Yngvild Gotaas Torvik

#fff

#000

Macron på besøk i Oslo: Stiller seg bak Støres utsagn om bombingen av Iran 

– Vi må si det som det er: Det er ingen lovlighet i disse angrepene.

Da Frankrikes president fra et podium i Norge på mandag støttet det Jonas Gahr Støre hadde sagt tidligere samme dag – nemlig at USAs bombing mot Iran ikke var i tråd med folkeretten – gikk nyheten verden over.

Her, på Nasjonalmuseet i Oslo, var nemlig første gang Emmanuel Macron svarte pressen etter angrepet. Og selv om han la til at han «deler USAs målsetting» om at Iran ikke må få atomvåpen, sto konklusjonen i sterk kontrast til uttalelser fra andre allierte.

Tyskerne har hyllet både Israels og USAs Iran-angrep, og like før pressekonferansen i Oslo framholdt Nato-sjef Mark Rutte at angrepene 

var folkerettsstridige. Under en pressekonferanse i Haag ble han spurt av Al Jazeera om det ikke er hyklersk å konsekvent kritisere Russland for å bryte med «den regelbaserte verdensordenen» med invasjonen av Ukraina, men ikke kritisere USA for å bombe Iran.

«Jeg er ikke enig i den vurderingen i det hele tatt», svarte Rutte og slo deretter fast for NTBs europakorrespondent, som konfronterte ham med Støres uttalelse, at han «ikke er enig i at det går mot folkeretten, det USA gjorde».

Spriket mellom de vestlige landene skaper raskt overskrifter – men for mange av de norske går det litt for raskt i svingene. Når simultanoversetteren på Nasjonalmuseet etter sigende oversetter Macrons franske svar feil, høres det ut som om presidenten mener angrepene 

. I forvirringen melder både NTB og VG at Macron er uenig med Støre.

– Tolkingen falt litt ut … du som kan fransk så godt, hva var det han egentlig sa? prøver Nettavisens journalist seg på Støre i kaoset etter pressekonferansen.

– Nei, min jobb er ikke tolk, svarer statsministeren kontant.

Macron gikk i takt med Støre

–  Totalt kontraproduktivt for europeiske interesser, sier tidligere EU-diplomat Eldar Mamedov.

Da Israel natt til fredag gikk til angrep mot over 100 mål i Iran, bare to døgn før nye atomsamtaler var planlagt, var responsen fra europeiske toppledere unison.

Israels angrep mot anlegg, forskere, militærledere og sivile, ble ikke fordømt. Ursula von der Leyen, Emmanuel Macron, Kier Starmer og Friedrich Merz fordømte istedenfor Irans atomprogram – og vektla Israels «rett til å forsvare seg» mot dette.

– Når EU fordømmer Iran for et angrep mot iransk territorium, er det bare grotesk og orwelliansk, sier den latviske eks-diplomaten Eldar Mamedov på telefon fra Brussel.

Mandag kveld gjentok de europeiske lederne, etter G7-møtet med Donald Trump i Canada, sin «støtte til Israels sikkerhet» og Israels «rett til å forsvare seg selv» – mens de nøyde seg med å referere til Iran som «den viktigste kilden til regional ustabilitet og terror» i Midtøsten.

I tillegg til å ha jobbet som latvisk diplomat i Washington D.C. og Spania, har Mamedov lang fartstid fra EUs «hovedstad». Fra 2009 til 2024 var han politisk rådgiver i Europaparlamentets utenrikskomité, der han ledet delegasjonen for interparlamentariske relasjoner med Iran, Irak og den arabiske halvøy.

– Jeg var full av idealisme og tro på at EU var et fyrtårn for menneskerettigheter, sier Mamedov om da han først begynte å jobbe i EU.

I dag er denne forestillingen for lengst død og begravet.

– Når jeg i dag ser hvordan Ursula von der Leyen ikke klarer å fordømme Israels angrep på Iran og gang på gang ikke står opp mot ICC-ettersøkte Netanyahu, viser det hvor hyklerske EU er blitt, sier Mamedov og viser til den åpenbare kontrasten til det han kaller EUs «fullstendig korrekte fordømmelse» av Putins folkerettsstridige krig mot Ukraina.

Den iranske folkeopinionen ­beveger seg nå mot at Iran faktisk burde ­skaffe seg atomvåpen.

