Har vi glemt dette med bevaring og sikring? Spørsmålet er enkelt og banalt, men etter budsjettkuttene er dette plutselig blitt en reell problemstilling. Med Senterpartiet i førersetet, nekter regjeringen å dekke opp for et budsjettkutt på 250 millioner kroner hos et museum til 3150 millioner: De mener kuttet skal dekkes av Universitetet i Oslo eller private donasjoner. Mens de fastlåste samtalene står stille, dundrer byggeprosessen videre med uforminsket kraft og alvorlige kulturarvsmessige konsekvenser. Prosjektet er allerede tre år forsinket.
Med klare politiske formaninger om null-aksept for pengebruk utover dagens rammer blir de delene av bygget som ikke lar seg finansiere stående uferdig. For å oversette dette i boligtermer: Etter at boligen står halvferdig beslutter man seg for å stenge av kjøkken, entre, hjemmekontor og ett av soverommene, samt deler av varmeanlegget. Utearealene må fikses på dugnad, ledsaget av den arkeologiske feltfavoritten vafler og øl.
Dette høres muligens ut som spøk, men rommene og fasilitetene som ikke ferdigstilles er allerede definert og i ferd med å lukkes.
Vi kan snakke lenge om konsekvensene av dette, men la oss fokusere på hjertet i det nye museet: Gjenstandene. De ikoniske skipene og sledene er godt ivaretatt. Sikring av disse var opprinnelig bakgrunnen for nytt museum. Flyttingen skal foregå i nærmeste fremtid og den vil få global oppmerksomhet. Hva som får mindre oppmerksomhet, er de øvrige 5000 gjenstandene fra vikingtiden som skal stilles ut. Her står vi midt i formidable faglige, formidlings- og forvaltningsmessige utfordringer. Dette er nemlig ikke bare et vikingskipsmuseum, men et vikingtidsmuseum.
Utstillingen hviler selvsagt på solide faglige prosesser der ledende forskere fra flere land og forskjellige fagmiljøer har foretatt et utvalg av gjenstander som skal formidle vikingtidssamfunnet i bredde og dybde.
Kuttene i arealer for gjenstandshåndtering utgjør en betydelig risiko, fordi det betyr at gjenstander som trenger behandling i forbindelse med montering i de nye utstillingene må fraktes til og fra magasiner på Økern istedenfor å behandles på stedet (Kulturhistorisk museums nettsider). Dette vil medføre ekstra etapper med interne flytteprosesser mellom magasiner, laboratorier, etasjer og bydeler. En lærebok i hvordan man ikke skal gjøre det.
Kompleksiteten i samlingenes natur og bevaringsgrad gjør dette til det største og mest krevende formidlingsmessige kulturhistoriske utstillingsprosjektet i Norge noen gang. Hver og én av disse gjenstandene skal klargjøres for utstilling, det vil si konserveres (ofte tidkrevende oppgaver) og dokumenteres. Til slutt skal det bygges spesialtilpassete støtter som skal bidra til fremvisning av den enkelte gjenstand på best mulig måte.
Utforming av støtter gjøres best i utstillingsmiljø. Der kan man utføre siste test av lysforhold, lyssetting og den endelige plassering av objektene i utstillingsmonterne. I dette arbeidet er gode mottaksforhold i det nye museet av avgjørende betydning. Her skal flere tusen 1000 år gamle gjenstander forberedes for utstilling. Ikke i ukes eller månedsvis, men årevis. Alt fra gullsmykker med filigransarbeid, sølvringer og -brosjer til silketøyer med fargemotiver, ull, jern, tre, stein, lær og emaljearbeider, samt menneskelige levninger. Mange gjenstander har reist langt og er skjøre etter tusen år i jorden.
Hvordan dette skal håndteres under nye og skiftende bygningstekniske forutsetninger er usikkert, på sitt beste. Til syvende og sist vil det være fagfolk fra forskjellige disipliner som avgjør om innflytting er faglig forsvarlig eller ikke. Slik det ser ut i dag virker det som budsjettkutterne har glemt å tenke på gjenstandene som selve hjertet i prosjektet.
Å skulle bevare og sikre vikingtidens mest dyrebare samlinger for fremtiden, både lokalt og globalt er krevende. Om noe går galt er det vanskelig å rette opp. I samfunnsøkonomiske termer snakker vi om Kulturarvens oljefond; for fremtidige generasjoner.