Leder

Full krise for Demokratene

Lars Vegstein

Donald Trump gjorde alle spådommer om et rekordjevnt valg til skamme og seiret på alle fronter. Han vant samtlige vippestater og fikk dessuten et flertall av alle stemmer. Den bragden har ingen republikaner klart siden 2004.

Republikanerne har gjenerobret majoriteten i Senatet, trolig også i Representantenes hus. I sum har høyresida sikret seg solid folkelig mandat til å endre landets politiske kurs.

For Demokratene er katastrofen total. «Er det noen steder i landet der visepresident Harris gjorde det bedre enn Joe Biden i 2020?» spurte programleder Jake Tapper på CNNs valgsending i går.

Svaret er rystende: Harris gjorde det dårligere enn forgjengeren i hvert eneste av USAs 3144 valgdistrikter.

«Det må føre til ­nådeløs selv­ransakelse.»

Det må føre til nådeløs selvransakelse hos Demokratene. Skal partiet reise seg igjen, må det formulere en politisk fortelling som folk kjenner seg igjen i.

En velgerundersøkelse Associated Press presenterte natt til i går, er et interessant sted å starte. Den viser at hele 61 prosent av velgerne tror at USA fortsatt har sine beste dager i vente.

Det virker vel optimistisk, men for venstresida ligger det en viktig lærdom her: Når Demokratenes viktigste valgløfte er å hindre at USA går opp i fascismens flammer, er de dømt til å tape.

Det hjalp ikke at partiet ventet til det siste med å sende det ubeskrevne bladet Kamala Harris ut i duell mot klodens mest berømte mann. Men nederlaget kan ikke reduseres til et personspørsmål: Demokratenes krise er en politisk krise.

Etter en lovende start, der ruralpopulisten Tim Walz ble valgt som visepresidentkandidat, har Harris glidd mot høyre. Hun har hentet pengestøtte fra noen av USAs rikeste donorer og drevet valgkamp med republikaneren Liz Cheney.

I stedet for å legge vekt på priskontroll og utbygging av offentlig velferd – som vitterlig står i Demokratenes politiske plattform – har Harris distansert seg fra radikal økonomisk politikk og erklært: «I’m a capitalist.»

Bakom ligger ideen at veien til seier går gjennom velgere som vaker mellom rød og blå side.

Utfallet ble i stedet at hun skjøv arbeiderklassevelgere og folk i distriktene inn i armene på Donald Trump.

Leder

Et trist valg

Tirsdagens parlamentsvalg i Israel ble av mange beskrevet som tillitsvotum over statsminister Benjamin Netanyahu, som har ledet landet gjennom en av de mest turbulente periodene i landets historie. Dette var sjansen til å kvitte seg med mannen som er tiltalt for korrupsjon i Israel, som ignorerte advarslene om et forestående Hamas-angrep i oktober 2023, og som er etterlyst av den internasjonale straffedomstolen for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten på grunn av krigføringen i Gaza, der Israel har drept 74.000 palestinere og gjort uopprettelig skade på landets internasjonale omdømme. For alle som håpet på et oppgjør med denne arven, må valgresultatet være en gigantisk skuffelse. Riktignok vant ikke Netanyahus koalisjon noe reint flertall, men partiet hans, Likud, forblir det største i nasjonalforsamlingen, og Netanyahus koalisjon ble større enn den jødiske opposisjonen som har gått sammen for å kvitte seg med ham. Resultatet blir en periode med vanskelige regjeringsforhandlinger, en øvelse Netanyahu er kjent for å mestre bedre enn de fleste. Om han klarer å holde på makta også denne gangen, er fortsatt usikkert, men det er uansett Netanyahu som skal lede landet fram til noen finner en løsning. Flere eksperter spår nå at han vil benytte denne overgangsperioden til å gjennomføre nye, massive angrep mot Iran, noe som kan kaste Midtøsten ut i enda større kaos. Det mest tragiske av alt er likevel at muligheten for å kvitte seg med Netanyahu ligger vid åpen.

Ole Øyvind Sand Holth

En fornuftig oppringing

Statsminister Jonas Gahr Støre og Finlands president Alexander Stubb hadde tirsdag en lengre telefonsamtale med Russlands president Vladimir Putin. Samtalen, som handlet om krigen i Ukraina og fulgte opp toppmøtet i Oslo forrige uke, har vakt både ros og kritikk. Mens Danmarks statsminister Mette Frederiksen sier hun er «veldig skeptisk til dette norske og finske egeninitiativet», har andre – både forskere og politikere – rost statslederne for å opprette en diplomatisk direktelinje til Moskva. Støre forsvarer initiativet med at «USA kan ikke være den eneste stemmen». Han målbærer en frustrasjon mange europeere kjenner på, som har blitt stående på utsida når USA og Russland møtes for å gjøre opp en krig på deres kontinent. Til sjuende og sist er det Europa som må håndtere den sluttavtalen for krigen som før eller seinere vil komme, både diplomatisk og institusjonelt. Da kan det være lurt å ha noen egne kanaler inn til Kreml.

Mari Skurdal

Smålig!

I Kultur- og likestillingsdepartementets del av statsbudsjettet for 2027, under Kap. 32, post 75, «Tilskudd til litteraturhus, kunstscener og kompanier m.m.» fylles kolonnene opp med gode formål som får sine budsjettposter justert opp i tråd med prisstigningen. Men én rubrikk står blank. Protestfestivalen i Kristiansand, den ukuelige motstrømsfestivalen, mister den årlige støtta, som i fjor var på 380.000 kroner. Alt er borte vekk. Den eneste andre posten i det samme kapittelet som er fjernet, er «Designtreff Beyond Risør».

Bjørgulv Braanen