Leder

Full krise for Demokratene

Lars Vegstein

Donald Trump gjorde alle spådommer om et rekordjevnt valg til skamme og seiret på alle fronter. Han vant samtlige vippestater og fikk dessuten et flertall av alle stemmer. Den bragden har ingen republikaner klart siden 2004.

Republikanerne har gjenerobret majoriteten i Senatet, trolig også i Representantenes hus. I sum har høyresida sikret seg solid folkelig mandat til å endre landets politiske kurs.

For Demokratene er katastrofen total. «Er det noen steder i landet der visepresident Harris gjorde det bedre enn Joe Biden i 2020?» spurte programleder Jake Tapper på CNNs valgsending i går.

Svaret er rystende: Harris gjorde det dårligere enn forgjengeren i hvert eneste av USAs 3144 valgdistrikter.

«Det må føre til ­nådeløs selv­ransakelse.»

Det må føre til nådeløs selvransakelse hos Demokratene. Skal partiet reise seg igjen, må det formulere en politisk fortelling som folk kjenner seg igjen i.

En velgerundersøkelse Associated Press presenterte natt til i går, er et interessant sted å starte. Den viser at hele 61 prosent av velgerne tror at USA fortsatt har sine beste dager i vente.

Det virker vel optimistisk, men for venstresida ligger det en viktig lærdom her: Når Demokratenes viktigste valgløfte er å hindre at USA går opp i fascismens flammer, er de dømt til å tape.

Det hjalp ikke at partiet ventet til det siste med å sende det ubeskrevne bladet Kamala Harris ut i duell mot klodens mest berømte mann. Men nederlaget kan ikke reduseres til et personspørsmål: Demokratenes krise er en politisk krise.

Etter en lovende start, der ruralpopulisten Tim Walz ble valgt som visepresidentkandidat, har Harris glidd mot høyre. Hun har hentet pengestøtte fra noen av USAs rikeste donorer og drevet valgkamp med republikaneren Liz Cheney.

I stedet for å legge vekt på priskontroll og utbygging av offentlig velferd – som vitterlig står i Demokratenes politiske plattform – har Harris distansert seg fra radikal økonomisk politikk og erklært: «I’m a capitalist.»

Bakom ligger ideen at veien til seier går gjennom velgere som vaker mellom rød og blå side.

Utfallet ble i stedet at hun skjøv arbeiderklassevelgere og folk i distriktene inn i armene på Donald Trump.

Leder

Etikk når det passer

Norsk presses etiske regelverk, Vær varsom-plakaten, sier at vi skal vise respekt for menneskers privatliv og ikke framheve «personlige og private forhold når dette er saken uvedkommende». Etter at den ble vedtatt i 1936, har Vær varsom-plakaten blitt endret en rekke ganger, seinest for to år siden. Endringer kommer gjerne etter utredninger, debatter og høringer, og de presses fram av aktuelle feilskjær, som etter Bar Vulkan-saken, eller normendringer, som omtalen av selvmord. Når det kommer til menneskers rett til privatliv, har ingen foreslått å revidere plakaten. Likevel viser våre største nyhets­medier stadig mindre tilbakeholdenhet i omtale av private forhold. Det viser ikke minst de høyprofilerte medie­sakene om Epstein-dokumentene og Høiby-rettssaken. Rettsprosessen mot kronprinsessens sønn Marius Borg Høiby blir daglig og detaljert referert i norske medier.

Mari Skurdal

Offentlig sløsing

Flere søker seg til yrkesskolen med sikte på å ta en yrkesutdanning, men det offentlige anbudssystemet underminerer norsk fagopplæring og lærlingordningen. Forrige uke viste NRK at de store kontraktene for sykehusbygg i Oslo-området går til firmaer som stort sett benytter arbeidskraft bosatt i utlandet. Marianne Røiseland i Rørentrepenørene sier at ved de tre store sykehuskontraktene i Oslo-området må en bruke lupe for å finne lærlinger som har gått på norsk videregående skole og tatt yrkesfag. Det skjer samtidig som over 20.000 har mistet jobben i byggenæringen de tre siste årene, og mer enn én av fire konkurser i fjor var i samme bransje. Assemblin, som har rundt 300 norske lærlinger, og Bravida, som har rundt 500 norske lærlinger, tapte begge anbudskonkurransen og har måttet permittere fagfolk. «Det bygges vegger og tak – men ikke fagmiljøer.

Bjørgulv Braanen

Putins hengemyr

For fire år siden rykket russiske soldater inn i Ukraina, mens missiler bombet byer og infrastruktur. Angrepet var en opptrapping etter annekteringen av Krimhalvøya åtte år tidligere, med en påfølgende krigføring i fylker i Øst-Ukraina. Invasjonen var likevel et vendepunkt: Russland hadde bestemt seg for å ta hele landet og sendte tanks inn mot hovedstaden Kyiv. I en tale dagen før invasjonen kalte president Vladimir Putin angrepet en «militær spesialoperasjon» og sa at målet var «en demilitarisering og avnazifisering av Ukraina». Putin ville diktere hvem som skulle styre landet, og hvilken politikk de skulle kunne føre. Men selv ikke for et av verdens sterkeste militærapparater er det lett å invadere et annet land.

Mari Skurdal