Som jødisk kvinne og medlem av Jødiske stemmer for rettferdig fred opplever jeg daglig en kompleks form for krysspress i debatten om Israel og Palestina. På den ene siden møter jeg anklager fra høyresiden om at jeg svikter mitt eget folk ved å kritisere israelsk politikk. På den andre siden opplever jeg fra venstresiden en mistenkeliggjøring av min jødiske identitet, som om det å være jøde automatisk innebærer en lojalitet til undertrykkelse.
Dette krysspresset er ikke bare politisk, men dypt personlig. Min jødiske identitet er formet av det jødiske folkets kollektive minner om forfølgelse og diaspora. Samtidig har jeg en dyp empati for det palestinske folket og deres kamp for rettferdighet. Dette setter meg i en utfordrende posisjon: Hvordan kan jeg forene min lojalitet til det jødiske folk med min tro på universelle menneskerettigheter?
Fra høyresiden blir jeg ofte stilt til ansvar for å bryte med forventningen om ubetinget lojalitet til Israel. For mange innenfor det jødiske samfunnet har sionisme blitt synonymt med jødisk eksistens og enhver kritikk av Israel blir tolket som et svik. Jeg får høre at ved å stå opp for palestinske rettigheter bidrar jeg til å undergrave det jødiske folks overlevelse. For mange er dette en «illojal» posisjon, som sår splittelse mellom «gode» og «dårlige» jøder. Vi som kritiserer Israel, blir beskyldt for å være et alibi for antisemittisme på venstresiden, hvor vår kritikk legitimerer et farlig hat mot jøder.
Denne kritikken går dypt. Å bli kalt en «kapo» (en fange i konsentrasjonsleir under andre verdenskrig som ble satt til å være oppsynsmann for andre fanger) spiller på historisk smerte, spesielt i en tid hvor antisemittismen øker i Europa. Men det er også viktig å se hvordan denne smerten blir manipulert til å forsvare en politikk som undertrykker et annet folk – palestinerne. Jeg står ikke mot mitt folk når jeg kritiserer Israel; jeg står for de universelle verdiene om rettferdighet som ligger dypt i den jødiske etikken.
På venstresiden møter jeg en annen type press, en skepsis mot min jødiske identitet. Selv om jeg deler deres ønske om rettferdighet for palestinerne, blir det ofte problematisk når jeg uttrykker min jødiske tilknytning eller anerkjenner Israels rett til å eksistere – selv om jeg ikke støtter dets nåværende politikk og okkupasjon. Her forventes det ofte at jeg, som jøde, må ta ekstra avstand fra Israel for å bevise min solidaritet.
Dette kan gli over i en antisemittisk holdning hvor min jødiske identitet blir en barriere for å bli akseptert i fellesskapet. Det er smertefullt å oppleve at min tilstedeværelse, eller til og med mitt navn, kan føre til ubehagelige kommentarer eller mistanke. På sitt verste fører dette til en binær fremstilling hvor jeg må velge mellom å være en lojal jøde eller en solid alliert for palestinere. Jeg nekter å akseptere en slik dikotomi.
Det er lett å føle seg isolert når man står mellom disse to frontene, men det er her grupper som Jødiske stemmer for rettferdig fred spiller en viktig rolle. Vi nekter å bli fanget i den forenklede fortellingen om «gode» og «illojale» jøder. Vi insisterer på at det er mulig å stå opp for både jøders rettigheter og palestinske rettigheter, og jeg ser ingen motsetning i å anerkjenne Israels rett til å eksistere mens vi samtidig kjemper mot okkupasjonen og uretten som palestinerne utsettes for.
Dette er en konflikt som krever at vi ser menneskeligheten på begge sider. Å være jøde og samtidig kjempe for palestinsk frihet er ikke en motsetning. Det er en naturlig forlengelse av vår jødiske etikk, hvor rettferdighet, likhet og respekt for menneskelig verdighet står i sentrum. Det å kritisere Israels politikk er ikke et angrep på jødisk eksistens, og det å støtte palestinsk frigjøring betyr ikke at vi må fornekte vår tilknytning til jødedommen og dens historie.
Jeg ønsker en fremtid hvor vi ikke må velge mellom lojalitet og rettferdighet, men hvor vi kan bygge bro mellom våre felles menneskelige verdier. Å være kritisk til Israel betyr ikke at man avviser sin jødiske identitet, og det å kjempe for palestinernes rettigheter skal ikke innebære en avvisning av israelske jøders rett til trygghet. Vi trenger en dialog som bryter ned de kunstige skillelinjene som tvinger oss til å ta side i en kamp der det ikke finnes vinnere uten fred. Det er på tide å erkjenne kompleksiteten i våre identiteter og forene vår kamp for både jøders og palestineres rett til en trygg og verdig fremtid.