– Posisjonen til de moderate kreftene i Iran er kraftig svekket

Jo da, det er ikke lenge siden lekene i Paris hyllet landet inn i en sjelden og samlende lykkerus. Men nå har OL-floke blitt byttet ut med regjeringsfloke, og jublende hender over hoder har blitt til hender som river seg i håret, slår i bordet og hamrer løs på tastaturene. I alle fall venstresidas hender.

En kjapp oppsummering for den som synes det er lenge siden juni: I EU-valget gikk president Emmanuel Macron på trynet, mens ytre høyre gjorde et rekordvalg og ble klart størst.

Til alles store overraskelse valgte Macron rett etterpå å oppløse landets nasjonalforsamling og utlyse nyvalg. Det ble kalt et enormt sjansespill, og helt uventet var det venstresida som gikk seirende ut.

Venstrekoalisjonen Ny folkefront (NFP), som rekord­raskt hadde samlet seg, fikk ikke absolutt flertall, men koalisjonen ble parlamentets største blokk. Dermed skulle de tradisjonelt sett fått statsministerposten, som pekes ut av presidenten – men etter 42 dager, en rekord i nyere fransk historie, har Macron ennå ikke pekt på noen. Aller minst har han pekt på venstresidas statsministerkandidat – økonomen Lucie Castets. Hvorfor ikke?

Først så det kanskje ut som om at det skyldtes at NFP ikke klarte å enes om en kandidat. De store egoene og de dype splittelse på den franske venstresida steg på ny til overflata. Men omsider samlet de seg om Castets, toppbyråkrat og økonomisjef i Paris’ byadministrasjon, og krevde at Macron utnevnte henne.

Det nektet han å gjøre, og sa det handlet om det radikale venstresidepartiet Det ukuelige Frankrike (LFI) – hjertebarnet til venstresluggeren Jean-Luc Mélenchon. Castes var uaktuell fordi hennes kandidatur innebar LFI-ministre. En regjering med LFI, med sin generelt radikale linje og spesielt sterke Gaza-støtte, er uaktuelt, lød det fra presidentpalasset.

Demokratiet ­betyr ingenting for ­presidenten.

Denne gangen er det lett å forstå hvorfor venstresida er forbanna

Pernille Solheim

Sjefaktor i Den internasjonale straffedomstolen ber dommerne godkjenne arrestordren mot Benjamin Netanyahu.

På fredag leverte Karim Khan, hoved­anklageren i Den internasjonale straffedomstolen (ICC), et tydelig budskap til sine egne dommere: De må ikke la seg villede og forsinke i vurderingen rundt arrestordre mot israelske ledere.

Khan ba allerede i mai om at arrestordre skulle utstedes mot Israels statsminister Benjamin Netanyahu, forsvarsminister Yoav Gallant og tre Hamas-ledere, inkludert den nye topplederen, Yahya Sinwar.

Over tre måneder seinere venter Khan fortsatt på en avgjørelse fra ICCs dommerpanel. I mellomtida har Gazakrigen rast videre. Over 40.400 palestinere er drept.

I et innlegg til dommerpanelet påpeker Khan at «enhver uberettiget forsinkelse (...) rammer ofrenes rettigheter negativt». Nå er det opp til domstolen å hindre ytterligere forsinkelser, sier han.

Men forsinkelsen er ikke bare dommerpanelets skyld. Siden juni har over 70 stater, organisasjoner og eksperter sendt sine innspill i saken til domstolen.

Det hele begynte med at Storbritannia stilte spørsmål ved om ICC i det hele tatt har jurisdiksjon over forbrytelser begått av israelere i de okkuperte palestinske områdene – noe domstolen allerede i 2021 selv besluttet at den har.

Andre støttespillere av Netanyahu, som USA og Tyskland, har innvendt at Israel selv, som en rettsstat, kan stå for etterforskningen.

I sitt svar advarer Khan dommerne mot å gå inn i disse juridiske utfordringene. Han fastslår at ICC har jurisdiksjon og avviser at Israel selv etterforsker Netanyahu og Gallant for mulige krigsforbrytelser.

På grunn av denne sakens følsomhet vil dommerne være veldig forsiktige.

Presser sin egen domstol

Sahra Wagenknecht gjør Nord Stream-saken til valgkampmat. 

«Hva visste den føderale regjeringen om angrepene på Nord Stream?»

