Leder

Bransje­­standard

Mari Skurdal

I går var nesten 50 flyavganger med SAS innstilt, etter at 155 kabinansatte organisert i Parat og Fellesforbundet ble tatt ut i streik. De streikende krever høyere lønn og rett til ytterligere én frihelg i måneden. I dag jobber kabinansatte ofte tre av fire helger. Begynnerlønna er på 311.600 kroner i året, og deretter går de opp ett lønnstrinn annethvert år. Først etter 22 års ansiennitet er en årslønn oppe på 412.600 kroner. Det viser tariffavtalen i SAS, som Aftenposten har tilgang til. Så lav lønn har nesten ingen andre yrker i Norge. Ifølge de streikende i SAS ligger lønna i andre norske flyselskap mellom 10 og 15 prosent høyere, som fortsatt er lavt etter norsk standard. I andre yrker med lav lønn er det også ofte mulig å plusse på lønna med å jobbe skift eller overtid, men ikke i SAS. Ifølge Aftenposten får kabinansatte ikke ekstra betalt for å jobbe helg, kveld eller natt. Overtid slår først inn dersom den ansatte jobber mer enn 47,5 arbeidstimer i løpet av sju kalenderdager. Planlegging av familieliv og fritid kan heller ikke være lett: De som jobber i kabinen, får neste måneds arbeidsplan utlevert først den 15. i måneden før.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Leder

Islen­dingsug

Lørdag går islendingene til valgurnene for å svare nei eller ja til om de vil starte forhandlinger med Brussel om Island skal bli medlem av EU. Islands sosialdemokratiske statsminister Kristrún Frostadóttir fører an sammen med ja-partiet Reformpartiet, som brøt ut av det konservative Selvstendighetspartiet i 2016 på grunn av uenighet om EU. De øvrige partiene er mot EU-medlemskap. Avstemningen på Island har fått mange norske EU-tilhengere til å trekke frisk luft i et håp om at et islandsk ja skal sette fyr på den norske EU-debatten. Spesielt tiltrekkende er den islandske modellen med to folkeavstemninger, der man først spør om man skal søke medlemskap, for deretter å stemme over forhandlingsresultatet. «Det er genialt», sier tidligere statssekretær i UD, Maria Varteressian. Håpet er at en første «uforpliktende» avstemning, et «ja til å se», skal gjøre det lettere å få til en innmelding i neste runde.

Bjørgulv Braanen

Svenske tilstander

For to år siden gikk alarmen i Sverige, da en politirapport avdekket at flere svenske barnevernsinstitusjoner var drevet av personer med tilknytning til grov kriminalitet. Det var allerede godt kjent at kriminelle nettverk var dypt involvert i private velferdstjenester. De både hvitvasker penger og tjener penger på å drive hjemmetjenester, sykehjem og skoler. Politirapporten fra 2024 sendte likevel sjokkbølger inn i svensk offentlighet. Barn med svake familiebånd og vonde opplevelser bak seg ble rett og slett plassert i institusjoner drevet av gjengkriminelle, finansiert over skatteseddelen. I et land hvor den kriminelle lavalderen nylig ble senket til 14 år fordi de som utfører kriminaliteten, har blitt stadig yngre, har offentlige penger gått til kriminelle miljøer som kan rekruttere på institusjoner de selv driver.

Mari Skurdal

Hjerte­var­me

I den nye boka «For rikt for hvem?» gjengir SSB-forsker Erling Holmøy og sjeføkonom i Alm Olav Slettebø en uttalelse fra Bjarne Håkon Hanssen da han i 2009 gikk av som Aps helseminister for å bli PR-rådgiver i First House: Som heltidspolitiker hadde han vært med på å bruke opp store verdier i mange år – nå skulle han være med å skape dem. En av de mest seiglivede mytene er at verdier skapes i det private, mens offentlig sektor bare bruker. Det er en absurd påstand, skriver økonomene, ettersom verdiskaping betyr å produsere noe folk er villig til å betale for, noe amerikanernes store utbetalinger til helse, omsorg og utdanning er eksempler på. Holmøy og Slettebø viser også at offentlig sektor ikke «eser ut», slik det ofte hevdes. De offentlige utgiftenes andel av nasjonalinntekten (BNI), fratrukket grunnrente fra olje og gass, har ligget nokså flatt de siste 30 årene. Det har faktisk vært et «massivt underforbruk» av avkastningen av oljepengene i forhold til ­handlingsregelen, til tross for en rekke kriser de siste årene: finanskrisa, oljepris­fallet, flyktningkrisa, korona­epidemien og Ukraina-krigen. Å snakke om at staten «tar» pengene våre, er lite dekkende, fordi 70 prosent av de offentlige utgiftene går direkte tilbake til enkeltindivider, i form av pensjoner, ytelser og tjenester. Det meste av denne «tilbakebetalingen» skjer i livs­faser vi ikke kan forsørge oss selv gjennom arbeid.

Bjørgulv Braanen