har altfor lave skuldre i møte med denne krigen», sa folkerettsekspert Cecilie Hellestveit til Klassekampen i går. Hun viser ikke bare til bomber og missiler brukt i krigen mellom Iran og Israel og USA, men også til de øvrige problemene krigen skaper. Det internasjonale energibyrået har kalt krigen «den største forsyningsforstyrrelsen i historien til det globale oljemarkedet». Den rammer også produksjon av gjødsel, som påvirker verdens matproduksjon ganske direkte. Dessuten peker Hellestveit på et særlig farlig tilleggselement: at alle verdens atomvåpenmakter nå på en eller annen måte er involvert i konflikten. Paradoksalt nok har dessuten en konflikt som blant annet dreier seg om Irans evne til å utvikle atomvåpen, ført til diskusjoner i en rekke land om å tilslutte seg atommakter og øke atomarsenaler, stikk i strid med avtaler om ikke-spredning. Ifølge Norsar-forsker og ekspert på atomvåpen Kjølv Egeland var det nedrustningsavtalene på 1980-tallet som «var den kalde krigens slutt».

Mari Skurdal

Forut­sigbar katastrofe

Donald Trump har gitt myndighetene i Iran 48 timer til å gjenåpne Hormuzstredet. Hvis ikke truer han med å bombe alle landets kraftstasjoner. Foruten å utgjøre en åpenbar krigsforbrytelse – som burde tilintetgjøre enhver forestilling om at denne krigen er i det iranske folkets interesser – vil en slik manøver sannsynligvis også føre til en dramatisk eskalering av konflikten, med ringvirkninger langt utover Midtøsten. De færreste analytikere ser det nemlig som sannsynlig at Iran vil oppgi det som har vist seg å være et svært effektivt pressmiddel, og som ser ut til å ha skaffet dem overtaket i konflikten. Irans blokadeav Hormuzstredet var en helt forutsigbar respons på USA og Israels angrep. Nicolas Mulder, assisterende professor i historie ved Cornell-universitetet, skriver i Financial Times at Iran egentlig bare kopierer den taktikken de selv har blitt utsatt for gjennom USAs sanksjoner, ved å «forvandle en viktig flaskehals i verdens­økonomien til et våpen for å presse fienden til å deeskalere». Som Cecilie Hellestveit uttaler i dagens avis, vil konsekvensene av dette bli enorme, og millioner av mennesker kan i verste fall dø som følge av matmangel.

Ole Øyvind Sand Holth

Lov med litt ansten­dighet

Ifølge Grunnloven har monarkens ektefelle ingen konstitusjonell rolle i Norge. Kronprinsesse Mette-Marit kan aldri lede statsråd eller holde trontalen. Hennes bidrag til monarkiet er å føre det videre, ettersom «Berre barn av dronning eller konge, eller av nokon som sjølv har arverett, kan arve». Kriteriet for å bli dronning av Norge er verken plettfri vandel eller god dømmekraft i enhver situasjon, slik deler av pressen for tida gir inntrykk av. Dronning blir du om du er gift med kongen, og ettersom det etter fredagens NRK-intervju later til at kronprinsparet har alle intensjoner om å stå sammen i medgang og motgang i livet, blir Mette-Marit dronning av Norge om helsa holder. Omdømmeeksperter og politiske kommentatorer får øse seg opp over ubesvarte spørsmål så mye de vil, men så lenge vi er organisert som et monarki, blir kronprins Haakons kone dronning i riket. Fenomenet monarki kan man si mye om, men så lenge vi har det, er det en fordel om vi behandler menneskene som befolker institusjonen anstendig.

Mari Skurdal