Leder

Full krise for Demokratene

Lars Vegstein

Donald Trump gjorde alle spådommer om et rekordjevnt valg til skamme og seiret på alle fronter. Han vant samtlige vippestater og fikk dessuten et flertall av alle stemmer. Den bragden har ingen republikaner klart siden 2004.

Republikanerne har gjenerobret majoriteten i Senatet, trolig også i Representantenes hus. I sum har høyresida sikret seg solid folkelig mandat til å endre landets politiske kurs.

For Demokratene er katastrofen total. «Er det noen steder i landet der visepresident Harris gjorde det bedre enn Joe Biden i 2020?» spurte programleder Jake Tapper på CNNs valgsending i går.

Svaret er rystende: Harris gjorde det dårligere enn forgjengeren i hvert eneste av USAs 3144 valgdistrikter.

«Det må føre til ­nådeløs selv­ransakelse.»

Det må føre til nådeløs selvransakelse hos Demokratene. Skal partiet reise seg igjen, må det formulere en politisk fortelling som folk kjenner seg igjen i.

En velgerundersøkelse Associated Press presenterte natt til i går, er et interessant sted å starte. Den viser at hele 61 prosent av velgerne tror at USA fortsatt har sine beste dager i vente.

Det virker vel optimistisk, men for venstresida ligger det en viktig lærdom her: Når Demokratenes viktigste valgløfte er å hindre at USA går opp i fascismens flammer, er de dømt til å tape.

Det hjalp ikke at partiet ventet til det siste med å sende det ubeskrevne bladet Kamala Harris ut i duell mot klodens mest berømte mann. Men nederlaget kan ikke reduseres til et personspørsmål: Demokratenes krise er en politisk krise.

Etter en lovende start, der ruralpopulisten Tim Walz ble valgt som visepresidentkandidat, har Harris glidd mot høyre. Hun har hentet pengestøtte fra noen av USAs rikeste donorer og drevet valgkamp med republikaneren Liz Cheney.

I stedet for å legge vekt på priskontroll og utbygging av offentlig velferd – som vitterlig står i Demokratenes politiske plattform – har Harris distansert seg fra radikal økonomisk politikk og erklært: «I’m a capitalist.»

Bakom ligger ideen at veien til seier går gjennom velgere som vaker mellom rød og blå side.

Utfallet ble i stedet at hun skjøv arbeiderklassevelgere og folk i distriktene inn i armene på Donald Trump.

Leder

Godt budsjett

Søndag kveld ble Arbeiderparti-regjeringen og deres fire støttepartier enige om revidert nasjonalbudsjett. De fem partiene har loset gjennom et budsjett de fleste later til å være stolte av. Det var viktig etter et halvår med mye uro, ikke minst etter at Senterpartiet dannet stortingsflertall med Frp og Høyre om avgiftskutt på bensin og diesel tidligere i år. Slike sidesprang har åpenbart også vært et tema når partiene har satt seg ned sammen. I tillegg til de reine pengeflyttingene har partiene nemlig også avtalt at eventuelle budsjettmessige oppfølginger seinere i 2026 skal «håndteres i kontakt mellom partiene». De fem skal også «søke å finne løsninger sammen» om uro i energimarkedet viser seg å gi ekstraordinært høye priser framover. At slikt samarbeid er viktig, viser det reviderte budsjettet med all tydelighet.

Mari Skurdal

En blindgate

«Arbeiderparti-regjeringens modigste grep ved makta er å ta kontroll over big techs jernklo over våre barn», skrev AUF-leder Gaute Skjervø her i avisa i slutten av april. Regjeringens forslag om å innføre en aldersgrense for sosiale medier på 16 år har vakt jubel blant landets foreldre. Men nå er hele saken i ferd med å kjøre seg fast i norsk embetsverks frykt for å utfordre EU. Det opprinnelige forslaget er kraftig svekket. Aldersgrensa skal bare gjelde «skadelige» sosiale medier og alt gjøres avhengig av en kommende implementering av EUs «Digital Services Act» (DSA), der EU gis eksklusiv myndighet til å håndheve regelverket – ikke norske myndigheter. I mange sammenhenger har det vært sagt at EU vil være en kraftfull aktør for å stekke tekgigantenes makt, men i denne saken er det motsatt. EU hindrer nå Norge i å innføre en effektiv lov.

Bjørgulv Braanen

Ærlig tale

Da Frankrikes president Emmanuel Macron 2. mars i år kunngjorde at landet skal utvide og styrke sitt atomvåpenarsenal, la han ikke fingrene mellom. «Hvis vi må ta i bruk vårt arsenal, fins det ingen stat, uansett hvor mektig, som kan beskytte seg», sa han fra et podium foran en enorm fransk atomubåt på militærbasen Île Longue. Bare én slik båt har større kraft enn summen av alle bombene som falt under andre verdenskrig og tusen ganger krafta til de første atombombene, fortalte presidenten. Samtidig inviterte han europeiske allierte med på en dialog om videre samarbeid. Ifølge Macron innebærer det deltakelse i avskrekkingsøvelser, koordinering av signalgiving eller også «konvensjonell deltakelse fra allierte styrker i våre kjernefysiske aktiviteter» og «midlertidig utplassering av elementer fra våre strategiske luftstyrker i allierte land». Man kan si mye om talen, men den framstår i det minste ærlig.

Mari Skurdal