Spørsmålet stilles av Sahra Wagenknecht på X. Hun driver for tida valgkamp i de tyske delstatene Thüringen, Sachsen og Brandenburg, som går til valg 1. og 22. september.

Hennes venstrepopulistiske, nasjonalkonservative parti Forbund Sahra Wagenknecht (BSW) ligger an til å komme på vippen og avgjøre hvem som får makta i alle de tre østlige delstatene.

En av deres viktigste saker er motstand mot tysk Ukraina-støtte. Etter en stor sak om Nord stream-sabotasjen i Wall Street Journal (WSJ) forrige uke – der avisa skriver at Ukraina sto bak operasjonen, at den ble godkjent av president Volodymyr Zelenskyj og at tyske myndigheter fikk beskjed om dette fra USA – har Wagenknecht gjort saken til valgkampmateriale.

«Om det viser seg at tyske myndigheter visste om angrepsplanen på forhånd, da ville vi ha en århundrets skandale i tysk politikk», sa hun til mediegruppa Funke forrige uke. Videre kalte hun det «et terrorangrep på vår energiforsyning».

Wagenknecht ber også om at det nedsettes en granskningskomité i Forbundsdagen og at Tyskland, som nest etter USA gir Ukraina mest støtte, «kansellerer alle midler til Ukraina».

Et annet parti som gjør det godt i de tidligere østtyske delstatene, er Alternativ for Tyskland (AfD). Også de bruker Nord Stream i valgkampen: Ifølge Alice Weidel, en av partiets to ledere, må Ukraina «ta regningen» for «den økonomiske skaden» sabotasjen har påført Tyskland. Det ytterliggående høyrepartiet anklager Olaf Scholz’ regjering for å ikke ha svart «eller bare veldig unnvikende, på de mer enn 300 spørsmålene vi har stilt om Nord stream-eksplosjonene».

Om tyske myndigheter visste om angrepsplanen på forhånd, vil det være århundrets skandale.

Krever et svar

Mai 2022. Det er duket for fest. Et lite knippe av Ukrainas høytstående militæroffiserer og forretningsmenn feirer landets suksess i å stå imot Russland, og både moralen og flaskeføringen er høy.

Her unnfanges den elleville planen om å sprenge gassrørledningene Nord Stream. Slik forteller Wall Street Journal (WSJ) det i en sak publisert med den ubeskjedne tittelen “A Drunken Evening, a Rented Yacht: The Real Story of the Nord Stream Pipeline Sabotage”denne uka. I festivitasen oppstår et «offentlig-privat samarbeid», der forretningsmenn skal betale for aksjonen, mens en toppgeneral skulle ha «overoppsynet».

Fire måneder seinere, den 26. september, smeller det i Østersjøen. Den gang pekte mange på Russland som den åpenbart skyldige.

Nå har snart to år gått siden bildene av gassboblene gikk verden rundt. Imens har lekkasjer og etterforskninger flyttet pekefingeren fra Russland til Ukraina: Tysk politi mener ukrainske dykkere i seilbåten Andromeda står bak, og utstedte denne uka en arrestordre mot Volodomyr Zhuravlov, en 44-årig dykker som skal ha rømt fra Polen til Ukraina.

Det nye nå, i WSJs sak, er at en langt mer kjent Volodomyr Z. – altså Zelenskyj – skal ha godkjent sabotasjeaksjonen i utgangspunktet. Den ukrainske presidenten avviser selv å ha vært involvert, men den amerikanske avisa siterer flere anonyme kilder som selv skal ha vært med på det hele.

Dét er oppsiktsvekkende, all den tid å sprenge gassrørledningene kan ses som en krigshandling mot Nato-landet Tyskland – som også er landet i Europa som har gitt klart mest støtte til Ukraina.

Som en anonym, høytstående tysk tjenestemann sier til WSJ: «Et angrep i denne skalaen er tilstrekkelig grunn til å utløse NATOs kollektive forsvarsklausul.»

Det vil ta år før hele gåten er løst.

For hver avsløring melder det seg minst like mange spørsmål

Christopher Olssøn

– Blir et vanskelig slag

Venstrekandidat François Ruffin gir alt for å bekjempe Le Pen og Macron, men hans egen side får også gjennomgå på puben.

Noen øyeblikk blir avgjørende. For den franske venstresida fant et slikt et sted den 9. juni, på valgkvelden for EU-valget.

