Statsminister Støre kaller kombinasjonen av offentlig, privat og ideell velferd for velferdsmiks. Det lyder tiltrekkende og tilforlatelig. Alle gode krefter til verks – kanskje de til og med kan lære av hverandre?
I så måte er han helt på linje med de to dissenterende medlemmene av avkommersialiseringsutvalget, representantene for henholdsvis NHO og Private Barnehagers Landsforbund. Selv om disse bruker hardere ord, og grepet med å ta dissens på hele NOU’en virker dramatisk, er budskapet det samme: Det offentlige trenger de private, ellers får det ikke løst alle oppgavene.
At to representanter som lever av kommersielle krefter blir markskrikerske ved tanken på å rulle tilbake profittdelen av velferdsstaten, er ikke særlig overraskende. Det inngår i jobbene deres å være forurettet på vegne av de som betaler dem. Likevel var det motstanden, og ikke utvalgets sobre og faglig gode drøfting, som ble den dominerende vinklingen i norske medier.
Den norske velferdsstaten innkjøpsbudsjetter er et fristende bytte. Fra et psykologisk perspektiv er det kanskje forutsigbart at aktører som er vant til at makta tenker som dem, har vondt for å akseptere motstand fra folk som tillater seg å tenke annerledes. At noen kan være så frekke å spørre om vi virkelig trenger aktører med profittmotiv i velferdsstaten, og om det er praktisk mulig å fase dem ut, oppleves som helt uakseptabelt. Da ble det visst like greit å ta dissens på hele NOU’en.
Et argument som stadig dukker opp i slike debatter er at det offentlige trenger de private – et standpunkt en stadig større andel av den norske middelklassen synes å dele. Noe som igjen kan bidra til å motivere det evig lillavelger-jaktende sosialdemokratiet vårt til å tone ned sin motstand mot privat velferd.
Når jeg hører dette argumentet, går tankene tilbake til en hardt presset Jens Stoltenberg høsten og vinteren 2000/2001. Pengene som strømmet inn i oljefondet ble en pisk i neven på Fremskrittspartiets John Alvheim. Han begynte annenhver setning med frasen «i verdens rikeste land» før han kontrasterte det med en eller annen pressedekket mangel i helsevesenet.
Hva gjorde Jens Stoltenberg med det? (Utover å legge grunnlaget for de vi i dag kaller handlingsregelen.) Han forklarte folket at det ikke strømmet sykepleiere ut av brønnene i Nordsjøen. Poenget hans var at vi må se på realøkonomien, arbeidskraftressursene – ikke pengene. Vi har til enhver tid kun en gitt mengde helsepersonell her i landet. I dag er det kanskje lettere å importere dem. Men det er heller ikke noe argument for private løsninger. Staten greier også å hente inn helsearbeidere utaskjærs om den bestemmer seg for det.
Et annet argument som brukes for private velferdsleverandører er at de er gode til å kutte kostnader. Hvordan få til det i næringer hvor lønnskostnadene ofte ligger opp mot 90 prosent? Ved å kutte lønninger, pensjoner og arbeidsvilkår. Dette er etablert kunnskap. Å gi folk dårligere arbeidsvilkår er ingen god oppskrift hvis man ønsker å sikre rekrutteringene til helsefagene framover.
Vi vet også mye mer. Innenfor helse vet vi at private løsninger gradvis kan føre til flukt fra det offentlige. Man betaler seg fram. Slik går vi langsomt, men ubønnhørlig mot et system der de fattigste blant oss er alene igjen i det offentlige. Som det heter på engelsk: Services for the poor are often poor services. Du kan ikke påberope deg at du er en forsvarer av «den norske modellen» samtidig som du heier fram privat velferd.
Vi vet også at et offentlig helsemonopol har mange effektivitetsfordeler framfor fragmenterte private løsninger. Det går bort enorme summer på administrasjon, på å betjene grensenittene mellom forsikringsselskaper, arbeidsgivere, helseleverandører og brukere. De rikeste i USA har et utmerket helsetilbud, men samlet sett har USA flere helseutfall som minner mer om Brasil enn Norge. Og det til tross for at dette svært rike landet bruker mer av sitt BNP på helse enn noe annet rikt land.
Endelig vet vi at fondskapitalen – Private Equity – liker å investere i helse. Det har allerede skjedd innenfor veterinærfeltet i Norge: Oppkjøp, konsentrasjon, markedsmakt og dramatisk økte priser. I USA ser vi det innenfor områder som tannhelse, primærhelse og fysioterapi. Vi trenger barrierer som verner oss mot denne smitten i Norge også.