Løsningen vil aldri komme fra Israel selv. Det kan bare komme med press utenfra».
For noen uker siden ledet jeg en samtale på Litteraturhuset i Oslo med Maya Wind, en israelsk forsker og forfatter. Wind snakket om boken sin «Towers of Ivory and Steel», der hun dokumenterer hvordan israelske universiteter samarbeider med den israelske hæren og er tett involvert i den israelske okkupasjonen. Wind snakket behersket og kontrollert. Men så stilte jeg et spørsmål om hvordan man kunne få flere israelere til å støtte palestinerne. Da så jeg at hun reagerte. Hun hevet stemmen.
«Ingen kolonimakter har noensinne gitt fra seg makten helt frivillig. Det har aldri skjedd. Det vil ikke skje med Israel heller. Det er derfor vi må jobbe for boikott», sa hun med ettertrykk.
Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Det dreide seg om landet jeg hadde vokst opp i, som en del av meg fortsatt opplever som mitt andre hjemland. Jeg fikk en klump i magen. Men i ettertid har jeg innsett at hun hadde rett.
På 2000-tallet varkravet om full boikott av Israel – økonomisk, kulturell og akademisk – relativt utbredt i propalestinske kretser og på venstresiden. Men så endret mange linje. I stedet for å kreve full boikott av landet begynte man heller å snakke om «sanksjoner» – for eksempel knyttet til varer fra de okkuperte områdene. Jeg ga selv et lite bidrag til denne endringen. En av de første tekstene jeg publiserte i Klassekampen, var en kronikk i 2009, der jeg kritiserte målet om full boikott av Israel. Jeg argumenterte med at det var urealistisk å få til og kunne virke kontraproduktivt på israelerne. I stedet burde man rette boikotten spesifikt mot bedrifter og produkter som opererte på de okkuperte områdene. Jeg mente at det var enklere å få til politisk og kunne bidra til dialog med deler av det israelske samfunnet. I årene som gikk, ble denne linjen mer og mer vanlig. Færre snakket om boikott, flere snakket om sanksjoner rettet mot okkupasjonen.
Femten år senere kan vi slå fast at denne linjen ikke har ført fram. Jeg tok nok feil, den gangen. Før Hamas-angrepet 7. oktober nøt Israel en legitimitet og støtte i verden som var større enn noen gang. Israelske våpen – «testet i krig», som de reklamerer med – ble solgt til store deler av verden. Selv nå, med et pågående folkemord på Gaza og israelsk invasjon av Libanon, står mange regjeringer i Vesten støtt sammen med Israel. USA og andre vestlige land har fortsatt å støtte landet, selv om man retorisk har bedt Israel om ikke å overreagere. Kampanjen for målrettede sanksjoner mot okkupasjonen ser ikke ut til å ha endret noe særlig på den vestlige tilnærmingen.
I kronikken fra 2009 tenkte jeg nemlig ikke på en faktor som ofte blir utelatt i studiet av politisk endring – hvordan personlig ansvar og personlig mobilisering kan bidra til å gjøre politiske bevegelser sterkere. Når vi snakker om boikott av Israel, blir valget for oss som borgere og forbrukere enkelt: Er dette produktet eller denne institusjonen israelsk? Hvis ja, boikott. Da kan noen hver delta og gi et bidrag i kampen for et mer rettferdig Midtøsten. Men jo smartere og mer avanserte sanksjonene blir, jo mer krevende blir det for oss som enkeltpersoner å være med. Oljefondet ut av Israel? Det er et viktig krav. Men i hverdagen er det lite vi som enkeltmennesker kan gjøre for at det skal skje. Ingen norske våpendeler til Israel, uansett hvor de er produsert? Det er også et vesentlig krav. Men heller ikke her er det så mye vi kan gjøre i hverdagen for å påvirke. Å unngå israelske appelsiner i fruktkurven hjemme, derimot, er noe de fleste av oss kan få til. Det er også noe man kan få til i fagforeningen, i menigheten, i koret eller i idrettsklubben.
Etter angrepet til Hamas og krigen i Gaza virker det som om mange personer har satt i gang en slik boikott helt av seg selv. Flere israelske selskaper opplever sviktende salg rundt omkring i verden, inkludert i Norge. Men blant våre politiske ledere er det fortsatt ikke så mange som sier det rett ut, i klartekst og uten omsvøp: At vi bør boikotte Israel.
Maya Wind har nemlig rett. Det er så godt som umulig å se for seg at det i dag kan komme noen løsning innenfra Israel. Fredsbevegelsen er så godt som utradert. Det er mange årsaker til dette. Blant annet er det liten tvil om at palestinske terrorangrep på israelske sivile har fått israelerne til å gå til høyre. Men det er ikke den eneste årsaken. Omtrent alle de viktige institusjonene i det israelske samfunnet – hæren, industrien, fagbevegelsen, akademia, domstolene, mediene – står i dag samlet om den politiske linjen overfor palestinerne. Andre deler av Netanyahus politikk er det stor uenighet om. Men den grunnleggende linjen overfor palestinerne og Libanon – avskrekking og rå makt heller enn tilbaketrekking og opprettelse av en palestinsk stat – er de fleste enige om.
Etter samtalen med Wind måtte jeg dermed gå i meg selv. Både for meg og andre kan det være smertefullt å bruke ordet boikott. Men en folkelig bevegelse for boikott som legger press på vestlige politikere, kan være den eneste muligheten vi har for å skape positiv endring i Israel og Palestina.