Valgdagsmålingen er helt fersk, men den er tydelig nok: Nasjonal samling (RN) er franskmennenes klart foretrukne parti. Med 31,4 prosent av stemmene er Marine Le Pens høyrepopulistiske prosjekt over dobbelt så populært som president Emmanuel Macrons leir.

Venstresida får riktig nok 30 prosent til sammen, men spredd utover ulike lister. Det er idiotisk, mener François Ruffin, parlamentariker for venstreradikale Det ukuelige Frankrike (LFI).

På live-tv tar han til orde for «en folkefront». For nå, for bare en time siden, har nemlig Macron sjokk-utlyst et nyvalg til nasjonalforsamlingen – og venstresida har ingen tid å miste.

– Jeg sier dette med alvor og ansvarlighet: Vi trenger en samlet venstreside. Vi er nødt til å slutte med tullet vårt, sier han.

Ruffin framstår både forbanna og klar til å brette opp ermene. Han stirrer hardt inn i kameraet til LCI og sier at «Macroniet er ferdig» og at det kun er «venstresida, min familie» som kan stanse RN.

– Så hva gjør vi? Vil vi vinne sammen, eller tape hver for oss? Skal vi fortsette å spille en intern kamp for å avgjøre hvem som er sterkest på venstresida – eller skal vi bestemme oss for å spille den virkelige kampen her i landet, for å konfrontere og beseire Nasjonal samling?

Budskapet når utvilsomt Ruffins politiske – og dypt splittede – familie. Rekordraskt bekrefter partilederne for både Sosialistpartiet (PS), De Grønne (EELV), Kommunistpartiet (PCF) og hans eget Det ukuelige Frankrike (LFI) at de er med.

Frontfiguren

Høyrepopulisten Jordan Bardella (28) kan bli Frankrikes neste statsminister. Vi fulgte ham på våpenmesse. 

Sjeldent har et valgkampsirkus med en hær av pressefolk virket så overveldende og samtidig så dempet, på en og samme gang.

Når Jordan Bardella skrider fram over de røde løperne i de gigantiske hallene her i Villepinte, en liten kommune klemt mellom Paris og flyplassen Charles de Gaulle, snakker han lavmælt med 

Rundt dem flokker pressa seg. Men ingen av journalistene, som teller minst 50 hoder, lager en lyd. Helt stille småjogger de baklengs, mens de balanserer tv-kameraer og mikrofonbommer og prøver å unngå å snuble i hverandre – eller i utstilte våpen.

Likevel er det nærmest umulig å høre hva statsministerkandidaten og lederen for Nasjonal samling (RN) og de som følger ham, faktisk sier. Han overdøves av den konstante summingen fra 1700 utstillere og over 60.000 besøkende, fordelt over åtte haller og svimlende 246.000 kvadratmeter: Lyden av det som til sammen utgjør verdens største internasjonale forsvarsmesse, Eurosatory.

Tåler du suset, og tåler du å gå, kan du her finne alt du måtte begjære av stridsvogner, droner, overvåkingsutstyr, bombekastere, ulike typer håndvåpen og det nyeste innen selvdrevne, robotiserte våpen.

På standen til norske Nammo, ved siden av Kongsberggruppen, kan du dessuten nyte et bedre måltid og et glass vin i «The reload lounge», eller ta med deg en boks Nammo-nøtter i forbifarta.

Men Jordan Bardella er ikke her for noen gratis lunsj. Det er valgkamp i Frankrike, og lederen for Frankrikes største parti, høyrepopulistiske RN, har ingen tid å miste. Etter at president Emmanuel Macron til alles overraskelse utlyste nyvalg etter EU-parlamentsvalget – der RN fikk 31,4 prosent av stemmene og ble over dobbelt så store som presidentpartiet – må franskmenn nå velge en ny nasjonalforsamling.

Første valgrunde går av stabelen allerede i morgen, mens andre omgang avholdes 7. juli. RN håper å surfe videre på EU-valgsuksessen og for første gang sikre seg statsministerposten.

Her er mannen som kan bli Frankrikes nye statsminister

Katarina Poensgen

Støttespillere jubler over at Wikileaks-varsler Julian Assange er fri. 

Seks minutter over halv sju i går slapp Assange ut av det britiske høysikkerhetsfengselet Belmarsh etter fem lange år. Wikileaks-redaktør Kristinn Hrafnsson svarer at han er «ekstatisk» når Klassekampen spør ham hvordan det føles.

