Jeg gjør meg stadig oftere dystopiske tanker. De er knyttet til alle truslene som preger tiden vi lever i – klima, krig, folkehelse, ulikhet og KI, for å nevne noe – ogn jeg lurer på om ikke det politiske systemets evne til å respondere på en adekvat måte er lavere enn noen gang i min levetid.
Noe skyldes fragmentering og uthuling av statens kapasitet etter flere tiår med reformer for å lage bedrifter av samfunnsinstitusjoner. Et system bygget opp av ukoordinerte enheter som agerer i pseudomarkeder ledet av siviløkonomer og markedsførere. Innføring av bedriftsøkonomiske imperativer har ikke bare gitt oss et dårligere tilbud, det har også tatt knekken på vår samfunnsøkonomiske mobiliseringsevne.
En annen viktig del av bildet kan manes fram om vi ser for oss det politiske systemet som et spill mellom fem typer av aktører. Politikere, toppbyråkrater, ulike pressgrupper, mediene samt velgerne. Jeg pleier å overlate slike stiliserte resonnementer til mer abstrakt anlagte og mindre historisk interesserte kolleger, men nå har jeg også lyst til å forsøke å lage en forenklet – og for enkel – modell.
Modellen beskriver en tiltagende frikobling mellom problemer, løsninger og aktørene som skal sørge for at de viktigste problemene finner de gode løsningene. Modellen er karikert og sikkert urettferdig. Den er tuftet på en kombinasjon av solid forskning gjort av andre og egne fordommer. Men kanskje den får fram noe viktig?
Politikerne er kjennetegnetved svakere interesse for politikkens innhold. Deres viktigste oppgave er salg og inntrykksstyring i et mediebilde som durer 24 timer i døgnet på sosiale og asosiale plattformer. Deres viktigste drivkraft er egen overlevelse, ikke for å utrette noe, men for å bygge kapital til en karriere utenfor politikken. De omgås hverandre på tvers av politiske grenser, lever like liv og ser mot de samme korrumperende lobbyist-jobbene. Partiapparatene drives av profesjonelle sekretariater, ikke medlemmer. De tjener som første trinn på en karrierestige, men ikke som kanaler for politikkutforming fra vanlige folk til systemet.
Mediene må primært prioritere klikk og inntekter. Det får de mer av ved å redusere politikken til et spill mellom enkeltindivider som vi inviteres til å like eller ikke like etter standarder som stadig sjeldnere har noe særlig med politikkens konsekvenser å gjøre. Det er viktigere at Erna er folkelig utenpå, enn at hun var 100 prosent prinsippløs i møtet med mannens aksjespekulasjon, eller at hun ødela det som var igjen av jernbanen. Det er en bedre story med større moralsk resonans at Moxnes er/var kleptoman (en psykisk lidelse) enn at politikere med den største selvfølge selger seg til høystbydende.
Velgerne kan vi dele i to grupper. Jeg tror flertallet gjør som meg og stemmer som de alltid har gjort. Vi sitter i våre foretrukne ekkokamre, tolker begivenhetene inn i vårt verdensbilde og håper at våre folkevalgte skal holde noen av sine løfter når det er deres tur til å ha makten. Et mindretall som likevel er mange nok til å vippe valgene i den ene eller annen retning, skifter parti eller pendler mellom å sitte på gjerdet eller ikke. De blir fort lei av den til enhver tid sittende regjering.
Interessepolitikken domineres av penger. I tillegg til de permanente interessegruppene har vi i dag tre velfinansierte «aksjoner» som jobber for større ulikhet i Norge. Ukritiske medier viderebringer absurde og konsulent-spissede påstander om at «nå slukkes lysene langs kysten» eller at «Norge er et skattefengsel». Mens de rike har innflytelse hele tiden, er motkraften LO mer avhengige av at Arbeiderpartiet har makten. Med en million medlemmer er interessene LO ivaretar, mindre «sære», men det foregår likevel en siling. Dagens regjering har levert mer for arbeidstagere i det private enn for de offentlig ansatte, som kan se langt etter en tillitsreform med noe meningsfylt innhold.
Departementenes rolle i en verden der politikere ikke er spesielt interessert i politikk som annet enn et spill? Jeg tror de gradvis omdannes til «politiske sekretariater» hvis primære ansvar er å spille statsrådene gode. Det er derfor vi har fått eksplosjonen i antallet informasjonsmedarbeidere. Det praktiske arbeidet med å drifte staten settes ut til direktorater og selskaper (som også er fulle av info-folk). Konsekvensen er en tiltagende form for organisasjonssjåvinisme vi kjenner fra det gamle Sovjetunionen: Det blir viktigere å ikke (bli grepet i å) trå feil enn å gjøre noe riktig. I den grad det foregår politikkutvikling, går det på autopilot. Det trekkes på et repertoar av institusjonaliserte «løsninger» bygget på jus, kontroll, rapportering og mistillit, uavhengig av hvilke problemer som måtte finnes der ute. Slik skapes et inntrykk av ansvarlighet i et samfunn uten verken strategi eller styring.