Leder

Full krise for Demokratene

Lars Vegstein

Donald Trump gjorde alle spådommer om et rekordjevnt valg til skamme og seiret på alle fronter. Han vant samtlige vippestater og fikk dessuten et flertall av alle stemmer. Den bragden har ingen republikaner klart siden 2004.

Republikanerne har gjenerobret majoriteten i Senatet, trolig også i Representantenes hus. I sum har høyresida sikret seg solid folkelig mandat til å endre landets politiske kurs.

For Demokratene er katastrofen total. «Er det noen steder i landet der visepresident Harris gjorde det bedre enn Joe Biden i 2020?» spurte programleder Jake Tapper på CNNs valgsending i går.

Svaret er rystende: Harris gjorde det dårligere enn forgjengeren i hvert eneste av USAs 3144 valgdistrikter.

«Det må føre til ­nådeløs selv­ransakelse.»

Det må føre til nådeløs selvransakelse hos Demokratene. Skal partiet reise seg igjen, må det formulere en politisk fortelling som folk kjenner seg igjen i.

En velgerundersøkelse Associated Press presenterte natt til i går, er et interessant sted å starte. Den viser at hele 61 prosent av velgerne tror at USA fortsatt har sine beste dager i vente.

Det virker vel optimistisk, men for venstresida ligger det en viktig lærdom her: Når Demokratenes viktigste valgløfte er å hindre at USA går opp i fascismens flammer, er de dømt til å tape.

Det hjalp ikke at partiet ventet til det siste med å sende det ubeskrevne bladet Kamala Harris ut i duell mot klodens mest berømte mann. Men nederlaget kan ikke reduseres til et personspørsmål: Demokratenes krise er en politisk krise.

Etter en lovende start, der ruralpopulisten Tim Walz ble valgt som visepresidentkandidat, har Harris glidd mot høyre. Hun har hentet pengestøtte fra noen av USAs rikeste donorer og drevet valgkamp med republikaneren Liz Cheney.

I stedet for å legge vekt på priskontroll og utbygging av offentlig velferd – som vitterlig står i Demokratenes politiske plattform – har Harris distansert seg fra radikal økonomisk politikk og erklært: «I’m a capitalist.»

Bakom ligger ideen at veien til seier går gjennom velgere som vaker mellom rød og blå side.

Utfallet ble i stedet at hun skjøv arbeiderklassevelgere og folk i distriktene inn i armene på Donald Trump.

Leder

Rasister i Oslos gater

I dag har Geir Ugland Jacobsen, leder av partiet Norgesdemokratene, planlagt å gå gjennom Oslo-bydelen Grønland sammen med tyske Lena Kotré fra partiet Alternativ for Tyskland (AFD). Målet er å «se nærmere på det voksende parallellsamfunnet i Oslo», som Kotré skriver på X. Etter spaserturen blir det VIP-middag med svenske Jeff Ahl, en tidligere Sverigedemokrat som nå driver tenketanken Heimr. Den er i sin helhet viet til såkalt remigrasjon, som også er tema for konferansen Norgesdemokratene arrangerer på et hemmelig sted i Oslo i morgen. Remigrasjon er siste skrik på ytre høyre fløy i Europa, og i en rekke land har ytterliggående partier og organisasjoner møttes for å snekre strategier og dele erfaringer. Konferansen i Oslo er ifølge arrangørene den første av sitt slag i Norden. Det store trekkplasteret er franske Renaud Camus, en forfatter som i 2012 utga boka «Den store utskiftingen».

Mari Skurdal

Et forsvar for gulrøtter

Leder i Miljøpartiet de Grønne Arild Hermstad trakk under NRKs partilederdebatt mandag en gulrot opp av innerlomma. Budskapet var at politikerne godt kan tilby flere gulrøtter for å dra utviklingen i riktig retning. Det var kanskje en billig gimmick, men det er like fullt ikke en dum tanke å tilby goder for å få folk med på å løse presserende samfunnsoppgaver. Tirsdag skrev Klassekampen om en ny rapport om samfunnstjeneste som Menon Economics har gjennomført på vegne av KS. I den er mer enn 26.000 unge mellom 16 og 19 år spurt om de ville gjennomført ett års samfunnstjeneste innen pleie og omsorg med samme betingelser som i førstegangstjenesten. Vernepliktige får i dag 6630 kroner per måned, 42.500 kroner og to studiepoeng ved avsluttet tjeneste, i tillegg til gratis kost og losji og gratis hjemreiser.

Mari Skurdal

Sirkus

NRKs partilederdebatt i Arendal mandag var et selsomt skue, med stein, saks, papir (så festlig!), lekeavstemninger og en utilslørt begunstigelse av de tre største partiene på bekostning av de andre. Det synes som om den grunnleggende ideen var at politikk og politikere er noe kjedelige greier, så her må det sprites opp med alle mulige effekter for å holde på seerne – ellers ville de gjespende skru av. Hvor dette ønsket om å gjøre politisk debatt til underholdning kommer fra, er ikke godt å si – kanskje fra journalistene selv, som i tråd med medielogikken har mistet interessen og gått lei av politikkens saklige innhold? Jonas Gahr Støre (Ap), Sylvi Listhaug (Frp) og Erna Solberg (H) fikk snakke, parere og duellere i det uendelige før de andre partilederne slapp til som en slags nedverdigende dessert til hovedretten. Men i en partilederdebatt bør alle få mulighet til å presentere seg på like fot. Partier skal ikke tildeles romslig taletid på bekostning av andre bare fordi de er store. I den vanlige politiske journalistikken får partilederne for Ap, Høyre og Frp stor oppmerksomhet, men i en partilederdebatt er det annerledes.

Bjørgulv Braanen