– Dette er en stor dag. Min venn og kollega er omsider fri, sier han på telefon fra London.

– Eller, han er på reise mot friheten, nær sagt. Han er i en prosess for å sikre seg permanent frihet, presiserer Hrafnsson.

Assange har inngått en avtale med amerikanske myndigheter som skal innebære at han erkjenner skyld for brudd på ett punkt i den amerikanske spionasjeloven. Avtalen skal inngås på øya Saipan vest i Stillehavet, før Assange flyr videre til Australia.

– Stella og guttene er allerede der, og venter på å bli gjenforent med ham, sier Wikileaks-redaktøren om Assanges kone og to sønner.

Assanges far John Shipton skriver i en melding til Klassekampen at han i «hovedsak kjenner dyp takknemlighet».

«Det australske folket, parlamentets nåværende regjering og opposisjonen har vært fantastiske. De siste to årene med tett involvering av australske diplomater har klart å gi Julian frihet», skriver han.

Hrafnsson inngår i Assanges innerste krets. De to har jobbet sammen siden etableringen av Wikileaks i 2006. Den islandske gravejournalisten har stått last og brast med Assange, besøkt ham i fengsel og snakket med ham på telefon – også etter løslatelsen.

Det er en enorm lettelse å få ham ut av Belmarsh.

– Det er en enorm lettelse

De siste dagene har fransk politikk vært et underlig skue.

Eller – hakeslepp-framkallende er kanskje mer dekkende.

EU-valget gikk egentlig som ventet. Marine Le Pens Nasjonal samling (RN), med partileder og Tiktok-stjerne Jordan Bardella i spissen, hadde lenge ligget på over 30 prosent på målingene og endte på 31,4. Emmanuel Macrons parti fikk bare 14 prosent.

At et parti der en av grunnleggerne var en Waffen-SS-soldat, blir over dobbelt så store som presidentens parti, er jo oppsiktsvekkende nok.

Likevel var det Macron, ikke Le Pen, som utløste det som nå kalles Frankrikes «politiske jordskjelv» på EU-valgnatta.

Da presidenten overrasket alle med å oppløse nasjonalforsamlingen og utlyse nyvalg, braket det løs.

Én ting var det å se at de mange venstresidepartiene, som de siste ukene ikke har gjort annet enn å hakke på hverandre, fant sammen på rekordtid.

Et knapt døgn etter Macrons annonsering var Nouveau Front Populaire (Den nye folkefronten) en realitet. Den stiller med én felles kandidat i hver valgkrets, og i går presenterte de programmet sitt.

Venstresida med sin nye folkefront kan komme til å øke oppslutningen.

Hvor har Macron tatt Frankrike om to uker?

Den franske venstresida håper en «front populaire» kan sikre seier i nyvalget.

Etter at Emmanuel Macron på EU-valgnatta overrasket alle med å lyse ut nyvalg, ble valgkampmaskineriet i Frankrike raskt satt i sving.

Med mindre enn tre uker på seg innså partiene på venstresida at de ikke har noen tid å miste. Ett døgn seinere hadde de samlet seg.

Mandag kveld presenterte seks partier en intensjonsavtale der de under tittelen «Kun noen dager på å danne en folkefront» skriver de at de vil lage et program som «utgjør et alternativ til Emmanuel Macron og bekjemper det rasistiske prosjektet til de høyreekstreme».

Det dreier seg om det venstreradikale La France Insoumise (LFI), miljøpartiet Les Écologistes (LE), sosialdemokratene Parti Socialiste (PS), kommunistpartiet PCF, venstreliberale Place Publique (PP) og minipartiet Générations.

Partiene vil stille med én felles kandidat i hver valgkrets i valgets første omgang 30. juni, i håp om å øke vinnersjansene sine.

I EU-valget fikk venstresida i Frankrike om lag 30 prosent oppslutning samlet sett. Høyreradikale Marine Le Pens Rassemblement national (RN) fikk 31,4 og presidentens parti Renaissance 13,8 prosent.

Men venstresidas stemmer var spredd på flere ulike partier.

I et valg til landets nasjonalforsamling, med sin «winner takes all»-ordning, ville venstresida derfor være sjanseløse, var LFI-politiker François Ruffins beskjed på valgnatta.

Franskmenn er lei av disse permanente moralske leksjonene.

