Frankrike er i krise.
Jo da, det er ikke lenge siden lekene i Paris hyllet landet inn i en sjelden og samlende lykkerus. Men nå har OL-floke blitt byttet ut med regjeringsfloke, og jublende hender over hoder har blitt til hender som river seg i håret, slår i bordet og hamrer løs på tastaturene. I alle fall venstresidas hender.
Kastet landet ut i kaos
En kjapp oppsummering for den som synes det er lenge siden juni: I EU-valget gikk president Emmanuel Macron på trynet, mens ytre høyre gjorde et rekordvalg og ble klart størst.
Til alles store overraskelse valgte Macron rett etterpå å oppløse landets nasjonalforsamling og utlyse nyvalg. Det ble kalt et enormt sjansespill, og helt uventet var det venstresida som gikk seirende ut.
Venstrekoalisjonen Ny folkefront (NFP), som rekordraskt hadde samlet seg, fikk ikke absolutt flertall, men koalisjonen ble parlamentets største blokk. Dermed skulle de tradisjonelt sett fått statsministerposten, som pekes ut av presidenten – men etter 42 dager, en rekord i nyere fransk historie, har Macron ennå ikke pekt på noen. Aller minst har han pekt på venstresidas statsministerkandidat – økonomen Lucie Castets. Hvorfor ikke?
Fra én unnskyldning …
Først så det kanskje ut som om at det skyldtes at NFP ikke klarte å enes om en kandidat. De store egoene og de dype splittelse på den franske venstresida steg på ny til overflata. Men omsider samlet de seg om Castets, toppbyråkrat og økonomisjef i Paris’ byadministrasjon, og krevde at Macron utnevnte henne.
Det nektet han å gjøre, og sa det handlet om det radikale venstresidepartiet Det ukuelige Frankrike (LFI) – hjertebarnet til venstresluggeren Jean-Luc Mélenchon. Castes var uaktuell fordi hennes kandidatur innebar LFI-ministre. En regjering med LFI, med sin generelt radikale linje og spesielt sterke Gaza-støtte, er uaktuelt, lød det fra presidentpalasset.
Så satte Macron hele prosessen på pause. Men etter at OL omsider var over, utnevnte han fortsatt ingen ny statsminister. Opposisjonen, og særlig LFI, ble stadig mer utålmodig. Partiet anklaget Macron for autoritært maktmisbruk og truet med riksrett om presidenten ikke fikk opp farta – rett nok til hoderysting også fra koalisjonspartnere på venstresida, som synes Mélenchon og co. overdrev en smule.
… til en ny
Det synes de ikke lenger. Nå kaller samtlige av venstresidas partiledere Macron antidemokratisk. Mandag kveld avviste Macron nemlig enhver mulighet for at Castets kunne bli statsminister og for at NFP skulle danne regjering – grunnet risikoen for det han kaller «institusjonell ustabilitet».
Det hele ble utløst av en uventet manøver på lørdag: På direkte-tv tok Jean-Luc Mélenchon presidentens «røde linje» – ingen ministre fra LFI i regjering – på alvor, og utfordret Macron-leiren: Vil dere blokkere en Castets-regjering selv uten en eneste LFI-minister? Slik håpte han å avsløre at motviljen ikke handlet om partiet, men om politikken.
Og det synes å stemme. Macron og hans leir vil ikke utsette Frankrike for venstresidas politikk, fordi de mener den er farlig for landet. Folkefrontens program «vil tvinge Frankrike i kne», var den umiddelbare responsen til Macrons statsminister Gabriel Attal – som har trukket seg, men fortsatt styrer Frankrike på overtid.
Stéphane Séjourné, utenriksminister og generalsekretær i Macron-partiet Renaissance, kalte Mélenchons manøver intet mindre enn et «kuppforsøk» og skriver at en «ensidig innføring» av NFPs program «ville føre til en skattebløff, generell utarming av franskmenn, økonomisk kollaps i landet vårt, og stille farlige spørsmål ved noen av våre mest grunnleggende verdier, først og fremst sekularisme».
Macron og hans ministre er ikke aleine om å utvise det som for mange rett og slett framstår som en forakt for folkestyret. Støttespilleren og sentrumspolitikeren François Bayrou, en politisk tungvekter i Frankrike, avskrev Mélenchons utfordring som «en vits» og sa en NFP-regjering er umulig, uavhengig om LFI er med eller ei, fordi «NFPs program er akutt farlig for landet».
«Kupp!»
På venstresida regjerer raseriet. Og raseriet forener de ulike partilederne, som ofte er uenige med hverandre.
Alle partiledere i Folkefronten kaller Macrons respons et «kuppforsøk». Ved å nekte å gi venstresida en fair sjanse med argumentet om at det vil føre til «institusjonell ustabilitet», har Macron frekkhetens nådegave, mener de, all den tid det var han som utlyste nyvalg. De avviser unisont de «nye sonderingssamtalene» Macron nå har kalt inn til, der alle «ansvarlige» partier er invitert – mens LFI og Le Pens parti er stengt ute. I stedet oppfordrer de til fredelige demonstrasjoner.
«Demokratiet betyr ingenting for presidenten», slår Lucie Castets fast. «Om en høyreekstrem president oppførte seg på nøyaktig samme måte, ville alle som så på, rope om ‘demokratisk skandale’», sier De Grønnes partileder Marine Tondelier. Kommunistpartiets leder Fabien Roussel påpeker at Castets og NFP har gjort det klart at de er åpne for kompromisser og slår fast at det ikke er Det ukuelige Frankrike som er problemet – «problemet er at de ikke vil ha venstresidepolitikk». Sosialistpartiets leder Olivier Faure sier rett ut at han nekter møte til nye sonderingssamtaler fordi han nekter å «bli med på denne parodien av et demokrati».
Det er heller ikke bare på venstresida at harmen råder. Til og med den som er blitt vant til Macrons maktarroganse, setter kaffen i halsen nå. Å avvise hele venstresida, som fikk størst oppslutning i valget, er oppsiktsvekkende og pinlig avslørende.
Politisk kommentator i venstreavisa Libération Thomas Legrand mener Macron «har blitt giftig». I debattprogrammet «Les Informés» påpekte aviskollegaen Alexandra Schwartzbrod mandag kveld at Macron ikke liker når noe går mot hans vilje.
«Han hadde alle scenarioer i hodet da han oppløste nasjonalforsamlingen. Men ikke et eneste sekund så han for seg at venstresida kunne samle seg, for det første, og så blir enige om et statsministernavn. For ham var det utenkelig.»