Leder

Full krise for Demokratene

Donald Trump gjorde alle spådommer om et rekordjevnt valg til skamme og seiret på alle fronter. Han vant samtlige vippestater og fikk dessuten et flertall av alle stemmer. Den bragden har ingen republikaner klart siden 2004.

Republikanerne har gjenerobret majoriteten i Senatet, trolig også i Representantenes hus. I sum har høyresida sikret seg solid folkelig mandat til å endre landets politiske kurs.

For Demokratene er katastrofen total. «Er det noen steder i landet der visepresident Harris gjorde det bedre enn Joe Biden i 2020?» spurte programleder Jake Tapper på CNNs valgsending i går.

Svaret er rystende: Harris gjorde det dårligere enn forgjengeren i hvert eneste av USAs 3144 valgdistrikter.

«Det må føre til ­nådeløs selv­ransakelse.»

Det må føre til nådeløs selvransakelse hos Demokratene. Skal partiet reise seg igjen, må det formulere en politisk fortelling som folk kjenner seg igjen i.

En velgerundersøkelse Associated Press presenterte natt til i går, er et interessant sted å starte. Den viser at hele 61 prosent av velgerne tror at USA fortsatt har sine beste dager i vente.

Det virker vel optimistisk, men for venstresida ligger det en viktig lærdom her: Når Demokratenes viktigste valgløfte er å hindre at USA går opp i fascismens flammer, er de dømt til å tape.

Det hjalp ikke at partiet ventet til det siste med å sende det ubeskrevne bladet Kamala Harris ut i duell mot klodens mest berømte mann. Men nederlaget kan ikke reduseres til et personspørsmål: Demokratenes krise er en politisk krise.

Etter en lovende start, der ruralpopulisten Tim Walz ble valgt som visepresidentkandidat, har Harris glidd mot høyre. Hun har hentet pengestøtte fra noen av USAs rikeste donorer og drevet valgkamp med republikaneren Liz Cheney.

I stedet for å legge vekt på priskontroll og utbygging av offentlig velferd – som vitterlig står i Demokratenes politiske plattform – har Harris distansert seg fra radikal økonomisk politikk og erklært: «I’m a capitalist.»

Bakom ligger ideen at veien til seier går gjennom velgere som vaker mellom rød og blå side.

Utfallet ble i stedet at hun skjøv arbeiderklassevelgere og folk i distriktene inn i armene på Donald Trump.

Leder

Den stille uke

Dagene vi nå befinner oss i kalles den stille uke. Fra palmesøndag til påskeaften sto orgelet tidligere urørt under gudstjenestene, og det var stille fra kirkeklokkene. Den norske kirke forteller at det hviler et dypt alvor over denne uka. Vebjørn Selbekk, redaktør i den kristne avisa Dagen, viste til krigen i Midtøsten da han konstanterte på NRKs radioprogram «Mandagspanelet»: Denne uka ser ikke ut til å bli stille. Før helga ble det klart at tusenvis av amerikanske soldater er på vei til Midtøsten, og det som ser ut til å være forberedelsene til amerikanske bakkeoperasjoner i Iran. Mandag kom USAs president Donald Trump med en ny uttalelse på sin egen sosiale medieplattform Truth social. Der hevder han at en avtale snart kommer på plass.

Rimelig krav

For ei uke siden gikk startskuddet for årets lønnsforhandlinger. I år er lønnsoppgjøret et hovedoppgjør. Det betyr at det ikke bare forhandles om lønn, men også andre deler av tariffavtalen som pensjon og velferdsordninger. Først ut er som vanlig industrien. LO og Fellesforbundets leder Christian Justnes har forskuttering av sjukepenger som et av sine viktigste krav. Kravet omfatter også pleiepenger og foreldrepenger. Når en arbeidstaker blir sjuk, dekkes de første 16 dagene av arbeidsgiver.

Kostbar nedkjøling

Når Norges Bank i årets første pengepolitiske rapport skriver at Norges høye rente de siste årene har bidratt til «å kjøle ned økonomien», er det i realiteten økt ledighet den peker på. Sånn er logikken i pengepolitikken: Høyere ledighet fører til at det er flere søkere på hver jobb, og da presses lønningene ned og dermed også prisveksten. Norges Bank har i sitt mandat å bidra til at flest mulig er i jobb. Det ender likevel med at inflasjonsmålet blir det viktigste. Det til tross for at «usikkerhet» er et av de mest brukte ordene i årets rapport. Krigen i Midtøsten kaster nemlig lange skygger inn i norsk økonomi, og uansett om den avsluttes rask, vil konsekvensene strekke seg langt inn i framtida. LO har de siste årene blitt en sterk kritiker av å løse utenlandsimportert inflasjon med rentehevinger.