To blokker vil knuse Macron

Lotta Elstad

– Jeg kan ikke, ved utgangen av denne dagen, oppføre meg som om ingenting har hendt, sa en alvorstynget Emmanuel Macron i en kort tale til det franske folket søndag kveld.

Ytre høyre gjorde braksuksess i det franske valget til Europaparlamentet, med 31,4 prosent til Marine Le Pens parti Rassemblement national (RN) og 5,6 prosent til Eric Zemmour.

Macrons parti, Renaissance, fikk en oppslutning på 14,6 prosent, under halvparten av RN.

Macron svarte ved å utlyse nyvalg til nasjonalforsamlingen, noe som skapte vel så store sjokkbølger som høyrepopulistenes framgang.

Det gjaldt også innad i hans egen regjering, der statsminister Gabriel Attal ifølge kanalen BFM gjorde det han kunne for å få presidenten til å snu, og tilbød seg å gå av for å hindre et nyvalg.

En strålende fornøyd Marine Le Pen hilste imidlertid avgjørelsen velkommen på RNs valgvake samme kveld.

– Vi er klare til å utøve makt, konstaterte hun, flankert av RNs superpopulære partileder og frontfigur i EU-valget, Jordan Bardella.

Mange kaller presidentens manøver farlig. Særlig fordi Macron utskrev nyvalg med kortest mulig frist: Første valgrunde går av stabelen allerede 30. juni.

Vil dere vinne sammen, eller tape hver for dere?

Gambler på medvind i nyvalg

Holocaust-over­le­vende anklager Israel for folkemord: – Under kollektiv avstraffelse lider barna aller mest

Jeg er nå overbevist om at Israel utøver folkemord mot palestinere i Gaza.»

Med disse ordene i The New York Review of Books vekket Aryeh Neier oppsikt i utgangen av mai.

87-åringen er en tungvekter av en menneskerettighetsaktivist som mange lytter til.

Som en av grunnleggerne, og seinere leder, av Human Rights Watch, tidligere leder av borgerrettighetsorganisasjonen American Civil Liberties Union og primus motor for etableringen av Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia – forløperen til Den internasjonale straffedomstolen (ICC) i Haag – har han i mange tiår vært sentral i den globale menneskerettighetsbevegelsen.

Men begrepet folkemord bruker han ytterst sjelden.

– Først støttet jeg ikke påstanden, sier Neier om folkemordanklagen som Sør-Afrika rettet mot Israel i desember og la fram for FNs internasjonale domstol (ICJ).

Det skyldtes både at terskelen for å bevise at noen har begått «den verste forbrytelsen» er, og skal være, svært høy. Men også fordi han selv er overlevende etter holocaust.

Bare to år gammel ble jødiske Neier flyktning. I august 1939 forlot han og foreldrene Berlin og endte opp i England, der storesøstera ventet. To uker seinere brøyt andre verdenskrig ut.

Jeg mente at Israel hadde rett til å prøve å knuse Hamas, slik at de aldri kunne gjøre noe slikt igjen.

– Det virker som om formålet er å ødelegge en befolkning

Støre om Palestina-kritikken: Israel kan ikke ha veto

«Kun symbolpolitikk fra den norske regjeringen, uten noen reelle konsekvenser.»

Det var Vebjørn Selbekks dom da det i slutten av april ble kjent at Norge nå åpnet for «å anerkjenne Palestina innen kort tid».

En måned seinere stilte Jonas Gahr Støre og Espen Barth Eide morgenfriske ­foran pressa og avduket nyheten.

At Dagen-redaktør og israelvenn Selbekk verken støtter anerkjennelsen eller ser den som viktig, sjokkerer nok få. Men raskt ble dette også gjennomgangsmelodien i kommentariatet for øvrig.

«Først og fremst symbolpolitikk», bedyret Hanne Skartveit på VGTV, mens VG på lederplass kalte anerkjennelsen «en dråpe i havet».

Aftenpostens Frank Rossavik sa det «har ingen konkret betydning, i alle fall ikke nå», mens Harald Stanghelle hevdet anerkjennelsen «dessverre ikke» er mer enn «et politisk skulderklapp» til palestinerne og «nok derfor er viktigere for Norge enn for Midtøsten».

Anders Giæver avskrev manøveren som «innenrikspolitisk Grand Prix» i sin podkast, mens VGs politiske redaktør la til at det «betyr fint lite» hva Norge sier, da det «ikke er avgjørende for verdensfreden».

