Leder

Full krise for Demokratene

Lars Vegstein

Donald Trump gjorde alle spådommer om et rekordjevnt valg til skamme og seiret på alle fronter. Han vant samtlige vippestater og fikk dessuten et flertall av alle stemmer. Den bragden har ingen republikaner klart siden 2004.

Republikanerne har gjenerobret majoriteten i Senatet, trolig også i Representantenes hus. I sum har høyresida sikret seg solid folkelig mandat til å endre landets politiske kurs.

For Demokratene er katastrofen total. «Er det noen steder i landet der visepresident Harris gjorde det bedre enn Joe Biden i 2020?» spurte programleder Jake Tapper på CNNs valgsending i går.

Svaret er rystende: Harris gjorde det dårligere enn forgjengeren i hvert eneste av USAs 3144 valgdistrikter.

«Det må føre til ­nådeløs selv­ransakelse.»

Det må føre til nådeløs selvransakelse hos Demokratene. Skal partiet reise seg igjen, må det formulere en politisk fortelling som folk kjenner seg igjen i.

En velgerundersøkelse Associated Press presenterte natt til i går, er et interessant sted å starte. Den viser at hele 61 prosent av velgerne tror at USA fortsatt har sine beste dager i vente.

Det virker vel optimistisk, men for venstresida ligger det en viktig lærdom her: Når Demokratenes viktigste valgløfte er å hindre at USA går opp i fascismens flammer, er de dømt til å tape.

Det hjalp ikke at partiet ventet til det siste med å sende det ubeskrevne bladet Kamala Harris ut i duell mot klodens mest berømte mann. Men nederlaget kan ikke reduseres til et personspørsmål: Demokratenes krise er en politisk krise.

Etter en lovende start, der ruralpopulisten Tim Walz ble valgt som visepresidentkandidat, har Harris glidd mot høyre. Hun har hentet pengestøtte fra noen av USAs rikeste donorer og drevet valgkamp med republikaneren Liz Cheney.

I stedet for å legge vekt på priskontroll og utbygging av offentlig velferd – som vitterlig står i Demokratenes politiske plattform – har Harris distansert seg fra radikal økonomisk politikk og erklært: «I’m a capitalist.»

Bakom ligger ideen at veien til seier går gjennom velgere som vaker mellom rød og blå side.

Utfallet ble i stedet at hun skjøv arbeiderklassevelgere og folk i distriktene inn i armene på Donald Trump.

Leder

Mangfold

I Vårt Land og Khrono har det i lengre tid gått en debatt om statstilskuddet til NLA Høgskolen etter at SV i sitt alternative budsjett for tredje år på rad har gått inn å for kutte den offentlige bevilgningen til skolen. NLA eies av kristne misjonsorganisasjoner og har rundt 3000 studenter og 300 ansatte fordelt på tre studiesteder: Bergen, Kristiansand og Oslo. Private høyskoler i Norge, som Handelshøyskolen BI, VID, MF, Lovisenberg diakonale høgskole og Høyskolen Kristiania, er akkreditert etter de samme kvalitetskravene fra Nokut som statlige universiteter. I et innlegg i Khrono påpeker rektorene ved VID, MF og NLA at en betydelig andel av norsk forskning innen profesjonsfag, humaniora, teologi, helse og utdanning og samfunnsvitenskap skjer ved disse institusjonene, som blant annet utdanner lærere og sykepleiere. Bakgrunnen for SVs kuttforslag – som ikke gikk igjennom i budsjettforhandlingene – er at NLA bygger på et verdidokument der det står at «ekteskapet mellom mann og kvinne er i den tradisjonen NLA Høgskolen står i forstått som bærende norm i samlivsetikken». Kritikerne av skolen mener dette er diskriminering av skeive, mens leder ved Studentparlamentet ved NLA, Maren Arntsen, i et innlegg i Khrono hevder at kutt i statstilskuddet er et angrep på ytringsfriheten, religionsfriheten og den akademiske friheten. KrFs Joel Ystebø går enda lenger og kaller i Vårt Land forslaget «forakt for kristen utdanning».

Bjørgulv Braanen

Langt fra samsnakket

Det kan godt hende at både SV og Miljøpartiet De Grønne får inn akseptable merknader i statsbudsjettet i samtaler med Arbeiderpartiet før fredag, når det skal opp til votering. I så fall vil Jonas Gahr Støre kunne fortsette som statsminister, og Norge unngår trøttende runder med forsøk på borgerlig regjeringsdannelse. Årets budsjettforhandlinger har uansett vist at Støres koalisjon har behov for mer samsnakking og færre sklitaklinger om de fem rødgrønne partiene skal kunne samles om budsjetter alle kan være stolte av framover. Det å snakke sammen, og ikke minst snakke seg sammen, er avgjørende for godt samarbeid. Det er også mulig å se for seg områder hvor partiene kan finne sammen, blant annet om landbruk, distriktspolitikk og velferd. Etter stortingsvalget foreslo Rødt at partiene utarbeidet en samarbeidsavtale som satte noen merkesteiner om politikk det var enighet om. Til VG sa partileder Marie Sneve Martinussen at én variant var å ha avtale på et enkelt politikkområde, for eksempel velferd.

Mari Skurdal

Godt budsjett

Det er vanskelige å hevde at budsjettforslaget, som Ap, Sp og Rødt er enige om og som SV og MDG har vært med på å forhandle fram, ikke representerer viktige gjennomslag for hele den rødgrønne koalisjonen. Kommune- og fylkesøkonomien er styrket med over 4 milliarder kroner, 14 passkontor opprettholdes, vi får en forpliktende tannhelsereform, fribeløpet for uføre økes, barnefamilier får ikke mindre sosialhjelp, økt CO₂-avgift på sokkelen, ingen gruvedrift på havbunnen, mindre bruk av innleie for å avvikle unntaket i helse og omsorg, folkehøyskolene beholder stipendandelen, og barnetrygda øker i takt med prisstigningen. MDG hadde åpenbart ambisjoner om å endre Norges olje- og gasspolitikk i partiets første budsjettforhandling. Det var ganske så urealistisk, gitt dagens flertall på Stortinget. Men MDG gikk så visst ikke tomhendt fra forhandlingene. Det var kanskje det partiet som oppnådde mest, som økt CO₂-avgift på sokkelen, nei til gruvedrift på havbunnen og milliardpakke for å styrke kollektivtilbudet og utrede nasjonalt månedskort. SV har også fått viktige seiere og har sagt seg fornøyd med gjennomslagene i velferdspolitikken.

Bjørgulv Braanen