Leder

Full krise for Demokratene

Lars Vegstein

Donald Trump gjorde alle spådommer om et rekordjevnt valg til skamme og seiret på alle fronter. Han vant samtlige vippestater og fikk dessuten et flertall av alle stemmer. Den bragden har ingen republikaner klart siden 2004.

Republikanerne har gjenerobret majoriteten i Senatet, trolig også i Representantenes hus. I sum har høyresida sikret seg solid folkelig mandat til å endre landets politiske kurs.

For Demokratene er katastrofen total. «Er det noen steder i landet der visepresident Harris gjorde det bedre enn Joe Biden i 2020?» spurte programleder Jake Tapper på CNNs valgsending i går.

Svaret er rystende: Harris gjorde det dårligere enn forgjengeren i hvert eneste av USAs 3144 valgdistrikter.

«Det må føre til ­nådeløs selv­ransakelse.»

Det må føre til nådeløs selvransakelse hos Demokratene. Skal partiet reise seg igjen, må det formulere en politisk fortelling som folk kjenner seg igjen i.

En velgerundersøkelse Associated Press presenterte natt til i går, er et interessant sted å starte. Den viser at hele 61 prosent av velgerne tror at USA fortsatt har sine beste dager i vente.

Det virker vel optimistisk, men for venstresida ligger det en viktig lærdom her: Når Demokratenes viktigste valgløfte er å hindre at USA går opp i fascismens flammer, er de dømt til å tape.

Det hjalp ikke at partiet ventet til det siste med å sende det ubeskrevne bladet Kamala Harris ut i duell mot klodens mest berømte mann. Men nederlaget kan ikke reduseres til et personspørsmål: Demokratenes krise er en politisk krise.

Etter en lovende start, der ruralpopulisten Tim Walz ble valgt som visepresidentkandidat, har Harris glidd mot høyre. Hun har hentet pengestøtte fra noen av USAs rikeste donorer og drevet valgkamp med republikaneren Liz Cheney.

I stedet for å legge vekt på priskontroll og utbygging av offentlig velferd – som vitterlig står i Demokratenes politiske plattform – har Harris distansert seg fra radikal økonomisk politikk og erklært: «I’m a capitalist.»

Bakom ligger ideen at veien til seier går gjennom velgere som vaker mellom rød og blå side.

Utfallet ble i stedet at hun skjøv arbeiderklassevelgere og folk i distriktene inn i armene på Donald Trump.

Leder

Dette er ikke en våpenhvile

10. oktober trådte våpenhvilen i Gaza i kraft. Siden har 342 mennesker blitt drept, blant dem 67 barn, skriver Aftenposten. Israel kontrollerer fortsatt mer enn halvparten av arealet, og bombingen fortsetter om enn ikke like intenst som i de to foregående årene, så jevnlig. Våpenhvileavtalen tilsier at 600 lastebiler nødhjelp daglig skal komme til Gazas hardt prøvede befolkning, men tallet er likevel bare 150. Samtidig bomber Israel Libanon og Syria, og denne uka innledet landet også en ny militær offensiv på Vestbredden.

Mari Skurdal

Nytt politisk uten­for­skap

Ferske tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser til dels store forskjeller mellom hvem som blir sittende hjemme på valgdagen og hvem som går til urnene. Det bekrefter en utvikling over flere tiår, der sosial situasjon, lønnsnivå, utdanning og geografi har en stadig større betydning for i hvilken grad du stemmer. SSBs tall viser at 25 prosent av menn under 45 år med utdanning på grunnskolenivå ikke brukte stemmeretten ved noen av de seks siste valgene. Blant dem med universitets- og høyskoleutdanning er det kun 2–3 prosent som ikke har stemt i noen av de siste seks valgene. I en SSB-artikkel som ble publisert i går, framgår det at blant dem med lang universitetsutdanning, er det 65 prosent som har stemt i alle de seks siste valgene, mot bare 27 prosent for folk med grunnskoleutdanning. Det er en tydelig tendens at utdanningsnivå, inntekt og bosted får stadig mer å si for om folk bruker stemmeretten eller ikke. I Oslo stemmer for eksempel folk i de østlige bydelene i betydelig mindre grad enn i de vestlige.

Bjørgulv Braanen

Det handler om politikk

I NRKs Debatten-sending forrige uke var representanter for de høyreorienterte nettavisene iNyheter og Document stilt opp vis-à-vis redaktører fra NRK, Aftenposten, VG og Faktisk. Scenografien sa sitt: De etablerte sto mot utfordrerne, som hamret løs på saker med tilslørende vinklinger. Ifølge Civita-historiker Bård Larsen er kritikken av mediene del av en bevisst strategi for å bryte ned folks tillit til felles fakta og kilder. Han mener det vi ser ikke er legitim mediekritikk, men politisk demagogi – ikke et ønske om å forbedre, men om å erstatte en påstått slagside med en annen. Larsen har et poeng: Undergraving av toneangivende medier er en politisk strategi ytre høyre anvender i land etter land. Likevel stiller mange medier seg lagelig til for hogg med sin insistering på at det er deres metoder som skiller dem fra høyreorienterte nykommere. Det skillet mellom såkalt redaktørstyrte medier og de høyreorienterte nettavisene enkelte forsøker å etablere, er også porøst.

Mari Skurdal