Og på X (tidligere Twitter) håvet forfatter og komiker Ole Asbjørn Næss inn likes da han kalte det meningsløs symbolpolitikk å «anerkjenne en stat som ikke finnes». «Breaking News: I morgen vil regjeringen Støre anerkjenne Narnia, Nangijala og Mordor», skrev Næss til stor digital applaus.

Israel kan ikke ha veto på hvordan vi forholder oss til Palestina.

Er det «kun» symbolpolitikk?

Eirik Grasaas-Stavenes

Mandag 20. mai blir en dag for historiebøkene, mener internasjonale eksperter på folkerett.

Når Klassekampen tar kontakt med en av dem – jussprofessor William Schabas, en verdensledende ekspert på folkemord og Den internasjonale straffedomstolen (ICC) – sier han at «dette har vi ventet lenge på».

Mandag gikk nemlig sjefaktor Karim Khan ut og begjærte at han ønsker at ICC utsteder arrestordre mot Israels statsminister Benjamin Netanyahu og forsvarsminister Yoav Gallant, samt de tre Hamas-lederne Mohamed Deif, Ismail Haniyeh og Yahya Sinwar.

Om ICCs forundersøkelseskammer beslutter å høre på sjefaktoren, vil hele 124 land og territorier – inkludert Norge – være pålagt å pågripe de fem mennene.

Schabas, som tidligere har rådgitt ICC og i en årrekke har undervist og skrevet sentrale verk om internasjonal rett, har ikke lagt skjul på at han mener Khan har vært lite handlekraftig i denne saken.

«Det var umulig for ham å forbli likegyldig. Han kunne ikke forsøke å straffeforfølge Putin, men så ignorere Netanyahu», skriver Schabas, med henvisning til at ICC i 2022 tok ut arrestordre mot Russlands president.

På mandag sa en alvorstynget Khan at midlene Israel har valgt for å oppnå sine militære mål i Gaza – «nemlig å med vilje forårsake død, sult, store lidelser og alvorlig skade på kropp eller helse til sivilbefolkningen» er «kriminelle».

– USA er en gjeng med hyklere

Mandagens rettsrunde kan være Julian Assanges siste håp, tror Charles Glass.

Om ettermiddagen 13. desember, inne i et besøksrom som «ser ut som en basketballhall med bord og stoler fastboltet i gulvet», hadde Charles Glass et etterlengtet gjensyn med sin venn Julian Assange i høysikkerhetsfengselet Belmarsh.

Siden 2019 har Assange levd på en seks kvadratmeter liten celle i «Storbritannias Guantánamo».

Der har han ventet på utfallet i saken der USA – som har siktet ham for brudd på amerikanske spionasjelover for å ha publisert lekkasjer om USAs «krig mot terror» – krever ham utlevert.

Seks år skulle det ta, før de fikk se hverandre igjen.

– Julian var tynn, bleik og fysisk svak, sier Glass om den 52-årige Wikileaks-grunnleggeren – som på mandag har sin foreløpig siste rettshøring i utleveringssaken i London.

Der skal retten vurdere om USAS forsikringer om at australske Assange, om han utleveres, ikke risikerer dødsstraff og at ytringsfriheten hans er beskyttet.

Den britisk-amerikanske 72-åringen Glass er en kjent reporter, dokumentarist og forfatter som nå bor i Toscana i Italia. Men det er Midtøsten han forbindes med.

Siden 1970-tallet har han som korrespondent og frilanser skapt overskrifter verden over med sine utenrikssaker. Som krigsreporter har han dekket alt fra jom kippur-krigen til krigen i Jugoslavia, invasjonen av Irak og krigen i Syria, og i 1987 ble han kidnappet av militante sjiamuslimer i Libanon.

– Jeg kan ikke beskrive hvor ille det er der

Helt siden Jean-Luc Mélenchon sjokkerte alle med å få 20 prosent av stemmene i første runde av Frankrikes presidentvalg i 2017, har han «regjert» fransk venstreside.

Etter sjokkvalget der Emmanuel Macron for første gang ble valgt til president, lå både den tradisjonelle høyresida og venstresida i ruiner – og ytterfløyene ble opposisjonsledende.

At den radikale politikeren og partiet La France Insoumise (LFI) siden den gang har vært den udiskutable sterkeste krafta på fransk venstreside, har smertet landets mer sentrumsorienterte venstresidepolitikere- og velgere.

