Leder

Full krise for Demokratene

Lars Vegstein

Donald Trump gjorde alle spådommer om et rekordjevnt valg til skamme og seiret på alle fronter. Han vant samtlige vippestater og fikk dessuten et flertall av alle stemmer. Den bragden har ingen republikaner klart siden 2004.

Republikanerne har gjenerobret majoriteten i Senatet, trolig også i Representantenes hus. I sum har høyresida sikret seg solid folkelig mandat til å endre landets politiske kurs.

For Demokratene er katastrofen total. «Er det noen steder i landet der visepresident Harris gjorde det bedre enn Joe Biden i 2020?» spurte programleder Jake Tapper på CNNs valgsending i går.

Svaret er rystende: Harris gjorde det dårligere enn forgjengeren i hvert eneste av USAs 3144 valgdistrikter.

«Det må føre til ­nådeløs selv­ransakelse.»

Det må føre til nådeløs selvransakelse hos Demokratene. Skal partiet reise seg igjen, må det formulere en politisk fortelling som folk kjenner seg igjen i.

En velgerundersøkelse Associated Press presenterte natt til i går, er et interessant sted å starte. Den viser at hele 61 prosent av velgerne tror at USA fortsatt har sine beste dager i vente.

Det virker vel optimistisk, men for venstresida ligger det en viktig lærdom her: Når Demokratenes viktigste valgløfte er å hindre at USA går opp i fascismens flammer, er de dømt til å tape.

Det hjalp ikke at partiet ventet til det siste med å sende det ubeskrevne bladet Kamala Harris ut i duell mot klodens mest berømte mann. Men nederlaget kan ikke reduseres til et personspørsmål: Demokratenes krise er en politisk krise.

Etter en lovende start, der ruralpopulisten Tim Walz ble valgt som visepresidentkandidat, har Harris glidd mot høyre. Hun har hentet pengestøtte fra noen av USAs rikeste donorer og drevet valgkamp med republikaneren Liz Cheney.

I stedet for å legge vekt på priskontroll og utbygging av offentlig velferd – som vitterlig står i Demokratenes politiske plattform – har Harris distansert seg fra radikal økonomisk politikk og erklært: «I’m a capitalist.»

Bakom ligger ideen at veien til seier går gjennom velgere som vaker mellom rød og blå side.

Utfallet ble i stedet at hun skjøv arbeiderklassevelgere og folk i distriktene inn i armene på Donald Trump.

Leder

Det handler om politikk

I NRKs Debatten-sending forrige uke var representanter for de høyreorienterte nettavisene iNyheter og Document stilt opp vis-à-vis redaktører fra NRK, Aftenposten, VG og Faktisk. Scenografien sa sitt: De etablerte sto mot utfordrerne, som hamret løs på saker med tilslørende vinklinger. Ifølge Civita-historiker Bård Larsen er kritikken av mediene del av en bevisst strategi for å bryte ned folks tillit til felles fakta og kilder. Han mener det vi ser ikke er legitim mediekritikk, men politisk demagogi – ikke et ønske om å forbedre, men om å erstatte en påstått slagside med en annen. Larsen har et poeng: Undergraving av toneangivende medier er en politisk strategi ytre høyre anvender i land etter land. Likevel stiller mange medier seg lagelig til for hogg med sin insistering på at det er deres metoder som skiller dem fra høyreorienterte nykommere. Det skillet mellom såkalt redaktørstyrte medier og de høyreorienterte nettavisene enkelte forsøker å etablere, er også porøst.

Mari Skurdal

Intet lært?

Afghanistanutvalget, som var ledet av Bjørn Tore Godal, presenterte nylig sin rapport om Norges innsats i Afghanistan i perioden 2015–2021. Det viktigste målet med den militære operasjonen, som pågikk i 20 år, kostet over 30 milliarder kroner og krevde mange norske liv, var å være en god alliert for USA. Utvalget peker på at ønsket om å være en lojal alliert «førte til at kritiske vurderinger av innsatsen i stor grad uteble». Det var få evalueringer og lite «grunnleggende refleksjon». Og i den grad det var drøftinger, hadde det «begrenset påvirkning på amerikanske beslutninger og utviklingen av engasjementet». Det er en sørgelig historie om misforstått lojalitet til USA. Underdanigheten kortsluttet ethvert tilløp til intellektuell tenkning.

Bjørgulv Braanen

Skadelig lønnsfest

Det skapte en aldri så liten storm da det tidligere i høst ble kjent at Kim Hannisdal fikk 1,85 millioner kroner i lønn for stillingen som kommunikasjonsdirektør for Helse Nord. Ettersom Hannisdal er bosatt i Oslo sentrum, fikk han i tillegg gratis pendlerleilighet i Bodø. Etter medieoppslagene ba Hannisdal om å få en lønnsreduksjon på 110.000 kroner. I dag tjener han derfor bare 1,74 millioner kroner i lønn, altså marginalt mer enn det helseministeren tjener hvert år. Heldig er den som frivillig kan frasi seg lønn og likevel tjene mer enn landets øverste sjef på sitt område! På spørsmål fra Senterpartiet har regjeringen hentet inn lønnsstatistikk på øvrige kommunikasjonsdirektører ved norske helseforetak, og oversikten viser at Hannisdal på langt nær er aleine om å tjene godt. Ikke en eneste med stillingstittelen kommunikasjonsdirektør tjente under 1,2 millioner kroner i lønn og godtgjørelser i 2024.

Mari Skurdal