Men nå, idet valgkampen til europaparlamentet er i gang, har det seilet opp en reell utfordrer: Raphaël Glucksmann.

I tillegg til at 44-åringen representerer sitt eget parti, Place Publique, er han også kandidaten til tradisjonsrike Parti Socialiste, som håper EU-valget kan gjenreise dem.

På Ifops siste meningsmåling har Glucksmann klatret til 14 prosent og er med det tredje størst – like bak Macrons parti Renaissance (17 prosent) – og milevis bak Le Pens høyrepopulistiske Rassemblement National (32,5 prosent).

Mélenchons LFI henger etter, med 7,5 prosent.

Dette er nok til at både franske medier og britiske Financial Times nå skriver om «Glucksmania».

Det virker som om de bruker brorparten av tida på å angripe hverandre.

Kappes om å eie venstresida

I god tro reiste britisk-palestinske Ghassan Abu Sittah til Frankrike forrige lørdag, for å tale i det franske senatet om sine erfaringer som krigskirurg i Gaza.

Men på flyplassen i Paris ble han stoppet og nektet innreise, som han også ble i Berlin i april, da han var på vei for å tale for en propalestinsk konferanse.

Det Abu Sittah trodde var et midlertidig innreiseforbud til Tyskland, viste seg å være et ettårig innreiseforbud i hele Schengen – inkludert Norge. Kirurgen var blitt ført opp i det digitale registeret Schengen informasjonssystem (SIS) av tyske myndigheter og ilagt et administrativt innreiseforbud, uten at han selv ble informert om det.

– Jeg kan ikke lenger besøke Oslo! Det er helt bisart, sa Abu Sittah til Klassekampen på onsdag.

Det er mindre enn to måneder siden Abu Sittah foreleste for en fullsatt sal under årets Per Fugelli-foredrag ved Universitetet i Oslo. Han vil gjerne tilbake.

– Om jeg inviteres til Norge nå, så kommer jeg. Da må folk legge press på regjeringen for å oppheve forbudet, sa han.

Nå kan ønsket hans bli virkelighet. SV vil nemlig invitere Abu Sittah til Stortinget for å fortelle om erfaringene han gjorde seg som kirurg ved sykehusene Al Shifa og Al Ahli i Gaza by i 43 dager fra 9. oktober.

En del av poenget er å utfordre innreiseforbudet som tyske myndigheter har utstedt, forteller utenriks­politisk talsperson for SV, Ingrid Fiskaa. Hun er bekymret for ytringsfrihetens kår, særlig knyttet til krigen mot Gaza og det hun ser som ­omfattende kriminalisering av protester mot et mulig folkemord.

Jeg ­forventer at han får slippe inn. Noe annet er helt uholdbart. 

Inviteres til Norge

Krigs­ki­rurgen utestenges fra Schengen: – Målet er å stilne meg

Da Ghassan Abu Sittah landet i Paris sist lørdag morgen, fikk han seg en ubehagelig overraskelse.

– Idet jeg leverte fra meg passet mitt, forsto jeg at noe åpenbart var galt, sier den britisk-palestinske legen på telefon fra London.

Den kjente kirurgen hadde reist fra den britiske hovedstaden, hvor han bor og jobber når han ikke er ute i felten. Etter å ha arbeidet som krigslege i Gaza i høst, har Sittah blitt hyppig intervjuet og reist rundt og fortalt medier, politikere og aktivister om hva han var vitne til.

De har fått høre om hvordan en «tsunami» av sivile ofre oversvømte sjukehusene Al Shifa og Al Ahli i Gaza by, hvor han jobbet på spreng under de første ukene av Israels militære svar på Hamas-angrepet 7. oktober.

Lørdag var han invitert av miljøpartiet Europe Écologie Les Verts for å snakke i det franske senatet om de 43 dagene i Gaza, som han selv har beskrevet som «mye verre» noe annet han har sett under sine 25 år som krigslege.

På flyplassen Charles de Gaulle fikk Sittah nemlig beskjed om at tyske myndigheter hadde meldt han inn for Schengen informasjonssystem (SIS).

– Tyskland har utstedt et innreiseforbud for deg i hele Schengenområdet, fra april 2024 til april 2025, fortalte den franske passkontrolløren meg, sier Sittah.

Israelske politikere og militære ledere ilegges ikke noe innreiseforbud – men det gjør legen som behandlet ofrene i Gaza.